Self Portrait

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Self Portrait
Format Studioalbum
Artist, band Bob Dylan
Utgitt 8. juni 1970
Innspilt 24. april 1969
30. mars 1970
Sjanger Countryrock, rock
Lengde 73.15
Plateselskap Columbia
Produsent(er) Bob Johnston
Anmeldelse(r)
Bob Dylans kronologi
Nashville Skyline
(1969)
Self Portrait New Morning
(1970)

Self Portrait er Bob Dylans tiende studioalbum, utgitt i juni 1970. Det er hans andre dobbeltalbum, og inneholder mest coverlåter av pop og folksanger. Her finnes også en håndfull instrumentallåter, originale komposisjoner, og konsertopptak sammen med The Band. Mesteparten av albumet er sunget med påvirkning fra country crooning-stemmen som Dylan hadde introdusert et år tidligere på Nashville Skyline.

Mottagelse og kritikk[rediger | rediger kilde]

Albumet ble sett på som surrealistisk og til og med satirisk til tider, og Self Portrait ble mottatt med ekstremt dårlige anmeldelser. Den mest bemerkelsesverdige var Greil Marcus' som åpnet anmeldelsen sin i Rolling Stone med: «What is this shit?»

Dylan hevdet senere i intervjuer at Self Portrait delvis var en spøk, langt under standarden han hadde satt på 1960-tallet, enkelt nok for å få folk til å slutte med «talsmann for en generasjon»-stemplet han hadde fått på 1960-tallet; men han har også gitt andre forklaringer om hva hensikten med albumet var. Til tross for all den negative responsen, solgte albumet til gull i USA, og nådde nummer 4 på listene og ga Dylan nok en nummer 1 hit på de britiske listene.

Spinner.com ga den 1. plassen på sin liste over «Most Monumental Album Flops».[1] Motivene bak Self Portrait hadde vært emne for vill spekulasjon og stor debatt. Gjennom årene har flere teorier oppstått fra dem som har vært kjent med prosjektet. Kritiker Robert Shelton hadde inntrykket av at Self Portrait var en seriøs utgivelse. «Jeg fortalte Dylan at Self Portrait gjorde meg litt forvirret,» skrev Shelton i 1986.

Self Portrait ble tungt kritisert for både fremføringene og hele produksjonen, og mange av kritikere mente mange av låtene var dårlige valg av låter å covre. En av låtene klarte å få god omtale, «Copper Kettle» – en låt skrevet av Alfred Frank Beddoe, som ble oppdaget av Pete Seeger etter å ha søkt etter arbeid på People’s Songs, Inc. i 1946). «Copper Kettle» ble også spilt inn av Joan Baez og dukket opp på hennes bestselgende LP fra 1962, Joan Baez in Concert.

Blant de sangene han skrev selv på albumet, ble «Wigwam» senere kjent for å være med i Wes Anderson-filmen The Royal Tenenbaums fra 2001. «Living the Blues» ble senere covret av Leon Redbone, og av Jamie Saft Trio med Antony Hegarty på albumet Trouble: The Jamie Saft Trio Plays Bob Dylan fra 2006.

Den eneste sangen på albumet som blir sett på som psykedelisk er «The Mighty Quinn (Quinn the Eskimo)», en sang fra The Basement Tapes-innspillingene. Versjonen på dette albumet er fra opptredenen sammen med The BandIsle of Wight Festival. Denne låten ble spilt inn av Manfred Mann i 1968, og under konserter med blant annet The Grateful Dead og Phish.

Outtakes[rediger | rediger kilde]

Self Portrait har, som de fleste Dylan-album, også et stort antall outtakes innspilt for albumet, men som ikke ble brukt. Flertallet av disse sangene er aldri blitt utgitt eller sirkulert blant fans. To bemerkelsesverdige sanger er, «Went to See the Gypsy» og «Time Passes Slowly», begge innspilt som potensielle låter for albumet, men tatt med på New Morning istedet.

Ettertid[rediger | rediger kilde]

Self Portrait fikk mye negativ kritikk, men også litt positiv. På det beste, mente et par journalister, blant annet Robert Christgau, at det var et konsept bak Self Portrait som var verdt noe. Offentligheten visste det ikke på den tiden, men Dylans neste album, New Morning, var nesten ferdig da Self Portrait ble utgitt.

Kritikerne Jimmy Guterman og Owen O'Donnell, skriver i deres bok fra 1991, The Worst Rock and Roll Records of All Time, at Self Portrait er det tredje verste rock album noensinne, med bare Lou Reeds eksperimentelle Metal Machine Music og Elvis Presleys konsertalbum Having Fun With Elvis On Stage rangert som dårligere enn Self Portrait. «Oppløsningen av Beatles rett før denne utgivelsen markerte slutten av 1960-tallet. Self Portrait syntes å markere slutten på Bob Dylan», skrev de.

Sporliste[rediger | rediger kilde]

  1. «All the Tired Horses» (Dylan) – 3:12
  2. «Alberta #1» (Tradisjonell, arrangert av Dylan) – 2:57
  3. «I Forgot More Than You'll Ever Know» (Cecil A. Null) – 2:23
  4. «Days of '49» (Alan Lomax, John Lomax, Frank Warner) – 5:27
  5. «Early Mornin' Rain» (Gordon Lightfoot) – 3:34
  6. «In Search of Little Sadie» (Tradisjonell, arrangert av Dylan) – 2:27
  7. «Let It Be Me» (Gilbert Bécaud, Mann Curtis, Pierre Delanoë) – 3:00
  8. «Little Sadie» (Tradisjonell, arrangert av Dylan) – 2:00
  9. «Woogie Boogie» (Dylan) – 2:06
  10. «Belle Isle» (Tradisjonell, arrangert av Dylan) – 2:30
  11. «Living the Blues» (Dylan) – 2:42
  12. «Like a Rolling Stone» (Dylan) – 5:18
  13. «Copper Kettle» (The Pale Moonlight)» (Alfred Frank Beddoe) – 3:34
  14. «Gotta Travel On» (Paul Clayton, Larry Ehrlich, David Lazar, Tom Six) – 3:08
  15. «Blue Moon» (Lorenz Hart, Richard Rodgers) – 2:29
  16. «The Boxer» (Paul Simon) – 2:48
  17. «The Mighty Quinn (Quinn the Eskimo)» (Dylan) – 2:48
  18. «Take Me as I Am (Or Let Me Go)» (Boudleaux Bryant) – 3:03
  19. «Take a Message to Mary» (Felice Bryant, Boudleaux Bryant) – 2:46
  20. «It Hurts Me Too» (Tradisjonell, arrangert av Dylan) – 3:15
  21. «Minstrel Boy» (Dylan) – 3:32
  22. «She Belongs to Me» (Dylan) – 2:43
  23. «Wigwam» (Dylan) – 3:09
  24. «Alberta #2» (Tradisjonell, arrangert av Dylan) – 3:12

Personell[rediger | rediger kilde]

  • Byron Bach – Cello
  • Brenton Banks – Fiolin
  • George Binkley III – Fiolin
  • Norman Blake – Gitar
  • David Bromberg – Gitar, Dobro, Bass
  • Albert Wynn Butler – Klarinett, Saxofon
  • Kenneth A. Buttrey – Trommer, slagverk
  • Fred Carter Jr. – Gitar
  • Marvin Chantry – Bratsj
  • Ron Cornelius – Gitar
  • Charlie Daniels – Bass, Gitar
  • Rick Danko – Bass, Vokaler
  • Pete Drake – Steel Gitar
  • Bob Dylan – Gitar, Munnspill, Keyboard, Vokaler
  • Delores Edgin – Vokaler
  • Fred Foster – Gitar
  • Solie Fott – Fiolin, Bratsj
  • Bubba Fowler – Gitar
  • Dennis Good – Trombone
  • Emanuel Green – Fiolin
  • Hilda Harris – Vokaler
  • Levon Helm – Mandolin, Trommer, Vokaler
  • Freddie Hill – Trompet
  • Karl Himmel – Klarinett, Saxofon, Trombone
  • Garth Hudson – Keyboard
  • Lilian Hunt – Fiolin
  • Bob Johnston – Produser
  • Martin Katahn – Fiolin
  • Doug Kershaw – Fiolin
  • Al Kooper – Gitar, Horn, Keyboard
  • Sheldon Kurland – Fiolin
  • Richard Manuel – Piano, Vokaler
  • Martha McCrory – Cello
  • Charlie McCoy – Gitar, Bass, Munnspill, Vibes(?)
  • Barry McDonald – Fiolin
  • Ollie Mitchell – Trompet
  • Carol Montgomery – Vokaler
  • Bob Moore – Bass
  • Gene A. Mullins – Baryton
  • Joe Osborn – Gitar, Bass
  • June Page – Vokaler
  • Rex Peer – Trombone
  • Bill Pursell – Piano
  • Robbie Robertson – Gitar, Vokaler
  • Albertine Robinson – Vokaler
  • Al Rogers – Trommer
  • Frank Smith – Trombone
  • Maretha Stewart – Vokaler
  • Gary Van Osdale – Bratsj
  • Bill Walker – Arrangement
  • Bob Wilson – Orgel, Piano
  • Stu Woods – Bass

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Palacefamilysteakhouse.com – Diskusjon av albumet av Dylan fans
  • Guterman, Jimmy and O'Donnell, Owen, The Worst Rock and Roll Records of All Time, Citadel, 1991.