U2

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
U2
U2
Opphav Flag of Ireland.svg Dublin, Irland
Periode 1976 – nå
Sjanger Pop
Post-Pop
Alternativ Pop
Plateselskap Island Records,
Music Corporation of America,
Interscope Records,
Mercury Records
Medlemmer
Bono
The Edge
Adam Clayton
Larry Mullen

U2 under konsert i Anaheim i 2005

U2 er et irsk popband bestående av Bono (Paul David Hewson) vokal og gitar, The Edge (David Howell Evans), gitar, piano og vokal, Adam Clayton, bass og Lawrence Mullen jr. på trommer. Siden midt på 1980-tallet har bandet vært et av verdens mest populære band. De har solgt anslagsvis 170 millioner plater på verdensbasis, og har fått flest Grammy-priser av alle artister (22).[1] I tillegg har de gjort seg bemerket med sitt sterke engasjement innenfor politiske saker og miljøvern.

Historie[rediger | rediger kilde]

Dannelse og gjennombrudd (1976–1980)[rediger | rediger kilde]

U2 ble dannet i Dublin i Irland etter at 14 år gamle Larry Mullen jr. hengte opp en lapp på skolen hvor han søkte etter bandmedlemmer til sitt nye band. Resultatet ble en sekstett bestående av Mullen på trommer, Adam Clayton på bass, Paul Hewson på gitar og vokal, og brødrene Dick og Dave Evans, og Ivan McCormick, på gitar. Alle var elever ved Mount Temple High School i Dublin. Bandet kalte seg «Feedback» og gjorde seg mest bemerket med at det bare var Mullen og Evans-brødrene som behersket instrumentene sine. Etter kort tid endret gruppen navn til The Hype, da uten McGormick. Selv om U2 blir regnet som et irsk band, er både Evans-brødrene og bassist Adam Clayton født i England.

Paul Hewson fikk tidlig kallenavnet «Bono Vox» av sine omgangsvenner, som hadde en tradisjon å gi hverandre forskjellige navn. Selv om kallenavnene ofte ble byttet ut etter kort tid, er Hewson fortsatt best kjent som Bono. Navnet kom fra et skilt i en lokal butikk som solgte høreapparater. Det latinske uttrykket var ment å bety god stemme, men den riktige latinske skrivemåten for dette uttrykket er vox bona. Dave Evans ble kalt «The Edge» av Bono. Opprinnelsen til dette er litt mer vag, men den mest populære teorien er at det kommer fra måten han spiller gitar på. Eller en hentydning til Evans' skarpe hjerne.

Etter 18 måneder med øvinger og et navneskifte til «The Hype», deltok de i en talentkonkurranse i Limerick i Irland den 17. mars 1978. De vant, og premien var 500 GBP og muligheten til å spille inn en demo. Like etter ble bandet redusert til en kvartett. Dick Evans sluttet frivillig for å bli med i gruppen Virgin Prunes, mens Ivan McCormick måtte slutte siden han var for ung til å komme inn på mange steder de spilte. Adam Clayton, som hadde fungert som manager siden han droppet ut av skolen, overlot manageransvaret til Paul McGuinness, som fortsatt er hos bandet.

Men det var på tide med nok et navneskifte, og en venn av bandet, Steve Averill, foreslo at de heller skulle kalle seg U2. Dette var et mye kulere navn, med henvisninger både til et spionfly og en ubåt, pluss at det hadde en innbydende klang (You too – dere også).

I september 1979 ga de ut sin første EP, Three, som gikk til topps i Irland. I desember dro bandet på turné i England, men klarte ikke å engasjere hverken publikum eller kritikere.

Boy og October (1980–1982)[rediger | rediger kilde]

Bono er vokalisten i U2

Bandet ble signet av Island Records i mars 1980, og i oktober samme år ble debutalbumet Boy sluppet. Det ble veldig godt mottatt og blir av mange regnet som et av rockens bedre debutalbum. Albumet ble fulgt opp med mange spillejobber rundt i England, og Bono fremstod for mange som en karismatisk og energisk frontfigur. Året etter kom oppfølgeralbumet October, der bandet viste seg fra en mer åndelig side. Bono, The Edge og Mullen var på det tidspunkt kirkegjengere i menigheten Shalom og la ikke skjul på det. Bandet var på randen av oppløsning, siden de ikke visste om de kunne kombinere religionen med rocketilværelsen. Etter lange diskusjoner bestemte de seg for at dette var fullt mulig, og har siden alltid stått åpent frem med sin tro.

Bandets kristne profil har avfødt debatter om hva slags band dette er i konfesjonell henseende: katolsk eller protestantisk? Denne litt merkelige diskusjonen har hatt en særlig interesse i Irland med sin brogede historie hva gjelder forholdet mellom trossamfunnene. Svaret er ikke entydig uansett hvordan man betrakter det; noen av medlemmene kommer fra katolsk foreldrebakgrunn, andre fra protestantisk. Bonos foreldre tilhørte hvert sitt samfunn, og han har selv svart at han oppfatter det som om han «sitter på gjerdet».

War (1983)[rediger | rediger kilde]

U2 på Kalvøya 21.08.1983

I 1983 kom U2 tilbake etter den interne krisen med det politisk tunge albumet War. Med klare antikrigssanger som «The Refugee», «Seconds» og ikke minst «Sunday, Bloody Sunday» (som handlet om Bloody Sunday i Derry 1972), viste U2 at det var mulig å blande rock og et politisk budskap. Den første singelen fra albumet, New Year's Day, ble deres første hit-single. Den kom på en tiendeplass i Storbritannia og klarte nesten å nå Top 50 i USA. På MTV i USA ble videoen til singelen spilt hyppig, som gjorde at bandet fikk et fotfeste der. Bandet begynte nå å spille konserter både i Europa og i USA og ble utsolgt over alt. 21. august 1983 spilte U2 på Kalvøyafestivalen utenfor Oslo, og i Arbeiderbladet ble konserten beskrevet blant annet slik: «U2 vil bli stående som den store positive overraskelsen fra årets festival. Et gnistrende godt band som mestret scenen nesten til det perfekte. De dro opp stemningen blant publikum og oppnådde enorm respons». (Bent Inge Bye, Arbeiderbladet, 22. august 1983) Under War-turnéen spilte de inn livealbumet Under a Blood Red Sky. Konserten ble også utgitt på video.

The Unforgettable Fire og Live Aid (1984–1986)[rediger | rediger kilde]

I 1984 gikk U2 i studio igjen, denne gang med nye produsenter (Brian Eno og Daniel Lanois). Albumet ble et vendepunkt for U2 når det gjaldt det musikalske uttrykket deres. The Edge lagde et mye bredere lydbilde ved hjelp av effekter enn han hadde gjort tidligere, rytmeseksjonen ble løsere og ikke så bombastisk som den hadde vært, og Bonos tekster ble mer komplekse og subtile. Sangene hadde fortsatt det politisk budskapet fra tidligere, men lytteren fikk det ikke dyttet like mye ned i halsen som før.

Den første singelen fra albumet, Pride (In The Name Of Love), er en sang om den amerikanske menneskerettighetsforkjemperen Martin Luther King. Sangen kom inn på Top 5 i Storbritannia og Top 50 i USA. «Bad», som aldri kom som singel, men er ansett som en av deres beste sanger til dags dato, tar for seg det økende heroinmisbruket i Dublin.

Et av bandets mest magiske øyeblikk, og som var det første steget til å bli verdens største band, var deres opptreden på Live Aid i 1985. Bandet var ikke blant de som forventet å trekke det største publikumet på forhånd, men ble et av konsertens høydepunkter. Under en 13 minutters versjon av sangen «Bad», vandret Bono ut blant publikum og danset med en fan.

Rolling Stone magazine døpte U2 80-tallets band og sa at for en økende mengde rock and roll-fans har U2 blitt et av de bandene som betyr mest. Kanskje til og med det eneste bandet som betyr noe.

The Joshua Tree og Rattle and Hum (1987–1989)[rediger | rediger kilde]

Fra en konsert i Brussel, juni 2005

I 1987 ga U2 ut det kritikerroste albumet The Joshua Tree, som har blitt solgt mer enn 25 millioner alene. Albumet debuterte på førsteplass i Storbritannia og klatret snart til samme plassering i USA. To av singlene, With Or Without You og I Still Haven't Found What I'm Looking For, gikk rett til topps på de amerikanske hitlistene. Albumet førte til at bandet ble det fjerde rockebandet som kom på forsiden av Time Magazine. De tre foregående var The Beatles, The Band og The Who. Bandet ble av magasinet døpt «Rock Hottest Ticket».

De la ut på en verdensturné som solgte ut stadioner over hele verden. Under turneen ble flere av bandets konserter filmet og tatt opp og kom senere med på albumet og filmen Rattle and Hum. Resten av Rattle And Hum ble av bandet regnet som en hyllest til den amerikanske musikkarven, og flere av sangene ble spilt inn i legendariske Sun Studio i Memphis, Tennessee. Både albumet og filmen fikk en heller blandet mottakelse av publikum og kritikere, og etter den siste konserten i 1989 bestemte bandet seg for å ta en liten pause og samtidig prøve å finne ut hvor veien videre skulle gå.

Achtung Baby, Zoo TV og Zooropa (1991–1994)[rediger | rediger kilde]

Etter en liten pause møttes bandet i Berlin for å spille inn et nytt album med produsentene Brian Eno og Daniel Lanois. Oppholdet i Berlin var så fullt av konflikter at bandet nesten brøt opp på grunn av uenigheter om den nye musikalske retningen. Bono og The Edge ville utforske en mer elektronisk tilnærming til musikken, mens Adam Clayton og Larry Mullen jr. ville holde seg til stilen som gjorde de foregående albumene så gode. Med bare et fåtall sanger spikret, bestemte bandet seg for å dra tilbake til Dublin for å spille inn albumet ferdig der. Og i november 1991 kom det eksperimentelle og industrielle Achtung Baby. Albumet ble hyllet av både publikum og kritikere og styrte U2 i en ny retning musikalsk.

I 1992 la bandet ut på en ny verdensturné. Turneen var et gigantisk multimediashow, kjent som Zoo TV. Publikum ble møtt med et utall antall TV-skjermer, flyende Trabanter og Bonos nye scenepersonligheter «The Fly», «Mirrorball Man» og «MacPhisto». Bandet ville med turneen gjøre narr av de selvhøytidelige rockeheltene U2 hadde blitt sett på som.

Under en pause i turneen gikk bandet tilbake i studio for å spille inn en EP. Men prosjektet vokste i størrelse, og i 1993 ble albumet Zooropa utgitt. Stilen var en videreføring av Achtung Babys lydbilde, og albumet var veldig elektronisk i sin utførelse. I 1995 spilte bandet inn et album med Brian Eno under navnet The Passengers. Bortsett fra sangen «Miss Sarajevo», der den kjente tenoren Luciano Pavarotti medvirket, fikk albumet Original Soundtracks No. 1, svært lite oppmerksomhet. I ettertid har Larry Mullen jr. uttalt at han var svært misfornøyd med resultatet, bortsett fra nettopp «Miss Sarajevo».

Pop og Popmart (1996–1998)[rediger | rediger kilde]

Fra konserten i Anaheim

I 1996 begynte U2 arbeidet med deres åttende studioalbum, Pop. Bandet ville nok en gang fornye seg, og eksperimenterte mye med musikkprogrammering og sampler. Arbeidet med albumet tok mye lengre tid enn forventet, og bandet hadde tidlig planlagt datoene på turneen som skulle følge albumet, og måtte dermed gi fra seg et album de ikke var ferdig med. Til tross for det uferdige preget, debuterte albumet på førsteplass på lister i 28 forskjellige land. Veldig mange anmeldere var fra seg av begeistring for albumet, mens publikum i USA følte at bandet hadde gått for lang vekk for hva U2 engang var. I Europa ble derimot Pop og Popmart tatt veldig godt i mot.

Popmart, turneen som fulgte albumet, dro ideene fra Zoo TV enda lengre: scenen besto av en gigantisk bue, inspirert av McDonald's-logoen, en 45 meter lang videoskjerm og en ti meter høy discokule-sitron. Ideen bak Popmart var å gi et spark mot dagens konsumenthverdag. Bono har selv uttalt at showet kanskje var litt overdrevet, men at det så utrolig bra ut på TV. Turneen ble den turneen som spilte inn nest mest penger i 1997, med en inntekt på 80 millioner USD, bare slått av Rolling Stones' Bridges To Babylon-tour. Men den kostet 100 millioner USD å produsere, så de gikk i pluss kun takket være effektsalget.

U2 var fortsatt et veldig politisk band, og i 1998 spilte de en støttekonsert i Belfast for The Good Friday Agreement. Senere samme år spilte de på irsk TV i forbindelse med en innsamlingsaksjon til støtte for ofrene av Omagh-bombingen, som tok livet av 29 mennesker. På slutten av året kom deres første best of-samling ut.

All That You Can't Leave Behind og Elevation (2000–2001)[rediger | rediger kilde]

På nyåret 1999 gikk U2 i studio igjen med Brian Eno og Daniel Lanois. Etter den overveldende overdrivelsen som hadde vært Popmart, ville bandet igjen fokusere på klassiske rockesanger. Under arbeidet med albumet, jobbet de også sammen med Salman Rushdie, som skrev teksten til «The Ground Beneath Her Feet», en sang basert på boken med samme navn. Sangen endte med en knippe andre U2-sanger opp på filmmusikken til The Million Dollar Hotel, en film basert på en historie av Bono.

I oktober 2000 kom All That You Can't Leave Behind og ble varmt mottatt av publikum, som så på det som et steg tilbake til lydbildet fra The Joshua Tree. Albumet debuterte på førsteplass i 22 land, og førstesingelen Beautiful Day ble en verdensomspennende hit. Elevation-turneen som fulgte albumet, var en nedstrippet affære i forhold til de to foregående turneene. Turneen var mindre omfattende enn forgjengerne, og bandet prioriterte denne gangen Nord-Amerika, hvor de spilte 80 av sine 113 konserter.

Bono fortsatte sine kampanjer for arbeidet mot HIV/Aids, og på slutten av 2002 kom deres andre best of-samling.

How to Dismantle an Atomic Bomb og Vertigo (2004–2006)[rediger | rediger kilde]

The Edge under konserten i Anaheim

I 2004 slapp U2 How to Dismantle an Atomic Bomb. Med dette albumet ville U2 vise at de fortsatt var et rockeband, og slapp den rocka «Vertigo» som førstesingel. Singelen nøt massiv spilletid på radiostasjoner før den ble sluppet for salg. Albumet ble sluppet i november 2004, og debuterte på førsteplass i 32 land. Bandet gjorde en mengde TV-opptredener for å promotere albumet, samtidig som de inngikk et partnerskap med Apple og deres iTunes. «Vertigo» ble brukt i en TV-reklame for iTunes, og alle bandets album (pluss noen eksklusive live-opptak og samlinger) ble lagt ut for salg på tjenesten. Det var også mulig å få kjøpt en egen U2-iPod.

Vertigo-turneen som fulgte ble en gedigen salgssuksess. Til tross for høye billettpriser verden over ble alle datoene utsolgt nærmest umiddelbart. Turneen var veldig politisk ladet, der Bono under hvert show holdt taler om hvordan publikum måtte støtte kampen mot fattigdom i verden. Bandet opptrådte også under Live 8-konserten i London, der de blant annet fremførte «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» sammen med Paul McCartney. Vertigo-turneen startet i San Diego, California 28. mars 2005 og ble avsluttet 11. desember 2006 på Aloha Stadium i HonoluluHawaii etter 131 konserter verden over.

No Line on the Horizon (2009–nåtid)[rediger | rediger kilde]

U2 startet innspillingen av sitt neste og totalt tolvte studioalbum, No Line on the Horizon høsten 2006, og albumet ble utgitt 27. februar 2009.[2] Albumet har blitt beskrevet som «håndspilt, men også elektro».[3] Bono har uttalt at albumet forlater temaene fra de forrige to studioalbumene, og at den nye musikken har noe innflytelse fra trance.[4] Produsent Daniel Lanois har sagt at det nye albumet vil flytte grensene for lydbildet på en liknende måte som Achtung Baby gjorde for flere år siden. Albumets første singel, «Get On Your Boots» begynte å spille på radio 19. januar 2009 og ble sluppet på fysisk format 16. februar.

I et intervju med The Guardian 15. februar, uttalte Bono at U2 planla utgivelsen av enda et album innen slutten av 2009, hvor noe av det materiale som ikke kom med på No Line on the Horizon ville bli brukt. I følge sangeren skulle dette albumet være «et mer ettertenksomt album med pilegrimsreiser som tema».[5] Utgivelsen av dette nye albumet, med arbeidstittelen Songs of Ascent har blitt utsatt flere ganger og planlegges utgitt innen utgangen av 2010.

U2 promoterte albumet No Line on the Horizon hos Late Show with David Letterman en hel uke i fra mandag 3. mars til fredag 6. mars 2009 og fremførte sangene «Get On Your Boots», «Beautiful Day», «I'll Go Crazy If I Don't Go Crazy Tonight», «Magnificent» og «Breathe».

U2 i Norge[rediger | rediger kilde]

U2 har besøkt Norge i forbindelse med flere av sine turneer. Første gang U2 holdt konsert i Norge var 16. desember 1982 i Oslo, som en del av promo-touren til War-albumet. De holdt også konsert året etter, 21.august 1983 på Kalvøya-festivalen. Konserten var en del av andre del av deres War-turné, men siden de bare fikk lov å spille en time av arrangørene, ble denne opptredenen noe amputert i forhold til resten av turneen. Men de kom tilbake halvannet år senere, og 23. januar 1985 holdt de konsert i Drammenshallen. Konserten var en del av The Unforgettable Fire-turneen, og det meste av materialet som ble spilt var fra dette albumet. U2 ble spurt om de ville komme å spille på KFUMs landsleir i 1984. Dette ville de gjerne, men arrangørene ombestemte seg og valgte at annet band.

Så tok det nesten åtte år før de igjen plugget inn gitarene på norsk jord. Norge ble oversett på både Joshua Tree- og Lovetown-turneen, men da rockesirkuset Zoo TV ankom Europa, var Valle Hovin et av stoppene. Et publikum som ble varmet opp av P.J. Harvey og Stereo MC's, fikk se gruppen fremføre sanger fra Achtung Baby blandet med deres største hits, live-overføringer fra et krigsherjet Sarajevo og en telefonsamtale med fiskeriminister Jan Henry T. Olsen om hvalfangst. Sceneshowet besto, som beskrevet, av en mengde TV-skjermer. Denne effekten ble litt ødelagt av Oslos sommersol, og Bono kommenterte fra scenen at det var som å se TV på en strand. Konserten var neppe en av turneens beste, men det var en av de største konsertene i Oslo det året.

Også på neste turné besøkte bandet Valle Hovin. Sommersolen var igjen med på å ødelegge litt av det visuelle åpningsmessig, da konserten ble holdt 6. august 1997. Men det som gjør at medlemmene av bandet aldri vil glemme denne konserten var at discositronen ikke fungerte. Som en del av showet, skulle bandet bli kjørt ut blant publikum i en gigantisk speilkledt sitron. Sitronen skulle så åpne seg, og bandet skulle komme ut og begynne å spille «Discotheque». Men i Oslo nektet sitronen å åpne seg, slik at den måtte kjøres tilbake og bandet måtte entre scenen på tradisjonelt vis. Som en bonus fremførte Bono og The Edge « She's a Mystery to Me» som sluttnummer. Låten er opprinnelig skrevet av Bono for Roy Orbison og blir svært sjeldent fremført av U2. Fremførelsen i Oslo var eneste gang låten ble spilt på hele Popmart-turneen.[6]

På den neste turneen, Elevation, ble Oslo veiet og funnet for lett av mangel på en stor nok innendørsscene.

Men da U2 skulle turnere etter How to Dismantle an Atomic Bomb, sto igjen Oslo på turnéplanen. 27. juli 2005 spilte U2 for 40 000 publikummere på et Valle Hovin som hadde blitt utsolgt på 20 minutter. Før konserten møtte Bono statsminister Kjell Magne Bondevik og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson for å diskutere bistandspolitikk, og under konserten takket sangeren publikum for at de lot politikerne bruke pengene deres. Konserten ble avsluttet med at Bono telte ned til «Vertigo» på norsk. Dagen etter ble konserten hyllet i avisene med terningkast 6 over alt og i VG karakterisert som den viktigste konserten på norsk jord noensinne.[7] Mot slutten av låta «Beautiful Day» sang Bono en strofe fra a-has «The Sun Always Shines on TV» som en slags bonus-låt. Da «Beautiful Day» ble lansert, ble den påpekt av det britiske magasinet Q Magazine som et plagiat av nevnte a-ha-låt.[8]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: U2s diskografi

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]