Verner von Heidenstam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Verner von Heidenstam Nobelprisvinner
Verner von Heidenstam
Verner von Heidenstam (1859–1940); maleri av Johan KrouthénCharlottenborg slott.
Født 6. juli 1859
Olshammar, Örebro län
Død 20. mai 1940
Övralid, Motala kommun, Östergötlands län
Yrke Poet, romanforfatter
Nasjonalitet Sverige Sverige
Periode 1888–1940
Debut Vallfart och vandringsår

Carl Gustaf Verner von Heidenstam (født 6. juli 1859 i Olshammar, Örebro län (Närke), død 20. mai 1940 på Övralid i Motala, Östergötlands län (Östergötland)), var en svensk forfatter og poet. Han var medlem av Svenska Akademien i perioden 19121940 og vinner av Nobelprisen i litteratur i 1916.

Verner von Heidenstam debuterte som forfatter i 1888, med en diktsamling som brøt med den rådende svenske litterære tradisjonen med realisme og naturalisme, for heller å inneholde romantikk, individualisme og sensualisme. Dette skulle vise seg å bli en inspirasjon for flere andre svenske forfattere på 1890-tallet og årene som fulgte. Verner von Heidenstam ble dermed den fremste forkjemperen for disse «nittitallistene», og hans bøker inneholder mange nasjonale og historiske temaer.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Slektens første medlem var Peter Petersen (17081783), kongens livmedikus som var født i Heide, og som ble adlet til von Heidenstam i 1770. Han var Verner von Heidenstams fars farfar. Verner von Heidenstam var det eneste barnet til fyringeniøren Nils Gustaf von Heidenstam og Magdalena Charlotta Rütterskjöld. Under oppveksten tilbrakte de sommerferien på Olshammarsgården, som var i hans mors families eie i den lille bruksbyen Olshammar ved Vättern. Til tross for at han tilbrakte vintrene i Stockholm, kaller han Olshammar for sitt barndomshjem. I sine verker vender han ofte hjem til stedet hvor han vokste opp.[1] I den selvbiografiske Hans Alienus har han beskrevet barndommen som «ensom».

I Olshammarsgården lå det et stort bibliotek med latinske klassikere som Xenofon, Tacitus, Plutark og andre. Blant svenske forfattere leste han Tegnér, Runeberg og Wallin. I Stockholm bodde familien først på Johannis Östra Kyrkogata og fra 1876 i Karlavägen 7 i Stockholm, like ved Humlegården. Heidenstam gikk på Beskowska skolan. I begynnelse fikk han gode karakterer, men på grunn av dårlig helse gikk det etter hvert mye dårligere på skolen. Verner von Heidenstam var ordblind og hadde hele livet problemer med å stave.[2]

I september 1876 fikk Heidenstam reise utenlands med sin fetter Ernst. Reisen gikk til Alexandria og Kairo, og der ble de til våren 1877 før de reiste hjem via Hellas og Italia. På høsten reiste han tilbake til Beirut, Jerusalem og Kairo. I et brev til sin mor forklarte han at han ville bli maler, et yrkesvalg hun frarådet på det sterkeste. I sin skisseblokk skrev og malte han flittig, samt at han også begynte med å skrive vers.[3]

Heidenstam i 20-årsalderen

Det er trolig at publiseringen av August Strindbergs Det nya riket i oktober 1882 gjorde et stort inntrykk på Heidenstam og påvirket ham i radikal retning. Boken er et angrep på det oskarianske samfunnet. I desember 1884, like etter at rettssaken mot Strindberg for Giftas var ferdig, skrev Heidenstam til Strindberg, bosatt i Sveits, og uttrykte sin beundring samt ba ham om å komme med kritikk av Heidenstams diktsamling. I februar 1885 besøkte Strindberg paret Heidenstam i Bühler, og alle tre reiste til Roma.

Dermed startet et vennskap mellom Heidenstam og Strindberg som kom til å vare i flere år. Heidenstam hadde ikke støtte for sine forfatterdrømmer hjemmefra, og Strindberg følte selv at han var i eksil i Sveits. En gang Strindberg følte seg deprimert utnevnte han Heidenstam til sin tronfølger. Sammen reiste de til Paris og den svenske kunstnerkolonien i Grez-sur-Loing. Strindberg leste opp sine manus for Heidenstam, men først i februar 1886 fikk han lese noen av Heidenstams. Strindbergs brev er ikke bevart, men det inneholdt åpenbart slående kritikk. I sitt svar forsøkte Heidenstam å roe ned, men i brevvekslingen dem imellom ble tonen mindre hyggelig. Da Heidenstam flyttet tilbake til Sverige våren 1887 kuttet de all kontakt med hverandre frem til året etter.[4]

Verner von Heidenstam følte stadig større hjemlengsel, og hans fars sykdom hadde gjort det mer nødvendig å reise til Sverige. Heidenstam og hans hustru flyttet inn i huset i Karlavägen. Under oppveksten hadde han en dårlig relasjon med sin far, men under farens siste levetid ble de forsonet. Faren hadde problemer med nyrene, og den 2. juni begikk han selvmord. Høsten 1887 bodde Heidenstam fortsatt på Karlavägen og la siste hånd på sin diktsamling.[5]

Debuten[rediger | rediger kilde]

Den 26. januar 1888 ble forleggeren Albert Bonnier oppsøkt i sitt hjem av Heidenstam. Bonnier fortalte at Topelius både hadde lest og likte noen av hans dikt, og at han også kjente Strindberg. Da manuset ble overlevert ble det lest av Karl Otto Bonnier, som leste det hjemme med hustruen Lisen: «Allerede fra første anslaget og til det siste hadde vi klart for oss, at her hadde en ny og stor dikter åpenbart seg. Den kvelden ble en av disse høytidsstunder, som en forlegger aldri glemmer men som, akk så sjelden, forunnes ham!».

Da diktsamlingen Vallfart och vandringsår ble publisert i april 1888 vekket den enorm oppmerksomhet. Den innebar et brudd med den frem til da dominerende naturalismen, i stedet for sosial elendighet og ensformig industriarbeid skrev Heidenstam om nytelsessyke og romantikk. Kritikerne hyllet debutanten: Georg Nordensvan omtalte debuten som «den mest vellykkede som har kommet de siste årene.». Forfatteren Gustaf af Geijerstam skrev: «Dette debutarbeidet er i selve verket av en så merkelig art, at det umiddelbart gir forfatteren en plass blant Sveriges fremste forfattere.».[6]

Våren 1889 ble Heidenstams roman Endymion, som han i et brev til Strindberg beskrev som «et sørgespill uten kulisser og forheng», gitt ut. Handlingen er enkel; en far og hans datter fra USA reiser i Midtøsten (nærmere bestemt Syria) sammen med en doktor. De tre representerer ulike urtyper; faren er realisten, doktoren er en kyniker som ser Midtøsten fra et distansert perspektiv, mens datteren er en søker og romantiker som treffer en nasjonalist og opprører, og føler seg knyttet til både ham og til hele Midtøsten. Heidenstam fremstiller Midtøsten som et sted hvor man lever for dagen, men at fremtiden ligger i den vestlige verdens materialisme.[7]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1916

For Heidenstam var 1890-tallet preget av flittig skriving, både når det gjelder bøker og avisartikler. I juli 1890 skrev han et brev til sin forlegger Karl Otto Bonnier om at han var fullt opptatt med sin kommende bok, Hans Alienus og ba derfor om større honorar. På tross av at Heidenstams tidligere bøker bare solgte et par tusen eksemplarer per stykk, gikk Albert Bonnier med på 5 000 kroner. Hans Alienus er skrevet på en blanding av poesi og prosa, i en form som trosser alle forsøk på å sjangerbestemme verket. Boken kobles åpenbart til Heidenstams eget liv, der han først levde ensomt med hustruen i Sveits og som over en natt ble ett hyllet, litterært stjerneskudd og salongløve.

Hans Alienus er en fremmed i verden som har forlatt hjemmet og farens strenge styre. I Roma får han i oppdrag fra paven å representere ham hos underjordens konge Sardanapal. Århundrene går og Hans Alienus blir både keiser i Roma og vikar for Gud når denne er bortreist, men lykken vil ikke innfinne seg. Det materielle gir ingen lykke og den nytelsesfilosofien han har vært tilhenger av viser seg å være tom. En dag vender Hans Alienus hjem til foreldrehjemmet og kan til slutt gjøre opp med sin tidligere så strenge far. Kritikerne var svale, men ingen andre enn Svenska Akademiens Carl David af Wirsén ville påstå at det var dårlig. For forlaget var det derimot knapt noen suksess, det første opplaget på 2 500 eksemplarer holdt i 18 år.[8]

Etter å ha reist i Karl XIIs fotspor til Konstantinopel, Bender, Poltava, Moskva og St. Petersburg våren 1896, satte Heidenstam igang med sitt neste prosjekt; en bok i to deler om den svenske krigerkongen. Sommeren 1896 tok han kontakt med sin forlegger Karl Otto Bonnier og begjærte 16 000 kroner, et beløp som Bonnier mente var «fabelaktig høyt» (pengeverdien tilsvarer nesten en million kroner etter dagens pengeverdi). Boken ble likevel en stor suksess og solgte over 120 000 eksemplarer i ulike opplag. I boken følger Heidenstam Karl XIIs felttog i Østen, slaget ved Poltava og flukten til Konstantinopel. Felttoget skildres fra de enkelte menneskenes perspektiv, fra kongen og ned til soldatene. Heidenstam tar et oppgjør med den heltekongen som ble skapt av Esaias Tegnér, og fremstiller heller kongen som et levende menneske. Den første delen fikk nesten utelukkende dårlig kritikk, mens den andre delen ble omtalt mer positivt. Boken ble til slutt obligatorisk lesning i den svenske folkeskolen. Den befestet også Heidenstams posisjon som den fremste forfatteren blant nittitallistene.[9]

Heidenstam fortsatte deretter med historiske skildringer. Helt siden sin barndom i Olshammar hadde han hørt fortellinger om den hellige Birgitta, og hun ble hovedperson i hans Heliga Birgittas pilgrimsfärd. I boken skildres Birgitta som en hensynsløs kvinne som svikter sin familie og venner for å nå sine mål. Tydelig følte han at portrettet av Birgitta lå nær ham selv, for da han sendte et eksemplar til forfatteren Axel Lundegård, skrev han følgende i den: «Portrett av forfatteren som kjerring». Da boken ble publisert på våren 1901, fikk også denne blandet mottagelse.[10]

I november 1903 begynte Heidenstam på sin neste roman, Folke Filbyter. Også her har forfatterens eget liv innvirkning på hendelsene i boken: Folke Filbyter tror at han har mistet evnen til å elske, men så møter han en dvergprinsesse som han gifter seg med. Hun er alltid glad og får orden på husholdningen. Årene går, og Folke blir en storbonde med tre barn. Han får mulighet til å passe på sin sønnesønn, men frarøves deretter barnet av en prest. Når Folke til slutt finner ham igjen, har den voksne sønnesønnen opparbeidet et hat for sin farfar. Folke Filbyter dør, forlatt av alle utenom gårdsarbeiderne. I 1907 kom det ytterligere en bok om folkeungene, Bjälboarvet. Boken utspilles på 1200-tallet og stridene mellom Birger jarls sønner Valdemar og Magnus. Heidenstam hadde også til hensikt å skrive en tredje del om Nyköpings gjestebud, men dette ble aldri realisert.[11]

I 1906 hadde Bonniers förlag begynte med å gi ut Selma Lagerlöfs Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige. Denne skoleboken i geografi ble en stor suksess, og de to som stod bak forslaget om en populær skolebok, Fridtjuv Berg og Alfred Dalin, ønsket at forlaget skulle gi ut en tilsvarende bok om svensk historie, Svenskarna och deras hövdingar. Oppdraget gikk til Heidenstam, som viste seg å være romantisk tilbøyelig i arbeidet med denne bestillingsboken. Berg og Dalin satte en effektiv stopper for alle forsøk på å romantisere og fantasere. Gedin (2006) mener at «Det er en platt tekst, der ikke bare fantasien savnes, men også Heidenstams gode humør, hans lekenhet og iblant overraskende frekkhet.». Boken ble Heidenstams siste prosabok; med unntak av Nya dikter skrev han ingen flere bøker.[12]

Relasjoner til andre forfattere[rediger | rediger kilde]

Da mange av «nittitallistene» og de svenske kulturpersonlighetene holdt til i samme kretser, var det naturlig at de også ble kjent med hverandre. To av relasjonene som påvirket Heidenstam mest, anses for å være de med Gustav Fröding og August Strindberg. Disse var tidvis gode venner av Heidenstam, men relasjonene til både Fröding og Strindberg hadde sine opp- og nedturer, da de ikke bare var kreative kolleger, men også konkurrenter med ulike bakgrunner og livssyn.

Gustaf Fröding[rediger | rediger kilde]

Fröding og Verner von Heidenstam, kledd i togaer.

I 1891 debuterte Gustaf Fröding med diktsamlingen Guitarr och dragharmonika, og ble møtt med positiv kritikk. Fröding beundret Heidenstam, men det drøyde til høsten 1894 før han tok kontakt med Heidenstam via brev: «Dere vet jo at jeg følger mer med på Dere enn alle andre svenske forfattere». Heidenstam tilbød Fröding og hans søster Cecilia å medvirke ved bryllupet på Blå Jungfrun sommeren 1896.

Senere samme sommeren møtte Fröding Heidenstam og hans omgangskrets, blant annet Birger Mörner, JAG Acke og Albert Engström, som tilbrakte sommeren ute i Sandhamn. Frödings forlegger Albert Bonnier hadde skrevet til ham og spurt om Fröding kunne overveie å stryke noen linjer i diktet En morgondröm, som skulle inngå i hans kommende diktsamling Stänk och flikar, ettersom det i poetisk form skildrer et samleie. Fröding brakte med seg korrekturen til Sandhamn. Heidenstam og de andre oppfordret Fröding til å stå fast ved sitt, og ikke la noe bli strøket.

En kveld leste Heidenstam opp En morgondröm for sine venner. Støtten fra vennene gav Fröding mot til å nekte for stryking, slik at da han sendte inn korrekturversjonen til forlaget, henviste han ettertrykkelig til Heidenstam for å la alt bli stående. I månedsskiftet september–oktober ble diktsamlingen publisert, og den utløste en kraftig pressedebatt som var rettet mot både Fröding og forleggeren. Den 9. oktober ble Fröding stevnet for retten.

Det mest merkelige med de påfølgende ukene var Heidenstams forsøk på å distansere seg fra Fröding. Én av avisene som hadde rast mot publiseringen var Aftonbladet, som på tross av den røffe tonen, skrev at Fröding var «Sveriges største nålevende og diktende poet», mens de som hadde anbefalt publiseringen var «guddommeligheter av lavere rang». Denne degraderingen skal Heidenstam ha tatt meget alvorlig, og i senere brev til sine venner forteller han om mindre innsats knyttet til rådgivning til Fröding, og at han angrer på at han ikke nektet for trykkingen. «Til slutt følte jeg meg også såret av Aftonbladets nye rangeringsskala og har aldri helt forstått svenskenes overtroiske forgudelse av de slitne gangkledernes poesi.». I andre brev skrev han at Fröding helt enkelt er en dårlig forfatter. Fröding ble frikjent i rettssaken.[13]

I takt med at Frödings sinnssykdom ble verre, gjorde likevel Heidenstam sitt beste for å bistå søsknene Fröding økonomisk. Ved slutten av 1898 ble Fröding lagt inn på Uppsala hospital, og Heidenstam og Birger Mörner tok på seg ansvaret for å betale utlegget. Heidenstam klarte også å samle sammen 1 100 kroner våren 1899, som han sendte til søsteren Cecilia Fröding. Da Fröding i 1906 var bosatt på et sykehjem i Stockholm, besøkte Heidenstam ham der. Ved Frödings begravelse i Klara kyrka i Stockholm den 12. februar 1911, ble Heidenstams dikt Vid Gustaf Frödings jordafärd fremført av Orphei Drängar i regi av Hugo Alfvén.[14]

August Strindberg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Strindbergsfeiden

Forholdet med Strindberg skulle forbli problematisk. Da Vallfart och vandringsvägar kom ut, sendte Heidenstam et eksemplar til Strindberg, som da var bosatt i Danmark. «Hvordan din bok kommer til å mottas kan jeg ikke spå». Den kan alltid «lure» noen kritikere gjennom å være «mystisk-demonisk», men det beror på konjunkturene, svarte Strindberg. I takt med at Heidenstams debutbok ble hyllet av kritikerne, ble Strindberg raskt mer urolig for at han holdt på å bli utklasset av Heidenstam, og begynte å baksnakke Heidenstam. Heidenstam hadde også begynt å kritisere den naturalistiske litteraturen, en sjanger der Strindberg var den ledende forfatteren og dramatikeren (Fröken Julie, Fadren). I et brev til forfatteren Ola Hansson anklaget han Heidenstam for plagiat. Heidenstam fortsatte med å skrive brev til Strindberg, som svarte kjølig eller rent sagt fornærmende. Til slutt sluttet Strindberg med å svare på brevene. Heidenstam sendte et siste brev i mars 1890 uten å få svar.[15]

Frykten for å miste sin posisjon som den ledende dramatikeren skal ha vært stor hos Strindberg. På Heidenstams 50-årsdag i 1909 ble Heidenstam hyllet på flere måter i pressen, blant annet av Aftonbladet som skrev «Heidenstam som nasjonal poet». Våren 1910 begynte Strindberg å skrive en serie artikler i Afton-Tidningen der han gikk til angrep på nittitallistene: Heidenstam, Levertin og Ellen Key og slo vilt omkring seg; han kalte Heidenstams diktning for smørje, «...vi fikk ikke bare en pekoral-estetikk, men også en poesi som vi leste som barn, med 'pjunk og pjåsk', Weltschmerz og falsk tuberkulose, ikke et spor livsglede eller mannskraft.» og insinuerte at en av Heidenstams kritikere ble myrdet (Afton-Tidningen 11. juni 1910)[16]

I artiklene som fulgte gikk Strindberg til angrep mot monarkiet, Dramaten og militær opprustning. For dette fikk han støtte i sosialdemokratiske aviser, kalt «landets største nasjonale dikter» og en skribent foreslo en nasjonalinnsamling for Strindberg som kompensasjon for den uteblivne nobelprisen. Debatten ble politisert da den radikale Strindberg ble stilt opp mot den påstått konservative Heidenstam. Heidenstam selv svarte ikke da, men det gjorde heller Svenska Dagbladets konservative kulturredaktør Fredrik Böök. Som konservativ hadde Böök vanskeligheter med å fremheve Heidenstams radikalisme. Böök selv ble også en av Strindbergs måltavler. Det drøyde til februar 1911 før Heidenstam selv skrev en artikkel for å forsvare seg. Hans artikler ser ut til å bekrefte at han hørte til den konservative siden når han skriver at Strindberg «dikter for slaver». De yngste forfatterne, Ludvig Nordström, Hans Larsson og andre, tok Strindberg i forsvar og i en artikkel kalte Hjalmar Branting Heidenstam for en «antisosialist».[17]

Ifølge Gedin (2006) ble resultatet av Strindbergsfeiden at Strindberg kunne gjenoppta sin posisjon som Sveriges nasjonalpoet, mens Heidenstam ble detronisert til en gallionsfigur for høyrefløyen. Hos de konservative, som Fredrik Böök og Sven Hedin, var hans posisjon meget sterk, mens han hos de unge forfatterne ble ansett for å være passé.[18]

Heidenstams kvinner[rediger | rediger kilde]

Heidenstam var en kvinnebedårer og var gift tre ganger på tross av at han, hovedsakelig av økonomiske årsaker, ikke ville binde seg i et ekteskap. Det første ekteskapet ble inngått i 1880 med Emilia Uggla, og deretter fulgte Olga Wiberg og Greta Sjöberg. Utover disse forholdene hadde han et lengre forhold med Ellen Belfrage, som fødte hans sønn, samt Kate Bang, som han delte sine siste 20 år med. Heidenstams forhold omfattet i all hovedsak kvinner under 25 år – uavhengig av hans egen alder.

Emilia Uggla[rediger | rediger kilde]

Heidenstam, hans hustru Emilia Uggla og hans mor Magda, fotografert i Kristiania i 1882

I 1864 hadde familien Heidenstam blitt kjent med familien Uggla under et ferieopphold i Marstrand. Emilia Uggla (f. 1856 i Marstrand)[19] hadde flyttet til Stockholm, og da han kom tilbake fra sitt utenlandsopphold i 1878 ble han veldig sjarmert av henne. Etter en periode med godvilje fra Heidenstams side, brøt hun forlovelsen med en ingeniør og forklarte for sine foreldre at hun ville gifte seg med Verner von Heidenstam. Hennes foreldre var kraftig imot ideen, og Nils Gustaf von Heidenstam mente at hans sønn var både umoden og udugelig i en slik sammenheng. I august 1880 tillot foreldrene et bryllup, som ble holdt i det heidenstamske hjemmet den 20. oktober.[20]

Etter bryllupet slo det unge paret seg ned i Roma, hvor de ble høyt verdsatt i byens skandinaviske kunstnerkoloni. I juli 1881 flyttet de til Paris, hvor Heidenstam planla å studere maling ved École des Beaux-Arts under Jean-Léon Gérôme. Heidenstam besluttet seg likevel for å skrinlegge planene om å bli maler, og i 1882 flyttet paret til Sanremo hvor han konsentrerte seg om å skrive dikt. Fra sommeren 1884 var de bosatt i kantonen Appenzell i Sveits. Med byen Bühler som fast punkt foretok de regelmessige reiser til Frankrike og Italia, reiser som Heidenstam senere skrev reiserapporter om i Från Col di Tenda till Blocksberg.[21]

Ellen Belfrage[rediger | rediger kilde]

Etter debuten var Heidenstam en ofte sett gjest i Stockholms litterære salonger. I mai 1888 traff han den knapt 25-årige Ellen Belfrage. Heidenstam ble styrtforelsket, men det var ikke mye tid for de to å treffes på. Før han reiste utenlands med sin hustru Emilia, sendte han Ellen et kjærlighetsdikt. Sommeren etter befant hun seg i Danmark på et vevekurs, og i august kom Heidenstam dit og tok inn på et hotell med henne. I april 1890 traff de hverandre på nytt da Heidenstam besøkte Stockholm i noen dager. Deretter drøyde det over et år før de traff hverandre igjen; i juli 1891 var Ellen Belfrage på en husholdningsskole nær Omberg, og Heidenstam besøkte henne der. Møtet resulterte i at hun ble gravid. Høsten 1891 reiste hun til Rouen i Frankrike, og den 31. mars 1892 fødte hun sønnen Nils Oluv.

Heidenstam, som fortsatt var gift, var ikke forberedt på å ta noe ansvar utover å betale et årlig beløp for sønnen, 500 kroner. Ellen Belfrage og sønnen bosatte seg så etter hvert i Göteborg, hvor Nils vokste opp. Gjennom Ellen Key holdt Heidenstam seg oppdatert om sønnen, men det drøyde til 1909 før de traff hverandre. Nils ble ingeniør og oppfinner, og Heidenstam hjalp ham økonomisk. Ellen giftet seg aldri og døde i 1944. Sønnen Nils døde barnløs i 1984.[22]

Olga Wiberg[rediger | rediger kilde]

«Nittitallistene»:
Etter bryllupet på Blå Jungfrun fotograferes bryllupsparet og noen av gjestene i Oskarshamn. Fra venstre: Kritikeren Edvard Alkman, maleren Gustaf Ankarcrona, forfatteren Gustaf Fröding, Heidenstams unge hustru Olga Wiberg, Heidenstam selv. Sittende: Cecilia Fröding og kunstneren Albert Engström.

I oktober 1893 skilte Heidenstam seg fra sin første hustru, Emilia. På sommeren samme året innledet han et forhold med den 19-årige Olga Wiberg. Han hadde bodd alene ute i Sandhamn og vært naboen til familien Wiberg, der faren var fengselsdirektør. Heidenstam og Olga lyktes i å smyge seg til hemmelige møter den sommeren, og da Heidenstam flyttet tilbake til Stockholm på høsten fortsatte de forholdet, mer eller mindre åpent. I oktober ble Heidenstams skilsmisse fra Emilia klargjort, men i et brev til sin venn Oscar Levertin gjorde han det klart at et nytt ekteskap ikke kunne komme på tale; hans økonomi var altfor anstrengt.

Heidenstam og Olga Wiberg begav seg ofte ut på reiser, og de var åpenbart veldig forelsket. I hans andre diktsamling Dikter handler flere av diktene om henne. I forkant av arbeidet med Karolinerna drar Heidenstam i vei på en lang studiereise våren 1896 med Olga og en eskorte, Signe Hansen, senere gift med bankieren Ernest Thiel. Reisen gikk til Italia og deretter til Bender i det osmanske riket, og videre til Poltava, Moskva og Sankt Petersburg. På tross av at Thiel hadde bidratt med en stor reisekasse, telegraferte Heidenstam hele tiden etter mer penger, ettersom han kjøpte møbler og smykker for det han hadde.

Etter hjemkomsten var Heidenstam fortsatt uvillig til å gifte seg med Olga Wiberg; han påstod at han var tvunget til å gardere seg mot en fremtidig skilsmisse som kunne komme til å koste ham minst 20 000 kroner. På den andre siden led Olga Wiberg av sladderen og ryktene om henne og Heidenstam. Nok en gang stilte Thiel opp og bevilget 25 000 kroner til Wiberg på hennes fødselsdag. Dermed fantes det ikke lengre noe økonomisk hinder for et ekteskap. Bryllupet ble et av de mest omtalte på sin tid.

Den 28. juli 1896 ble de viet på øyen Blå Jungfrun i Kalmarsund, i nærvær av Heidenstams kunstnervenner: dikteren Gustaf Fröding, forfatterne Birger Mörner og Per Hallström, journalistene Edvard Alkman og Karl Wåhlin, teaterkritikeren Pehr Staaff, kunstnerne Albert Engström, JAG Acke og Gustaf Ankarcrona. Etter vielsesseremonien skiftet alla gjestene antrekk til togaer og laurbærkranser. Fröding utbrakte en skål for Heidenstam som «Sveriges største nålevende dikter», og Heidenstam kom med en skål for Fröding som «Sveriges mest populære nålevende dikter».

I årene som fulgte levde Heidenstam og Olga på ulike slott og herregårder rundt om i Sverige. Denne perioden ble også Heidenstams mest kreative, med bøker som Dikter, Karolinerna, Sankt Göran och draken, Heliga Birgittas pilgrimsfärd, Ett folk samt Skogen susar. Paret deltok i Stockholms selskapsliv og Heidenstam engasjerte seg i Frisinnade klubben og Utile Dulci. I juli 1899 kjøpte han en enorm villa i italiensk stil i Djursholm utenfor Stockholm (nåværende Björkebergavägen). Der levde de et par år frem til 1901, da noe hendte mellom de to som gjorde Heidenstam såret og hevnlysten. Antakeligvis mente Heidenstam seg bedratt av sin hustru, og de to ble separert. Han skrev et skuespill, Spinnrocken, som var inspirert av de virkelige hendelsene. Hans forlegger, Karl Otto Bonnier, avslo derimot stykket umiddelbart.

Våren 1902 levde Heidenstam alene i sin villa, og i april 1903 ble de skilt. Olga giftet seg senere i Danmark, og skal aldri ha hatt noen kontakt Heidenstam i ettertid. Hun døde i 1951 i en alder av 77 år.[23]

Greta Sjöberg[rediger | rediger kilde]

Greta Sjöberg omtrent 1903

I nærheten av Heidenstams villa i Djursholm bodde bataljonsveterinær Otto Sjöberg med sin hustru og tre døtre. Heidenstam ble forelsket i den eldste datteren Greta, og da de tre søsknene besøkte hans villa på våren 1902 lyktes Heidenstam i å stjele til seg et kyss fra den 16-årige Greta. Ifølge en biografi av hennes datter, Karin Österling, skjedde det enda mer samme våren, da Greta alene besøkte villaen hans: «Verner forførte henne på isbjørnfellen».

Om sommeren var Greta på konfirmasjonslesing i Småland, men Heidenstam sendte likevel brev og postkort til henne. Samme høst valgte Greta å droppe sine pianotimer til fordel for hemmelige møter med Heidenstam. Det hele ble dog raskt avslørt, og Otto Sjöberg krevde at Heidenstam skulle gifte seg med henne. Den 12. oktober 1903 giftet den 44-årige Heidenstam seg for tredje gang, nå med den 17-årige Greta Sjöberg.

Ved starten av 1903 kjøpte Heidenstam en eldre gård, Naddö, noen kilometer sør for Vadstena. Etter bryllupet flyttet paret inn der, og mens Heidenstam satte i gang med å skrive Folke Filbyter og deretter Bjälboarvet, tok hans hustru ansvaret for å holde orden på den ustelte parken og hagen. I månedsskiftet september-oktober 1904 fødte hun en sønn som døde ved fødselen.

Greta tok på seg ansvaret for den daglige husholdningen. På gården hadde de høns, hester, griser, ender og frukttrær som måtte tas hånd om. Iblant reiste paret til Paris eller Stockholm, eller tok imot gjester. I 1906 var det en hendelse som gjorde Heidenstam meget skuffet over sin hustru. Ifølge Österling (1989) fikk Greta besøk av en tidligere flamme, som mer eller mindre voldtok henne på et hotell i Vadstena.[24]

Ifølge Gedin (2006) reiste hun til Kristiania hvor de to tok inn på et hotell som ektepar.[25] Heidenstam tok hendelsen meget tungt, og bestemte at de to skulle skilles. Men Greta var uvillig, og hun bodde i en stue på tomten i flere uker før hun omsider ble tilgitt. Hun måtte likevel ta tilbake sitt barndomsnavn, og Heidenstam presenterte henne lenge for omverdenen som sin husmor. Noen skilsmisse var det derimot ikke snakk om lengre.

Heidenstam var likevel fortsatt sjalu og fulgte nøye med på om noen viste spesiell interesse for hans hustru. Greta ble stadig mer ulykkelig, og hadde i minst et tilfelle forsøkt å ta sitt eget liv, viser bevarte brev. Ifølge Gedin (2006) var Greta utro med hagearbeideren Gerhard, og dette forårsaket den definitive skilsmissen i 1916.[26] Ifølge Österling (1989) kom bruddet av at Heidenstam i januar 1916 hadde truffet en ny kvinne, dansken Kate Bang.[27]

Denne gangen gikk skilsmissen gjennom meget raskt, og Heidenstam gikk med på et generøst økonomisk oppgjør. Da han senere fikk nobelprisen i litteratur overlot han halve prissummen til Greta. Sommeren 1916 giftet hun seg med forfatteren Anders Österling. Greta Österling døde i 1966.

Kate Bang[rediger | rediger kilde]

I januar 1916 reiste Heidenstam alene til Mössebergs vannkuranstalt utenfor Falköping. Der befant det seg en 24-årig danske, Kate Bang, med sine to barn, og Heidenstam ble raskt forelsket i henne. Kate Bang kom fra en velstående familie; hennes far var grossist, og hun var gift, dog separert, fra sin ektefelle, advokaten Otto Bang. Heidenstam og Kate Bang oppdaget raskt at de hadde felles interesser. Under hennes tid i Danmark brevvekslet de nesten daglig.

Övralid

I 1918 ble Naddö solgt til godseier K. G. Hedmark,[28] men Heidenstam og Kate levde sammen om somrene på Odinshøj ved Aalsgaarde like ved Öresund, og om vintrene på diverse lånte slott eller på reise, gjerne i Italia og ved den franske Rivieraen. Bang skilte seg fra sin mann i 1917, men av ulike årsaker giftet hun seg aldri med Heidenstam. Han ønsket ikke å flytte tilbake permanent til Sverige, og forsøkte å kjøpe Odinshøj, men dette var ikke til salgs. På høsten 1923 kjøpte Heidenstam en bondegård nord for Motala, Övra Lid, og tegnet selv et nytt hus som stod klart for innflytting høsten 1925. For Bangs to barn ble Heidenstam bestefar, og alle fire dro ofte på dagsturer til Heidenstams elskede Tiveden eller Olshammar.

På Övralid hadde Heidenstam ordnet både et bibliotek og et arbeidsrom, men han led av skrivekrampe. Hans forsøk på å skrive sine memoarer ble bare noen få kapitler, og totalt skrev han bare noen få dikt. I den posthume diktsamlingen Sista dikter er flesteparten av diktene skrevet før 1915.

Radikalisme[rediger | rediger kilde]

I andra halvdel av 1800-tallet spredte det seg en voksende interesse for den egne nasjonen i Europas land. Denne bevegelsen kom til Sverige på 1890-tallet og omfattet fremfor alt en stor interesse for svensk kultur og natur. I 1885 ble Svenska Turistföreningen grunnlagt, i 1891 åpnet Skansen i Stockholm og i 1893 begynte man å feire Svenska flaggans dag. Ved århundreskiftet hadde denne nasjonale tanken gjennomsyret hele samfunnet, og omfattet alle grupper. Også Heidenstam tok i bruk denne overideologien. I sin programtekst Renässans hadde han påstått at naturalismen ikke passet til «den svenske natur». Mens hans første diktsamling var påvirket av hans reiser utenlands, var det svenske landskapet sentralt i hans andre samling, Dikter. Diktsamlingen innledes med Tiveden, der han hyllet den sin egen hjembygd.[29]

Åkallan och löfte
Fra diktkransen Ett folk
Det är bättre av en hämnare nås
än till intet se åren förringa,
det är bättre att hela vårt folk förgås
och gårdar och städer brinna.
Det är stoltare att våga sitt tärningskast,
än tyna med slocknande låge.
Det är skönare lyss till en sträng som brast,
än att aldrig spänna en båge.

Heidenstam anså seg selv som en anfører for et fosterlandsk program med mål om å påvirke kulturlivet i Sverige. Han var med på grunnleggingen av Sveriges författareförening i 1893. I 1895 startet han et prosjekt for å starte en dagsavis, «et organ for de formede klassene samt for vitenskap og kunst». Han bemerket seg at det manglet en kvalitetsavis som gav uttrykk for de nasjonale tankene og hvor nittitallistene kunne publisere seg. Planene ble stadig mer avanserte, og med hjelp av Signe Hansen fikk man bankieren Ernest Thiel til å skyte inn 100 000 kroner for å kjøpe en dagsavis i det som ble Svenska Dagbladet. Heidenstam ble derimot stadig mer misfornøyd med avisen, ettersom den ikke utviklet seg i den retningen han hadde tenkt seg.[30]

I 1899 var Heidenstam med på å grunnlegge klubben Frisinnade. Foreningen samlet Stockholms liberaler og det var først og fremst medlemmer av foreningen som kom til å grunnlegge Liberala samlingspartiet, som kom i regjeringsposisjon i 1905. På denne tiden var det viktigste diskusjonsemnet den alminnelige stemmeretten, og Heidenstam skrev flere artikler i forsvar av alminnelig og lik stemmerett. Heidenstam mente at hver svenske hadde lik rett til sitt land, og at eksisterende sosiale forskjeller var et hinder for å samle nasjonen til ett folk. Dagen før andrekammervalget i 1899 publiserte Heidenstam diktkransen Ett folk i Svenska Dagbladet. Diktene Sverige ble senere komponert av Wilhelm Stenhammar: «Sverige, Sverige, Sverige fosterland / vår längtans bygd, vårt hem på jorden». Det tredje diktet, Medborgarsång, er politisk og Heidenstam skriver om stemmeretten: «Det är skam, det är fläck på Sveriges banér / att medborgarrätt heter pengar.».[31]

Heidenstam var også aktiv i avisdebatten i forkant av unionsoppløsningen i 1905. Den 7. juni kunngjorde Stortinget at unionen var oppløst. Den 18. juni skrev Heidenstam i Svenska Dagbladet at han så på nordmenn som et forbilde, og gav samtidig et spark mot de konservative kreftene som ville holde fast ved unionen. På høsten samme året holdt han en tale for Lunds studenter, hvor han avviste svensk dominans over sine naboland, men hyllet Sverige for den fredsviljen og selvbeherskelsen som ble vist under unionsoppløsningen. De nærmeste årene holdt Heidenstam mange taler rettet mot studenter og ungdommer, hvor han oppfordret de unge til å ta sin del av ansvaret for å forandre Sverige i positiv retning.[32]

Politisk syn[rediger | rediger kilde]

I perioden etter første verdenskrig kom Heidenstam med flere uttalelser som viser at han var politisk konservativ. Under krigen støttet han sentralmaktene, og han tok det tyske sammenbruddet svært tungt. Det finnes mange brev fra etterkrigstiden der han uttrykker sin redsel for bolsjevismen og deres påståtte ambisjoner om å erobre verden. I et brev til Sven Hedin i 1921 trakk han også en linje mellom bolsjevismen og jødedommen, og uttrykte seg på en måte som kan klassifiseres som antisemittisk: «Man måper. Hva har alle disse asiatene med oss å gjøre? Hvor mye friskere skulle ikke luften ha vært over Europa, dersom vi hadde sluppet dem.» Heidenstams uttalelse er likevel en av få som kan tolkes som antisemittisme. I stedet uttrykte han stor beundring for Benito Mussolini; hvorvidt denne beundringen også gjaldt fascismen som ideologi er likevel uklart.[33]

I april 1933 ble han intervjuet av den tyske avisen Der Tag, hvor han var positiv til de politiske forandringene i Tyskland: «Jeg visste at Tysklands stund skulle komme og hilser nå nasjonens oppvåkning». I et intervju med den tyske avisen Berliner Lokalanzeiger sa Heidenstam: «Mitt synspunkt er nå som før, at det nye Tyskland gjennom sin seiersrike kamp mot bolsjevismen har ført til at den kommunistiske bølgen i Europa har stagnert og dermed – som vi håper – reddet den europeiske sivilisasjonen.» I Tyskland var Heidenstam en verdsatt forfatter; han ble utnevnt til hedersdoktor ved universitetet i Heidelberg i 1936. I 1935 fikk Övralid besøk av Hitlers stedfortreder, Rudolf Hess.[34] I 1938 skrev Heidenstam under et opprop for dannelsen av Riksföreningen Sverige-Tyskland, han ble derimot aldri medlem.[35]

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1930-tallet utviklet Heidenstam demens, som blant annet kom i form av mistenksomhet, plutselige raserianfall og problemer med å finne rett ord. Etter sin 75-årsdag i 1934 ble han mye verre, han led av angst og hallusinasjoner, trengte hjelp med alt mulig og kunne ikke skrive brev eller fortelle hva klokken var. Han sovnet inn klokken 03:50 den 20. mai 1940 på Övralid.

Heidenstam etterlot seg 450 000 kroner ved sin bortgang. Hans testament fra 1933 slo fast at Övralid skulle arves av Kate Bang. Heidenstam hadde en meget begrenset omgangskrets de siste årene av sitt liv, deriblant oppdagelsesreiseren Sven Hedin og hans søstre, arkeologen Otto Frödin, landshøvding Eric Trolles hustru Alice Trolle og grevinnen Fanny Wiliamowitz. Gedin (2006) antar at disse personene sammen arrangerte et svindleri slik at Bang ikke skulle få arve noe som helst, men at Övralid heller skulle bli et nasjonalmonument over Heidenstam.

Frödin lyktes i å få Heidenstam til å endre sitt testament slik at alt skulle gå til en stiftelse. Da Bang i sommeren 1937 befant seg i Danmark, fikk hun et brev, med Heidenstam som avsender, der han avsluttet forholdet. Både brevets innhold og oppbygging viser at det ikke kan ha blitt skrevet av den demente Heidenstam. Da hun kom tilbake til Övralid hadde Heidenstam reist bort. Det siste testamentet er undertegnet oktober 1937, på en tid når Heidenstam må ha vært kraftig dement og ikke i stand til å forstå hva han underskrev på. Da litteraturhistorikeren Fredrik Böök besøkte Övralid i august 1937, hadde han ikke klart å få kontakt med Heidenstam.[36]

Graven på Övralid

Heidenstam døde den 20. mai 1940. Officianten ved begravelsen var biskop Tor Andræ. Heidenstam hadde før sin demens hatt tid til å planlegge sin begravelse, og ville bli begravet under en steinblokk sydøst for huset ved skogkanten. Dette ble ikke tilfelle, for Frödin flyttet på gravplassen. Han ordnet det også slik at asken fra Heidenstams mor Magdalena også ble gravlagt der, på tross av at hun hadde gitt uttrykkelig beskjed om at hun ville ligge på Stockholms nordre begravelsesplass. På Övralid hviler også Heidenstams første hustru Emilia Uggla, som døde i 1938.

Etter Heidenstams bortgang ble dødsboet tatt hånd om av to testamenteksekutorer – Frödin selv og en venn av ham, Alvar Elmström, som dermed fikk lovlig rett på boet. Da stiftelsen skulle konstitueres i 1941 var tanken at Sven Hedin skulle bli formann, men ettersom det var en aldersgrense på 75 år, ble i stedet Fredrik Böök stiftelsens formann. Böök oppdaget snart at det var en konflikt mellom Kate Bang og Frödin, at Frödin i sin posisjon som testamenteksekutor hadde utnyttet situasjonen, og at han hadde hyret en privatdetektiv for å kunne rundlure Bang. Frödin ble i 1941 avsatt fra posten som stiftelsens sjef, men kunne sitte videre i styret som medlem. De påfølgende årene var preget av jevnlige interne strider i styret. Første utdelingen av Övralidspriset ble delt ut i 1945 til oversetteren Bertil Malmberg.[37]

Böök begynte også med å gå igjennom Heidenstams etterlatte papirer. I 1941 ble memoarene När kastanjerna blommade samt en samling aforismer, Tankar och utkast, publisert. I 1942 ble Sista dikter publisert, og påfølgende år kom også Heidenstams samlede verker i 23 bind. Dessuten skrev Böök en biografi om Heidenstam, og Kate skrev en egen minnebok om sin tid med Heidenstam.

Verker (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Vallfart och vandringsår (1888)
  • Endymion (1889, roman)
  • Pepitas bröllop (1890)
  • Hans Alienus (1892)
  • Dikter (1895)
  • Karolinerna (1897-98, roman)
  • Heliga Birgittas pilgrimsfärd (1901)
  • Folkungaträdet: Folke Filbyter (1905)
  • Folkungaträdet: Bjälboarvet (1907)
  • Svenskarna och deras hövdingar(1908)
  • Nya Dikter (1915)
  • När kastanjerna blommade (postum) (1941)

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ronny Ambjörnsson, "Där barn vi lekt", Dagens Nyheter 7 juli 2006 (lenke)
  2. ^ Gedin (2006), s. 17-32
  3. ^ Gedin (2006), s. 32-40
  4. ^ Gedin (2006), s. 100-115
  5. ^ Gedin (2006), s. 69-76
  6. ^ Gedin (2006), s. 128-137
  7. ^ Gedin (2006), s. 140-143
  8. ^ Gedin (2006), s. 216-223
  9. ^ Gedin (2006), s. 237-251
  10. ^ Gedin (2006), s. 252-259
  11. ^ Gedin (2006), s. 477-485
  12. ^ Gedin (2006), s. 507-509
  13. ^ Gedin (2006), s. 344-349
  14. ^ Germund Michanek: Från Frödings värld, 1992. ISBN 91-7133-130-1
  15. ^ Gedin (2006), s. 115-119
  16. ^ Gedin (2006), s. 427-438
  17. ^ Gedin (2006), s. 438-447
  18. ^ Gedin (2006), s. 449
  19. ^ 'Sveriges befolkning 1890, (CD-ROM) Riksarkivet 2003
  20. ^ Gedin (2006), s. 53-59
  21. ^ Gedin (2006), s. 61-69
  22. ^ Gedin (2006), s. 184-215
  23. ^ Gedin (2006), s. 294-327
  24. ^ Österling (1989), s. 205
  25. ^ Gedin (2006), s. 485
  26. ^ Gedin (2006), s. 497
  27. ^ Österling (1989), s. 242
  28. ^ Gustaf V och hans tid 1907-1918, Erik Lindorm 1979 ISBN 91-46-13376-3 s.502
  29. ^ Gedin (2006), s. 366-371
  30. ^ Gedin (2006), s. 385-395
  31. ^ Gedin (2006), s. 398-404
  32. ^ Gedin (2006), s. 407-412
  33. ^ Stenkvist (1982), s. 173-189
  34. ^ Stenkvist (1982), s. 182-203
  35. ^ Gedin (2006), s. 582
  36. ^ Gedin (2006), s. 553-570
  37. ^ Gedin (2006), s. 592-618
  38. ^ Krönika över 20:e århundradet, Bonnier Fakta förlag 1988 ISBN 91-34-50930-5 s.206

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Per Gedin: Verner von Heidenstam – ett liv, 2006. ISBN 91-0-011132-5
  • Jan Stenkvist: Nationalskalden. Heidenstam och politiken från och med 1909, 1982. ISBN 91-1-823302-3
  • Karin Österling: Älskade Verner! En romantisk biografi om Heidenstam, 1989. ISBN 91-0-047650-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Verner von Heidenstam – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Wikisource: Kategori:Verner von Heidenstam – originaltekst


Forgjenger:
 Carl David af Wirsén 
Svenska Akademien,
Stol nr 8

(1912–1940)
Etterfølger:
 Pär Lagerkvist