Progressiv rock

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Progressive rock)
Hopp til: navigasjon, søk
For den svenske politisk venstreorienterte musikkbevegelsen, se artikkelen Progg.
Progressiv rock
Sjanger-opprinnelse: Psykedelisk rock, barokkpop, progressiv folk, eksperimentell musikk, jazz-fusion, frijazz, folk rock, avant-garde musikk, klassisk
Kultur-opprinnelse: Slutten av 1960-årene, Storbritannia
Vanlige instrumenter: Gitar, synthesizer, vokal, bassgitar, trommer. Utradisjonelle rockeinstrumenter som fløyte, saksofon, fiolin, cembalo og pauke kan også bli brukt
Popularitet: Hovedsakelig 1970-årene
Sjangerslektninger
Eksperimentell rock - Kunstrock - Progressiv folk - Progressiv house
Undersjangere
Avant-prog - Canterbury-scenen - Italiensk progressiv rock - Krautrock - Neo-progressiv rock - Progg - Rock in Opposition - Symfonisk rock - Wagnerian rock - Zeuhl
Krysningsjangere
Progressiv metal - Progressiv pop - Space rock - Symfonisk rock

Progressiv rock (forkortet som progrock eller prog; tidvis omtalt som kunstrock eller symfonisk rock) er en bred undersjanger av rockemusikk[1] som utviklet seg i Storbritannia og USA gjennom midten og slutten av 1960-tallet. I begynnelsen ble den kalt for «progressiv pop», og vokste ut av psykedelisk musikk som forlot standardiserte poptradisjoner til fordel for instrumentering og komposisjonsteknikker oftere assosiert med jazz, folkemusikk eller klassisk musikk. Andre elementer som bidro til dens betegnelse som «progressive» var sangtekster som var mer lyriske, teknologiutviklingen ble utnyttet til å skape nye lyder, musikken nærmet seg en tilstand av «kunst», og i innspillingsstudioet framfor konsertene ble fokuset for musikalsk aktivitet, noe som ofte innebar å skape en musikk til å lytte til framfor å danse til.

Progressiv rock er basert på en sammensmeltning av stiler, tilnærminger og sjangre, og involverte en kontinuerlig bevegelse mellom formalisme og eklektisisme. Grunnet dens historiske mottagelse, er dens omfang tidvis begrenset til en stereotyp av lange soloer, lange album, lyrikk preget av fantasylitteraturen, grandiose sceneframføringer med kostymer, og teknisk dyktighet. Mens sjangeren ofte er sitert for dens blanding av finkultur og lavkultur, var det få musikere som la inn direkte klassiske temaer i sine verker i noen større grad, og kun en håndfull grupper med hensikt etterlignet eller refererte til klassisk musikk.

Sjangeren sammenfalt med den økonomiske høykonjunkturen på midten av 1960-tallet som gjorde det mulig for plateselskapene allokere mer kreativ kontroll til deres musikere, foruten også den nye journalistiske skillet mellom popmusikk på den ene siden og rockmusikk på den andre siden, og som lånte generisk betydning til begge begreper.

Progressiv rock var svært populært på 1970-tallet, men minsket allerede på slutten av tiåret. Det har vært antatt at det var framveksten av punkrocken som var årsaken, men det var flere faktorer som bidro til nedgangen.[2] Musikkskribenter betegnet ofte sjangeren og dets utøvere som «pretensiøse» og sounden som «pompøs» og «oppblåst», og tenderte til enten å være fiendtlig innstilt eller direkte overse sjangeren.[3] Etter slutten av 1970-tallet fragmenterte progressiv rock i en rekke former; en del band oppnådde kommersiell suksess til innpå 1980-tallet, om enn endret framstillingen og utøvde mer kompakte sangstrukturer, og en del krysset over til symfonisk pop, arenarock, eller nyveiv.

De første gruppene som framviste progressive trekk er retrospektivt beskrevet som «urprogressive». I 1967 utgjorde betegnelsen «progressiv rock» et mangfold av løst assosierte stiler. Canterburymiljøet i England, som også betraktes som egen sjanger eller sound, på slutten av 1960-tallet, besto av en rekke progressive band som framhevet bruken av blåseinstrumenter, komplekse akkordskifter, og lang improvisasjoner. Rock in Opposition, et kollektiv av progressive engelske band på slutten av 1970-tallet, var mer avantgardistisk, og kombinert med Canterbury-stilen, utgjorde det hva som betegnes som avantgardistisk-progressiv rock, «avant-prog». På 1980-tallet fikk en ny undersjanger, ny-progressiv rock, en del kommersiell suksess, skjønt også denne ble anklaget for å være avledet og mangle nyskapning. Post-progressive band har vært påvirket av nyere utvikling i populærmusikken og av avantgardistisk musikk siden midten av 1970-tallet.[4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Yes i 1977.

Ideene om å skape mer utfordrende rock kom tidlig i 1960-årene i Storbritannia. De innovative utøverne begynte å skape kunst- eller lyttemusikk. Man kunne ta elementer fra andre – ofte totalt fremmede – sjangre i rockesammenheng. Undersjangre av rock, som blues-rock og folk-rock ble med god hjelp fra konkret musikk – et konsept basert på opptak av naturlige lyder, bearbeidet elektronisk og satt i en musikalsk sammenheng – inspirasjon til utviklingen av nye typer søkende musikk. I tråd med det pågående ungdomsopprøret mot mye av det etablerte tankegodset og motstanden mot Vietnamkrigen, var det i 1970-årene på moten å tenke nytt, og alle ville gjøre sin egen greie. Dette resulterte i en rekke forgreninger av rock, og den nytenkende musikkgenerasjonen fikk en felles betegnelse, progressiv rock. Dette dannet grunnlag for mange typer musikk vi kjenner i dag.

Sjangeren psykedelisk rock ble utøvd på midten av 1960-årene, og var på mange måter en forløper til den progressive rocken. Garagerockere og folkrockere både i USA og Storbritannia utøvde det som skulle vise seg å være en forløper til progressiv rock, kunstrock, eksperimentell rock, hard rock og heavy metal. Andre, som King Crimsons Robert Fripp, mener progressiv rock startet med The Beatles' systematiske, radikale og intelligente tilnærming til å forbedre rock heller enn fra den mer utflytende hippiefilosofien som var forbundet med psykedelisk musikk.

Uttrykket progressiv folkemusikk viser tilbake på en musikalsk bevegelse som allerede ved Woody Guthrie i 1930-tallet starta å spore innpå noe progressivt, gjerne lada med politiske budskap. Noen tiår etter fikk verden lytte til og høre på musikeren og aktivisten Bob Dylan, som ble en politisk aktør med sine radikale tekster. Han kan også sies å ha tatt folk-sjangeren til et nytt nivå musikalsk sett. Denne folkrocken ble også til inspirasjon for utøvere av progressiv rock.

Musikalske kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Noe av det viktige i utviklinga av progrocken var eksperimentering med form og struktur. Man kunne gjerne bruke klassiske former. Noen band eksperimenterte også med å lage rene suiter. Stykkene eller låtene gav mer rom for forseggjorte instrumentaldeler. Solistiske løp fikk større plass da også låtene kunne vare lenger enn den tidligere «grensa» for pop/rock-låter på rundt 3-4 minutt. Pink Floyds sang «Let There Be More Light» fra musikkalbumet A Saucerful of Secrets hadde en tominutters gitarsolo på slutten, med vreng og ekkoeffekter. Også i albumet In the Court of the Crimson King er det instrumentaldeler som er ganske utfyllende.

Den progressive rocken bød på mange forandringer i bandbesetninger. Den tradisjonelle bandbesetningen med trommer, bassgitar og gitar ble riktignok beholdt, men nye instrumenter kom på banen. Strykere, treblåsere, ofte tverrfløyte, messingblås, synthesizere og el-orgler. Beatles hadde allerede brukt orkester i sangen «All You Need is Love», strykegruppe i balladen «Yesterday» og piccolotrompet med tema fra en av Bachs brandenburgkonserter i «Penny Lane». Bandet Yes vekte oppsikt da de spilte inn sitt andre album, Time and a Word i 1970, og hadde med et trettimanns strykeorkester på de fleste av sangene. Slike prosjekter gjorde begrepet symfonisk rock mer aktuelt, en sjanger som sprang ut fra progrocken i 1970-åreness England. Bruken av gitaren opplevde en liten renessanse med utviklinga av tappeteknikken. Gitaristen Steve Hackett fra Genesis var blant de første rockegitaristene som utøvde denne teknikken, som man kan høre på sangene «The Return of the Giant Hogweed» (1971) og «Dancing With the Moonlit Knight» (1973). Trommeslagerne i progrock-band kunne gjøre trommesettet til en melodisk aktør, og ofte vil man kunne høre dobling av melodier på tammene.

Sangteknikken som brukes i progrock er selvsagt varierende, men vokalistene hadde en tendens til å synge på en balansert måte uten veldig mye fylde og vibrato. Dette var spesielt på balladene, da de mer harde sangene kunne ha en mer rå stemmebruk. Det blei brukt vrengeffekter, også på synginga.

Bruken av skalaer og akkorder begrensa seg ikke bare til de mer vanlige, som hadde vært i bruk tidligere. Det blei brukt modale skalaer, noe som ofte ble tatt fra folkemusikk eller jazz, i stedet for den pentatoniske. Melodiløpene i låtene utvikla seg dynamisk over lengre tid. Dissonanser og atonalitet ble også tatt i bruk.

Det typiske for disse gruppene var å spille inn lange låter, som ofte kunne vare i over 10 minutter, med mange og svært variende partier. Progrocken har et bredt musikalsk spekter med flere instrumenter enn det grunnleggende man finner i vanlig rock. I tillegg til hovedgitar, bassgitar og perkusjoner er lydbildet spekket med effekter fra andre instrumenter. For eksempel fløyte, orgel, mellotron og diverse strengeinstrumenter.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Storhetstid: 1969-1975[rediger | rediger kilde]

Progrockens storhetstid var på begynnelsen og midten av 1970-årene. På denne tida var progrocken blitt så stor at progrockband toppet lister i både USA og Storbritannia.

England regnes normalt som progrockens kjerneområde, men utover i 1970-årene var ikke lenger progrocken forbeholdt britiske utøvere. I Canada slo bandet Rush fra Toronto og Harmonium fra Montréal gjennom på midten av 1970-årene. I USA blei flere og flere band etablert, og Kansas, som hadde eksistert siden 1971, ble et av sjangerens mest populære band der. Progrock forble imidlertid først og fremst et europeisk fenomen, ofte med nasjonale særtrekk:

I 1974 opplevde fire av progrockens store band, Yes, Emerson, Lake & Palmer, Genesis og King Crimson, store forandringer i besetningen og mindre aktivitet. Medlemmer av Yes og ELP forlot sine band for å prøve seg på en solokarriere. Også vokalisten i Genesis Peter Gabriel forlot sitt band (Phil Collins overtok som bandets vokalist), og Robert Fripp kunngjorde at King Crimson skulle oppløses etter utgivelsen av albumet Red (King Crimson fortsatte etterpå, med en helt annen besetning). I 1977 starta Yes og ELP på nytt, med en viss suksess, men klarte aldri å gjenopprette sin tidligere så innflytelsesrike stilling.

Kommersialisering: 1976-1980[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1970-årene kom punkrocken og discoen på banen, og disse sjangrene overtok mye av den allmenne populariteten progrocken tidligere hadde hatt. Godt etablerte progressive band som Rush, Genesis, ELP, Yes og Pink Floyd klarte å holde på sin popularitet, men det musikalske til disse gruppene bevegde seg i denne perioden vekk fra progrockens kjerneuttrykk og mot kommersiell musikk. De serverte uansett album som toppa lister over hele verden. Progressiv rock kunne på denne tiden bli sett på som elitistisk og pompøst av musikkjournalister, i motsetning til de nyere, enklere musikkstilene.

Den progressive rocken levde imidlertid videre som stilart, og oppnådde ved enkelte anledninger fremdeles stor popularitet. Et eksempel på det er Pink Floyds konseptalbum The Wall fra 1979.

I en periode der interessen for idéene bak prog dabbet av i Vesten, og delvis gikk under jorden under banneret Rock In Opposition, var prog på frammarsj i Øst-Europa. Det østtyske bandet City hadde en stor hit både i Øst-Tyskland og Vest-Tyskland med den 17 minutter lange låten «Am Fenster» i 1978; i Jugoslavia dukket bandet Igra Staklenih Perli opp med en psykedelia-kraut-plate i 1979. Også i Sør-Amerika var dette og begynnelsen av 1980-årene en kreativ periode for progrock, der band som argentinske Bubu, brasilianske Bacamarte og chilenske Los Jaivas komponerte musikk som også i dag er vel ansett.

Ny-progressiv: 1980-tallet[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1980-tallet oppsto flere nye grupper innenfor progrock-stilen, som fra da av og helt fram til i dag til dels har vært kalt «ny-progressiv», for å skille dem fra den tidligere progressive rocken på 1970-tallet. Ei av de første og mest kjente av disse gruppene er Marillion, som platedebuterte i 1982, men som mistet noe av særpreget etter at vokalisten Fish ga seg på slutten av 1980-tallet. Bandet IQ har imidlertid holdt seg til ny-progressiv-stilen fra de oppsto i 1981 til i dag. En lang rekke Marillion-kloner oppsto i 1980- og 1990-årene, men kanskje uten å bringe så mye nytt musikalsk sett, noe som også var kritikken mot ny-progressiv generelt.

Nordisk renessanse: 1990-tallet[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1990-årene, samtidig som Skandinavia markerte seg med black metal, dukket en rekke skandinaviske band opp med idéer som ikke var resirkulert fra Marillion eller storhetstiden i 1970-årene, men som likevel kan klassifiseres som prog. Fra Sverige kom Änglagård og Anekdoten, og også i Norge dukket det opp band som bevegde seg langt vekk fra vanlig, oppskriftsmessig pop, som White Willow og Motorpsycho.

Ny popularitet: 2005-tallet[rediger | rediger kilde]

Først rundt 2005 oppnådde progrocken å bli vel ansett igjen blant musikkjournalister, og stilen gjorde seg bemerket på salgslistene ved band som Radiohead og The Mars Volta.

Andre retninger[rediger | rediger kilde]

Fra 1960-årene og frem til i dag har en mengde dyktige musikere og grupper entret og forlatt scenen. Disse har inspirert mange band til å gjenoppta musikkstilen i nyere tid. Eksempler på slike nyere band band er Arena, Asphyxsis, The Flower Kings, Glass Hammer, Porcupine Tree, RPWL og Spock's Beard. Noen startet med sterk innflytelse fra 1970-årene, men har også i senere tid utviklet sine egne lydbilder og retninger.

Fra progrocken utviklet progressiv metal seg ifra begynnelsen av 1980-årene, med band som Queensrÿche, Fates Warning og Dream Theater, alle med musikere og musikk som er sterkt inspirert av progrock.

Progressiv rock i Norge[rediger | rediger kilde]

Det som foregikk i utlandet dannet også grunnlaget for et aktivt musikkmiljø i Norge. Men det negative for progrock var at det norske publikum heller var interessert i danseband og pop fra Sverige og omegn. Eksperimentell musikk synes å kreve et visst økonomisk overskudd og spillerom, og mange av progressive bandene begynte å slite økonomisk rundt 1970. Likevel gjenopptok bølgen seg noe utover 1970-årene, og norsk progressiv rock har ekspandert betraktelig i løpet av tiåret og inn i det neste. Band som Aunt Mary, Junipher Greene, Ruphus og Popol Vuh (Popol Ace) var noen av de som klarte å gjøre seg kjent via progrock i 1970-årene. Ruphus var mer populære i utlandet enn i Norge.

Et kjennetegn ved progrock i andre europeiske land var at musikken antok nasjonale særtrekk, gjerne med sang på eget språk. Mens de ovennevnte bandene ikke skilte seg nevneverdig fra anglosaksiske band, dukket det i grenselandet mot folkrock opp kompetente band som Folque og Kong Lavring.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Martin, Bill (1998): Listening to the Future, s. 71–75.
  2. ^ Hegarty, Paul; Halliwell, Martin (2011): Beyond and Before, s. 1.
  3. ^ Lucky, Jerry (2000): Progressive Rock, s. 7.
  4. ^ Serpick, Evan (9. mai 2005): «Prog Rocks Again», Entertainment Weekly

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hegarty, Paul; Halliwell, Martin (2011): Beyond and Before: Progressive Rock Since the 1960s, New York: The Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2332-0
  • Holm-Hudson, Kevin, red. (2013): Progressive Rock Reconsidered. Routledge. ISBN 978-1-135-71022-4.
  • Lucky, Jerry (2000): Progressive Rock, Burlington, Ontario: Collector's Guide Publishing, Inc.
  • Martin, Bill (1998): Listening to the Future: The Time of Progressive Rock, Chicago: Open Court, ISBN 0-8126-9368-X
  • Martin, Bill (2002): Avant Rock: Experimental Music from the Beatles to Bjork, Chicago: Open Court

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]