Instrumental rock

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gitarvirtuosen Jeff Beck utga to rene instrumentalalbum.

Instrumental rock (også omtalt som kunstrock) er rockemusikk som framhever musikalske instrumenter og trekk med svært lite eller ingen form for synging. Eksempler på instrumental rock kan bli funnet i nær alle former for undersjangre av rock, ofte fra musikere som har spesialisert seg i en stil. Instrumental rock var mest populær fra midten av 1950-tallet og fram til midten av 1960-tallet med musikere som Bill Doggett Combo, Jimmy Reed, Earl Bostic, The Fireballs, The Shadows, og The Ventures. Amerikansk surfemusikk hadde mange instrumentale sanger, men nådde veggen ved ankomsten av The Beatles og resten av den britiske bølgen på midten av tiåret. Med The Beatles i 1964 ble amerikansk ungdom opptatt av den nye vokale popmusikken og mistet interessen for instrumentalmusikk.[1] 1964 er året som har blitt pekt ut som vendepunktet, men trenden bort fra instrumentalmusikk hadde allerede begynt med The Beach Boys.[1]

Mange instrumentale hits kom fra sjangeren R&B, men også funk og disko frambrakte mange instrumentale sanger på 1970-tallet. 1960-tallets instrumentale rock kom fra mange kilder, men teknologi spilte også inn med høyere orgel, bredere trommelyd og tøffere og mer støyfylt gitarlyd.[2] The Allman Brothers Band gjorde flere instrumentale låter. Jeff Beck spilte inn to instrumentale album på 1970-tallet. Selv The Beatles har lange instrumentale partier på albumet Abbey Road (1969). Progressiv rock førte til mange virtuose instrumentale framføringer på 1960- og 1970-tallet.

De aller fleste enkeltartister som spesialiserer seg innenfor sjangeren er gitarister, og det stilles høye krav til ferdighetene innen sitt eget instrument og innen komposisjon siden sangene bare skal bestå av instrumenter og ikke sang. Mens en vanlig rockelåt som regel består av en intro, flere vers og refrenger i tillegg til eventuelle soloer og avslutninger, har ikke instrumentalene en spesiell oppbygging. Det er opp til hver enkelt musiker eller band som spiller låter innenfor instrumental rocken å skape sin egen oppbygning og utvikling i sangene.

I løpet av 1980- og 1990-tallet var instrumental rock dominert av flere gitarsolister, blant annet Joe Satriani, Yngwie Malmsteen og Steve Vai. På 2000-tallet ble det åpnet opp for en ny stil for den instrumentale framfører. John Lowery (også kjent som «John 5») utga et instrumentalt soloalbum, og tiåret førte også til en framgang for instrumental musikk av grupper som ble kalt for post-rock. Sistnevnte musikk benytter rockens instrumentering, men ignorerte rockens typiske låtstruktur. Den var hovedsakelig instrumental uten sang, og typisk trekk var rolig arpeggio rundt enkle akkordprogresjon som steg og svellet ut til crescendo.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Rosado, Sandy Smith: «A Brief History of Instrumental Surf Music», Nesmasurf
  2. ^ Fontenot, Robert (5. mai 2016): «The 10 Best Rock Instrumentals of the Sixties», ThoughtCo
  3. ^ «Post-rock», Last.fm

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]