The Moody Blues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
The Moody Blues
The Moody Blues 923-9509.jpg
Utmerkelser Rock and Roll Hall of Fame (2018)Rediger på Wikidata
OpphavBirmingham, Storbritannia (1964)
SjangerProgressiv rock, psykedelisk rock, rhythm and blues, kunstrock
Aktive år1964
PlateselskapDecca Records, Deram Records, Polydor, London, UMG
Nettstedhttp://MoodyBluesToday.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Ray Thomas, Graeme Edge, Justin Hayward, Rod Clark, John Lodge

Logo
The Moody Blues 2013

The Moody Blues er et britisk rockeband etablert i 1964[1] i Erdington i Birmingham i England. Bandet ble kjent for sin fusjon med klassisk musikk, som etablerte bandet som pionerer i utviklingen av art-rock og progressiv rock. Gruppen turnerte mye gjennom begynnelsen av 1970-tallet, og tok deretter en lengre pause fra 1974 til 1977.

The Moody Blues mest suksessfulle singler inkluderer "Go Now", "Nights in White Satin", "Tuesday Afternoon", "Question", "Gemini Dream", "The Voice" og "Your Wildest Dreams". Bandet har solgt 70 millioner album over hele verden, som inkluderer 18 platina- og gull-LPer.

I 2018 ble bandet innvotert i Rock and Roll Hall of Fame,.[2] og The Moody Blues er fremdeles aktive og turnerer fortsatt i 2020.

Karrieren[rediger | rediger kilde]

Starten på bandet og karrieren[rediger | rediger kilde]

The Moody Blues ble dannet i 1964 i Erdington, en forstad til Birmingham i Warwickshire. Ray Thomas, John Lodge og Mike Pinder hadde vært medlemmer av El Riot & the Rebels som spilte rytme- og bluesmusikk. Når dette bandet ble oppløst satte de sammen et nytt band bestående av Mike Pinder på keybord, Ray Thomas på fløyte, munnspill og perkusjon, Graeme Edge trommer og perkusjon, Denny Laine på gitar og Clint Warwick på bass.

I et intervju ble det avslørt at de kalte bandet "Moody Blues" fordi Mike Pinder var interessert i hvordan musikk endrer folks humør og på grunn av det faktum at bandet spilte blues på den tiden.

Platekontrakten deres ble signert våren 1964 med Ridgepride og de ga ut en singel, "Steal Your Heart Away". Men det var deres andre singel, "Go Now" utgitt samme år som startet karrieren, og den ble promotert på TV med en av de første spesialfremstilte reklamefilmene i popaldren. Singelen ble en hit i Storbritannia (hvor den ble deres eneste nummer 1 singelen) og i USA, hvor den nådde nr. 10. Bandet opplevde rot av plateselskapet og signerte med Decca Records som ga ut en firespors plate med tittelen "The Moody Blues" i 1965.[3][4]

The The Magnificent Moodies (1965)[rediger | rediger kilde]

I 1965 kom debutalbumet The Magnificent Moodies produsert av Denny Cordell, det var i mono og sterk påvirkning av Merseybeat / R & B. Det inneholdt hit-singelen "Go Now" sammen med noen R&B klassiker og noen av nye Laine - Pinder spor. Så ga de ut en serie relativt mislykkede singler. Gruppen var fremdeles etterspurt etter livekonserter, og de hadde suksess i USA og Europa.

I juni 1966 trakk Warwick seg fra gruppen, han ble erstattet av bassisten Rod Clark, men i begynnelsen av oktober sluttet også gitaristen Laine fra gruppen. Det så ut som om bandet gikk i oppløsning for også Clark sluttet etter kort tid.

Singelen som var sluppet, "Boulevard de la Madeleine", gjorde det bra på de belgiske hitlistene. Så gruppen ble dannet på nytt i november 1966, og de hadde mange fans i Belgia så de flyttet dit for en stund. De nye medlemmene var John Lodge, bassisten deres fra El Riot som nå var ferdig med utdannelsen, og gitaristen Justin Hayward, tidligere Wilde Three. Hayward ble anbefalt til Pinder av Eric Burdon of The Animals. Denne besetningen holdt sammen det meste av bandets "klassiske æra" inn på begynnelsen av 1970-tallet.

Bandet innså snart at deres stil med amerikanske bluescover ikke fungerte, og bestemte seg for å fremføre først og fremst sitt eget materiale. De symfoniske lydene til Pinders mellotron ble med på å etablert deres "nye" Moodie identitet. Fløytespillet til Ray Thomas hadde vært med tidligere på "I'm Got a Dream") fra debutalbumet deres, men det ble langt mer benyttet instrument fra dette tidspunktet.[3][4]

Days of Future Passed (1967)[rediger | rediger kilde]

Moody Blues kontrakten med Decca Records skulle avsluttes, og de skyldte selskapet flere tusen pund som de hadde fått i forskudd, fordi det andre albumet hadde aldri blitt noe av.

Deccas nye datterselskap Deram Records[5] tilbød Moody Blues en avtale om å lage en rocke-versjon av Antonín Dvořáks New World Symphony for å markedsføre selskapets nye Deramic Stereo Sound, mot at gruppen gjeld skulle bli slettet. The Moody Blues var enig, men insisterte på å få kunstnerisk kontroll over prosjektet og Mendl, som produsent, ga dem det. Istedenfor å bli en rocke-utgave av Dvořák ble albumet noe mange kaller det første progressive rock albumet.

LP-en er et konseptalbum som foregår i løpet av en enkelt dag, det tok formen konseptalbum til nye høyder ved å bruke London Festival Orchestra. Decca hadde valgt Peter Knight til å arrangere bandets materiale og dirigere orkesteret.

Moodie hadde allerede skrevet og fremførte enkelte av sangene som det nå ble laget orkester arrangementer til og i tillegg ble overture og avslutningsseksjonen på albumet arrangert, inkludert bakgrunnsmusikken til Graeme Edge åpnings- og avslutnings-dikt.

Orkesteret og gruppen spilte aldri sammen på innspillingen, og til tross for at det var et påkostet konseptalbum ble det ikke lagt mye arbeidet i å sikre seg at det ble helhetlig med bandet og orkestret. Bandet spilte inn en sang og deretter ble den presentert for Peter Knight som raskt komponerte et passende orkesterparti, som London Festival Orchestra deretter spilt inn. Albumet var like mye et verk av Knight som av gruppen.

I november 1967 ble Days of Future Passed utgitt og plasserte seg som nummer 27 på den britiske LP-listen. Fem år senere nådde den nummer 3 på Billboard listen i USA. Albumet, pluss de to singlene plasserte seg langsomt inn på listene og heller ikke salgstallene var store med en gang, men i de neste årene steg populariteten og salgstallene.[6][7][4]

In Search of the Lost Chord (1968)[rediger | rediger kilde]

Oppfølgings-LP In Search of the Lost Chord inkluderte "Legend of a Mind" en sang skrevet av Ray Thomas i hyllest til LSD-guruen Timothy Leary, den har en fløytsolo utført av Thomas. Fire medlemmer av gruppen hadde tatt LSD sammen i begynnelsen av 1967. En reklamefilm for sangen ble filmet på stedet Groot-Bijgaarden Castle nær Brussel i Belgia. Lodge sørget for en todelt sang "House of Four Doors" som ble plassert før og etter "Legend of a Mind".

Justin Hayward hadde begynte å spille sitar og innlemme den i Moody Blues musikken ("Voices ...", "Visions of Paradise", "Om", etc.), etter å ha blitt inspirert av George Harrison. Haywards "Voices in the Sky" ble sluppet som singel i Storbritannia (nr. 27), og det samme gjorde Lodges "Ride My See-Saw" (nr. 42, nr. 15 i Frankrike), den er fortsatt deres konsert avslutningsnummer. Den har som Pinders sang, som ikke er utgitt på noe album, "A Simple Game" som B-side. Pinders "The Best Way to Travel" var et annet høydepunkt, i tillegg til avslutningssangen hans "Om" (sunget av Pinder og Thomas, igjen med Hayward på sitar). Graeme Edge fant en viktig sekundær rolle i bandet som forfatter av poesi, og noen av deres tidlige album fra slutten av 1960-tallet begynte med at forskjellige bandmedlemmer resiterte dikt av Edge som var relatert til konseptet for albumet og sangteksten til sangene som fulgte. Edge fremførte sitt korte dikt om "Lost Chord", selv om Pinder resiterte flertallet av Edge's poesi, Pinder hadde ifølge Edge den beste stemmen for fremføringen disse fordi han røykte flest sigaretter og drakk mest whisky på den tiden.[3][7][4]

On the Threshold of a Dream (1969)[rediger | rediger kilde]

On the Threshold of a Dream deler Hayward, Edge og Pinder åpningsfortellingen om Edge's "In The Beginning", som fører til Haywards "Lovely To See You". Hans "Never Comes the Day" ble utgitt som en britisk singel, mens Thomas snedige observasjoner av livet i "Dear Diary" og "Lazy Day" var sammenfaldende trekk. Pinder bidro med avslutningssporet på side en, "So Deep Within You". Side to avsluttet med "Dream Sequence", Edge's dikt "The Dream" som fører til Pinders " Have You Heard?" del I og II, med de to delene atskilt av hans mer klassiske instrumentale stykke "The Voyage".[3][7][4]

To Our Children's Children's Children (1969)[rediger | rediger kilde]

Bandets musikk fortsatte å bli mer kompleks og symfonisk, med store mengder etterklang på vokalsporene, noe som man kan høre på To Our Children's Children's Children, som er et konseptalbum inspirert av den første månelandingen. Åpningssporet "Higher and Higher" så Pinder simulere en raketteksplosjon på keybordet, og fortell deretter Edge sine tekster. Thomas '"Floating" og "Eternity Road" skilte seg ut, det samme gjorde Haywards "Gypsy" og et sjeldent Pinder-Lodge samarbeid "Out and In". Lodge sørget for sine todelte "Eyes of a Child" og "Candle of Life" mens Pinder bidro med "Sun is Still Shining". Albumet ble avsluttet med "Watching and Waiting", komponert av Ray Thomas og Justin Hayward og sunget av Hayward. "Watching and Waiting" ble gitt ut som singel men klarte ikke å komme inn på hitlistene. Det var i 1969 at bandet etablerte sin egen platemerke "Threshold", under lisens av Decca Records, og To Our Children's Children's Children var deres første album på dette merket.[3][7][4]

A Question of Balance (1970)[rediger | rediger kilde]

Selv om Moodies nå hadde definert en litt psykedelisk stil og bidratt til å definere den progressive rocken (da også kjent som 'art-rock'), bestemte gruppen seg for å spille inn et album som kunne spilles i konsert, og det ga et litt annet lydbilde på A Question of Balance. Dette albumet, som nådde 3. plass på de amerikanske hitlistene og nr. 1 på de britiske hitlistene, var en indikasjon på bandets voksende suksess i Amerika.

Haywards "Question" (i en annen versjon) ble utgitt som en singel og nådde nr. 2 i Storbritannia (etter World Cup fotballagets "Back Home"). Justin Hayward begynte en kunstnerisk utforskning av gitarlyden gjennom bruk av mange effektpedaler og fuzzboxer og utviklet en veldig melodisk summende gitar-solo lyd. The Moody Blues hadde nå blitt et band som stod øverst på konsert-plakatene. De dukket opp to ganger på den berømte Isle of Wight Festival (en DVD med 1970 opptreden er gitt ut). Pinders "Melancholy Man" (nr. 1 i Frankrike) skilte seg ut på albumet ved siden av Hayward "Question".[3][7][4]

Every Good Boy Deserves Favour (1971)[rediger | rediger kilde]

Det neste albumene, Every Good Boy Deserves Favor, hvorfra Haywards "The Story in Your Eyes" ble utgitt som en amerikansk singel (nr. 23). Med dette albumet kom bandet tilbake til sin signatur-lyd som, selv om det var vanskelig å skape på konsert, hadde blitt deres varemerke. Tittelen "Every Good Boy Deserves Favour" er hentet fra en huske-regle som benyttes når man stemmer gitarer: EGBDF. Åpningssporet "Procession" var det eneste sporet komponert av alle de fem bandmedlemmene, et fascinerende spor som skildrer "evolusjonen" av musikk, som fører til Haywards "Story in Your Eyes". Thomas reflekterende "Our Guessing Game" og lunefull "Nice To Be Here" utlignet det dypere dramatiske i Hayward "You Can Never Go Home", Lodge "One More Time To Live" og Pinder "My Song".[3][4]

Seventh Sojourn (1972)[rediger | rediger kilde]

Med Seventh Sojourn (som nådde nr. 1 i USA) kom Lodges sanger " Isn't Life Strange?" (Nr. 13) og "I'm Just a Singer (In a Rock and Roll Band)" (nr. 36). På Sojourn brukte Pinder det nye Chamberlin-instrumentet i stedet for mellotron og Edge et elektronisk trommesett. Pinders rørende klagesang "Lost in a Lost World" og hans sympatiserende ode til Timothy Leary "When You're a Free Man", Thomas romantiske "For My Lady" og Hayward's serene "New Horizons" skilte seg alle ut.[3][7][4]

En pause (1974–1977) og soloalbum[rediger | rediger kilde]

Våren 1974, etter å ha fullført en enorm verdensturne som ble avsluttet i Asia, tok gruppen en lengre pause.

Samlealbumet This Is The Moody Blues ble utgitt i 1974.

Justin Hayward og John Lodge ga ut et duoalbum, det meget vellykkede Blue Jays (1975). Justin Hayward ga også ut soloalbumene Songwriter (1977), Night Flight (1980), Moving Mountains (1985), Classic Blue (1989), Justin Hayward and Friends Sing the Moody Blues Classic Hits (1994), The View from the Hill (1996) og Spirits of Western Sky (2013). John Lodge sine soloalbum var Natural Avenue (1977) og 10.000 Light Years Ago (2015). Mike Pinder sine soloalbum var The Promise (1976) og Among the Stars (1994). Ray Thomas ga også ut soloalbum, Mighty Oaks (1975) og Hopes, Wishes and Dreams (1976).[3][4]

Gjenforening og nytt medlem (1977)[rediger | rediger kilde]

I 1977 syntes gruppen det var på tide å spille inn et nytt album. London Records bestemte seg for å gi ut en noe dårlig mikset åtte år gammel innspilling av bandet som opptrådte i Londons Royal Albert Hall, selv om bandet ikke ønsket det.

På dette tidspunktet hadde Pinder giftet seg igjen og stiftet en familie i California, så deres gjenforeningsinnspilling ble i USA, og de benyttet produsenten Clarke. Under øktene var det spenning og splittelse. Først brant det i studioene de brukte, så etter at de raskt flyttet til Pinders hjemmestudio, gjorde et skred som følge av voldsomme regner dem isolert, og forårsaket uunngåelig at spenningene mellom medlemmene økte.

Pinder trakk seg da fra bandet før albumet var ferdig. Clarke ble også tvunget til å dra på grunn av ikke-musikalske årsak før albumet ble fullført, men våren 1978 var Octave klar for utgivelse. Progrockbandet Yes hadde bedt keyboardisten Patrick Moraz om å dra, og han ble med i Moody Blues på Octave World Tour.[3][4]

Octave (1978)[rediger | rediger kilde]

Albumet solgte bra og hadde hits som "Steppin 'in a Slide Zone", (nr. 39 US) og "Driftwood", (nr. 59 US). På Octave hadde Hayward fire solo-komposisjoner, mens Edge bidro med "I'll Be Level With You".

The Moody Blues turnerte USA og Europa i store deler av 1979. Et livealbum The Moody Blues Live i Seattle 1979 ble tatt opp i Seattle Center Coliseum 25. mai 1979 og ble utgitt i 2013.[3][7][4]

Long Distance Voyager (1981)[rediger | rediger kilde]

I 1980 var de klare for å spille inn et album igjen, denne gangen med produsent Pip Williams. Moraz var nå bandets faste keyboardist, selv om Pinder opprinnelig hadde forslått at han ville fortsette å spille inn selv om han ikke turnerte med bandet. Pinder tok rettslige skritt for å forhindre at det nye Moody Blues albumet kom ut uten hans bidrag, men han lyktes ikke og han gikk ikke tilbake til bandet.

Da Long Distance Voyager ble utgitt var det en stor suksess, og nådde nr. 1 på Billboard og gikk til topp 5 i Storbritannia. Albumet ga to hittene "The Voice", (nr. 15 US) skrevet av Hayward, og "Gemini Dream", (nr. 12 US) skrevet av Hayward og Lodge. John Lodges "Talking out of Turn" kom også på lista i USA og nådde nr. 65. Edge sørget for "22.000 days", mens Thomas bidrag var de to siste sangene; "Painted Smile", "Reflective Smile" (et dikt fortalt av en DJ-venn av bandet) og "Veteran Cosmic Rocker". [3][4]

The Present (1983)[rediger | rediger kilde]

Neste album The Present, også produsert av Williams, var mindre vellykket enn forgjengeren, selv om den skapte en britisk topp 40-hit (nr. 35) i "Blue World" (nr. 62 i USA) og en amerikansk topp 40-hit. i "Sitting at the Wheel" (som ikke klarte å komme inn på listen i Storbritannia). Det ble også produsert videoer for begge singlene. Present ble utgitt i samarbeid med Talencora Ltd kort tid før Decca ble kjøpt ut av Polydor Records. Albumet ble fulgt opp av The Present Tour.[3][4]

The Other Side of Life (1986)[rediger | rediger kilde]

Neste album The Other Side of Life ble en suksess og spesielt sporet "Your Wildest Dreams" ble en amerikansk topp 10-hit (og nr. 1 på Billboards Adult Contemporary singelliste i to uker) som fikk en Billboard Årets video-pris etter å ha blitt mye spilt på MTV. Den nyansatte produsenten Tony Visconti og Barry Radman, en synth-programmerer som tidligere var forlovet med Moraz, leverte et moderne lydbilde som Moodies hadde etterstrebet for å forbli konkurransedyktige med sine pop-samtidige, og albumets tittelspor kom også på listen i USA, nr. 58. Denne fornyelsen av lydbilde sørget for et yngre publikum, med mange av deres mangeårige fans syntes The Moody Blues var blitt lett og kommersialisert.

The Moody Blues opptrådte live på Birmingham Heart Beat Charity Concert 1986 som samlet inn penger til Birmingham Children's Hospital. Bandet spilte fire sanger, og spilte også med Electric Light Orchestra og George Harrison.[3][4]

Sur La Mer (1988)[rediger | rediger kilde]

The Moodies fortsatte sin suksess med musikkvideoer på Sur La Mer og videoen og singelen "I Know You're Out There Somwhere" (nr. 30 US, nr. 52 UK, nr. 2 US Mainstream Rock), en oppfølger til "Your Wildest Dreams". Lyden deres ble stadig mer syntetisk og teknisk da Moraz og Visconti begynte å bruke moderne sequencere, samplere og trommemaskiner.

Nå spilte Ray Thomas en redusert rolle i innspillingsstudioet i og med at bandet hadde utviklet seg til en synthpop-sjanger, en sjanger som var uegnet for bruk av en fløyte. Til tross for hans reduserte deltakelse i innspillingsprosessen, forble Thomas et fullverdig medlem på scenen, først og fremst for hans evne til å synge på Moodies klassikerne fra 1960- og 1970-tallet, og også på fløyte- og keyboardduetter han komponerte med Moraz, som bare ble fremført under Moodies konserter. Bandet hadde begynt å forsterke konsertlyden i 1986 med tillegg fra en andre keyboardist. (Bias Boshell var den første, erstattet i 1987 av Guy Allison før Boshell kom tilbake i 1990), samt kvinnelige backing-sangere.[3][4]

Utskifting på keybord[rediger | rediger kilde]

Patrick Moraz klaget på at Moodies-musikken ble for enkel i struktur, og at de andre medlemmene var motvillige til å la han bidra til låtskrivingen på albumene deres. Han var også opptatt av å bruke mye tid på å planlegge en musikkonsert for å feire hjemlandet Sveits 700-årsjubileum i stedet for å øve med Moodies, noe som resulterte i at han ble sparket fra gruppen før prosjektet med neste album var fullført. Boshell og den nye keyboardisten Paul Bliss ble hentet inn for å fullføre det nye albumets keyboardspor.

Til tross for at han var med på noen bandbilder ble Boshell aldri noe fullverdig medlem, på enkelt albums omslag ble han ikke engang nevnt.

Moraz tok senere rettslige søksmål mot gruppen i USA, rettssaken ble vist på Court TV, han vant men ble kun tildelt $ 77,175 i tilbakebetaling på grunn av regnskapsmessige forsinkelser i stedet for $ 400 000 $ han krevde.

Keys of the Kingdom (1991)[rediger | rediger kilde]

Keys of the Kingdom hadde beskjeden kommersiell suksess da de ble gitt ut, og nok en gang ledet Haywards sanger av albumet, med de nye singlene "Say It with Love" og "Bless the Wings (That Bring You Back)." Det var også et nytt ambient fløyte stykke av Ray Thomas med tittelen "Celtic Sonant."

Gruppen spilte fortsatt jevnlig på konserter, og en serie video fra konsertene deres ble gitt ut. Konserten Night at Red Rocks med Colorado Symphony Orchestra fra 1992 ble gitt ut som et livealbum, det hadde stor suksess. Konserten ble ledet og arrangert av Larry Baird, som har deltatt i mange andre band sine live konserter, som Kansas, Michael Bolton, Three Dog Night, Al Jarreau og Alan Parsons.

Etter at Edge skadet seg i 1991, ble andre trommeslager Gordon Marshall hentet inn for å vikariere, han ble hos gruppen etter at Edge kom tilbake.

Fra 1991 til 1998 tok gruppen en pause fra innspillingen og brukte tid på å perfeksjonere liv-opptredener med et orkester.[3][4]

Strange Times (1999)[rediger | rediger kilde]

Opptakspausen ble avsluttet i 1999, med albumet Strange Times, det ble spilt inn i Recco, Italia, etter forslag fra Hayward, og var bandets første egenproduserte album. Det inneholdt keyboard og arrangementer av den italienske musikeren Danilo Madonia. I 1999 dukket også Moody Blues opp i en episode av The Simpsons kalt Viva Ned Flanders.

I 2000 ga bandet ut Hall of Fame, en ny live konsert fra Royal Albert Hall, med en samtidig utgivelse på DVD. Dette ble hentet fra den siste turneen Boshell spilte på. Han forlot liveoppstillingen i 2001, Bliss overtok, hans tidligere andre keybord ble overtatt av Bernie Barlow og Julie Ragins da Barlow tok barselpermisjon fra 2006 til 2009.

I 2001 ble det gitt ut en IMAX-film med tittelen Journey into Amazing Caves, som inneholdt to nye sanger skrevet og fremført av Moody Blues. Soundtracket inneholdt også Justin Hayward som fremførte vokal og spilte gitar under filmen. En av disse sangene, med tittelen "Water", er Moody Blues 'første instrumentale studioinnspilling siden deres stykke "Hole in the World" (1983) fra The Present albumet.

Ray Thomas trakk seg fra gruppen og reduserte Moody Blues til en trio, Hayward, Lodge og Edge. Fløytist og rytmegitarist Norda Mullen ble rekruttert tidlig året etter til deres nordamerikanske turné, og har jobbet med bandet live og i studio siden den gang.[3][4]

December (2003)[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 2003 ga de ut et jule-album med tittelen Desember. Albumet inneholdt syv original og fire coverlåter, John Lennons "Happy Xmas (War Is Over)", Mike Batts "A Winter's Tale", "When A Child is Born" og Irving Berlins "White Christmas".[3]

Fra 2006 og videre[rediger | rediger kilde]

I mars 2006 ble de fem første av bandets 'Core Seven' album (de syv albumene fra Days of Future Passed til Seventh Sojourn) gitt ut på nytt i SACD-format med Deluxe Editions, med bonussanger og noen sjeldne tidligere ikke utgitte spor. I april 2007 ble de to siste av disse klassiske albumene gitt ut på nytt av Universal / Threshold. Disse luksuriøse utgavene var unike for en proggrock gruppe som Moodies ved at et av medlemmene deres, Justin Hayward, var den som tok på seg arbeidet, i stedet for en profesjonell tekniker. Mai 2007 ga Moodies ut en 41-spors, to-plate samling av sanger spilt inn i BBC Studios, forskjellige TV-opptredener og en tidligere "tapt" forestilling utført på Tom Jones Show med tittelen Live at the BBC: 1967–1970.

Gruppen turnerte i Storbritannia, Canada og USA i 2006, 2007, 2008, 2009 og 2010. I tillegg deltok Hayward i UK-turnéen til Jeff Waynes musikalske versjon av The War of the Worlds i april 2006, og en andre turné i november 2007. The Moody Blues turnerte også i Australia og New Zealand i 2006. Deres mangeårige produsent, Tony Clarke, døde i januar 2010.

Bandet ble utvidet med keyboardist Alan Hewitt for 2010 turnen i Storbritannia og Nord-Amerika. Marshall forlot dem høsten 2015, han dro for å spille i et Moody Blues coverband "Legend of a Band" og et annet coverband "Reflections". Samlingsalbum kalt Timeless Flight i 2013. The Moody Blues turnerte i 2015 i både USA og Storbritannia og avsluttet med en debut på Glastonbury Festival.

Original vokalist og fløyteist Ray Thomas døde 4. januar 2018, 76 år gammel, bare noen få måneder før bandet skulle innlemmes i Rock and Roll Hall of Fame.

Threshold logo

Threshold Records[rediger | rediger kilde]

The Moody Blues var også blant pionerene med ideen om at et suksessfullt rockeband kunne promotere seg selv gjennom sitt eget selskap, etter at Beatles opprettet Apple Records. Etter albumet On the Threshold of a Dream (1969) opprettet de Threshold Records, delvis på grunn av tvister med London / Deram om albumkostnader til deres album (deres plateomslag og dyre omslagskunst var ikke populært blant selskapets ledere). Ideen var at Threshold skulle produsere nye album og levere dem til London / Decca som skulle fungere som distributør. Gruppen forsøkte å bygge Threshold til et stort merke ved å utvikle nye talent - spesielt det britiske hardrockbandet Trapeze og Portland, Oregon, klassisk-akustisk sekstett Providence - men denne innsatsen mislyktes og Moodies kom til slutt tilbake til mer tradisjonelle platekontrakter. Imidlertid bidro de til å legge grunnlaget for andre store band til å starte lignende personlige merker og distribusjonsavtaler, inkludert Rolling Stones eget merke og Led Zeppelin sin Swan Song, og alle Moodies studioutgivelser fra 1969 til 1999 hadde Threshold-logoen på minst en av formatene den ble utgitt på.

Utmerkelser og påskjønnelser[rediger | rediger kilde]

The Moody Blues «rich symphonic sound» påvirket grupper som Yes, Genesis, Electric Light Orchestra og Deep Purple. De bidro også til å gjøre synthesizere og filosofi til en del av rocken. The Moody Blues er medlemmer av Vocal Group Hall of Fame. I 2013 stemte leserne av Rolling Stone på dem som et av de ti bandene som skulle innlemmes i Rock and Roll Hall of Fame. Ultimate Classic Rock innførte dem i sin egen Hall of Fame i 2014. Rob Chapman skrev for The Guardian i 2015 og beskrev bandet som "psykedeliske glemte helter". Han uttalte: "Til tross for deres suksess, tok rockekritikere sjelden Moody Blues på alvor, et mønster som fortsatte de neste 45 årene." Han skrev også: "Til tross for kritisk misnøye, hadde det beste fra Moody Blues-musikken mellom 1967 og 1970 grasiøsitet og skjønnhet. I likhet med Beatles forsto de hvordan popsanger fungerte som ensemblestykker. Ingen av dem var spesielt virtuose eller prangende som musikere og musikken deres er forfriskende fri for de lange meningsløse improvisasjoner som kjennetegnet produksjonen fra mer selvopptatte band på denne tiden."

14. april 2018 ble de innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame, under seremonien ble Ray Thomas omtalt som en av stjerne som hadde gått tapt det siste året.[2]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

Livealbum[rediger | rediger kilde]

  • 1977 Caught Live + 5
  • 1993 A Night at Red Rocks with the Colorado Symphony Orchestra
  • 2000 Hall of Fame
  • 2005 Lovely to See You: Live
  • 2007 Live at the BBC: 1967–1970
  • 2008 Live at the Isle of Wight Festival 1970
  • 2010 Live At The Royal Albert Hall With The World Festival Orchestra
  • 2018 Days of Future Passed Live

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • 1974 This Is The Moody Blues
  • 1978 The Great Moody Blues
  • 1979 Out of This World
  • 1981 Eternity in an Hour: A Collection of the Best of The Moody Blues
  • 1984 Voices in the Sky: The Best of The Moody Blues
  • 1987 Prelude
  • 1989 Greatest Hits
  • 1990 The Story of the Moody Blues – Legend of a Band
  • 1994 Time Traveller
  • 1996 True Story
  • 1996 The Very Best of The Moody Blues
  • 1997 The Best of The Moody Blues
  • 1998 Anthology
  • 1999 Classic Moody Blues: The Universal Masters Collection
  • 2000 The Best of The Moody Blues: 20th Century Masters – The Millennium Collection
  • 2001 The Singles+
  • 2003 Say It with Love
  • 2003 Ballads
  • 2005 Gold
  • 2006 An Introduction to The Moody Blues
  • 2007 Collected
  • 2008 Playlist Plus
  • 20011 Icon
  • 20013 Timeless Flight
  • 2014 The Polydor Years: 1986-1992
  • 2017 Nights in White Satin: The Essential

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Nåværende medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • Graeme Edge – trommer, percusjon, sang (1964–)
  • Justin Hayward – gitar, sang (1966–)
  • John Lodge – bass, gitar, sang (1966–)

Tidligere medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • Denny Laine – gitar, sang (1964–1966)
  • Mike Pinder – keyboard, sang (1964–1978)
  • Ray Thomas – fløyte, percusjon, munnspill, sang (1964–2002: døde 2018)
  • Clint Warwick – bass, sang (1964–1966: døde 2004)
  • Rodney Clark – bass, sang (1966)
  • Patrick Moraz – keyboard (1978–1991)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Keith Law. «The Moody Blues» (engelsk). Birmingham Music Archive. Arkivert fra originalen 17. november 2019. Besøkt 20. juni 2020. 
  2. ^ a b Omtale på æresgalleriets nettsted; besøkt 24. mars 2018.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r «The Band». The Moody Blues (engelsk). Besøkt 12. november 2020. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r «The Moody Blues | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 12. november 2020. 
  5. ^ April 2015, Daryl Easlea17. «Something different, but strong: A Brief History of Deram Records». Prog Magazine (engelsk). Besøkt 12. november 2020. 
  6. ^ «The Moody Blues ‘Nights In White Satin’». www.soundonsound.com. Besøkt 12. november 2020. 
  7. ^ a b c d e f g Chapman, Rob (17. september 2015). «The Moody Blues – psychedelia’s forgotten heroes». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 12. november 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]