Stian Bech

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stian Bech
FødtStian Bech
11. apr. 1903Rediger på Wikidata
Oslo
Dødapril 1959[1]Rediger på Wikidata
Sandvika
BeskjeftigelseFrontkjemper Rediger på Wikidata
Utdannet vedHallings skole
FarStian Bech
PartiNasjonal Samling
NasjonalitetNorge
UtmerkelserØstfrontmedaljen

Stian Bech jr. (født 11. april 1903 i Kristiania[2][3], død 1959 i Sandvika) var en norsk frontkjemper, rasist og NS-mann som under andre verdenskrig arbeidet i Statspolitiet.

Bech ble etter krigen dømt til livsvarig fengsel, men ble løslatt i 1954. Han unngikk såvidt dødsstraff.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bech var vokst opp på Slemdal i datidens Aker kommune rett vest for Oslo, og var sønn av høyesterettsadvokat Stian Bech sr. som i 1920 skrev en kronikk i Nationen om «Bolchevikerne og den hvite race». Denne kronikken introduserte Sions vises protokoller i Norge.[4]

Etter examen artiumHallings skole ble han immatrikulert på kjemistudiet ved universitetet i Oslo høsten 1924 og arbeidet samtidig deltid på farens advokatkontor. Etter et svindelforsøk mot faren, brøt faren all kontakt med ham.[5] Han mistet også farens finansiering av studiene.[6] Han arbeidet deretter blant annet som bussjåfør i Oslo, hvor han kjørte i fast rute mellom Ekeberg og Oslo sentrum.[7] Samtidig beveget han seg i stadig med høyreradikal retning. Han var en kort periode gift og fikk en datter.[6] Han endret fornavn i 1956 fra Stian til Torgrim og bosatte seg i Sandvika.[8] I april 1959 ble han meldt savnet og senere funnet død.[9]

NS og Waffen-SS[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske innmarsjen i Norge meldte han seg inn i Nasjonal Samling 26. september 1940.[7] Han forsøkte å verve seg til Waffen-SS i januar 1941, men ble avvist da han var over den daværende aldergrensen på 25 år. Da vervingen ga såpass dårlige resultater, ble aldersgrensen endret til 40 år. Bech gikk da inn i Waffen-SS' 5. SS-Panzer-Division «Wiking», regiment «Westland» i mai 1941. Etter opplæring ble han utplassert utenfor Lublin 20. juni 1941. Han ble utpå høsten plassert i 1. SS-Brigade som kom inn i et område etter Einsatzgruppene og fulgte opp disse.[10]

Han var av ukjente årsaker ute av tjeneste store deler av vinteren 1942 og ga senere ulike forklaringer på hva han gjorde i denne perioden.[11] Han ble dimittert i juni samme år.[12] og ble tildelt Østfrontmedaljen.[11]

Statspolitiet[rediger | rediger kilde]

Etter fronttjenesten ble han sendt på et ideologisk kurs i Berlin beregnet på tidligere soldater i Waffen-SS som skulle over i polititjeneste etter fronttjeneste.[11] Han kom tilbake til Norge i juli og begynte i august 1942 i Statspolitiets avdeling som arbeidet med illegale aviser.[11] Han ble her kjent for å utøve ekstrem vold og tortur i tjenesten.[13] Allerede 21. august fikk han hjernerystelse, men ellers bare mindre skrammer etter at Osvald-gruppen gjennomførte en bombeaksjon mot lokalene i den daværende Henrik Ibsens gate[14] (i dag Hammersborggata). Han var sykmeldt i noen uker, men var friskmeldt til å delta i arrestasjonen av mannlige jøder 26. oktober 1942.[15] Han skal ha opptrådt svært brutalt under disse, og i tillegg plyndret private eiendeler fra arrestantene, også ved senere anledninger plyndret han jøder til privat formål, til tross for at dette var i strid med Heinrich Himmlers ordre.[15]

Stian Bech var blant statspolitimennene som hadde hatt ansvar for å følge opp jøder som ikke overholdt meldeplikten i tiden frem mot arrestasjonene den 26. november, og han gikk systematisk igjennom leilighetene til jødiske personer som NS-myndighetene savnet. Bech var også ansvarlig for å gjennomsøke sykehus og andre institusjoner etter skjulte jøder. Han fant raskt ut av de sykehusansatte saboterte jakten hans, for eksempel fant han ingen jødiske navn etter å ha forlangt pasientkartotekene ved Ullevål sykehus utlevert. Bech klarte å få fatt i minst 11 jøder fra sykehusene innen utgangen av november, men 38 jødiske menn hadde til samme tid unnsluppet Bechs gjennomsøking av sykehusene.[16]

Bech deltok i regelrett plyndring og underslag av arresterte jøders verdier. Under jødearrestasjonene den 26. oktober truet han de arrestertes familiemedlemmer til å legge frem alt de hadde av verdisaker, og han og en politikollega stappet smykker, armbåndsur og kontanter for minst 1500 kroner (en halv årslønn på den tiden) i lommene.[17] Senere skaffet Bech mer penger ved å rane jødiskeide forretninger. I slutten av november gikk han inn i Karl Johans Trikotasjehus A/S med pistol i hånden og «beslagla» forretningens kassabeholdning som gikk rett i egen lomme.[18] Bech brukte pengene på å overta en beslaglagt leilighet i Fagerborggata 27 i Oslo. Denne hadde tilhørt en jødisk familie ved navn Bernstein som hadde lyktes med å flykte til Sverige. Bech betalte spottpris for leiligheten etter avtale med Haakon Høst i Likvidasjonsstyret, og fikk også Bernstein-familiens klær, leker, inventar og øvrige eiendeler.[19]

Bech var fire ganger med i eksekusjonspelotonger. Første gang i februar 1944, to ganger i mai 1944, og siste gang 9. og 10. februar 1945 ved henrettelsene i forbindelse med gjengjeldelsesaksjonen for drapet på Karl Marthinsen 8. februar 1945.[20]

Dom og tiden etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter først å ha stukket av fra Oslo 8. mai 1945, ringte han til Møllergata 19 mandag 14. mai 1945 og ble fengslet på Akershus festning.[21]

Bech satt fengslet i to år før saken hans kom opp i september 1947 i Eidsivating lagmannsrett. Han dømt til livsvarig fengsel. I dommen heter det at «Tiltaltes forhold under okkupasjonen er så graverende at han ville vært kvalifisert til dødsstraff dersom det ikke forelå spesielle omstendigheter.» Retten viste til sakkyndige som mente Bech hadde varig svekkede sjelsevner[22][23] og mente at dette også kunne komme av skadene han ble utsatt for under bombeangrepet i august 1942.[24] I Ny Tid er Bech omtalt som «en av de verste håndlangerne ved tilintetgjørelsen av de norske jødene under krigen.»[25] I Arbeiderbladet 5. mars 1947 omtales han som en av de mest brutale som gikk i Gestapos tjeneste under krigen. Tiltalen omfattet drap, en serie mishandlinger og simpelt tyveri. Bech medvirket i avhør og tortur av Dag Berggrav og Bjarne Eker.[26][27]

Bech sonet i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir til han ble benådet i juli 1954[24] eller løslatt på prøve.[26] Han arbeidet etter løslatelsen som sjåfør for den tidligere frontkjemperen Einar Markeng i hans eggproduksjon i Hedmark.[28]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dødsårsakregisteret, oppført som Torgrim Bech, www.digitalarkivet.no, besøkt 26. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Stian Bech - Folketelling 1910 for Aker herred». Arkivverket. 2. desember 2014. Besøkt 6. januar 2015. 
  3. ^ Marte Michelet (2014). Den største forbrytelsen. Oslo: Gyldendal. s. 45 og 53. ISBN 978-82-05-47043-9. , død april 1959
  4. ^ Michelet, side 43-44
  5. ^ Michelet, side 54
  6. ^ a b Michelet, side 79-80
  7. ^ a b Michelet, side 127
  8. ^ Uranienborg prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. 5, 1895-1907, s. 227
  9. ^ «Morgenposten». Oslo. 2. mai 1959. s. 7. 
  10. ^ Michelet, sidene 152–153 og 157
  11. ^ a b c d Michelet, side 180
  12. ^ Dag og Tid, 24. oktober 2014.
  13. ^ Michelet, sidene 185–186
  14. ^ Michelet, sidene 190–191
  15. ^ a b Michelet, side 203
  16. ^ Michelet (2014) s. 200–201.
  17. ^ Michelet (2014) s. 196.
  18. ^ Michelet (2014) s. 204.
  19. ^ Michelet (2014) s. 202–203, 207-210.
  20. ^ Michelet, sidene 266–267
  21. ^ Michelet, side 268
  22. ^ Verdens Gang, 15. september 1947, s. 5.
  23. ^ Dagens Næringsliv, 25. oktober 2014.
  24. ^ a b Michelet, side 271
  25. ^ Ny Tid, 31. oktober 2014.
  26. ^ a b Berggrav, Dag (1993). Vi hadde andre drømmer: 19 år og fange på Akershus. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203260128. 
  27. ^ «Stian Bech når opp mot Dønnum i sadisme». Arbeiderbladet. 5. mars 1946. s. 7. 
  28. ^ Michelet (2014)