Buffy Sainte-Marie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Buffy Sainte-Marie

Buffy Sainte-Marie (født Beverly Sainte-Marie, 20. februar 1941) er en canadisk musiker og folkesanger, komponist og skuespiller, kunstner og politisk aktivist av indiansk avstamning. Hennes sang gjenkjennes av sterk vibrato.

Sainte-Marie var født i Piapot Cree-reservatet i Qu'Appelle-dalen i den kanadiske provinsen Saskatchewan. Senere ble hun adoptert og vokste opp i USA i Maine og Massachusetts. Hun skaffet seg en doktorgrad i bildende kunst ved Universitet i Massachusetts og diplom som lærer og i østlig filosofi.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

I 1962 da Sainte-Marie var tidlig i tyveårene turnerte hun alene og utviklet talentet og håndverket som sanger og musiker ved å opptre i ulike konserthaller, folkemusikkfestivaler og på reservater for urbefolkningene over hele USA og i Canada, foruten at hun også opptrådte i Europa. Hun tilbrakte betydelig tid i kaffehusene i sentrum av Toronto, Canada i det gamle distriktet Yorkville, og tilsvarende i New Yorks Greenwich Village som en del av folkemusikkscenen fram til midten av 1960-tallet. Her opptrådte hun ofte sammen med andre kommende canadiske samtidige som Leonard Cohen, Joni Mitchell, og Neil Young.

Sainte-Marie fikk hurtig et omdømme som en dyktig låtskriver, og mange av hennes første sanger som blant annet «Until It's Time For You To Go», ble gjort til hits av andre sangere, blant annet Barbra Streisand, Elvis Presley, Sonny and Cher, Chet Atkins, Roberta Flack, Janis Joplin og Glen Campbell.

Hennes debutalbum, It's My Way, ble utgitt av plateselskapet Vanguard Records i 1964, og hun ble deretter navngitt som beste nykommer av det amerikanske musikkmagasinet Billboard. Dette albumet hadde også den kritikerroste protestsangen «Universal Soldier» som senere ble en internasjonal suksess for den engelske folkevise- og protestsangeren Donovan.

I 1967 utga Sainte-Marie albumet Fire and Fleet and Candlelight som inneholdt hva som har blitt sett på som den endelige fortolkningen av den tradisjonelle sangen «Lyke Wake Dirge» og hennes egen sang «Now that the Buffalo's Gone», en protest over de brutte løfter og avtaler med Amerikas urbefolkning. Blant hennes andre kjente sanger var «Mister Can't You See» som kom høyt på listene i 1972, «He's An Indian Cowboy In The Rodeo» og ikke minst den sangen som mest av alt forbindes med henne, «Soldier Blue», som var filmmusikken til filmen av samme navn.

På slutten av 1960-tallet benyttet hun en Buchla-synthesizer til å spille inn albumet Illuminations, som ikke fikk større oppmerksomhet. «Folk var mer forelsket i bildet av Pocahontas med en kassegitar,» kommenterte hun senere i et intervju i 1998.

Sainte-Marie giftet seg med musikeren og produsenten Jack Nitzsche i 1969. Mellom 1976 og 1981 var hun regelmessig gjest i barne-TV-programmet Sesame Street (det tilsvarende programmet på norsk er Sesam stasjon) for å gi unge nordamerikanske fjernseere et inntrykk av hvordan prærie- og pueblo-indianerne lever. Hun opptrådte ofte sammen med sin sønn Dakota Starblanket Wolfchild.

Hennes sang «Up Where We Belong», som hun skrev sammen med Will Jennings og Jack Nitzsche, ble sunget av Joe Cocker og Jennifer Warnes for filmen En offiser og en gentleman og den vant en Oscar for beste sang i 1982.

I 1992 hadde hun selv en rolle i fjernsynsfilmen The Broken Chain sammen med Pierce Brosnan.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

I 1992, etter en sekstenåring pause fra plateinnspillinger, utga hun albumet Coincidence and Likely Stories. Hun spilte det inn i sitt eget hjem ved hjelp av en computer, og det inneholdt politiske ladede sanger som «The Big Ones Get Away» og «Bury My Heart At Wounded Knee» som begge var krasse kommentarer på den pågående vanskelige situasjonen for Amerikas urbefolkning. I 1996 fulgte hun opp med albumet Up Where We Belong hvor hun spilte inn på nytt et antall av hennes beste sanger i ‘unplugged’ og akustiske versjoner, blant annet også «Universal Soldier».

Buffy Sainte-Marie er også utøvende billedkunstner og har stilt ut i Glenbow Museum i Calgary, Canada Winnipeg Art Gallery, Canada Emily Carr Gallery i Vancouver, Canada og American Indian Arts Museum i Santa Fe, USA.

Hun er aktiv tilhenger av Bahá'í-religionen.

Sensur[rediger | rediger kilde]

Sainte-Marie har hevdet at hun ble svartelistet og at hun sammen med andre politisk aktive amerikanske indianere ble boikottet i løpet av 1970-tallet.

«Jeg fant ut ti år senere, på 1980-tallet, at (president) Lyndon B. Johnson hadde skrevet brev som lovpriste radiostasjoner som undertrykte min musikk,» sa hun intervju i 1999 med avisen Indian Country Today. «I løpet av 1970-tallet ble ikke bare protestbevegelsen gjort uvirksomme (”put out of business”), men hele den amerikanske urbefolkningen ble angrepet.»

I tillegg har hun hevdet hun at hennes plater forsvant i USA. Tusener av folk ønsket å kjøpe platene hennes på konserter, og selv om platedistributøren hevdet at platene var sendt var det ingen som visste hvor de var. «Jeg ble gjort uvirksom i USA,» har hun sagt.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Frankrike navnga Buffy Sainte-Marie som beste internasjonale sanger i 1993. Det samme året ble hun utvalgt av Forente nasjoner for proklamere offisielt Det internasjonale året for urbefolkninger.

Hun ble innvalgt til Juno Hall of Fame for hennes livslange fortjeneste for musikken i 1995 og vant prisbevisningen Gemini Award i 1997 for fjernsynsforestillingen Buffy Sainte-Marie: Up Where We Belong. Det markerte også den første gangen hvor hun framførte sin berømte sang i en konsertsammenheng.

Hun fikk en pris for livslang prestasjon fra National Aboriginal Achievement Foundation i Canada i 1998, og ble også gjort offiser av Order of Canada. I 1999 mottok hun en stjerne på Canadas Walk of Fame.

Plateutgivelser[rediger | rediger kilde]

  • It’s My Way, 1964
  • Many A Mile, 1965
  • Little Wheel Spin and Spin, 1966
  • Fire & Fleet & Candlelight, 1967
  • I'm Gonna Be a Country Girl Again, 1968
  • Illuminations, 1969
  • The Best Of Buffy Sainte-Marie, 1970
  • The Best Of Buffy Sainte-Marie Vol.2, 1971
  • She Used to Wanna Be a Ballerina, 1971
  • Moonshot, 1972
  • Quiet Places, 1973
  • Native North American Child: An Odyssey, 1974
  • Buffy, 1974
  • Changing Woman, 1975
  • Sweet America, 1976
  • Coincidence and Likely Stories, 1992
  • Up Where We Belong, 1996
  • The Best of the Vanguard Years, 2003
  • Live at Carnegie Hall, 2004

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]