Luigi Pirandello

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Luigi Pirandello
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1934

Luigi Pirandello (født 28. juni 1867 i AgrigentoSicilia, død 10. desember 1936 i Roma) var en italiensk forfatter som fikk Nobelprisen i litteratur i 1934.

De første årene[rediger | rediger kilde]

Pirandello ble født i Agrigento, 28. juni 1867 og døde i Roma 10. desember 1936 Da man i 1853 bestemte at kommunen skulle være en autonom enhet ble grensen satt langs en uttørket elv som delte området u Cavuso eller u Causu ( bukse) i to. Det ble oppfattet som upassende at man sa en person var født i buksen og man endret navnet til Caos. Han var sønn av Stefano og Caterina Ricci Grammito, en velstående middelklassefamilie med eierinteresser i svovelgruver og svovelindstrien. Hans far var også involvert i risorgimentobevegelsen og Garibaldis korstog i Italia. Dette preget Luigi sterkt. Takket være innflytelse fra en tjener i familien var den unge Luigi svært opptatt av den katolske kirke, men også ånders eksistens og tilstedeværelse. Via kirken og dens ritualer nærmet han seg opplevelser innen mystisisme som han resten av livet forsøkte å oppnå. Deler av grunnskolen fikk han som privatundervisning hjemme, begynte så på istituto tecnico og så gymnas. I 1886 arbeidet han også i sin fars bedrift og fikk slik direkte kontakt med arbeidere i gruvene m.fl. I 1886 påbegynte han sine universitetsstudier i Palermo, hvoretter han flyttet til Roma hvor han studerte filologi, som han fortsatte i Bonn. Han skrev sitt første verk, "Barbaro" da han var 11 år gammel. Pirandello skrev poesi, noveller, romaner og teaterstykker.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

I 1892 flyttet Pirandello til Roma hvor han kunne oppholde seg takket være økonomisk støtte fra sin far. Han ble her kjent med Luigi Capuana som hjalp ham med de første skritt i den litterære verden. Han kom i kontakt med journalister, forfattere, kunstnere og kritikere. I 1894, i Girgenti, etter forslag fra sin far, giftet Pirandello seg med Maria Antoinetta Portulano. Hun var datter av en rik bekjent av hans far. Dette gavnet også hans fars økonomiske interesser. Takket være sin kones medgift hadde paret en svært god økonomisk situasjon som tillot dem å flytte til Roma. De fikk tre barn, Stefano (1895-1972), Rosalia ( 1897-1971) og Fausto (1895- 1972)

Økonomisk sammenbrudd[rediger | rediger kilde]

I 1904 medførte en oversvømmelse og ras i hans fars svovelgruve i Aragona et økonomisk sammenbrudd for Pirandello. Deler av hans kones medgift og store deler av hans fars midler var investert i gruven og gav dem en betydelig avkastning. Denne hendelsen forverret hans kones allerede store psykiske problemer. Hun var sykelig sjalu og hallusinerte. Hun ble i 1919 innlagt på et psykiatrisk sykehus. Hennes psykiske problemer medførte at Pirandello nærmet seg Sigmund Freuds teorier og tenkning. Han studerte sinnets mekanismer og analyserte sosiale relasjoner i forhold til mentale lidelser. Tvunget av vanskelige økonomiske forhold og begrenset suksess av sine første publikasjoner begynte Pirandello å gi privatundervisning i italiensk og tysk, samtidig som han hadde en undervisningsstilling på en skole. Fra 1909 skrev han for avisen "Corriere della Sera" samtidig som han skrev egne litterære verk.

Den første suksess[rediger | rediger kilde]

Hans første store suksess var Il fu Mattia Pascal som ble skrevet under våkenettene ved hans kones sykeleie. Boken ble publisert i 1904 og straks oversatt til flere språk. Den ble en større suksess hos publikum enn hos kritikerne. Først i 1922 slo han gjennom. Han dedikerte seg da totalt til teater. Hans første teateroppsetning var i 1910 med "Lumie di Sicilia" og "l`epilogo", med begrenset suksess.

Hans tilknytning til fascismen[rediger | rediger kilde]

17. september 1924 sendte Pirandello et telegram til Mussolini hvor han meldte seg inn i partiet. Han ble hardt kritisert av endel intellektuelle og politikere for denne handlingen. Til tross for meningsforskjeller med Mussolini forble Pirandello tilhenger av fascismen, blant annet motivert av en dyp mistro til sosialdemokratiske regimer. En annen årsak var at Pirandello i fascismen så den første post-risorgimentale ide som Pirandello mente ville være Italias nye "form" og et forbilde for resten av Europa. Det er også mulig at fascismen ledet mot hans idealer om patriotisme og risorgimentobevegelsen samt røttene ved hans fars støtte til Garibaldi. Det er imidlertid grunnleggende filosofiske forskjeller mellom fascistene og Pirandello. Han hadde hyppige og voldsomme sammenstøt med de fascistiske myndigheter og han uttalte følgende,- " jeg er upolitisk, jeg er kun et menneske på jorden". I 1927 rev han i stykker medlemsbeviset til partiet. I 1935 deltok han i innsamlingen av "gull til landet" og donerte sin Nobelpris medalje.

Første verdenskrig og Nobelprisen[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig ble en hard opplevelse for Pirandello. Hans sønn Stefano satt i krigsfangenskap i Østerrike, og da han returnerte til Italia var han alvorlig syk og med varige krigsskader. Under krigen ble hans kones psykiske tilstand betydelig forverret og det var i 1919 nødvendig å legge henne inn på et psykiatrisk sykehus hvor hun forble til sin død. Etter krigen arbeidet Pirandello mye, spesielt innen teater. Han grunnla Compagnia del Teatro d`Arte di Roma sammen med Marta Abba og Ruggero Ruggeri. I løpet av et tiår var han en av verdens mest berømte dramaturger og han fikk Nobelprisen i litteratur i 1934. Han døde av lungebetennelse og var da allerede svekket av to gjennomgåtte hjerteinfarkt. Fascistregimet ønsket å begrave ham på statens regning, men respekterte hans ønske om " en kjerre av laveste klasse, naken, uten noen som følger, hverken slektninger eller venner. Kjerren, hesten, vognføreren og ikke mer. Brenn meg." Etter hans ønske ble legemet kremert og han ble begravet på fødestedet.

Jeget`s krise[rediger | rediger kilde]

Utforskning av identitet førte Pirandello til å formulere teorien om jeg`ets krise. I en artikkel i 1900 skrev han, "Vårt jeg består av fragmenter eller atskilte elementer, mer eller mindre i kontakt med hverandre, som kan løsrive seg og forme nye sammensetninger. Dette gir en ny personlighet, utenfor det normale jeget`s bevissthet, som har sin egen, separate bevissthet, uavhengig, og som manifesterer seg levende og handlende og skygger for den normale bevissthet eller også lever side ved side med denne og gir et dobbelt jeg. Slik kan man si at to personer lever og handler samtidig i ett enkelt individ. Med elementene i vårt jeg kan man derfor danne eller konstruere andre individer med egen bevissthet, egen intelligens og handlekraft."

Pirandello mener at den eneste måte å gjenfinne den egentlige identitet er gjennom galskap. Dette er et sentralt tema i mange av hans verk, som Enrico IV og Il berretto a sonagli, hvor Pirandello gir en oppskrift på galskapen,- Si alltid sannheten, nakent og brutalt, uten hensyn til manerer, anseelse eller sosiale normer. Dette vil snart føre til sosial isolasjon og, i andres øyne, til galskap. Ved å avvike fra sosiale konvensjoner og vanlig moral kan mennesket lytte til sitt eget indre og leve ifølge sine egne lover, kan masken kastes og man kan oppleve seg selv og andre uten å skape en personlighet. Et eksempel er utviklingen av Vitangelo Moscarda i Uno, nessuno e centomila.


Flere av hans skuespill er oppført på Nationaltheatret:

Brødrene Tavianis film Kaos fra 1984 bygger på Pirandellos noveller om den fattige landarbeiderklassen på Sicilia.

Verker[rediger | rediger kilde]

Skuespill[rediger | rediger kilde]

  • Pensaci Giacomino! 1918. Norsk oversettelse 1963: Tenk deg om, Giacomino
  • Così è (se vi pare), 1918. Norsk oversettelse 1967: Som du vil ha meg
  • Tutto per bene, 1920
  • Come prima meglio di prima, 1921
  • Sei personaggi in cerca d'autore, 1921. Norsk oversettelse 1966: Seks personer søker en forfatter
  • L'uomo, la bestia e la virtù, 1922
  • La signora Morli una e due, 1922
  • Enrico IV, 1922. Norsk oversettelse 1957: Henrik IV
  • La vita che ti diedi, 1924
  • L'innesto
  • Il giuoco delle parti
  • Il berretto a sonagli
  • Sagra del signore della nave
  • L'altro figlio
  • La giara
  • Il piacere dell'onestà
  • La ragione degli altri
  • Ma non è una cosa seria
  • Vestire gli ignudi. Norsk oversettelse 1964: For å skjule sin nakenhet
  • L'imbecille
  • L'uomo dal fiore in bocca. Norsk oversettelse 1993: Mannen med blomsten i munnen
  • All'uscita
  • Lumie di Sicilia
  • Cece
  • La patente
  • Diana e la Tuda
  • Il dovere del medico
  • La morsa
  • L'amica delle mogli
  • La nuova colonia
  • Liolà
  • O di uno o di nessuno
  • Lazzaro
  • Questa sera si recita a soggetto
  • Come tu mi vuoi
  • Trovarsi, 1932. Norsk oversettelse 1963: Å finne seg selv
  • Quando si è qualcuno
  • Non si sa come
  • I giganti della montagna, 1937
  • Samleutgave: Maschere nude, 31 bind, 1920-1935

Romaner[rediger | rediger kilde]

  • L'esclusa, 1893
  • Il turno, 1902
  • Erba del nostro orto, 1915
  • Il fu Mattia Pascal, 1904. Norsk oversettelse 1935: Avdøde Mattias Pascal
  • Uno, nessuno e centomila, 1926

Noveller[rediger | rediger kilde]

  • Novelle per un anno, 15 bind, 1922-1937
  • Sol og skygge er et utvalg noveller utkommet på norsk i 1995. ISBN 82-05-22798-5

Dikt[rediger | rediger kilde]

  • Mal giocondo
  • Pasqua di Gea
  • Elegie renane
  • La zampogna
  • Fuori di chiave

Sakprosa[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Ivan Aleksejevitsj Bunin 
Nobelprisvinner i litteratur
Neste mottaker:
 Eugene O'Neill
(1936)