The Band

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
The Band
Utmerkelser
6 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award (2008)
Canadian Music Hall of Fame (1989)
Grammy Hall of Fame Award (1997) (for: Music from Big Pink)
Grammy Hall of Fame Award (1998) (for: The Band)
Canada’s Walk of Fame (2014)
Rock and Roll Hall of Fame (1994)[1]
OpphavToronto, Ontario
Periode1964–1977,
1983–1999
SjangerRock
Aktive år1967–1999
Nettstedhttp://theband.hiof.no/
IMDbIMDb
Medlemmer
Garth Hudson
Jim Weider
Randy Ciarlante
Richard Bell
Tidligere medlemmer
Levon Helm (død)
Robbie Robertson (død)
Rick Danko (død)
Richard Manuel (død)
Stan Szelest
Notable verk
Music from Big Pink, The Band, The Weight, The Night They Drove Old Dixie Down
Andre forhold
The Band på Commons
Bob Dylan and the Band 1974: Danko, Robertson, Dylan, Helm

The Band var en innflytelsesrik, canadisk-amerikansk rockegruppe i 1960- og 1970-årene, dannet i Toronto, Ontario, også kjent som Levon and the Hawks, Canadian Squires og The Crackers.

Gruppen startet som bandet til sangeren Ronnie Hawkins i 1959 under navnet The Hawks. 1965/66 ble et viktig vendepunkt for The Band da det ble leid inn som bandet til Bob Dylan og var med på hans verdensturné. I 1967 spilte bandet inn en rekke demoer sammen med Dylan, som senere ble utgitt på The Basement Tapes.

Debutalbumet Music from Big Pink ble utgitt i 1968 og inneholder kjentee låter som «The Weight». Albumets lydbilde kan best beskrives som en blanding av country, rock og folk. Bandet spilte ofte en blanding inspirert av Americana, folk, rock, countrymusikk og R&B. The Band påvirket musikere som blant annet George Harrison, Elton John, Grateful Dead, Eric Clapton og Wilco.

Robbie Robertson (gitar) skrev de fleste av gruppens sangtekster, mens Rick Danko (bass), Levon Helm (trommer) og Richard Manuel (piano) var vokalister.

De var et av bandene som opptrådte på Woodstockfestivalen i 1969.

Det andre albumet, The Band, høstet god kritikk og solgte langt bedre enn Music from Big Pink. De mest kjente låtene er «Up on Cripple Creek» og «The Night They Drove Old Dixie Down».

I 1976, etter ytterligere seks album, bestemte medlemmene seg for å oppløse bandet. Deres avskjedskonsert, The Last Waltz, hadde en rekke kjente musikere som gjester, blant annet Bob Dylan, Van Morrison, Muddy Waters, Neil Young og Ron Wood. Robertson fikk Martin Scorsese til å spille inn en film med samme tittel som konserten. Den inneholder også en rekke intervjuer med The Bands medlemmer.

I 1983 ble gruppen gjenforent, dog uten Robbie Robertson, og begynte på nytt å turnere. Mens bandet var på turné i 1986 begikk Richard Manuel selvmord i sitt hotellrom. Det ble senere kjent at han i flere år hadde lidd av kronisk alkoholisme. The Band mistet et annet medlem i Rick Danko da han døde 56 år gammel av et hjerteproblem i 1999. Etter Dankos død ble The Band oppløst.

The Bands offisielle nettsted drives av Jan Høiberg fra Halden, vertskap for nettstedet er Høgskolen i Østfold.[trenger referanse]

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Musikken var en blanding av flere elementer: primært country og tidlig rock and roll, selv om rytmeseksjonen ofte var likt Stax (Southern- og Memphis-soul) eller Motown. Robertson har nevnt Curtis Mayfield og Staple Singers som en stor inspirasjonskilde.

The Band bestod av Robbie Robertson (gitar); Richard Manuel (piano, harmonica, trommer, saksofon); Garth Hudson (orgel, piano, klavinet, synt, saksofon); Rick Danko (bass, fiolon, trombone); og Levon Helm (trommer, mandolin, gitar, bass). Med unntak av Robertson, var alle medlemmene multi-instrumentalister.

Historie[rediger | rediger kilde]

1957–1964
The Hawks

Medlemmene i The Band kom gradvis med i The Hawks, backingbandet til Toronto-baserte rockabillysangeren Ronnie Hawkins. Levon Helm begynte å spille med bandet i 1957, og ble fast trommeslager i bandet etter avlagt eksamen i high school i 1958. Helm turnerte med The Hawkins fra Arkansas til Ontario, der bandet fikk med seg Robbie Robertson, Rick Danko, Richard Manuel og Garth Hudson. Stan Szelest som ble medlem i The Band var også med i The Hawkins på den tiden. I 1963 forlot gruppen Hawkins på grunn av personlige årsaker. De var lei av å spille de samme sangene så ofte og ville opptre med originalt materiale, og de var lei av Hawkinss strenge lederskap.

Etter at bandet hadde forlatt Hawkins i 1963, var bandet en kort stund kjent som "The Levon Helm Sextet" med seks saksofonister, med det sjette medlemmet, saksofonisten Jerry Penfound, og etter hvert "Levon and the Hawks" da Penfound sluttet i bandet. I 1965, utga de en singel på Ware Records med navnet "The Canadian Squires", men returnerte til navnet Levon and the Hawks da de skulle ha en innspilling for Atco senere det året. I 1965 møtte Helm og bandet bluessangeren Sonny Boy Williamson II. De ville alle spille inn sammen med ham, og tilbød seg å bli backingbandet hans, men Williamson døde ikke lenge etter at de hadde truffet hverandre.

Senere i 1965, leide Bob Dylan dem til å spille med ham på hans U.S. turnê i 1965 og verdensturnê in 1966. Etter 1966 turnēen, flyttet bandet med hjelp fra Dylan og hans manager, Albert Grossman, til Saugerties, New York, hvor de gjorde en innspilling i 1967 som ble til The Basement Tapes, en slags basis for deres debutalbum i 1968, Music from Big Pink. Fordi de alltid var "the band" for forskjellige sangere i Woodstock, mente Helm at navnet "The Band" passet bra for bandet. De begynte å opptre som "The Band" i 1968 og fortsatte med å gi ut 10 studioalbum. Dylan fortsatte arbeidet sammen med The Band gjennom hele deres karriere, inkludert en turnê sammen i 1974.

1965–1967
Med Bob Dylan
"Big Pink" i 2006

Sommeren 1965 begynte Bob Dylan å se etter et backingband til sin første «elektriske» turné i USA. Levon and the Hawks ble anbefalt av blues-sangeren John Hammond jr. (John Paul Hammond), som tidligere samme år hadde spilt sammen med Helm, Hudson og Robertson på sitt album So Many Roads på plateselskapet Vanguard Records.

Etter å ha hørt bandet spille og ha møtt Robertson, inviterte Dylan Helm og Robertson til å bli hans backingband, men kravet var at han leide inn hele The Hawks. Dylan aksepterte det og inviterte Levon og The Hawks til å turnere sammen med seg.

Med Dylan spilte The Hawks på en rekke konserter fra september 1965 og hele mai 1966, som Bob Dylan and the Band. Konsertene ble ofte møtt av misnøye og piping fra folk music-tilhengerne.

Under og imellom turneer, prøvde Dylan og The Hawks seg på noen innspillinger, men uten tilfredsstillende resulter. Sesjoner i oktober og november skapte bare en brukbar singel («Can You Please Crawl Out Your Window?»), og to dagers innspilling i januar 1966 av noe som var planlagt å bli Dylans neste album, Blonde on Blonde, resulterte i «One of Us Must Know (Sooner or Later)», som ble utgitt som en singel noen uker senere og ble valgt til en låt på albumet. På «One of Us Must Know», ble Dylan backet av trommeslageren Bobby Gregg, bassisten Danko (Bill Lee), gitaristen Robbie Robertson, pianisten Paul Griffin og Al Kooper. I Nashville ble Robertsons gitar fremtredende på Blonde on Blonde-opptaket, spesielt på «Leopard-Skin Pill-Box Hat», men de andre medlemmene av The Hawks var ikke med på innspillingene.

På den europeiske delen av deres turné i 1966 overtok Mickey Jones for Sandy Konikoff på trommer. Dylan and the Hawks spilte på Free Trade Hall i Manchester 17. mai 1966. Nær slutten av Dylans opptreden med elektriske instrumenter ropte noen «Judas!» Dylan svarte «I don't believe you. You're a liar!»

Da opptaket ble utgitt offisielt i 1998, betegnet Richie Unterberger[hvem?] innspillingen som «et viktig dokument om rockens historie».

29. juli 1966 ble Dylan skadet i en motorsykkelulykke som førte til at han måtte avlyse opptredene i Woodstock, New York. I mellomtiden backet The Hawks andre artister, inkludert Tiny Tim. Dylan inviterte da The Hawks til å opptre med ham i Woodstock i februar 1967. Danko, Hudson, og Manuel leide et stort, rosa hus, som de kalte "Big Pink", nære West Saugerties, New York. Den neste måneden (i begynnelsen uten Helm) fortsatte de med innspillinger av bootlegs og serier av demos, i begynnelsen i Dylans hus i Woodstock og senere i «Big Pink», som ble utgitt på LP som The Basement Tapes i 1975 og med alle spor i 2014. Helm deltok ikke på den første innspillingen, deltok i senere innspillinger og la på noen overdubs spilt inn i 1975 før albumet ble utgitt.

Tidlig suksess

Innspillingene med Bob Dylan sluttet i oktober 1967, da Helm hadde sluttet seg til gruppen igjen og The Hawks begynte å skrive sine egne sanger ved "Big Pink". Da de møtte opp i studio igjen, hadde de fortsatt ikke noe navn på bandet sitt. Historiene varierer når det gjelder hvordan de til slutt tok navnet "The Band". I The Last Waltz, forklarte Manuel at de ville kalle seg enten "the Honkies" eller "the Crackers" (et navn de brukte da de backet Dylan i en hyllningskonsert til Woody Guthrie i januar 1968), men disse navnene ble nektet av plateselskapet sitt. Robertson mente at i tiden med Dylan ble de nevnt som "the band" og navnet ble værende. Først mislikte de navnet, men etter hvert likte de navnet.. I 1969 refererte magasinet Rolling Stone til dem som "the band from Big Pink".

Deres første album, Music from Big Pink (1968) fikk gode anmeldelser. Albumet inneholdt blant annet tre sanger skrevet av Dylan eller skrevet sammen med Dylan («This Wheel's on Fire», «Tears of Rage» og «I Shall Be Released») og også «The Weight», som ble brukt i filmen Easy Rider og ble derfor deres mest kjente sang.

Tidlig i 1969, etter suksessen med Music from Big Pink, dro The Band på turnê, der de begynte med en opptreden på Winterland Ballroom. De opptrådte på Woodstockfestivalen (deres opptreden i den berømte Woodstock-filmen var ikke inkludert i filmen på grunn av lovmessige komplikasjoner). Senere samme år opptrådte de sammen med Dylan ved den britiske "Isle of Wight Festival" (der flere sanger fra festivalen ble inkludert på Dylans Self Portrait album). Samme år dro de til Los Angeles for å spille inn sitt neste album, The Band (1969). Deres upolerte versjoner sangene og arrangementene på albumet stod i sterk kontrast til datidens popmusikk. (Noen andre artister gjorde tilsvarende stilistiske trekk samtidig, blant annet Dylan, på albumet John Wesley Harding, som ble skrevet under "the Basement Tapes sessions", og også med The Byrds på albumet Sweetheart of the Rodeo, som hadde to sanger fra Basement Tapes.) The Band hadde med gamle sanger fra Den amerikanske borgerkrigen, «The Night They Drove Old Dixie Down» til starten av fagforening for "farm workers" i sangen "King Harvest (Has Surely Come)".


1973–1975: Flytting til Shangri-La

I 1973 ga The Band Moondog Matinee, et album med coverlåter. Det var ikke planlagt noen turnê til støtte for albumet, hvilket skapte blandede kommentarer. Den 28. juli 1973, spilte de på den legendariske "Summer Jam at Watkins Glen", en massiv konsert ved the Grand Prix Raceway ved Watkins Glen, New York. Forestillingen som ble sett av over 600,000 publikummere, inneholdt også opptredener av Grateful Dead og The Allman Brothers Band. Det var under denne opptredenen at det ble en diskusjon om bandet skulle begynne å opptre som backing igjen for Bob Dylan, som hadde flyttet til Malibu i California sammen med Robertson. Sent i 1973, hadde Danko, Helm, Hudson og Manuel kommet sammen med dem, og det første de ble enige om var å delta med Dylan på albumet Planet Waves. Albumet ble utgitt samtidig med deres turnê sammen i 1974, der de opptrådte på 40 show i Nord-Amerika i januar og februar 1974. Senere samme år ble livealbumet Before the Flood utgitt. Albumet dokumenterer deres turné.

På denne tiden brakte The Band inn Planet Waves produsenten Rob Fraboni for å få hjelp med design av et musikkstudio for gruppen. I 1975 var the studioet, kjent som "Shangri-La" ferdig til bruk. Samme år spilte The Band inn og utga albumet Northern Lights – Southern Cross, deres første album med kun nytt materiale, Cahoots, i 1971. Alle de åtte sangene var skrevet av Robertson. Selv om albumet ikke solgte så mye, har albumet fått gode kritikker og er likt av fansen. Levon Helm anser dette albumet som et av de bedre han har laget. Han skrev i sin bok This Wheel's on Fire: Levon Helm and the Story of the Band: "Det er det beste albumet vi har laget siden The Band. Albumet ledet til eksperimentering av Hudson, med bytting til synthesizers, for eksempel på "Jupiter Hollow".


1976–1978: The Last Waltz

Hovedartikkel: The Last Waltz

På midten av 1970-tallet, ble Robbie Robertson urolig når det gjaldt turnering etter at Northern Lights – Southern Cross ikke nådde opp til den kommersielle forventningen. Mange av gruppens opptredener på turnêene i 1976 var på teatre og mindre arenaer på mindre markeder (inkludert Santa Cruz Civic Auditorium, Long Island Arena og Champlain Valley Expo i Essex Junction, Vermont) med avslutning som oppvarming for ZZ Top at the Nashville Fairgrounds i september. Tidlig i september, pådro Richard Manuel en alvorlig nakkeskade i en båtulykke i Texas, noe som fikk Robertson til å raskt få The Band til å dra seg tilbake fra live-opptredener etter å ha fremført en massiv "farvel-konsert" kjent som The Last Waltz. Etter en opptreden 30. oktober på Saturday Night Live, en opptreden som inkluderte kalkun-middag for publikum bestående av 5.000 tilskuere, ble holdt 25. november, "Thanksgiving Day" i 1976, ved Winterland Ballroom i San Francisco, California og inneholdt også en horn-opptreden arrangert av Allen Toussaint og en rekke med gjesteartister, inkludert de kanadiske artistene Joni Mitchell og Neil Young. To av gjestene var kjent med The Band: Ronnie Hawkins og Bob Dylan. Andre gjester som de satte pris på (i noen tilfeller hadde opptrådt med tidligere) inkluderte Muddy Waters, Dr. John, Van Morrison, Ringo Starr, Eric Clapton, Ron Wood, Bobby Charles, Neil Diamond og Paul Butterfield. Konserten ble filmet av Robertsons venn, Martin Scorsese.

I 1977, ga The Band ut sitt syvende studioalbum, Islands, som fullførte deres platekontrakt med Capitol slik at en planlagt Last Waltz film og album kunne utgis av Warner Bros. Islands inneholdt en mix av original sanger og covers, og var det siste albumet med The Bands originale besetning. That same year, spilte bandet inn en liveopptreden med countrysanger Emmylou Harris («Evangeline») og gospel-soulgruppe, The Staple Singers («The Weight»). Scorsese kombinerte disse nye opptredene med intervjuer han hadde spilt inn med artistene ved en 1976-konsert med film og fotografier. Det resulterte i en konsert–film–dokumentar som ble utgitt i 1978, sammen med en trippel-LP soundtrack.


1983–1989: Nydannelse og tapet av Richard Manuel

Bandet fortsatte med turnering i 1983 uten Robertson, som hadde funnet suksess som en Hollywood musikkprodusent. Som et resultat av deres stadig mindre popularitet, opptrådte de i teatre og klubber som trekkplastre og tok støtteopptredener på større arrangementer med engangs støttemedlemmer som Grateful Dead og Crosby, Stills and Nash.

Etter en opptreden performance i Winter Park, Florida, 4. mars 1986, hengte Manuel seg, 42år gammel, i sitt motellrom. Han led i mange år av alkoholisme og stoffavhengighet og hadde vært edru i flere år siden 1978, men hadde begynt å drikke alkohol og å misbruke stoff igjen i 1984. Manuels rolle i bandet som pianist ble overtatt av hans gamle venn, Stan Szelest, (som døde ikke lenge etter) og så av Richard Bell. Bell hadde spilt med Ronnie Hawkins etter avskjeden fra det originale Hawks, og var mest kjent fra sine dager som medlem i Janis Joplins "Full Tilt Boogie Band".

The Band ble innvalgt i "Canadian Music Hall of Fame" ved Juno Awards i 1989, der Robertson ble gjenforent med originalmedlemmene Danko og Hudson. Med det kanadiske countryrockbandet Blue Rodeo som et backingband, kalte "Music Express" 1989-versjonen av Juno en symbolsk "overlevering av stafettpinnen" fra The Band til Blue Rodeo.


1990–1999: Tilbake til siste innspilling

I 1990 begynte Capitol Records og gi ut innspillinger fra 1970 på nytt. De tre gjenværende medlemmene i bandet fortsatte å turnere og spille inn album med nye musikere som overtok Manuels og Robertson's roller. The Band opptrådte ved Bob Dylans 30-årsjubileumskonsert i New York City i oktober 1992, der de opptrådte med sin egen versjon av Dylan's «When I Paint My Masterpiece». I 1993, ga gruppen ut sitt åttende studioalbum, Jericho. Uten Robbie Robertson som lyriker, kom mye av låtskrivingen til albumet fra utsiden av bandet. Det året, deltok The Band, sammen med Ronnie Hawkins, Bob Dylan og andre utøvere, i President Bill Clintons 1993 "Blue Jean Bash" innsetnings fest.


2001 –

I 2002 kjøpte Robertson alle de andre tidligere medlemmers økonomiske interesser ibandet (med unntagelse av Helm), noe som gav han full kontroll på presentasjon av gruppens materiale, inkludert senere samlinger. Richard Bell døde av benmargskreft i juni 2007.

The Band mottok en "Lifetime Achievement Grammy Award" den 9. februar 2008, men det ble ikke noen samling av tidligere medlemmer. Til ære for tildelingen av prisen, avholdt Helm en Midnight Ramble in Woodstock. Han fortsatte med å opptre og ga ut flere album. 17. april 2012, ble det annonsert på Helms offisielle webside at han var i "det siste stadiet i kreftsykdommen". Han døde to dager senere.

Musikkstil[rediger | rediger kilde]

The Bands musikk blandet mange elementer, først og fremst gammel countrymusikk og tidlig rock and roll, selv om rytmeseksjonen var mest opptatt av Stax- eller Motown-rhythm and blues–stil, og Robertson siterer Curtis Mayfield and the Staple Singers som en stor inspirasjon, noe som resulterte i en syntese av mange musikalske stilarter. Sangerne Manuel, Danko og Helm bidro med hver sin spesielle stemme: Helms "Southern" dialekt var dominerende i hans rå og kraftige sang, Danko sang med en veldig spesiell tenor og Manuel vekslet mellom falsett og en "soulfull" bariton. Sangerne sang som oftest i harmoni. Selv om sangen var delt noenlunde likt mellom sangerne, har både Danko og Helm uttalt at de anså Manuel som The Band's "ledende" sanger.

Alle medlemmene i bandet var multi-instrumentalister. Det var lite bytting av instrumenter da de spilte live, men da de spilte inn i studio, kunne musikerne spille det som de syntes å passe best for sangen de spilte inn. Hudson kunne lage mange låter med sitt Lowrey orgel. Helms tromming ble ofte was often rost: kritikeren Jon Carroll erklærte at Helm var "the only drummer who can make you cry" mens trommeslageren [[Jim Keltner[]] innrømmet at han prøvde å kopiere flere av Helms teknikker. Produsenten John Simon ble ofte kalt et "sjette melem" av The Band på grunn av produksjon og spilling på Music from Big Pink, produksjon og spilling på The Band, og spilling på andre sanger på The Bands 1993 "reunion album", Jericho.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • Rick Danko – bassgitar, gitar, kontrabass, fiolin, sang (1965–1977, 1983–1999, død 1999)
  • Levon Helm – trommer, sang, mandolin, gitar, bassgitar, slagverk ((1967–1977, 1983–1999, død 2012)
  • Garth Hudson – keyboard, orgel, saksofon, trekkspill, treblåsere, messinginstrument (1965–1977, 1983–1999)
  • Richard Manuel – piano, orgel, trommer, sang (1965–1977, 1983–1986, død 1986)
  • Robbie Robertson – gitar, slagverk, piano, sang (1965–1977, død 2023)
  • Jim Weider – gitar, bassgitar, mandolin, piano, sang (1985–1999)
  • Stan Szelest – keyboard ((1990–1991, død 1991)
  • Randy Ciarlante – trommer, slagverk, sang (1992–1999)
  • Richard Bell – keyboard (1992–1999, død 2007)

Bidragende musikere

  • John Simon – bariton (horn), elektrisk piano, piano, tenorsaxofon, tuba (1968–1977)
  • Terry Cagle – trommer, bakgrunnsang (1983–1985, 1986–1989)
  • Ernie Cate – keyboard (1983–1985)
  • Ron Eoff – bassgitar (1983–1985)
  • Buddy Cage – steel guitar (1986–1989; død 2020)
  • Fred Carter, Jr. – gitar (1986–1989; død 2010)
  • Jack Casady – bassgitar (1986–1989)
  • Blondie Chaplin – gitar, trommer, bakgrunnsang (1986–1989)
  • Jorma Kaukonen – gitar (1986–1989)
  • Sredni Vollmer – munnspill (1986–1989, 1990–1991; død 2013)
  • Billy Preston – keyboard, bakgrunnsang (1991; død 2006)

Diskografi[rediger | rediger kilde]

1965[rediger | rediger kilde]

1968-1978[rediger | rediger kilde]

1993-1998[rediger | rediger kilde]

Samleplater[rediger | rediger kilde]

Album med Bob Dylan[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID band[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Band&oldid=24350988»