Påtaleunnlatelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ved en påtaleunnlatelse bestemmer påtalemyndighetene at det ikke skal reises tiltale mot en antatt lovbryter, selv om det finnes nok bevis for siktedes skyld til at en sak kunne ha vært ført.

I Norge finner man bestemmelsen om påtaleunnlatelse i Straffeprosessloven § 69, hvor det heter: «Selv om straffeskyld anses bevist, kan påtale unnlates såfremt slike særlige forhold er til stede at påtalemyndigheten etter en samlet vurdering finner at overveiende grunner taler for ikke å påtale handlingen.» Bestemmelsen har generell anvendelse, og påtalemyndighetene kan beslutte påtaleunnlatelse for alle type straffesaker.

Grunner til at det gis påtaleunnlatelse kan være at lovbruddet er lite alvorlig, og at den siktede ikke har gjort noe ulovlig før. Det kan også forekomme at en siktet får tilbud om påtaleunnlatelse i bytte mot informasjon som politi og påtalemyndighet kan ha nytte av i arbeidet med å oppklare en straffesak.

En påtaleunnlatelse er ment som en advarsel til den siktede. I Norge kan påtaleunnlatelsen gjøres betinget med en prøvetid på to år. Det betyr at hvis den siktede blir tatt for et nytt lovbrudd i disse to årene, vil han eller hun både bli tiltalt for det nye og det gamle lovbruddet. Hvis påtaleunnlatelsen gjøres betinget, blir den ført inn i politiets strafferegister.

Siktede som mener seg å være uskyldig kan kreve å få en unnlatt sak prøvd for retten.[1] Siktede kan ha interesse av dette, da en påtaleunnlatelse fortsatt er en skyldkonstantering fra påtalemyndighetene, og ved forbrytelser vil denne bli stående i strafferegisteret.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Straffeprosessloven § 71