John H. Hammond

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

John Henry Hammond II (født 15. desember 1910, død 10. juli 1987) var en amerikansk plateprodusent, musiker og musikkritiker aktiv fra 1930-tallet frem til begynnelsen av 1980-tallet. Gjennom sitt arbeid som talentspeider har han markert seg som en av de sentrale personene i det 20. århundres popmusikk. I 2008 ble Hammond posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame.[1]


Uten nødvendigvis å stå for selve «oppdagelsen», bidro han til å få i gang en lang rekke musikalske karrierer, blant andre hjalp han Benny Goodman, Charlie Christian, Billie Holiday, Count Basie, Teddy Wilson, Big Joe Turner, Pete Seeger, Babatunde Olatunji, Aretha Franklin, George Benson, Bob Dylan, Freddie Green, Leonard Cohen, Bruce Springsteen og Stevie Ray Vaughan.

Han studerte for å bli fiolinist ved Yale fra 1928, men sluttet snart på universitetet for å forfølge en karrierere i musikkindustrien og ble den første korrespondenten i USA for Melody Maker.

Hammonds første produksjon var med pianisten Garland Wilson i 1931, som skulle bli den første av en lang rekke vellykkede produksjoner. Han flyttet til Greenwich Village, og arrangerte der noen av de første faste jazzarrangementene, og engasjerte seg mot rasisme. Han bidro til å organisere Benny Goodmans band, og overtalte ham til å leie afroamerikanske musikere som Charlie Christian, Teddy Wilson og Lionel Hampton. I 1933 hørte Hammond den 17 år gamle Billie Holiday opptre, og arrangerte snart etter hennes første innspillinger. I 1937 fikk han Count Basies orkester og overtalte dem til å komme fra Nashville til New York, der de snart slo igjennom og gjorde nasjonal suksess.

I 1938 arrangerte han den første «From Spirituals to Swing»-konserten i Carnegie Hall, der det ble presentert omfattende program med blues, jazz og gospel og en lang rekke kjente navn: Ida Cox, Big Joe Turner, Albert Ammons, Meade «Lux» Lewis, Sister Rosetta Tharpe, Count Basies orkester, Sidney Bechet, Sonny Terry og James P. Johnson. Big Bill Broonzy fylte plassen til Robert Johnson, som var blitt drept tidligere samme år.

Mot slutten av 1950-tallet ble Hammond ansatt av Columbia Records. Der produserte han Pete Seeger og Babatunde Olatunji, og oppdaget Aretha Franklin. I 1961 hørte han folkmusikeren Bob Dylan spille munnspill for Carolyn Hester og ga ham en kontrakt med Columbia og sørget for at Dylan forble hos Columbia til tross for protester fra sjefene. Hammond produserte Dylans «Blowin' In the Wind» og «A Hard Rain's a-Gonna Fall». Hammond sørget også for at Robert Johnsons innspillinger ble gitt ut på nytt, en utgivelse som fikk stor påvirkning på senere musikere, og skrev kontrakter med Leonard Cohen og Bruce Springsteen. Hammond pensjonerte seg fra Columbia i 1975, men fortsatte som talentspeider. I 1983 produserte ham debutalbumet til Stevie Ray Vaughan.

Hammond døde etter flere slag i 1987. Han er far til bluesmusikeren John P. Hammond (også kjent som John Hammond Jr.).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John Hammond med Irving Townsend (1977) John Hammond On Record: An Autobiography, Ridge Press – Summit Books, ISBN 0-671-40003-7
  • Dunstan Prial (2006) The Producer: John Hammond and the Soul of American Music, Farrar, Straus and Giroux, ISBN 0-374-11304-1

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 2008 (besøkt 27. august 2012)