Hamlet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hamlet
Hamlet, Prince of Denmark
Den amerikanske skuespilleren Edwin Booth som Hamlet, ca.1870
Forfatter		William Shakespeare
Sjanger		Skuespill
Utgitt		1601–02

Hamlet er en tragedie av William Shakespeare, som antas å ha blitt skrevet mellom 1599 og 1601. Skuespillet er satt til Danmark, og forteller historien om hvorledes prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Skuespillet skildrer på livlig vis den ekte og falske galskaps forløp – fra overveldende grådighet til buldrende raseri – og utforsker temaer som forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon.

Til tross for lengre tids forskning, har det ikke vært mulig å finne en nøyaktig dato for når verket ble skrevet. Tre ulike tidlige versjoner av skuespillet har overlevd: disse er kjent som første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). Hver av dem har setninger, og til og med scener, som ikke finnes i de andre. Shakespeare baserte trolig Hamlet på legenden om Amled, som ble bevart på 1200-tallet av kronikøren Saxo Grammaticus i hans krønike Gesta Danorum og som siden ble gjenfortalt på 1500-tallet av forfatteren François de Belleforest, samt på et antatt bortkommet elisabethansk skuespill idag kjent som Ur-Hamlet.

Ettersom skuespillet har en dramatisk struktur og intense rollebeskrivelser, kan Hamlet analyseres, tolkes og diskuteres i henhold til en rekke perspektiver og synsvinkler. For eksempel har de lærde i århundrer debattert Hamlets nøling med å drepe sin onkel. Noen ser det som et fortellertrekk for å forlenge handlingen, og andre ser det som et resultat av det press som utgår fra de komplekse filosofiske og etiske stridspunktene som omgir kaldblodige mord, kynisk hevn og undertrykt begjær. I nyere tid har psykoanalytiske kritikere undersøkt Hamlets underbevisste begjær, og feministiske kritikere har reevaluert de opprinnelig ondsinnede rollefigurene Ofelia og Gjertrud.

Hamlet er Shakespeares lengste skuespill, og blant de mektigste og mest innflytelsesrike tragediene i det engelske språk. Handlingen er bygget opp på en måte som muliggjør «tilsynelatende endeløs gjenfortelling og tilpasning av andre».^[1] Skuespillet var et av Shakespeares mest populære mens han levde,^[2] og rangeres fortsatt høyt blant hans mest spilte stykker; det har for eksempel toppet Royal Shakespeare Companys liste siden 1879.^[3] Det har inspirert en rekke forfattere, fra Goethe og Dickens til Joyce og Murdoch, og har blitt beskrevet som «verdens mest filmatiserte historie siden Askepott».^[4] Tittelrollen ble ganske sikkert skapt for Richard Burbage, den ledende tragikeren på Shakespeares tid.^[5] I de fire hundre år siden den gang, har rollen blitt fylt av høyst anerkjente skuespillere, og i nyere tid stundom også av kvinnelige skuespillere, i de epoker som har fulgt. Rollen har med tiden blitt blant de meste ettertraktede blant skuespillere.

[rediger] Sammendrag

Se også Rollefigurer i Hamlet.

Horatio, Marcellus Hamlet, og Gjenferdet (Kunstner: Henry Fuseli 1798)^[6]

Hovedrollen i Hamlet er prins Hamlet av Danmark, sønn av den nylig avdøde kong Hamlet. Etter dødsfallet går kongens bror Claudius hen og raskt ekter den døde kongens enke Gjertrud (og prins Hamlets mor). Samtidig pågår Danmarks langvarige strid med nabolandet Norge, og det forventes at den norske prinsen Fortinbras skal lede an en invasjon.

Skuespillet begynner en kald kveld i Elsinore (Kronborg Slott i Helsingør), ved det kongelige danske slott. Skiltvakten Francisco blir avløst fra arbeid av kollegaen Bernardo og forlater slottet. En tredje vakt, Marcellus, ankommer med Horatio, som er prins Hamlets beste venn. Skiltvaktene forsøker å overbevise Horatio om at de har sett Kong Hamlets gjenferd. Etter å ha blitt fortalt om Gjenferdets tilsynekomst av Horatio, beslutter Hamlet seg for å se Gjenferdet selv. Samme kveld kommer Gjenferdet til syne foran øynene på Hamlet. Han forteller Hamlet at han er ånden til hans far, og røper at Claudius myrdet kong Hamlet ved å helle gift i hans øre. Gjenferdet forlanger at Hamlet hevner seg; Hamlet samtykker og beslutter å spille gal for å unngå mistanke. Han er derimot usikker på Gjenferdets pålitelighet.

Claudius og Gjertrud beskjeftiges med å forhindre en invasjon av den norske prinsen Fortinbras. Plaget av Hamlets vedvarende sørging over sin far og hans stadig mer uberegnelige oppførsel, blir to av hans studentvenner – Rosenkrantz og Gyldenstern – sendt for å avdekke årsaken til Hamlets endrede adferd. Hamlet ønsker sine venner varmt velkommen, men oppfatter raskt at de har blitt sendt ut for å spionere på ham.

Polonius er Claudius' ledende rådgiver; hans sønn, Laertes, skal tilbake til Frankrike, og datteren Ofelia har Hamlets oppmerksomhet. Hverken Polonius eller Laertes tror at Hamlet vil noe seriøst med Ofelia, og begge råder henne til å avstå fra noen romanse. Like etter, blir Ofelia urolig av Hamlets merkelige oppførsel, og forteller sin far om hvordan Hamlet stormet inn på rommet hennes, og stirret, uten å si et ord. Polonius antar at det er «kjærlighetens begeistring» ^[7] som er årsaken til Hamlets galskap, og han informerer Claudius og Gjertrud. Ofelia blir satt til å spionere på ham av Claudius og Polonius. Når hun leverer tilbake brevene hans og han stille forstår hva som er på gang, skriker han rasende mot henne og insisterer at hun kan gå til et «kvinnehus» ^[8]

Graverscenen ^[9] (Illustrasjon: Eugène Delacroix 1839)

Hamlet er ikke overbevist om at Gjenferdet har fortalt ham sannheten, men når en gruppe omreisende skuespillere ankommer Elsinore, får han for seg en løsning. Han vil sette opp et skuespill hvor han gjenskaper farens død, og avgjøre hvorvidt Claudius er skyldig ved å observere hans reaksjon. Hoffet samles for å se på skuespillet; Hamlet gir løpende kommentarer gjennom hele stykket. Scenens andre viktige hendelse er skuespillernes inntreden. Deres tilstedeværelse i stykket peker på et annet viktig tema: at det virkelige liv på enkelte vis er som et skuespill. Når mordscenen presenteres, reiser Claudius seg umiddelbart opp og forlater rommet, noe Hamlet anser som bevis nok for at onkelen er skyldig. Claudius som frykter for sitt liv, forviser Hamlet til England ved et påskudd, nøye overvåket av Rosenkrantz og Gyldenstern, med et brev som instruerer at ihendehaveren skal bli drept.

Gjertrud kaller inn Hamlet på teppet for å forlange en forklaring. På vei bort passerer Hamlet en Claudius i bønn, men nøler med å drepe ham, da han mener at man vil bli sendt til himmelen hvis man dør under en bønn. På soverommet til dronningen utspiller det seg en krangel mellom Hamlet og Gjertrud. Polonius, som spionerer bak et veggteppe, gjør en lyd; og Hamlet, som tror det er Claudius, dolker vilt gjennom teppet og dreper Polonius. Gjenferdet kommer til syne og oppfordrer Hamlet til å behandle Gjertrud forsiktig, men minner ham om å drepe Claudius. Gjertrud er ikke i stand til å se eller høre Gjenferdet selv, og tolker Hamlets samtale som nok et bevis på galskap. Før seilingen til England skjuler Hamlet liket til Polonius, og til sist avslører dets skjulested for kongen og Gjertrud.

I en blanding av sorg og sinne etter Polonius' død, vandrer Ofelia rundt i Elsinore og synger uanstendige sanger. Hennes bror, Laertes, kommer tilbake fra Frankrike grunnet farens død og søsterens galskap. Ofelia begynner å dele ut urter og blomster. Claudius overbeviser Laertes om at Hamlet er alene ansvarlig; deretter kommer nyheten om at Hamlet fortsatt er tilstede – hans skip ble angrepet av pirater på turen til England, og han har seilt tilbake til Danmark. Raskt klekker Claudius ut en sammensvergelse. Han foreslår en fektekamp mellom Laertes og Hamlet, hvor tuppen av Laertes’ sverd skal være giftig, men taktisk planlegger å tilby Hamlet forgiftet vin dersom dette feiler. Gjertrud avbryter for å fortelle at Ofelia har druknet.

Deretter ser vi to gravleggere diskutere Ofelias tilsynelatende selvmord mens de graver hennes grav. Hamlet kommer med Horatio og spøker med en graver, som avdekker hodeskallen av hoffnarren Yorick fra Hamlets barndom. Ofelias gravprosesjon følger, ledet av Laertes. Hamlet erklærer at han alltid har elsket Ofelia, og han og Laertes kommer i klammeri, men de blir adskilt.

Tilbake på Elsinore forteller Hamlet til Horatio hvordan han unnslapp, og at Rosenkrantz og Gyldenstern har blitt sendt til sine endelikt. Hoffmannen Osric avbryter for å invitere Hamlet til å fekte med Laertes. Fektekampen påbegynnes mens Fortinbras' hær nærmer seg Elsinore. Laertes stikker Hamlet med den forgiftede klingen, men blir dødelig såret av det selv. Gjertrud drikker den forgiftede vinen og dør. I sitt siste levende øyeblikk blir Laertes forsonet med Hamlet og avslører Claudius' morderiske sammensvergelse. I sitt eget siste øyeblikk greier Hamlet å drepe Claudius og navngir deretter Fortinbras som sin arving. Når Fortinbras dukker opp, gjenforteller Horatio fortellingen og Fortinbras beordrer at Hamlets lik skal bli begravd med ære.

[rediger] Inspirasjon og kilder

En faksimile av Gesta Danorum av Saxo Grammaticus, som inneholder legenden om Amled.

Hamlet-liknende legender går igjen såpass ofte (for eksempel i Italia, Spania, Skandinavia, Bysants og Arabia) at det sentrale temaet om en «toskete helt» muligens er av indoeuropeisk opphav. ^[10] Flere urgamle forløpere til Hamlet kan identifiseres. Den første er den anonyme skandinaviske sagaen om Rolf Krake. I denne har den myrdede kongen to sønner – Roar og Helge – som tilbringer mesteparten av historien i forkledning, under falske navn, snarere enn falsk galskap, i et hendelsesforløp som skiller seg fra Shakespeares.^[11] Den andre er den romerske legenden om Brutus, bevart i to separate latinske verker. Lucius, som er helten, endrer navn og person til Brutus; her spiller han rollen som en tosk for å unngå sin far og brødres skjebne, og omsider myrder han Kong Tarquinius, som står bak mordene. En 1600-talls nordisk historiker, Torfæus, sammenlignet den islandske helten Amled og den spanske helten prins Ambales (fra sagaen om Ambales) med Shakespeares Hamlet. Han viste til likheter som f.eks. prinsens falske galskap, hans upåtenkte drap av kongens rådgiver på morens soverom, og til slutt drapet på sin onkel.^[12]

Flere av de eldre legendene er sammenflettet i Vita Amlethi («Amleds liv») ^[13] fra 1200-tallet av Saxo Grammaticus, en del av Gesta Danorum.^[14] Teksten, som er skrevet på latin, tar for seg de klassiske, romerske konseptene om dyd og heltedåd, og var lett tilgjengelig på Shakespeares tid. ^[15] Her fremkommer tydelige paralleller; prinsens falske galskap, hans mors hastede ekteskap med den nye kongen, prinsen som dreper en skjult spion, og prinsen som erstatter henrettelsen av to tjenere med sitt eget liv. En forholdsvis pålitelig versjon av Saxos historie ble oversatt til fransk i 1570 av François de Belleforest, i hans Histoires tragiques.^[16] Belleforest forskjønnet Saxos tekst betraktelig, med en tilnærmet dobling av tekstens lengde, og introduserte heltens melankoli.^[17]

Omslaget til Den spanske tragedie, av Thomas Kyd. Denne populære «hevntragedien» kan ha påvirket Hamlet. Forfatteren kan også ha skrevet Ur-Hamlet.

En kjent teori antyder at Shakespeares hovedkilde kan ha vært et tidligere skuespill – idag kjent som Ur-Hamlet – som trolig ikke lenger eksisterer. Det ble muligens skrevet av Thomas Kyd eller kanskje også av Shakespeare selv. Ur-Hamlet ble etter denne teorien fremført innen 1589 og var den første versjonen av fortellingen som inkluderte et gjenferd.^[18] Shakespeares teatergruppe, Lord Chamberlain's Men, kan ha kjøpt dette stykket og fremført en versjon i en periode, som Shakespeare bearbeidet.^[19] Siden ingen kopier av Ur-Hamlet har blitt bevart, er det derimot umulig å sammenligne dets språk og stil med kjente verker av noen av de antatte forfatterne. Som en konsekvens av dette, finnes det ikke noe direkte bevis på at Kyd skrev det, ei heller noe bevis for skuespillet ikke var en tidlig versjon av Hamlet av Shakespeare selv. Sistnevnte teori tidfester Hamlet mye tidligere enn den generelt aksepterte datoen, og med en mye lengre utviklingsperiode. Den har fått noe støtte, men blir av flere avfeid som spekulasjon.^[20]

Slutningen er at de lærde ikke kan slå fast hvor mye materiale Shakespeare tok fra Ur-Hamlet (dersom den eksisterte), fra Belleforest eller Saxo, og hvor mye fra andre samtidige kilder (som f.eks. Kyds Den spanske tragedie). Det finnes ikke noe tydelig bevis for at Shakespeare hadde noen direkte henvisninger til Saxos versjon. Derimot forekommer visse elementer fra Belleforests versjon i Shakespeares skuespill, selv om disse ikke er i Saxos fortelling. Hvorvidt Shakespeare tok disse fra Belleforest direkte, eller gjennom Ur-Hamlet, forblir uvisst.^[21]

De fleste litteraturvitere forkaster ideen om at Hamlet på noen måte har tilknytning til Shakespeares eneste sønn, Hamnet Shakespeare, som døde i en alder av elleve i 1596. Den konvensjonelle oppfattelse innebærer at Hamlet er altfor åpenbart knyttet til legendarisk virke, og navnet Hamnet var nokså populært på den tiden.^[22] Stephen Greenblatt har derimot hevdet at navnelikheten og Shakespeares sorg etter sønnens død kan stå sentralt i tragediens kjerne. Han påpeker at navnet til Hamnet Sadler, naboen i Stratford som Hamnet ble oppkalt etter, ofte ble skrevet som Hamlet Sadler og at navnene praktisk talt var byttbare, med tanke på den slakke ortografien på den tiden.^[23] Shakespeare skrev selv Sadlers fornavn som «Hamlett» i sitt testament.^[24]

[rediger] Dato

Frontispisen i den trykte utgaven fra 1605 (Q2) av Hamlet

«Enhver datering av Hamlet må være foreløpig», advarer redaktøren i New Cambridge, Phillip Edwards.^[25] Det tidligste tidsanslaget baserer seg på Hamlet's hyppige hentydninger til Shakespeares Julius Cæsar, som dateres til midten av 1599.^[26] Det seneste tidsanslaget baseres på en oppføring fra 26. juli 1602, i registeret til Stationers' Company, som indikerte at Hamlet ble «latelie Acted by the Lo: Chamberleyne his servantes».

I 1598 gav Francis Meres i sin Palladis Tamia ut en oversikt over engelsk litteratur, fra Geoffrey Chaucer til daværende tidspunkt, hvor tolv av Shakespeares skuespill er nevnt. Hamlet er ikke blant dem, noe som kan bety at det ikke hadde blitt skrevet ved tidspunktet for utgivelsen. Med tanke på populariteten til Hamlet, hevder redaktør Bernard Lott i New Swan, at det er «usannsynlig at han [Meres] ville ha oversett ... et slikt betydningsfullt stykke». ^[27]

Uttrykket «little eyases»^[28] i første folio (F1) kan henvise til Children of the Chapel, hvis popularitet i London tvang Globe-gruppen til å turnere i utkantene og de ulike provinsene. Dette ble kjent som den såkalte «Teaterkrigen», og støtter seg til en datering til 1601.^[27]

Én av Shakespeares samtidige forfattere, Gabriel Harvey, skrev en randbemerkning i sin kopi av utgaven av Chaucers verker fra 1598, som noen litteraturvitere bruker som dateringsbevis. Harveys bemerkning forteller at den klokere del av befolkningen liker Hamlet, og antyder at jarlen av Essex – som ble henrettet i februar 1601 for opprør – fortsatt var i live. Andre lærde hevder at dette ikke er overbevisende nok til å konkludere. Edwards, for eksempel, konkluderer med at «tidsfølelsen er så forvirret i Harveys bemerkning at det i realiteten har liten nytte i å forsøke å datere Hamlet». Dette fordi den samme bemerkningen også henviser til Spenser og Watson som om de fortsatt var i live («våre blomstrende metrikere»), men også nevner «Owens nye epigrammer», utgitt i 1607.^[29]

[rediger] Tekster

Faksimile av den første siden i Hamlet fra første folio, utgitt i 1623

Tre ulike utgaver av teksten har blitt bevart fra gammelt av, noe som vanskeliggjør arbeidet med å etablere én enkelt autentisk tekstutgave.^[30] Hver enkelt er forskjellig fra de andre:^[31]

• Første quarto (Q1): I 1603 utgav bokhandlerne Nicholas Ling og John Trundell den såkalte «bad first quarto», trykket av Valentine Simmes. Q1 inneholder like over halvparten av teksten i den senere, andre quarto.
• Andre quarto (Q2): I 1604 utgav Nicholas Ling andre quarto, trykket av James Roberts. Noen kopier er datert til 1605, noe som kan gi et annet inntrykk; som en konsekvens er Q2 ofte datert «1604/5». Q2 er den lengste tidlige utgaven, selv om den utelater 85 av linjene i F1 (mest sannsynlig for å unngå å fornærme dronningen til Jakob I, Anna av Danmark).^[32]
• Første folio (F1): I 1623 utgav Edward Blount og William og Isaac Jaggard første folio, den første utgaven av Shakespeares Samlede verker.^[33]

Andre folioer og quartoer ble deretter publisert – inkludert John Smethwicks Q3, Q4 og Q5 (1611–37) – men disse regnes som avledninger av de første tre utgavene.^[33]

Monologen «Å være, eller ikke være» slik den fremgår i Q1

Tidlige utgivere av Shakespeares verker, innledet av Nicholas Rowe (1709) og Lewis Theobald (1733), kombinerte materiale fra de to eldste av Hamlets kilder som var tilgjengelige på den tiden, Q2 og F1. Hver tekst inneholder materiale som de andre mangler, med mange mindre forskjeller i ordlyden: Snaut 200 linjer er identiske i de to. Utgivere har kombinert dem i et forsøk på å lage en «inklusiv» tekst som gjenspeiler en ideell versjon av Shakespeares original. Theobalds versjon ble en standard i lengre tid,^[34] og hans «fulltekstmetode» er fortsatt innflytelsesrik i forhold til dagens forlagspraksis. Enkelte samtidige studier er derimot kritiske til denne metoden, og forslår heller å se på «et autentisk Hamlet som et urealiserbart ideal. ... det finnes tekster av dette skuespillet men ingen tekst».^[35] Utgaven fra 2006 av Arden Shakespeare med ulike tekster av Hamlet i forskjellige bind, er muligens det beste beviset for dette skiftende fokus og vektleggelse.^[36]

Utgivere av Shakespeares stykker har tradisjonelt delt dem inn i fem akter. Ingen av de tidlige tekstene av Hamlet var derimot satt opp slik, og skuespillets inndeling i akter og scener stammer fra en quarto fra 1676. Nyere tids utgivere følger generelt denne tradisjonelle inndelingen, men anser den for å være utilfredsstillende; for eksempel, etter at Hamlet drar Polonius sin kropp ut av Gjertruds soverom, kommer en mellomakt^[37] som etterfølges av videre, uavbrutt handling.^[38]

Oppdagelsen av Q1 i 1823 – hvis eksistens hadde vært nokså uventet – førte til betydelig interesse og begeistring, og reiste mange spørsmål om forlagspraksis og tolkning. Litteraturvitere identifiserte umiddelbart klare mangler i Q1, som ble viktige i arbeidet med å utvikle en shakespearsk «bad quarto».^[39] Q1 var likevel av stor verdi: den inneholder sceneanvisninger som avslører faktiske scenepraksiser på en annerledes måte enn Q2 og F1; den inneholder en fullstendig scene (normalt merket 4.6)^[40] som hverken forekommer i Q2 eller F1; og den er nyttig for sammenligning med senere utgaver.

Q1 er betraktelig kortere enn Q2 og F1, og kan være en rekonstruksjon basert på skuespillet slik Shakespeares teatergruppe fremførte det, av en skuespiller som besatt en mindre rolle (mest sannsynlig Marcellus).^[41] De lærde strides om hvorvidt rekonstruksjonen ble plagiert eller godkjent. En annen teori, lansert av New Cambridge-redaktøren Kathleen Irace, fremholder at Q1 er en forkortet versjon, spesielt tilsiktet omreisende produksjoner.^[42] Tanken om at Q1 ikke er fullspekket med feil, men derimot høyst egnet til scenebruk, har ført til minst 28 ulike produksjoner av Q1 siden 1881.^[43]

[rediger] Analyse og kritikk

[rediger] Kritikken gjennom tidene

Fra begynnelsen av 1600-tallet var skuespillet kjent for sitt gjenferd og den livlige dramatiseringen av melankoli og galskap, noe som førte til en rekke roller med gale hoffmenn og -damer i jakobittiske og karolinske dramatiseringer.^[44] Hamlet forble populært blant massene, men restaurasjonskritikere sent på 1600-tallet anså Hamlet for å være primitivt og påpekte dets mangel på enhet og dekorum.^[45] Dette synet endret seg drastisk på 1700-tallet, da kritikere så på Hamlet som en helt – en ekte, briljant ung mann som var plassert i uheldige omstendigheter.^[46] Innen midten av 1700-tallet, derimot, førte den gotiske litteraturens fremtreden med seg psykologisk og mystisk virke, slik at galskapen og Gjenferdet igjen kom i søkelyset.^[47] Ikke før sent på 1700-tallet begynte kritikere og skuespillere å se Hamlet som forvirrende og selvmotsigende. Før dette var han enten gal, eller ikke; enten en helt, eller ikke; ikke noen mellomting.^[48] Denne utviklingen representerte en grunnleggende endring i litteraturkritikken, som begynte å fokusere mer på rollefigur og mindre på handling.^[49] Romantikkens kritikere på 1800-tallet verdsatte Hamlet for stykkets indre, individuelle konflikter da denne reflekterte samtidens sterke vektlegging av menneskets indre strid og indre karakter.^[50] Deretter begynte kritikerne å fokusere på Hamlets nøling som en form for karakterbrist heller enn som et handlingsgrep.^[49] Fokuset på karakter og indre, psykologiske strid fortsatte inn på 1900-tallet da litteraturforskningen bevegde seg i flere retninger, noe som diskuteres under kontekst og tolkning nedenfor.

[rediger] Dramatisk struktur

Hamlet skilte seg fra sin tids dramatiske konvensjoner på flere måter. Først av alt, så var det vanligvis forventet i Shakespeares dager at skuespill fulgte rådet til Aristoteles i hans Poetikken: at et drama skulle fokusere på handling, ikke rollefigur. I Hamlet vender Shakespeare om på dette, slik at det er gjennom monologene, ikke handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker. Videre, og nokså forskjellig fra Shakespeares andre stykker (med unntak av Othello), er det ingen tydelig bihandling; alle handlingselementene er direkte knyttet til hovedhandlingen om Hamlets jakt etter hevn. Skuespillets handling er fullt av tilsynelatende ufullstendigheter og uregelmessigheter. På et punkt, som i gravlegger-scenen,^[9] synes Hamlet bestemt på å ville drepe Claudius: i neste scene, derimot, er han plutselig helt tam når Claudius dukker opp. De lærde strides fortsatt om hvorvidt disse vendingene er feiltagelser eller bevisste tilføyelser til skuespillets temaer om forvirring og dualitet.^[51] Til slutt, i en periode hvor de fleste skuespill hadde en varighet på omtrent to timer, tok Hamlet adskillig lengre tid å fremføre. Dette var Shakespeares lengste skuespill, og teksten inneholdt 4 042 linjer, med totalt 29 551 ord, noe som resulterte i en omtrent fire timer lang forestilling.^[52] Hamlet inneholder også et av Shakespeares mest yndede virkemidler, nemlig et skuespill i skuespillet.^[53] Hamlet kaller først dette for The Murder of Gonzago, men endrer siden navnet til The Mousetrap i forbindelse med modifisering av skuespillets handling.

[rediger] Språk

Hamlets uttalelse om at hans mørke klær er det ytre tegnet på hans indre sorg, demonstrerer sterke retoriske evner. (Illustrasjon: Eugène Delacroix 1834).

Mye av skuespillets språk er høflig: utdypende, vittige replikker, som anbefalt av Baldassare Castigliones etiketteguide fra 1528, The Courtier. Dette arbeidet råder spesifikt kongelige tjenere til å underholde sine herrer med innovativt språk. Spesielt Osric og Polonius ser ut til å følge denne oppfordringen. Claudius talemåte er full av retorikk – det samme er Hamlets og, til tider, Ofelias – mens språket til Horatio, vaktene og gravleggerne er enklere. Claudius sin høye status styrkes ved bruken av førsteperson flertall («vi» eller «oss»), samt anaforer blandet med metaforer for å gi et ekko av politiske talene fra antikkens Hellas.^[54]

Hamlet er den dyktigste av alle i retorikk. Han bruker høyst avanserte metaforer, stikomyti, og i åtte (ni på engelsk) minneverdige ord benytter han både anafori og asyndeton: «å dø og sove— / sove og kanskje drømme?». ^[55] Når anledningen krever det, derimot, er han presis og direkte, som når ha forklarer sin indre følelse for sin mor: «But I have that within which passes show, / These but the trappings and the suits of woe».^[56] Tidvis avhenger han sterkt av ordspill for å uttrykke sine tanker, mens han samtidig skjuler dem.^[57] Hans bemerkninger om «nunnery»^[58] («kvinnehus», «nonnekloster») til Ofelia er et eksempel på ondsinnet tvetydighet, siden nunnery var elisabethansk sjargong for bordell.^[59] Hans aller første ord i skuespillet er et ordspill; når Claudius omtaler ham som «my cousin Hamlet, and my son», svarer Hamlet: «A little more than kin, and less than kind».^[60]

Et uvanlig retorisk virkemiddel, hendiadyoin, går igjen flere steder i skuespillet. Eksempler på dette finnes i Ofelias tale ved slutten av kvinnehus-scenen: «Th'expectancy and rose of the fair state»; «And I, of ladies most deject and wretched».^[61] Mange lærde har stusset over Shakespeares tilsynelatende vilkårlige retoriske form i løpet av skuespillet. En forklaring kan være at Hamlet ble skrevet senere Shakespeares liv, etter at han ble dyktig i å tilpasse ulike retoriske virkemidler med rollefigurene i handlingen. Lingvisten George T. Wright antyder at hendiadyoin ble brukt bevisst for å øke følelsen av dualitet og forvridning.^[62]

Hamlets monologer har også fanget de lærdes oppmerksomhet; Hamlet avbryter seg selv, vokaliserer enten avsky for eller enighet med seg selv, og forskjønner sine egne ord. Han har vanskeligheter med å uttrykke seg selv direkte, og døyver heller sine sterke følelser ved hjelp av ordspill. Ikke før mot slutten av skuespillet, etter episoden med piratene, klarer Hamlet å fritt formulere sine følelser.^[63]

[rediger] Kontekst og tolkning

[rediger] Religiøst

Maleriet Ophelia skildrer hennes mystiske drukningsdød. Klovnenes diskusjon om hvorvidt hennes død var selvmord, og om hun fortjener en kristen begravelse, er et religiøst tema. (Maleri av John Everett Millais 1852).

Skuespillet ble skrevet på en tid med religiøs fremvekst, og i kjølvannet av reformasjonen i England, og er dermed vekslende katolsk (eller religiøst middelaldersk) og protestantisk (eller bevisst moderne). Gjenferdet forklarer at han er i skjærsilden, og at han han døde uten den siste olje. I tillegg til Ofelias begravelsesseremoni, som er typisk katolsk, utgjør dette mesteparten av skuespillets katolske koblinger. Enkelte lærde har merket seg at hevntragedier kommer fra tradisjonelt katolske land, slik som Spania og Italia; og de fremviser en motsigelse, siden katolsk doktrine tilsier at Gud og familien representerer ens største plikter. Hamlets problemstilling går ut på om han selv skal hevne sin far og drepe Claudius, eller overlate hans skjebne til Gud, som hans religion fordrer.^[64]

Mye av skuespillets protestantisme kommer av at beliggenheten er satt til Danmark, et land som både før og nå er hovedsakelig protestantisk, selv om det er uklart hvorvidt skuespillets fiktive Danmark skal gjenspeile denne virkeligheten. Stykket nevner ikke Wittenberg, hvor Hamlet, Horatio, og Rosenkrantz og Gyldenstern går på universitet, og hvor Martin Luther først spikret opp sine 95 teser.^[65] Når Hamlet snakker om the "special providence in the fall of a sparrow",^[66] representerer han den protestantiske troen om at Guds vilje – forsynet – kontrollerer selv de minste hendelser. I Q1 lyder første setning i samme avsnitt slik: "There's a predestinate providence in the fall of a sparrow,"^[67] noe som antyder en enda sterkere protestantisk kobling gjennom Jean Calvins doktrine om predestinasjon (forutbestemmelse). Lærde spekulerer i at Hamlet kan ha blitt sensurert, siden «predestinert» bare brukes i denne quartoen. ^[68]

[rediger] Filosofisk

De filosofiske tanker i Hamlet ligner tankene til den franske forfatteren Michel de Montaigne, som levde på Shakespeares tid. (Bilde: Thomas de Leu (fl. 1560–1612).

Hamlet blir ofte oppfattet som en filosofisk rollefigur, ved at han fremviser tanker som i nyere tid blir beskrevet som relativistiske, eksistensialistiske og skeptiske. Han utviser for eksempel en relativistisk tanke når han sier til Rosenkrantz: "there is nothing either good or bad but thinking makes it so".^[69] Tanken om at intet er ekte, men derimot ligger i individers sinn, stammer fra de greske sofistene, som hevdet at siden ingenting kan tolkes uten bruk av sansene – og siden alle individer sanser, og derfor tolker, ting forskjellig – finnes det ingen absolutt sannhet, bare relativ sannhet.^[70] Det klareste eksemplet på eksistensialisme finnes i talen «å være, eller ikke være»^[71], hvor Hamlet bruker «å være» for å henspiller til både liv og handling, og «ikke være» til død og fravær av handling. Hamlets overveielse av selvmord i denne scenen, er derimot mindre filosofisk enn religiøs, siden han regner med å leve videre etter døden.^[72]

Litteraturvitere enes om at Hamlet gjenspeiler den samtidige skeptisismen som rådet under renessansehumanismen.^[73] Før Shakespeares tid argumenterte humanister for at mennesket var Guds største skapelse, skapt i Guds bilde og i stand til å velge sin egen natur, men dette synet ble utfordret, særlig i Michel de Montaignes bok Essais fra 1590. Hamlets «For et stykke arbeid mennesket er» gjenspeiler mange av Montaignes tanker, men de lærde strides om hvorvidt Shakespeare tok dette direkte fra Montaigne, eller om de begge simpelthen reagerte likt i forhold til tidsepokene de levde under.^[74]

[rediger] Politisk

På starten av 1700-tallet ble politisk satire motvirket, og skuespillforfattere ble straffet for «offensive» arbeider. I 1597 ble Ben Jonson fengslet for sin deltagelse i skuespillet The Isle of Dogs.^[75] Thomas Middleton ble sperret inne i 1624, og det ble lagt ned forbud mot hans A Game at Chess etter ni forestillinger.^[76] Flere litteraturforskere har antydet at Hamlets figur Polonius drev gjøn med den da trygt døde William Cecil, riksskattmester fra 1572 og den viktigste rådgiver for dronning Elizabeth I.^[77] En rekke besnærende paralleller kan trekkes: Polonius' rolle som eldre statsmann ligner rollen Cecil innehadde;^[78] Polonius' råd til Laertes kan være et ekko av Cecils råd til sin sønn Robert Cecil;^[79] og Polonius' langtekkelige ordflom kan være en satire på Cecils egen.^[80] I tillegg gir Polonius' navn i Q1, «Corambis», en gjenklang av det latinske begrepet for «tvehjertet» – noe som kan leses som en satire på Cecils latinske motto Cor unum, via una («Et hjerte, en vei»)^[81] Avslutningsvis, Polonius' datter Ofelias forhold til Hamlet kan bli sammenlignet med Cecils datter Anne Cecils forhold til jarlen av Oxford, Edward de Vere.^[82] Forøvrig blir disse argumentene også fremmet for å gi vekt til sannsynliggjøringen av at Edward de Vere kan være en mulig forfatter av Shakespeares forfatterskap.^[83] Ikke desto mindre slapp Shakespeare unna sensuren, og faktisk fikk Hamlet kongelig trykketillatelse, noe det kongelige våpenskjold på utgaven fra 1604 vitner om.^[84]

[rediger] Psykoanalytisk

Freud lanserte teorien om at en underbevisst ødipal konflikt forårsaket Hamlets nøling. (Illustrasjon Eugène Delacroix 1844).

Siden psykoanalysens fremtreden mot slutten av 1800-tallet, har Hamlet vært kilde for en rekke studier innen emnet, blant annet av Sigmund Freud, Ernest Jones og Jacques Lacan, som har påvirket teaterproduksjonen i senere tid.

I Freuds Drømmetydning (1900), starter hans analyse med forutsetningen om at «skuespillet er bygget opp rundt Hamlet nøling med å fullbyrde hevnoppgaven som er tildelt ham; men dets tekst gir ingen grunn eller motiv for denne nølingen».^[85] Etter å ha vurdert ulike litterære teorier, konkluderer Freud med at Hamlet har et «ødipalt begjær for sin mor, og den påfølgende skyldfølelsen forhindrer ham i å myrde mannen [Claudius] som har gjort hva han underbevisst ønsket å gjøre».^[86] Konfrontert med sitt undertrykte begjær, innser Hamlet at han «litterært selv ikke er noe bedre enn synderen som han skal straffe».^[85] Freud foreslår at Hamlets tilsynelatende «avsmak for seksualitet» – som kommer frem i hans «nunnery»-samtale med Ofelia – samsvarer med denne tolkningen.^[87][88] John Barrymore introduserte freudianske overtoner i sin banebrytende produksjon fra 1922 i New York, som satte ny rekord med forestillinger 101 kvelder på rad.

På 1940-tallet førte Ernest Jones – som var psykoanalytiker og Freuds biograf – Freuds tanker i pennen, i en rekke essayer som omsider endte i boken Hamlet and Oedipus (1949). Flere produksjoner har skildret «skapscenen»,^[89] influert av Jones' psykoanalytiske tilnærming, hvor Hamlet konfronterer sin mor i hennes private bolig, i et seksuelt lys. I denne fortellingen blir Hamlet kvalm av sin mors «incestaktige» forhold til Claudius, men er samtidig redd for å drepe ham, siden dette vil åpne for et nært forhold mellom Hamlet og moren. Ofelias galskap etter farens død kan også sees i et freudiansk perspektiv: som en reaksjon på dødsfallet til hennes ønskede elsker, hennes far. Hun påvirkes av å miste sin uoppfylte kjærlighet så brått, og hennes sinnstilstand endres derfor brått som følge av dette.^[90] I 1937 regisserte Tyrone Guthrie et stykke med Laurence Olivier i en Jones-inspirert forestilling av Hamlet på teateret Old Vic.^[91]

På 1950-tallet ble Lacans strukturalistiske teorier om Hamlet for første gang presentert ved en rekke seminarer i Paris, og senere utgitt i boken «Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet». Lacan hevdet at den menneskelige psyken bestemmes av språkstrukturer og at de lingvistiske strukturene i Hamlet satte fokus på menneskelig begjær.^[86] Utgangspunktet hans er Freuds ødipale teorier, i tillegg til sorg, som er skuespillets sentrale tema.^[86] I Lacans analyse antar Hamlet ubevisst den psykoanalytiske definisjon av en fallos – grunnet hans nøling – og er i økende grad distansert fra virkeligheten «ved sorg, fantasering, selvopptatthet (narsissisme), og psykose», noe som skaper hull (eller mangler) i de virkelige, innbilte og symbolske aspekter av sinnet hans.^[86] Lacans teorier påvirket litteraturforskning av Hamlet på grunn av hans alternative visjon av stykket og hans bruk av semantikk for å utforske stykkets psykologiske landskap.^[86]

[rediger] Feministisk

Ofelia forstyrres mentalt av sorgen.^[92] Feministiske kritikere har utforsket hvordan hun med tiden utvikler galskap. (Artist: Henrietta Rae 1890).

1900-tallets feministiske kritikere åpnet nye tilnærminger til karakterene Gjertrud og Ofelia. Kritikere innen nyhistorisme og kulturell materialisme analyserte skuespillet i dets historiske kontekst, i et forsøk på å sette det sammen i dets opprinnelige kulturelle miljø.^[93] De fokuserte på kjønnssystemet i det tidlig moderne England ved å fremheve den kjente treenigheten hushjelp, hustru eller enke med den prostituerte utenfor denne stereotypien. I denne analysen var Hamlets essens hovedpersonens gradvise oppfatning av sin mor som en hore ettersom hun feilet å være trofast til Gamle Hamlet. Som en konsekvens mistet Hamlet sin tro på alle kvinner og behandlet også Ofelia som om hun var en hore og uærlig mot ham. Ofelia kan være ærlig og rettferdig, men det er derimot umulig å knytte disse to trekkene sammen ettersom «rettferdighet» er en ytre egenskap mens «ærlighet» er et indre trekk.^[94]

Carolyn Heilbruns essay «Hamlet's Mother» (1957) forsvarer skikkelsen Gjertrud ved å hevde at teksten aldri gir antydninger om at Gjertrud visste at Claudius forgiftet Kong Hamlet. Denne analysen har blitt støttet av mange feministiske kritikere. Heilbrun hevdet at menn i århundrer har feiltolket Gjertrud, ved å føye seg til Hamlets syn på henne, snarere enn å følge stykkets faktiske tekst. Det finnes dermed ikke noe klart bevis for at Gjertrud er en ekteskapsbryter: hun tilpasser seg bare omstendighetene rundt ektemannens død til beste for kongeriket.^[95]

Ofelia har også blitt forsvart av feministiske kritikere som Elaine Showalter.^[96] Ofelia er omgitt av mektige menn: hennes far, bror og Hamlet. Alle tre forsvinner: Laertes drar, Hamlet unngår henne og Polonius dør. Konvensjonelle teorier peker på at Ofelia blir drevet mot galskapen, når disse mektige mennene ikke lenger foretar beslutninger for henne.^[97] Feministiske teoretikere har argumentert at hun blir sinnssyk av skyld ettersom at Hamlets drap på hennes far oppfyller hennes (ubevisste) seksuelle behov for at Hamlet erstatter (dreper) faren slik at Hamlet faktisk og symbolsk kan ta farens plass. Showalter peker også på at Ofelia har blitt symbolet på den urolige og hysteriske kvinnen i moderne kultur.^[98]

[rediger] Innflytelse

Se også Scene- og filmtilpasninger (under)

Hamlet er et av det engelske språks mest siterte verker, og er ofte å finne på lister over verdens beste litteratur,^[99] og har slik på flere måter påvirket de senere århundrers litteratur. Akademikeren Laurie Osborne identifiserer Hamlets direkte påvirkning i tallrike moderne fortellinger, og har delt disse inn i fire hovedkategorier: fiktive redegjørelser av stykkets komposisjon, forenklinger av fortellingen for unge lesere, fortellinger som utvider rollen til en eller flere av stykkets figurer, og fortellinger som handler om oppsetningen av stykket.^[100]

Henry Fieldings roman Tom Jones, utgitt i 1749, beskriver et besøk til Hamlet av romanens figurer Tom Jones og herr Partridge, med likhetstrekk til et «skuespillet i skuespillet».^[101] Goethes dannelsesroman Wilhelm Meisters læreår, skrevet mellom 1776 og 1796, not only has a production of Hamlet at its core men trekker også paralleller mellom Gjenferdet og Wilhelm Meisters døde far.^[101] På begynnelsen av 1850-tallet, i Pierre, fokuserer Herman Melville på en Hamlet-liknende rollefigurs langvarige utviklign som forfatter.^[101] Ti år senere gir Dickens ut Store forventninger, som inneholder mange Hamlet-liknende handlingstrekk: den drives av hevnmotiverte handlinger, skilter med gjenferdliknende rollefigurer (Abel Magwich og Miss Havisham), og fokuserer på heltens skyld.^[101] Akademikeren Alexander Welsh legger til at Store forventninger er en «selvbiografisk roman» og foregriper en psykoanalytiske lesning av Hamlet i seg selv.^[102] Ved omtrent samme tid ble George Eliots Møllen ved Floss utgitt, som introduserte Maggie Tulliver «som eksplisitt sammenlignes med Hamlet»,^[103] om enn «med et rykte for tilregnelighet».^[104]

På 1920-tallet jobbet James Joyce med «en mer livlig versjon» av Hamlet i romanen Ulysses – blottet for tvangstanker og hevn – selv om dens hovedparalleller trekkes til Homers Odysseen.^[101] På 1990-tallet ble to kvinnelige romanforfattere tydelig influert av Hamlet; I Angela Carters Wise Children blir Å være eller ikke være^[105] omarbeidet til en sang og danserutine, og i Iris Murdochs Den sorte prins blir ødipale temaer og mord flettet sammen med en kjærlighetsaffære mellom den Hamlet-besatte forfatteren Bradley Pearson og datteren til hans rival.^[103]

[rediger] Fremføringenes historie

[rediger] Fra Shakespeares tid og frem til avbruddet

Det er bortimot sikker at Shakespeare skrev Hamlet-rollen for samtidens store skuespiller Richard Burbage. Han var den mest betydelige tragiske skuespilleren i teatergruppen Lord Chamberlain's Men, og hadde god hukommelse for teksten og utstrakt følelsesmessig register ^[5]. I henhold til antallet av opptrykk synes Hamlet å ha vært Shakespeares fjerde mest populære skuespill i løpet av hans levetid. Kun Henrik IV Del 1, Richard III og Perikles var mer populære ^[2]. Shakespeare selv har ikke gitt noen klare hentydninger til når hans stykker ble oppført.

Solide bevis for tidlige oppføringer av stykket er således fåtallige. Hva som er kjent er at mannskapet på skipet Red Dragon, oppankret utenfor kysten av Sierra Leone, fremførte Hamlet i september 1607 ^[106]; stykket turnerte i Tyskland innenfor fem etter at Shakespeare døde ^[107]; og det ble fremført for kong Jakob I i 1619 og for kong Karl I i 1637 ^[108]. Oxfordredaktøren George Hibbard har argumentert at ettersom samtidslitteraturen har så mange hentydninger og referanser til Hamlet (kun Falstaff er nevnt mer), må stykket ganske sikkert ha blitt fremført med en hyppighet og frekvens som har gått tapt fra de historiske opptegnelsene ^[109].

Alle teatre ble stengt i løpet av den puritanistiske regjeringen i løpet av Interregnum (avbruddet) ^[110], men i selv i løpet av denne tiden ble deler av stykket fremført ulovlig, disse fremførelsene ble stundom kalt for «droll», blant annet ett kalt for The Grave-Makers som var basert på Akt 5, scene 1 av stykket ^[111].

[rediger] Restaureringen og 1700-tallet

David Garricks ikoniske håndbevegelse uttrykker Hamlets sjokk når han ser Gjenferdet for første gang. (Kunstner: ukjent).

Skuespillet ble fornyet tidlig i restaurasjonen. Da den eksisterende beholdningen av skuespill fra før borgerkrigen ble delt mellom de to nyskapte patent theatre companies, var Hamlet det eneste av Shakespeares favoritter som ble sikret av Sir William Davenants teatergruppe Duke's Company. ^[112] Det ble det første av Shakespeares stykker som ble presentert med flyttbare og generisk malte kulisser bak prosceniumsbuen i Lincoln's Inn Fields Theatre.^[113] Denne nye sceneformen fremhevet hyppigheten av som Shakespeare skiftet dramatisk sted og lokalisering, noe som økte den tilbakevendende kritikken av hans overtredelser av det nyklassisistiske prinsipp om å opprettholde lokaliseringens enhet. ^[114] Davenant gav Thomas Betterton tittelrollen og som faktisk fortsatte å spille den danske prinsen frem til han ble 74 år. ^[115] David Garrick ved Drury Lane produserte en versjon tilpasset Shakespeare kraftig; han uttalte: «Jeg hadde lovet at jeg ikke ville forlate scenen før jeg hadde reddet det edle skuespillet fra alt søppelet i femte akt. Jeg har brakt det fremover uten graverens triks, Osrick, & fektekampen».^[116] Den første skuespilleren som er kjent for å ha spilt Hamlet i Nord-Amerika er Lewis Hallam. Jr., i American Companys produksjon i Philadelphia i 1759. ^[117]

John Philip Kemble gjorde sin debut på Drury Lane som Hamlet i 1783. ^[118] Hans fremførelse skal etter sigende ha vært 20 minutter lengre enn noen andres, og hans langdryge pauser førte til et forslag om at «musikk bør spilles mellom ordene». ^[119] Sarah Siddons var den første skuespillerinnen som er kjent for å spille Hamlet; mange kvinner har siden spilt ham som en bukserolle, med stor suksess. ^[120] I 1748 skrev Alexander Sumarokov en russisk tilpasning som fokuserte på prins Hamlet som legemliggjøringen av Claudius' tyranni – en behandlig som gjentok seg i østeuropeiske versjoner til inn på 1900-tallet. ^[121] I årene som fulgte den amerikanske uavhengighet fremførte Thomas Abthorpe Cooper, landets ledende unge tragiker, Hamlet og flere andre stykker ved Chestnut Street Theatre i Philadelphia, og ved Park Theatre i New York. Skjønt irettesatt for «vedkjenne seg bekjentskaper blant publikum» og «utilstrekkelig memorering av tekstlinjene» ble han likevel en nasjonal berømthet. ^[122]

[rediger] 1800-tallet

En plakat fra omtrent 1884, til en amerikansk produksjon av Hamlet med Thomas W. Keene i hovedrollen. Plakaten viser flere av skuespillets nøkkelscener.

I perioden fra omtrent 1810 til 1840, ble de mest kjente shakespearske forestillingene i USA utført av turnerende, førsteklasses skuespillere fra London – inkludert George Frederick Cooke, Junius Brutus Booth, Edmund Kean, William Charles Macready og Charles Kemble. Av disse, valgte Booth å gjøre karriere i statene, og skulle bli far til landets mest kjente skuespiller, John Wilkes Booth (som senere begikk attentatet mot Abraham Lincoln), og dets mest kjente Hamlet, Edwin Booth.^[123] Edwin Booths utførelse av rollen som Hamlet ble beskrevet «som den mørke, gale, drømmende, mystiske helten fra et dikt ... [handlet] på på ideelt vis, så langt borte som mulig fra nivået til det virkelige liv».^[124] Booth spilte Hamlet i hele 100 kvelder under sesongen 1864/5 ved Winter Garden Theatre, noe som virkelig påbegynte en langvarig Shakespeare-periode i Amerika.^[125]

I Storbritannia satte viktoriatidens kombinerte skuespillere-og-direktører som Kean, Samuel Phelps, Macready, og Henry Irving opp Shakespeare på storslått vis med forseggjorte kulisser og kostymer ^[126]. Tendensen til kombinasjonen skuespillere-og-direktører var at de fremhevet viktigheten av deres egen rolle, noe som ikke alltid var i samsvar med kritikernes mening. George Bernard Shaws lovprisning av Johnston Forbes-Robertsons opptreden endte med et sidehugg til Irving: «Stykkets fortelling var fullkommen forståelig, og tok publikums oppmerksomhet fra hovedrollens skuespiller i øyeblikket. Hva er det som har skjedd med Lyceum?» ^[127].

I London var Edmund Kean den første Hamlet til å gå vekk fra den kongelige stas som ble forbundet med rollen. Han byttet til et mer ordinært kostyme, og det sies at han overrasket sitt publikum ved å bekle rollen som en alvorlig og selvgranskende Hamlet.^[128] I sterk kontrast til tidligere storslagenhet, var William Poels produksjon av Q1-teksten fra 1881 et tidlig forsøk på å rekonstruere det elisabethanske teaterets nøkternhet; hans eneste bakteppe var noen røde gardiner.^[129] Sarah Bernhardt spilte prinsen en populær produksjon i London i 1899. I kontrast til det «feminine» synet på den sentrale rollefiguren som vanligvis fulgte en kvinnelig rollebesetning, hun beskrev sin rolle som «mannlig og besluttsom, men uansett tankefull... [han] tenker før han handler, et trekk som antyder stor styrke og stor åndelig kraft» ^[130].

I Frankrike startet Charles Kemble en bølge av entusiasme rundt Shakespeare; og ledende medlemmer av den romantiske bevegelsen som Victor Hugo og Alexandre Dumas så hans opptreden i Hamlet i Paris i 1827. De gav spesielt uttrykk for sin begeistring for Harriet Smithsons Ofelia og hennes galskap. ^[131] I Tyskland hadde Hamlet blitt gjengs ved midten av 1800-tallet, i en slik grad at Ferdinand Freiligrath erklærte at «Tyskland er Hamlet». ^[132] Fra 1850-tallet ble Hamlet endret av den parsiske teatertradisjonen i India til folkeforestillinger, med en rekke tillagte ekstrasanger. ^[133]

[rediger] 1900-tallet

I 1908 satte Edward Gordon Craig opp en produksjon av Hamlet ved Moskva kunstteater (1911–12), regissert av Stanislavski. Craigs formgivning av scenen for akt en, scene to ble gjort i 1908 og utgitt i hans bok Towards a New Theatre (London 1913). Den isolerte skikkelsen til Hamlet lener seg mot den mørke forgrunnen mens bak en duk er resten av hoffet omhyllet i en skinnende, felles gyllen pyramide.

Med unntak av noen vestlige teatertroppers besøk på 1800-tallet, ble den første profesjonelle fremførelsen av Hamlet i Japan satt opp av Otojiro Kawakami i hans tilpassede versjon Shimpa («nytt skoleteater») fra 1903.^[134] Shoyo Tsubouchi oversatte Hamlet og produserte en forestilling i 1911 som sammenblandet stilene shingeki («nytt drama») og kabuki.^[134] Denne hybridsjangeren nådde sin høyde med Fukuda Tsunearis Hamlet i 1955.^[134] I 1998 produserte Yukio Ninagawa en anerkjent versjon av Hamlet i form av den japanske teaterformen Nō, som han tok med seg til London.^[135]

Konstantin Stanislavskij og Edward Gordon Craig – to av 1900-tallets mest innflytelsesrike teaterpraktikere – samarbeidet med Moskva kunstteaters viktige produksjon i 1911–12.^[136] Craig var opptatt av stilisert abstraksjon, mens Stanislavski, utrustet med sitt «system», utforsket psykologisk motivasjon.^[137] Craig formet skuespillet som et symbolistisk monodrama, med utgangspunkt i en drømmeaktig synsvinkel sett utelukkende gjennom Hamlets øyne.^[138] Dette kom best til syne under sceneoppsettet i første hoffscene.^[139][140] Produksjonens viktigste trekk er Craigs bruk av store, abstrakte skillevegger som forandret størrelsen og formen på lokalene for hver scene, noe som skulle representere rollefigurenes sinnstilstand eller visualisere dramaturgisk progresjon.^[141] Produksjonen gav teateret entusiastisk og makeløs global oppmerksomhet, og satte det «på det kulturelle kartet for Vest-Europa».^[142]

Hamlet blir ofte fremført med samtidige politiske overtoner. Leopold Jessners produksjon i 1926 ved Berlin Staatstheater fremstilte Claudius' hoff som en parodi av det korrupte og smiskete hoffet til Keiser Vilhelm.^[143] I Polen har antallet produksjoner av Hamlet sett ut til å øke i perioder med politisk uro, siden dets politiske temaer (mistanker om lovbrudd, kupp, overvåkning) kan brukes til å diskutere samtidige diskusjoner.^[144] På samme måte har tsjekkiske regissører brukt stykket i tider med okkupasjon: en produksjon fra 1941 ved Vinohrady teater «vektla, med behørig varsomhet, den hjelpeløse situasjonen til en intellektuell person som forsøker å vedvare i ubarmhjertige omgivelser».^[145] I Kina har forestillinger av Hamlet ofte politisk betydning: Gu Wuweis The Usurper of State Power fra 1916, en sammenblanding av Hamlet og Macbeth, var et angrep på Yuan Shikais forsøk på å styrte republikken.^[146] I 1942 regisserte Jiao Juyin skuespillet i et konfusiansk tempel i Sichuan, hvor regjeringen hadde trukket seg tilbake fra de fremadstormende japanerne.^[146] I det umiddelbare kjølvannet av militærmotstanden mot protestene på Den himmelske freds plass, satte Lin Zhaohua i 1990 opp en versjon av Hamlet hvor prinsen var en helt ordinær mann som ble plaget av et tap av mening. I denne produksjonen byttet rolleinnehaverne av Hamlet, Claudius og Polonius roller under flere av forestillingens kritiske øyeblikk, inkludert når Claudius dør. Ved dette punktet falt skuespilleren som hovedsakelig ble assosiert med Hamlet i bakken.^[146]

Blant kjente oppsetninger i London og New York finnes Barrymores produksjon fra 1925 ved Haymarket Theatre, som påvirket senere forestillinger av John Gielgud og Laurence Olivier.^[147] Gielgud spilte en sentral rolle opptil flere ganger: hans produksjon i New York i 1936 hadde 136 forestillinger, og høstet lovord som f.eks. at han var «den beste fortolkeren av rollen siden Barrymore».^[148] Selv om «ettertiden har behandlet Maurice Evans mindre vennlig», ble han på 1930- og 40-tallet ansett blant mange for å være den ledende fortolkeren av Shakespeare i USA, og i sesongen 1938/9 presenterte han Broadways første uavkortede versjon av Hamlet, som varte i fire og en halv time.^[149] Oliviers forestilling på Old Vic i 1937 var populær blant publikum, men mindre godt mottatt av kritikere. James Agate skrev følgende i en kjent anmeldelse i The Sunday Times, «Herr Olivier snakker ikke poesi dårlig. Han snakker det ikke i det hele tatt».^[150] I 1963 regisserte Olivier en åpningsforestilling ved det nye Royal National Theatre med Peter O'Toole som Hamlet; kritikere observerte likheter mellom O'Tooles karakter Hamlet og John Osbornes helt, Jimmy Porter, fra Look Back in Anger.^[151]

Andre nevneverdige New York-skildringer av Hamlet inkluderer Ralph Fienness versjon i 1995 (som gav ham Tony Award for «beste skuespiller») – som ble fremført totalt hundre ganger fra første forhåndsvisning og frem til avslutningsoppvisningen. Angående Fiennes' versjon av Hamlet, omtalte Vincent Canby i The New York Times den som «...ikke noe for litterære horer og Shakespeare-forskere. Det respekterer stykket, men det fremskaffer ikke noe nytt materiale for en uforståelig debatt om hva det hele betyr. Isteden er det et intelligent, vakkert lest...» ^[152] Stephen Langs Hamlet for Roundabout Theatre Company i 1992 høstet positiv kritikk, og varte i 61 forestillinger; også Sam Waterstons for New York Shakespeare Festival ved Vivian Beaumont Theatre i 1975 (hvor Lang spilte Bernardo og andre roller) ble godt mottatt. Riverside Shakespeare Company satte opp en uredigert versjon av Hamlets første folio i 1978 ved Columbia University, såkalt Off Broadway, med en spilletid på under tre timer.^[153] Hamlet er faktisk det mest produserte av Shakespeares skuespill i New Yorks teaterhistorie, med 64 registrerte produksjoner på Broadway, og et uvisst antall Off Broadway.^[154]

[rediger] TV-produksjoner

Sarah Bernhardt som Hamlet, med Yoricks hodeskalle. (Fotograf: James Lafayette, ca. 1885–1900)

Den første suksessrike TV-produksjonen av Hamlet ble Sarah Bernhardts fem minutter lange film om fektescenen,^[155] produsert i 1900. Det var en simpel lydfilm; musikken og ordene ble spilt inn på grammofonplater, som ble avspilt samtidig med filmen.^[156] Stumversjoner ble sluppet i 1907, 1908, 1910, 1913 og 1917.^[156] I 1920 spilte Asta Nielsen rollen som en kvinnelig Hamlet som går gjennom livet forkledd som en mann.^[156] Laurence Oliviers film noir Hamlet fra 1948 vant Oscar-prisen for beste film og beste hovedrolle. Hans tolkning la fokus på stykkets ødipale overtoner, i en slik grad at den 28-årige Eileen Herlie ble satt til å spille Hamlets mor, i motsetning til ham selv, som i en alder av 41 tok rollen som Hamlet.^[157] Gamlet (russisk: Гамлет) er en filmtolkning fra 1964 på russisk, basert på en oversettelse av Boris Pasternak og regissert av Grigori Kozintsev, med partitur av Dmitrij Sjostakovitsj.^[158] Innokenti Smoktunovskij fikk spille Hamlet, en rolle som skaffet ham lovord fra Sir Laurence Olivier. Shakespeare-ekspertene Sir John Gielgud og Kenneth Branagh anser dette verket som den komplette gjengivelsen av Shakespeares tragiske fortelling.^[159] John Gielgud brukte Richard Burton i hovedrollen ved Lunt-Fontanne Theatre i 1964–5, og en filmatisert direkteopptreden ble produsert i ELECTRONOVISION.^[160] Tony Richardson brukte Nicol Williamson som Hamlet og Marianne Faithfull som Ofelia i sin versjon fra 1969. Franco Zeffirellis Shakespeare-filmer har blitt beskrevet som «sensuelle snarere enn intellektuelle»: hans mål var å gjøre Shakespeare «enda mer populær».^[161] Mot slutten satte han Mel Gibson – på den tiden kjent for filmene Mad Max og Dødelig våpen – i tittelrollen i sin versjon fra 1990, og Glenn Close – da kjent som den psykotiske andre kvinnen i Farlig begjær – som Gjertrud.^[162]

I motsetning til Zeffirellis sterkt forkortede versjon av Hamlet, inneholdt Kenneth Branaghs versjon fra 1996, som han selv tilpasset, regisserte og spilte i, hvert eneste ord fra Shakespeares skuespill, og kombinerte materialet fra de to tekstversjonene F1 og Q2. Branaghs Hamlet varer i omtrent fire timer.^[163] Branagh benyttet kostymer og innredning tilpasset 1800-tallet;^[164] og Blenheim Palace, som ble bygget sent på 1700-tallet, ble benyttet som Elsinore (Kronborg) Slott. Filmen er episk oppbygget og bruker hyppige tilbakeblikk for å rette fokus mot stykkets mindre åpenbare elementer: Hamlets seksuelle forhold til Kate Winslets Ofelia, for eksempel, eller hans barndomsforelskelse i Yorick (spilt av Ken Dodd).^[165] I 2000 ble handlingen i Michael Almereydas Hamlet satt til samtidens Manhattan, med den daværende filmstudenten Ethan Hawke i rollen som Hamlet. Claudius ble adm. dir. i «Denmark Corporation», etter å ha tatt over selskapet ved å drepe sin bror.^[166]

[rediger] Scene- og filmtilpasninger

Hamlet har blitt omgjort til historier som tar for seg korrupsjonen av den vesttyske regissøren Helmut Käutner i Der Rest ist Schweigen («Resten er stillhet») og av den japanske regissøren Akira Kurosawa i Warui Yatsu Hodo Yoku Nemuru (The Bad Sleep Well).^[167] I Claude Chabrols Ophélia (Frankrike, 1962) ser hovedrollefiguren, Yvan, på Oliviers Hamlet og overbeviser seg selv – feilaktig og med tragiske resultater – om at han er i Hamlets situasjon.^[168]

Tom Stoppards skuespill, Guildenstern og Rosencrantz er døde (som har en filmversjon fra 1990), skisserer hendelsene rundt Hamlet fra perspektivet til Hamlets to studiekamerater, og omgjør det til en tragedie hvor to mindre rollefigurer må dø for å fullføre sin rolle i et drama de ikke selv forstår. En parodi av Hamlet kalt Rosenkrantz og Gyldenstern hadde blitt skrevet av W. S. Gilbert i 1874. I 1977 skrev den østtyske skuespillforfatteren Heiner Müller dramaet Die Hamletmaschine (Hamletmachine), en postmodernistisk, tettpakket versjon av Hamlet; denne tilpasningen ble siden innlemmet i hans oversettelse av Shakespeares skuespill i hans produksjon Hamlet/Maschine (Hamlet/Machine) fra 1989/1990.^[169] Den mestselgende versjonen av Hamlet til dags dato er Disneys Oscar-vinnende animasjonsfilm Løvenes konge, som blant filmens stamme med afrikanske løver bruker deler av den originale handlingen.^[170]

[rediger] I Norge

Den første utgivelsen i Norge var på Nordisk forlag i 1901, i Niels Møllers gjendiktning. C.H. Bloms gjendiktning utkom i 1912 på Aschehoug, og var den første på norsk. Rolf Hiorth Schøyens gjendiktning utkom på Somes forlag i 1923, i første av i alt åtte bind med Dramatiske verker. Henrik Rytters gjendiktning fra 1933, som bind 8 i Samlaget 10-bindsutgave, var den første nynorskutgaven.

Andre Bjerkes gjendiktning fra 1959 ble brukt på Nationaltheatret allerede samme år, og var i flere år den mest brukte utgaven. Oversettelsen ble revidert av Håvard Rem til en oppsetning ved Rogaland teater i 1986. Hartvig Kirans gjendiktning til nynorsk utkom i 1967. Øyvind Bergs gjendiktning utkom i 1998 og har blitt den foretrukne sceneutgaven. En gjendiktning ved professor Kristian Smidt utkom i 2007.

Flere kjente norske skuespillere har spilt rollen som Hamlet, blant dem Bjørn Sundquist på Det Norske Teatret i 1987^[171] og Aksel Hennie ved Oslo Nye Teater i 2006.^[172]

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• HyperHamlet - forskningsprosjekt ved University of Basel (engelsk)
• Finnes det en virkelig Hamlet? - Om Laurence Oliviers Hamlet-film fra 1948. (norsk)