Eksperimentell rock

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Frank Zappa sammen med Captain Beefheart, sittende til venstre, under en konsert i 1975.

Eksperimentell rock (eller avantgarderock) er en undersjanger av musikksjangeren rock,[1] som presser grensene for vanlig komposisjon og teknisk framføring[2] eller hvor eksperimenter med de grunnleggende elementer i rockesjangeren.[3] Musikernes mål er å frigjøre og skape innovativ musikk, og hvor en del av sjangerens særskilte vesenstrekk er framføringer med improvisasjon, uvanlige instrumenter, ugjennomsiktige lyrikk, uortodokse strukturer og rytmer, innflytelse fra avantgardistisk musikk, og en underliggende avvisning av kommersiell streben.[4]

Fra dens begynnelse har rockemusikk i seg selv var eksperimentell, men det var ikke før på slutten av 1960-tallet at rockemusikere begynte skape lengre og komplekse komposisjoner gjennom framgangen i flersporsinnspilling. I 1967 var sjangeren kommersielt levedyktig som popmusikk, men ved 1970 hadde de fleste av de ledende musikere kommet i oppbrudd. I Tyskland hadde det som der ble kalt for kosmisk musikk (av engelsk musikkpresse nedlatende kalt for «krautrock») begynt å blande improvisasjon og psykedelisk musikk med avantgarde og samtidens kunstmusikk. Senere på 1970-tallet skjedde en betydelig musikalsk krysningsavl samtidig med utviklingen av punk og nyveiv, «gjøre-det-selv»-eksperimentering, og elektronisk musikk. Funk, jazz-rock, og jazz-fusions rytmer ble også integrert i den eksperimentelle rocken.

Den første bølge av eksperimentelle rockegrupper på 1980-tallet hadde få direkte forgjengere for deres sound. Senere i tiåret søkte tilsvarende rockegrupper en psykedelisk estetikk som adskilte seg fra selvbevisstheten og årvåkenheten av eldre post-punk. I løpet av 1990-tallet ble en løs bevegelse som er kjent som post-rock den dominerende formen for eksperimentell rock. Per 2010-tallet har selv begrepet «eksperimentell rock» i stor grad falt ut av bruk ved at bort imot hver eneste moderne rockeband kategoriseres under forstavelser som «post-», «kraut-», «psyk-» og «støy-».

Historie[rediger | rediger kilde]

1960- og 1970-tallet[rediger | rediger kilde]

The Beatles i arbeid i innspillingsstudioet samme med deres produsent, George Martin, ca. 1965

Selv om eksperimentering alltid har eksistert i rockemusikk, var det ikke før på slutten av 1960-tallet at det åpnet opp for en estetikk som var parret med det sosiale.[5] I 1966 hadde grensene mellom popmusikk og avantgarden begynte å bli uklare da eksperimentelle og innovative rockealbum ble produsert.[6] Selvlærte rockemusikere på midten og slutten av 1960-tallet lot seg inspirere av verkene til komponister som John Cage, Karlheinz Stockhausen, og Luciano Berio. Akademikeren Bill Martin erkjente at «i tilfellet med kunstmalere som etterligner, er hva som kommer ut av det er bort imot alltid avledet, mens i tilfellet med rockemusikk, kan resultatet være svært originalt, grunnet assimilasjon, syntese og etterligning, som er integrerte deler av rockens språk.»[7]

Martin argumenterer at den teknologiske framgangen av flersporsinnspilling og miksebord påvirket eksperimentell rock mer enn elektroniske instrumenter som Synthesizere og gjorde det mulig for The Beatles og The Beach Boys til å bli de første av ikke klassisk utdannede musikere som skapte lange og komplekse komposisjoner.[8][nb 1] Ved å la seg inspirere fra The Beach Boys’ Brian Wilson og The Beatles’ George Martin, begynte musikkprodusenter i løpet av 1960-tallet å se på innspillingstudioet som et musikkinstrument i seg selv og benyttet som et vesentlig hjelpemiddel i komposisjonsprosessen.[8] {{refn|group=nb|I populærmusikken tidlig på 1960-tallet, var det vanlig for produsenter, låtskrivere, og lydteknikere å eksperimentere fritt med den musikalske formen, arrangementene, unaturlige klanger, og andre lydeffekter. En del av de mest kjente eksemplene er Phil Spectors Wall of Sound-produksjoner og Joe Meeks bruk av hjemmelagd elektronikk for musikere som The Tornados.[9] Journalist Richard Williams skrev om Spector: «[Han] skapte et nytt konsept: produsenten som den samlede direktør av den kreative prosessen, fra begynnelsen til slutten. Han tok kontroll over alt, han valgte musikerne, skrev eller valgte materialet, overvåket arrangementene, fortalte sangerne hvordan å frasere, var hjernen bak alle faser av innspillingsprosessen med den mest smertefulle oppmerksomhet til detaljer, og utga resultatet på sitt eget plateselskap.[10] I henhold til Williams var det Spector som omformet rockemusikk som framførende kunstart til en kunst som kunne bare eksistere i innspillingsstudioet, og som «brola veien for kunstrock.[11] Da Beach Boys’ album Pet Sounds (1966) ble utgitt ble det liggende i fire måneder på britiske hitlister, og mange britiske rockegrupper svarte på albumet med å benytte mer eksperimentell bruk av studioteknikkene.[12][nb 2]

På slutten av 1960-tallet begynte rockegrupper som Frank Zappas The Mothers of Invention, The Velvet Underground, The Fugs, The Beatles, og The Jimi Hendrix Experience å benytte elementer fra avantgardistisk musikk, lydkollage, og poesi i sine verker.[15] Forfatteren Doyle Greene identifiserte The Beatles, Frank Zappa, The Velvet Underground, Plastic Ono Band, Captain Beefheart, og Nico som «pionerer av avantgardistisk rock», skjønt merket seg også tidlige progressive grupper som Pink Floyd og The Soft Machine som en innflytelse.[16][nb 3] I tillegg beskrev Ben Graham fra The Quietus duoer som Silver Apples og Suicide som forgjengere til avantgardist rock.[18]

Stuart Rosenbergs mening er at den første eksperimentelle rockegruppen «verd å merke seg» var The Mothers of Invention, ledet av komponisten Frank Zappa,[1] som professor Kelly Fisher Lowe hevdet «satte tonen» for eksperimentell rock på den måten at han tok opp i sin musikk «kontrateksturelle aspekter... påkalte oppmerksomhet til selve innspillingsheten av albumet.»[19] Dette ble også reflektert i andre samtidige eksperimentelle rockealbum, slik som The Beach Boys’ Pet Sounds og [Smile (The Beach Boys-album)|Smile]], The Whos The Who Sell Out (1967) og Tommy (1969), og ikke minst The BeatlesSgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967).[19] The Velvet Underground var et «banebrytende gruppe innen eksperimentell rock», i henhold til Rosenberg, «faktisk enda lengre ute av takt med populærkulturen enn de tidligere innspillingene til The Mothers of Invention.»[20] Bandet spilte eksperimentell rock i 1965 før noen annen betydelig motkulturell rockemiljø hadde blitt utviklet,[21] var pionerer av avantgardistisk rock gjennom deres integrering av minimalistisk rock og avantgardistiske ideer.[22]{{refn|group=nb| I henhold til Clash Music var gruppens debutalbum The Velvet Underground & Nico i mars 1967 (mye trykk av en gul banan og signert av Andy Warhol på omslaget) det første kunstrock-album.[23]

The Beatles’ album Sgt. Pepper's inspirerte en ny betraktning av eksperimentell rock som kommersiell levedyktig musikk.[24][nb 4] Straks The Beatles’ utga sin film Magical Mystery Tour i desember 1967 skrev forfatteren Barry Faulk at «popmusikk og eksperimentell rock var [kortvarig] synonymt, og The Beatles sto som høydepunktet av en progressiv bevegelse i musikalsk kapitalisme.»[25] Mens progressiv rock utviklet seg, skaffet eksperimentell rock seg berømmelse ved siden av kunstrock.[1][nb 5] Ved 1970 hadde de fleste musikere som hadde vært i forkant av eksperimentell rock gjort seg selv arbeidsufør.[27] Fra da av ble ideene og arbeidet til den britiske musikeren og tidligere medlem av Roxy Music, Brian Eno — som mente at ideer fra kunstverden, inkludert de fra eksperimentell musikk og avantgarden, burde bli benyttet i konteksten til eksperimentell rock — den fremste innovative musikeren gjennom tiåret.Albiez, Sean (2016): Brian Eno: Oblique Music, Bloomsbury Publishing, s. 168.</ref>

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Den alternative rockemiljøet på slutten av 1980-tallet omfattet en rekke band inspirert av Velvet Underground, som Agitpop, Sonic Youth, Dinosaur Jr., Boredoms og Big Black.

1990-tallet[rediger | rediger kilde]

1990-tallet ble mange indierock-band eksperimentelle og utviklet seg til en ny stil kalt post-rock; blant de som var påvirket varSlint, som var inspirert av hardcore punk, og Talk Talks senere verk, som var inspirert av Miles Davis og ambient. Band som ofte klassifiseres som post-rock er Godspeed You! Black Emperor, Explosions in the Sky, Cul de Sac, Mono, Mogwai, Tortoise, Sigur Rós og Stereolab og A Silver Mt. Zion.

2000-tallet -[rediger | rediger kilde]

Noen av de nyere eksperimentelle rockebandene inkluderer Kayo Dot, Mew, Time of Orchids, Deerhoof, Liars, Tera Melos, Xiu Xiu, Animal Collective, Neptune, Scarling., TV on the Radio, Wolf Parade, The Mars Volta, Hella, Battles, Boris, Circa Survive, samt den gigantiske eksperimentalrockbølgen i Myspace-miljøet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Som svar på påstanden om at The Beatles aldri gjorde noen som virkelig var «nytt», skrev Martin: «Rock music is synthesis and transmutation ... What was original about the Beatles is that they synthesized and transmuted more or less everything, they did this in a way that reflected their time, they reflected their time in a way that spoke to a great part of humanity, and they did all of this really, really well.» Martin, Bill (2015): Avant Rock: Experimental Music from the Beatles to Bjork, s. 13–14.
  2. ^ The Beach Boys fulgte opp Pet Sounds flere måneder senere med singelen «Good Vibrations» (1966), kreditert som en milepæl i rockemusikkens utvikling,[13] en begynnelse på prosessen i skape en revolusjon i rockemusikken fra å være en konsertframføring til en teknisk innspillingsprodusjon som kunne bare eksistere på et album.[14] Musikkforskeren Charlie Gillett kalte det «en av de første album som viste en studioproduksjon som en kvalitet i egen rett, framfor som et virkemiddel til å presentere en framføring.»[12]
  3. ^ Forfatter Barry Miles skrev om Pink Floyd, «De var de første folkene jeg har noen gang hørt som kombinerte en form for intellektuell eksperimentering med rock’n’roll.» Fotograf John Hopkins husket: «Bandet spilte ikke musikk, de lekte seg med lyder. Bølger og vegger med lyd, ganske forskjellig fra hva enhver annen i rock’n’roll hadde spilt før. Det var som folk i seriøs, upopulær musikk.»[17]
  4. ^ Martin krediterte The Beach Boys for å åpne veien i rockemusikken «som gikk fra Sgt. Pepper's til YesClose to the Edge og hinsides.»[8]
  5. ^ Martin mente at «bort imot alt som er interessant og kreativt i rockemusikk som kom etter 1970 er påvirket på et eller annet vis av progressiv rock.»[26] Særskilt innflytelse på rockemusikanter var: utvikling i teknisk musikalsk dyktighet, bred eklektisisme, utopisme, romantikken, og en forpliktelse til eksperimentering.[26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Rosenberg, Stuart (2009): Rock and Roll and the American Landscape, s. 179.
  2. ^ Bogdanov, Vladimir, red. (2001): All Music Guide to Electronica, s. 10.
  3. ^ Martin, Bill (1998): Listening to the Future, s. 93.
  4. ^ «Experimental Rock», AllMusic.
  5. ^ Martin, Bill (2015): Avant Rock: Experimental Music from the Beatles to Bjork, s. 3.
  6. ^ Greene, Doyle (2016): Rock, Counterculture and the Avant-Garde, 1966-1970, s. 22.
  7. ^ Martin, Bill (2015): Avant Rock: Experimental Music from the Beatles to Bjork, s. 5.
  8. ^ a b c Martin, Bill (2015): Avant Rock: Experimental Music from the Beatles to Bjork, s. 75.
  9. ^ Blake, Andrew (2009): «Recording practices and the role of the producer», s. 45.
  10. ^ Williams, Richard (2003): Phil Spector: Out of His Head, s. 15–16.
  11. ^ Williams, Richard (2003): Phil Spector: Out of His Head, s. 38.
  12. ^ a b Gillett, Charlie (1984): The Sound of the City, s. 329.
  13. ^ Stuessy, Joe; Lipscomb, Scott David (2009): Rock and Roll, s. 71.
  14. ^ Ashby, Arved Mark, red. (2004): The Pleasure of Modernist Music: Listening, Meaning, Intention, Ideology, s. 282.
  15. ^ Unterberger, Richie (1998): Unknown Legends of Rock 'n' Roll, s. 174.
  16. ^ Greene, Doyle (2016): Rock, Counterculture and the Avant-Garde, 1966-1970, s. 182.
  17. ^ Schaffner, Nicholas (1992): Saucerful of Secrets, s. 10.
  18. ^ Graham, Ben: «Repetition, Repetition, Repetition: Moon Duo Interview», The Quietus.
  19. ^ a b Lowe, Kelly Fisher (2007): The Words and Music of Frank Zappa, s. 38, 219.
  20. ^ Rosenberg, Stuart (2009): Rock and Roll and the American Landscape, s. 180.
  21. ^ John, Mike (4. juli 1970): «Review of the Velvet Underground at Max's Kansas City», The New York Times.
  22. ^ Graham, Ben: «Repetition, Repetition, Repetition: Moon Duo Interview», The Quietus.
  23. ^ «Classic Albums: The Velvet Underground - The Velvet Underground & Nico», Clash Music. 11. desember 2009.
  24. ^ Smith, Chris (2006): The Greenwood Encyclopedia of Rock History, s. 35.
  25. ^ Faulk, Barry J. (2016): British Rock Modernism, 1967-1977, s. 73.
  26. ^ a b Martin, Bill (2015): Avant Rock: Experimental Music from the Beatles to Bjork, s. 69.
  27. ^ Faulk, Barry J. (2016): British Rock Modernism, 1967-1977, s. 63.

Litteratur[rediger | rediger kilde]