Alternativ rock

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alternativ rock
Sjanger-opprinnelse: Post-punk
New wave
Punkrock
Hardcore
Garage rock
Industriell rock
Kultur-opprinnelse: Storbritannia og USA
Vanlige instrumenter: bassgitar - Trommesett - Gitar
Popularitet: 1980-tallet til i dag
Undersjangere
BaggyBritpopCollege-rockDream popDunedin SoundEmoGothic rockGrungeIndie popIndie rockJangle popKristen alternativ rockLo-fiMadchesterMath rockNew wave of new waveNugazeNypsykedeliaPaisley UndergroundPost-BritpopPost-GrungePost-rockSadcoreShoegazeSlowcoreStøypopStøyrockWizard rock
Krysningsjangere
Alternative danceAlternative metalGreboIndie folkIndustriell rockMadchesterPsychobillyPost-punk revivalRiot Grrrl
Regionale scener
MassachusettsSeattle, WashingtonIllinoisMarylandManchester, England

Alternativ rock (også omtalt som alternativ musikk eller alt-rock) er undersjanger av rock som utviklet seg fra 1980-tallets punkrock og new wave og ble populær på 1990-tallet. Ut fra denne sjangeren utviklet det seg flere undersjangere som grunge, britpop, gothic rock og indie rock. I «alternativ rock» referer ordet «alternativ» til sjangerens forskjell fra annen mainstream rockemusikk. Betegnelsens opprinnelige mening var langt bredere og refererte til en generasjon av musikere som var forent i deres kollektive gjeld til enten musikalsk stil eller ganske enkelt det uavhengige livssyn i punkrocken, som på slutten av 1970-tallet la grunnlaget for alternativ musikk.[1]

«Alternativ rock» er et paraplybegrep som omfavner musikk som i stor grad skiller seg fra hverandre i henhold til sound, sosial kontekst, og regionale røtter. Ved slutten av 1980-tallet hadde magasiner og ziner, radio og jungeltelegrafen gjort begrepet aktuelt og framhevet dets mangfold, og bidratt til å definere en rekke særskilte stiler som støypop, indie-rock, grunge, og alternativ hiphop. De fleste av disse undersjangerne hadde fått mindre mainstream oppmerksomhet og noen få band som representerte dem, slik som Hüsker Dü og R.E.M., hadde signert for større plateselskap. Den kommersielle suksessen til de fleste alternative band var begrenset sammenlignet med andre sjangre innen rock- og popmusikk på denne tiden. De fleste var tilknyttet små, uavhengige plateselskap og mottok relativ liten oppmerksomhet fra radio, fjernsyn og aviser. Med gjennombruddet til Nirvana og populariteten til grunge og britpop på 1990-tallet, kom alternativ rock gjennom overflaten og mange band ble vellykte, blant annet Nirvana, Soundgarden, Pearl Jam og Sonic Youth.

Ved slutten av tiåret hadde alternativ rocks framtoning gått tilbake grunnet en rekke hendelser som ført til at grunge og britpop begynte å blekne. Lollapalooza, alternativ rockens årlige festival siden 1991, ble midlertidig innstilt i 1997. Likevel forble post-grunge og post-britpop kommersiell levedyktig på 2000-tallet, med band som Snow Patrol, Coldplay, Muse og Radiohead.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

R.E.M. - Et av de mest kjente alternativ rock-bandene fra 1980-tallet.

På 1980-tallet var R.E.M., The Cure og U2 tre alternative band som klarte å nå ut til et større publikum. U2 hadde en storhetstid på dette tiåret og utga noen av sine mest kjente album; The Joshua Tree og War. Sistnevnte har solgt 10 millioner utgaver bare i USA. R.E.M. solgte også bra i samme tiår, men den virkelige storhetstiden kom på 1990-tallet da de solgte rundt 13 millioner plater bare i USA. The Cure er mest kjent for låten «Boys Don't Cry», som ble sertifisert platina i Storbritannia. I Amerika er deres mest solgte album Disintegration, med over to millioner solgte kopier i USA og ble sertifisert dobbel platina.

«Alternativ rock» er en form for undergrunnsmusikk som dukket opp i kjølvannet av punkbevegelsen på midten av 1980-tallet. Gjennom mye av sin tid har alternativ rock i stor grad vært definert av sin avvisning av kommersialisme og mainstreamkultur. På 1980-tallet spilte alternativ band i stor grad på små klubber, utga plater på små, uavhengige plateselskap, og ble populære via jungeltelegrafen.

Selv om alternative musikere på 1980-tallet aldri førte til større albumsalg, klarte de å få betydelig innflytelse på senere alternative musikere og la grunnlaget for deres suksess, men det var band som R.E.M., The Cure og U2 som var de eneste som slo igjennom kommersielt og internasjonalt. Den populære og kommersielle suksessen for Nirvanas Nevermind endret bildet og førte til at andre alternative band ble kommersielt interessante. Som et resultat ble alternativ rock den mest populære formen for rockemusikk på 1990-tallet og mange alternative band fikk kommersiell og kritisk suksess.

På 1990-tallet hadde mainstream rock i stor grad gått utover alternativ rocks røtter fra 1980-årene. Dagens mest populære rockemusikk, typisk ved ungdomsorienterte moderne rockegrupper som Linkin Park eller Lostprophets og som har gjeld til både metall og grunge, benytter komplekse elektroniske beats og sofistikerte produksjonen stil. Likevel er det mange alternative rockefans ser ikke disse bandene som alternativ rock, men metal. I 2004 fikk alternativ rock fornyet oppmerksomhet med populariteten av indie rock- og post punk-musikere som Modest Mouse og Franz Ferdinand.

Alternativ rock i USA[rediger | rediger kilde]

1980-tallets alternativ rock i USA var hovedsakelig dominerende på radiostasjoner som spilte for collegestudenter. De fleste kommersielle stasjoner ignorerte sjangeren. I 1986 hadde MTV begynt å sende alternative rockevideoer sent på natten, noe som spilte en viktig rolle for sjangeren før dens kommersielle gjennombrudd i de følgende tiårene. På slutten av 1980-tallet hadde kommersielle radiostasjoner som Bostons WFNX og Los Angeles KROQ begynt å spille alternative rockesanger.

Grunge[rediger | rediger kilde]

Grunge er en undersjanger av alternativ rock og ble startet av Mudhoney og andre band i Seattle i delstaten Washington. Grunge er basert på tunge gitarrytmer og henter mye inspirasjon fra punk. 1990-tallet ble grungens store tiår takket være band som Alice in Chains, Pearl Jam, Nirvana og Soundgarden.

Særlig Nirvana med hitsangen «Smells Like Teen Spirit», som ble utgitt i 1991, gjorde at grunge ble en populær musikksjanger for de store massene. I 1993 gav Nirvana ut In Utero og Pearl Jam gav ut Vs., noe som økte grungens popularitet. I 1994 slapp Pearl Jam albumet Vitalogy, mens Soundgarden ga ut albumet Superunknown som ble en stor suksess verden over og har blitt sertifisert til fem ganger platina i USA, tre ganger platina i Canada og gull i Storbritannia, Sverige og Nederland. Albumet inneholdt hit-singelen «Black Hole Sun». Det populære gjennombruddet til disse gruppene fikk magasinet Rolling Stone til å karakterisere Seattle for «det nye Liverpool».[2] Store plateselskap signerte de fleste framtredende grungeband i Seattle, mens en andre bølge av band flyttet til byen med håp om å bli en del av dens suksess.[3]

I løpet av 1990-tallet dabbet interessen for grunge ut. Nirvana-vokalisten Kurt Cobain, som begikk selvmord i 1994, har fått en nærmest ikonisk status i mange ungdomsmiljøer, noe som bidrar til å holde grunge-interessen levende, om enn ikke på samme nivå som på 1990-tallet.

Med grungens popularitet, vokste det fram nye undersjangere som post-grunge, representert med band som Audioslave, Staind og Foo Fighters.

Alternativ rock i Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Britisk alternativ rock er forskjellig fra den i USA, og har en mer pop-orientert fokus (preget av en lik vekt på album og singler, samt større åpenhet for å inkludere elementer av dans og klubbkultur) og en lyrisk vekt på spesielt britiske bekymringer. Som en følge av dette har få britiske alternative rockeband oppnådd kommersiell suksess i USA. Siden 1980-årene har alternativ rock blitt spilt mye på radio i Storbritannia, spesielt av BBC Radio 1. Artister som hadde kult-status i USA fikk større eksponering ved britiske nasjonale radio og den ukentlige trykk, og mange alternative band hadde suksess på listeplasseringene.

Sjangere og trender i 1980-årene[rediger | rediger kilde]

Gothic rock utviklet seg i slutten av 1970-årene britisk post-punk. De fleste av de første gotiske rockebandene blir regnet som post-punk i stedet for gotisk rock. Eksempler på dette er band som Bauhaus, Siouxsie & the Banshees, The Cure, som alle blir regnet som post-punk. Med et rykte for å være den «mørkeste formen av undergrunnsrock», utnyttet gotisk rock en synthesizer og gitar-basert lyd hentet fra post-punk til å lage «illevarslende, sorgfulle, ofte episke lydbilder». Gotisk rock begynte å utvikle seg til en selvstendig sjanger i begynnelsen av 1980-årene takket være band som The Batcave, The Sisters of Mercy, The Mission og Fields of the Nephilim.

Britisk indie rock og indie pop trakk fra tradisjonen fra skotske post-punk band som Orange Juice og Aztec Camera, med bruk av såkalte «jangly, shambling»-gitarer og smarte ordspill. Det mest populære og innflytelsesrike bandet til å dukke opp fra denne linjen ble Manchesters The Smiths. Bandet hadde en rekke topputgivelser. Deres bruk av gitaren i en epoke dominert av synthesizere ble sett på av mange som slutten på New Wave sin dominans i Storbritannia. Etter at The Smiths ble oppløst i 1987, startet vokalisten Morrissey en vellykket solokarriere. Indie rock-band som The Housemartins og James dukket opp i deres kjølvann.

Andre former av alternativ rock utviklet seg i Storbritannia i løpet av 1980-årene. The Jesus and Mary Chain og Sick Time hadde i sine popmelodier mye gitarstøy, mens New Order ble dannet etter at Joy Division som eksperimenterte med tekno- og housemusikk ble oppløst. The Jesus and Mary Chain, sammen med Dinosaur Jr. og dream pop-bandet Cocteau Twins, var påvirket av shoegaze-sjangeren i slutten av 1980-årene. Shoegaze-band dominerte britisk musikk på slutten av tiåret sammen med Madchester-scenen. Denne var basert rundt Haçienda, en nattklubb i Manchester eid av New Order og Factory Records, Manchester-band som The Stone Roses og Happy Mondays blandet acid house danserytmer med melodisk gitarpop.

Britpop[rediger | rediger kilde]

Coldplay i Bonner Springs, Kansas

Mens grunge var den dominerende amerikanske sjangeren på 1990-tallet, var det få britiske band som markerte seg i denne sjangeren. Med nedgangen til sjangeren madchester og den uglamorøse shoegazestilen, nådde grungebølgen fra Amerika også den britiske alternative musikken og britisk musikkpresse tidlig på 1990-tallet.[4] Som en reaksjon var det en rekke britiske band som oppsto som en motreaksjon som ville «bli kvitt grunge» og «erklære krig mot Amerika», og tok offentligheten og nasjonale pressen med storm.[5] Den nasjonale musikken ble døpt «britpop» av media og denne bevegelsen var representert av Pulp, Blur, Suede, og Oasis som tilsvarende britisk alternativ musikk til den amerikanske grunge.[4] Britpop var påvirket av og viste en stor respekt for tidligere britisk gitarbasert rock.[6] I 1995 kulminerte det britiske britpop-fenomenet med rivaliseringen mellom to av de fremste gruppene, Oasis og Blur, symbolisert ved utgivelsen av to konkurrerende singler på samme dag. Blur vant «kampen om britpop», men Oasis overgikk snart andre grupper ved populariteten til dets andre album, (What's the Story) Morning Glory? (1995),[7] som ble det tredje mestselgende album i britisk historie.[8] Britpop dabbet etter hvert av rundt 1997, men på 2000-tallet har sjangeren gjenvunnet terreng med populære band som Coldplay og Travis.

Alternativ rock i andre land[rediger | rediger kilde]

Det kanadiske rockebandet Arcade Fire.

Australia har fått mange kjente alternative rockeband som Nick Cave and the Bad Seeds, The Go-Betweens, Dead Can Dance, Silverchair, The Vines og Eskimo Joe.

Mainstream alternativ rock i Canada rangeres fra pop-bandet Barenaked Ladies og Crash Test Dummies til post-grunge bandet Our Lady Peace, Matthew Good Band og så klart I Mother Earth. I Montreal ble det startet en indie-infrastruktur som mange tror ble startet på grunn av byens dårlige økonomi. Byen er nå hjemme til kjente indieband som Arcade Fire, Godspeed You! Black Emperor og The Dears.

Det mest kjente alternative rockebandet fra Island er The Sugarcubes. Etter at bandet ble oppløst i 1992, startet vokalisten Björk på hennes solokarriere, der hun begynte å eksperimentere med forskjellige alternative rocksjangere.

Fortsettelse[rediger | rediger kilde]

De fleste referanser til moderne alternativ rock i USA er til indierock-sjangeren, et begrep som tidligere hadde begrenset anvendelse i kanalene for alternativ rock og i media. [9] Mens det har vært motstridende meninger om relevansen til alternativ rock for det generelle mainstream-publikumet etter 2010,[10][11] kommenterte Dave Grohl det i en artikkel i utgaven av New York Daily News for den 29. desember 2013 om rock er død[12] ved å si: «snakk for deg selv… Rock synes ganske levende for meg.»[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ di Perna, Alan (desember 1995): «Brave Noise—The History of Alternative Rock Guitar», Guitar World.
  2. ^ Marin, Rick (15. november 1992): «Grunge: A Success Story», The New York Times.
  3. ^ Azerrad, Michael (2001): Our Band Could Be Your Life: Scenes from the American Indie Underground, 1981–1991. Little Brown and Company, ISBN 0-316-78753-1, s. 452–453.
  4. ^ a b Erlewine, Stephen Thomas: «British Alternative Rock», AllMusic.
  5. ^ Youngs, Ian (14. august 2005): «Looking back at the birth of Britpop», BBC News.
  6. ^ Harris, John (2004): Britpop!: Cool Britannia and the Spectacular Demise of English Rock. s. 202.
  7. ^ Harris, John (2004): Britpop!: Cool Britannia and the Spectacular Demise of English Rock, s. xvii.
  8. ^ «Queen head all-time sales chart», BBC. 16. november 2006. Arkivert fra originalen den 4. februar 2007.
  9. ^ Fonarow, Wendy (28. juli 2011): «Ask the indie professor: why do Americans think they invented indie? For years, Americans never used the term 'indie', preferring to label the likes of Bush 'alternative'. But things changed», The Guardian.
  10. ^ Catalano, Michele (26. november 2012): «Don't Believe The Billboard Charts; Rock Isn't Dead», Forbes.
  11. ^ Pawlak, Christine (15. november 2011): «Alternative rock radio: The sad, unwarranted decline of FM Rock Stations», Slate.
  12. ^ Farber, Jim (26. august 2013): «VMAs 2013: Rock is dead, One Direction and Justin Timberlake's brands of Top 40 are king at MTV Awards», NY Daily News.
  13. ^ Grohl, Dave: «Twitter / foofighters: Hey @NYDailyNews, speak for...», Twitter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]