Anatole France

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anatole France
Anatole France
Født 16. april 1844
Paris
Død 12. oktober 1924 (80 år)
Tours
Ektefelle Valérie Guérin de Sauville
Emma Laprévotte
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Fransk
Sjanger Poesi, romaner
Signatur
Anatole Frances signatur

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1921

Anatole France (fødenavn François-Anatole Thibault,[1] 16. april 184412. oktober 1924) var en fransk poet, forfatter og journalist. Han var en suksessfull romanforfatter med en rekke bestselgere. Både ironisk og skeptisk ble han i sin tid betraktet som den ideelle franske litterat. Han var medlem av Académie française, det franske akademi, og vant Nobelprisen i litteratur i anerkjennelse av hans litterære prestasjoner. Hans stil, modellert på Voltaire og Fénélon, foruten også hans urbane skeptisisme og opplyste hedonisme, fortsatte tradisjonen fra det franske 1700-tallet. Dette utsynet på livet, som finnes i alle hans verker, er ettertrykkelig uttrykt i en samling av aforismer, Le Jardin d'Épicure («I Epikurs have», 1895).[1] Anatole France er også generelt antatt å ha vært modell for fortelleren Marcels litterære idol Bergotte i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Som sønn av bokselger tilbrakte France det meste av sitt liv rundt bøker. Han var en bibliofil.[3] Hans fars bokhandel, kalt for Librairie France, spesialiserte seg i bøker og tidsskrifter på den franske revolusjon, og ble ofte besøkt av mange kjente forfattere og lærde i sin tid.

Anatole France studerte ved Collège Stanislas, en privat katolsk skole, og etter eksamen hjalp han sin far i bokhandelen. Etter flere år fikk han seg jobb som katalogiserer ved Bacheline-Deflorenne og ved Lemerre. I 1876 ble han utpekt som bibliotekar for den franske senatet.

France karikert av GUTH for det britiske magasinet Vanity Fair, 1909.
Portrett av Anatole France av Anders Zorn, 1906.

Han begynte sin litterære karriere som poet og journalist. I 1869 utga Le Parnasse Contemporain et av hans dikt, «La Part de Madeleine». I 1875 satt han i komiteen som hadde ansvaret for den tredje kompilasjon av Parnasse Contemporain. Som journalist fra 1867 skrev han mange artikler og notiser. Han ble kjent med romanen Le Crime de Sylvestre Bonnard (1881). Dens hovedfigur, den skeptiske, gamle lærde Sylvester Bonnard legemliggjorde Frances egen personlighet. Romanen ble lovprist for sin elegante prosa og vant ham en pris fra Académie française.

I La Rotisserie de la Reine Pedauque (1893) gjorde Anatole France narr av okkulte trosoppfatninger; og i Les Opinions de Jerome Coignard (1893) foregrep France atmosfæren av fin de siècle. France ble innvalgt til Académie française i 1896.

France tok en viktig andel i Dreyfus-saken. Han signerte Émile Zolas manifest til støtte for Alfred Dreyfus, en jødisk militæroffiser som på falskt grunnlag ble dømt for spionasje. France skrev om saken i sin roman fra 1901, Monsieur Bergeret.

Frances senere verker omfatter L'Île des Pingouins (1908) som drev satire med den menneskelig natur ved å framstille en forvandling av pingviner til mennesker – etter at dyrene ved en feiltagelse ble døpt av den nærsynte abbed Mael. Les dieux ont soif (1912) er en roman, plassert i Paris under den franske revolusjon, om en troende tilhenger av Robespierre og hans bidrag til de blodige hendelsene under skrekkveldet i årene 179394. Det er en oppmaning mot politisk og ideologisk fanatisme og undersøker ulike andre filosofiske tilnærminger til hendelsene på denne tiden. La Revolte des Anges (1914) er ofte betraktet som Frances mest inngående roman. Den forteller historien om Arcade, skytsengelen til Maurice d'Esparvieu. Arcade blir forelsket, blir med i englenes revolusjonære bevegelse, og mot slutten innser at å velte Gud ned fra den himmelske trone er meningsløst om «vi i oss selv og i oss selv alene angriper og ødelegger Ialdabaoth».

Han ble belønnet med Nobelprisen i litteratur i 1921. Han døde i 1924 og er gravlagt i kirkegården i Neuilly-sur-Seine i nærheten av Paris.[1]

Den 31. mai 1922 ble alle verkene til Anatole France fordømt av den katolske kirke og plassert i Index Librorum Prohibitorum (Liste over forbudte bøker).[4] Han betraktet dette som en "hedersbevisning".[5] Denne indeksen ble avviklet i 1966.

Privat liv[rediger | rediger kilde]

I 1877 giftet Anatole France seg med Valérie Guérin de Sauville, et barnebarn av Jean-Urbain Guérin, en minatyrist som malte kong Ludvig XVI av Frankrike.[6] De fikk en datter, Suzanne, i 1881.[6] Frances omdømme for kvinner var alltid turbulent, og i 1888 begynte han en affære med madam Arman de Caillavet som førte en feiret litterær salong under den tredje franske republikk; affæren varte til kort tid før hennes død i 1910.[6] Etter hans skilsmisse i 1893 hadde han mange forhold, et kjent var med madam Gagey som begikk selvmord i 1911. France giftet seg igjen i 1920, da med Emma Laprévotte.[7]

Omdømme[rediger | rediger kilde]

Etter sin død i 1924 ble France rammet flere skriftlige angrep, i særdeles et giftig et fra en av de nazistiske kollaboratørene, Pierre Drieu la Rochelle, og baktalerne besluttet at han var en vulgær og derivert forfatter. En beundrer, den engelske forfatteren George Orwell, forsvarte ham og erklærte at Anatole France er meget leseverdig, og at «det er utvilsomt at han ble angrepet delvis fra politiske motiver. Presteskapet og de reaksjonære hatet ham på akkurat samme vis som de hatet Zola. [France] hadde aldri gitt avkall på muligheten å peke nese mot kirken. Han var alt som presteskapet og revansjistene, folket som etterpå sugde sverten av Hitlers støvler, hatet mest.»[8]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Poesi[rediger | rediger kilde]

  • Les Légions de Varus, dikt utgitt i 1867 i Gazette rimée.
  • Poèmes dorés (1873)
  • Les Noces corinthiennes (1876)

Romaner[rediger | rediger kilde]

  • Jocaste et Le Chat maigre (1879)
  • Le Crime de Sylvestre Bonnard (1881)
  • Les Désirs de Jean Servien (1882)
  • Abeille (1883)
  • Balthasar (1889)
  • Thaïs (1890)
  • L’Étui de nacre (1892)
  • La Rôtisserie de la reine Pédauque (1892)
  • Les Opinions de Jérôme Coignard (1893)
  • Le Lys rouge (1894)
  • Le Puits de Sainte Claire (1895)
  • L’Histoire contemporaine
    • 1: L’Orme du mail(1897)
    • 2: Le Mannequin d'osier (1897)
    • 3: L’Anneau d'améthyste (1899)
    • 4: Monsieur Bergeret à Paris (1901)
  • Clio (1900)
  • Histoire comique (1903)
  • Sur la pierre blanche (1905)
  • L'Affaire Crainquebille (1901)
  • L’Île des Pingouins (1908)
  • Les Contes de Jacques Tournebroche (1908)
  • Les Sept Femmes de Barbe bleue et autres contes merveilleux (1909)
  • Les dieux ont soif (1912)
  • La Révolte des anges (1914)

Memoarer[rediger | rediger kilde]

  • Le Livre de mon ami (1885)
  • Pierre Nozière (1899)
  • Le Petit Pierre (1918)
  • La Vie en fleur (1922)

Drama[rediger | rediger kilde]

  • Au petit bonheur (1898)
  • Crainquebille (1903)
  • La Comédie de celui qui épousa une femme muette (1908)
  • Le Mannequin d'osier (1928)

Historisk biografi[rediger | rediger kilde]

  • Vie de Jeanne d'Arc (1908)

Litterære omtaler/kritikk[rediger | rediger kilde]

  • Alfred de Vigny (1869)
  • Le Château de Vaux-le-Vicomte (1888)
  • Le Génie Latin (1909)

Samfunnskritikk[rediger | rediger kilde]

  • Le Jardin d’Épicure (Epikurs have) (1895)
  • Opinions sociales (1902)
  • Le Parti noir (1904)
  • Vers les temps meilleurs (1906)
  • Sur la voie glorieuse (1915)
  • Trente ans de vie sociale, i fire bind, (1949, 1953, 1964, 1973)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Anatole France - Biographical», Nobelprize.org
  2. ^ White, Edmund: Marcel Proust: A Life, s. 57-87
  3. ^ «Anatole France». Benonsensical. 24. juli 2010.
  4. ^ Halsall, Paul (1. mai 1998): «Modern History Sourcebook: Index librorum prohibitorum, 1557–1966 (Index of Prohibited Books)». Internet History Sourcebooks Project (Fordham University).
  5. ^ Current Opinion, September 1922, s. 295.
  6. ^ a b c Leduc, Edouard (2004): Anatole France avant l'oubli. Editions Publibook. ISBN 978-2-7483-0397-1. s. 222ff
  7. ^ Lahy-Hollebecque, M. (1924): Anatole France et la femme. Baudinière, s. 252
  8. ^ Orwell, George (2001): I Have Tried to Tell the Truth: 1943-1944 (Complete Orwell), Secker & Warburg, s. 262. Sitat: «it is unquestionable that he was attacked partly from political motives. The clerics and reactionaries hated him in just the same way as they hated Zola. [France] had lost no opportunity of poking fun at the Church. He was everything that the clerics and revanchists, the people who afterwards sucked the blacking off Hitler's boots, most detested.»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Anatole France – bilder, video eller lyd