Hopp til innhold

Syd Barrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Syd Barrett
Syd
Født6. jan. 1946[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Cambridge[5]
Død7. juli 2006[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (60 år)
Cambridge[6]
BeskjeftigelseGitarist, sanger, lyriker, sanger og låtskriver Rediger på Wikidata
Utdannet vedAnglia Ruskin University
Camberwell College of Arts (1964–)[7]
Hills Road Sixth Form College
Cambridgeshire High School for Boys
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avPink Floyd (1965–1968)
Stars (1972–1972)
Musikalsk karriere
SjangerRock, psykedelisk rock,[8] psykedelisk folk, eksperimentell rock, progressiv rock, space rock, outsider-musikk, psykedelisk pop, urpunk[9][10]
InstrumentGitar, banjo, ukulele, mandolin, Slidegitar, piano, vokal
Aktive år1964–1974
PlateselskapEMI, Capitol Records, Harvest Records
Nettstedhttps://www.sydbarrett.com/
IMDbIMDb
Syd Barrett på Commons

Roger Keith «Syd» Barrett (1946–2006) var en britisk musiker. Han var en av grunnleggerne av det britiske rockebandet Pink Floyd. Han var bandets første frontfigur, som låtskriver, gitarist og hovedvokalist. Selv om hans musikkarrière var kort på grunn av psykiske problemer og utstrakt misbruk av det psykedeliske stoffet LSD, har hans påvirkning på artister fra 1960-tallet og senere generasjoner vært meget stor. Hans bandkollegers senere suksess og hans mystiske forsvinning fra rampelyset har bidratt til at det i starten av det 21. århundre fortsatt er en meget stor interesse rundt Barrett.

Syd Barrett vokste opp i et hjem hvor hans talent for musikk og maling ble oppmuntret. Han oppdaget tidlig rock, men jazz var på denne tiden den mest toneangivende musikksjangeren og tenåringsguttene snek seg inn på den lokale jazzklubben, hvor båndene til kretsen rundt Pink Floyd ble knyttet. Sammen med skolekameraten David Gilmour brukte han all ledig tid på skole og fritid til å øve på gitar. Da han i tenårene sammen med Gilmour besøkte en konsert med Bob Dylan var Syd Barrett som besatt. Han gikk hjem og skrev en låt som ble innspilt i 1970 som «Bob Dylan Blues», men som først ble utgitt på samlealbumet The Best of Syd Barrett: Wouldn't You Miss Me? i 2001.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Roger Keith («Syd») Barrett ble født 6. januar 1946 i Cambridge, England, Storbritannia. Tilnavnet Syd fikk han i tenårene etter jazztrommeslageren Sid Barrett som spilte på en pub i nærheten. Selv likte han ikke tilnavnet og brukte det sjelden. Foreldrene var Winifried (født Flack) og Arthur Max Barrett, og Syd var det fjerde av deres fem barn. Syd Barrett hadde et livlig og tiltrekkende vesen. Faren Arthur var medlem av Cambridge Philharmonic Society og Syd arvet trolig farens kunstneriske talent og interesse for musikk. Faren døde 52 år gammel mens Syd var i tenårene. Syd begynte på Morley Memorial Junior School der Mary Waters, mor til Roger Waters, var lærer og krigsenke som oppdro to sønner alene. Syd Barrett anstrengte seg ikke på skolen og brydde seg stort sett bare om kunstfagene. Storm Thorgerson, som senere designet Pink Floyds kjente plateomslag, gikk på Cambridge High School et klassetrinn over Syd Barrett.[11]

The Beatles (foto 1963) var en flere samtidige inspirasjoner for Barrett i tenårene

Han fikk tidlig i tenårene interesse for musikk og foreldrene kjøpte en gitar da han var 14 år. Sammen med venner lyttet han til plater med The Shadows og Buddy Holly og forsøkte å spille med på gitar. Han ble kjent med David Gilmour som bodde like ved og de øvde på gitar sammen. Gilmour var en teknisk mye dyktigere gitarist enn Barrett. Barrett likte blant andre jazztrompetisten Miles Davis, som få av hans samtidige hadde hørt om, og var betatt av «Love Me Do» med det ferske bandet The Beatles. Syd Barrett hadde hørt den da ukjente amerikanske sangeren «Bob Die Lon» og lett forgjeves i de lokale platebutikkene etter det som Barrett senere fikk vite var Bob Dylan. I 1963 var Barrett på konsert med Dylan under Dylans første turne i Storbritannia. Barrett hadde hørt om det nye rythm & blues-bandet Rolling Stones var på konsert i 1963 da bandet opptrådte i et lite lokale i en småby i Cambridgeshire. Barrett kom der i prat med Mick Jagger og Bill Wyman. Bob Klose gikk på samme high school som Barrett.[11]

Roger Waters, Geoff Mott og Clive Welham dannet det uhøytidelige bandet «Geoff Mott & The Mottoes» da de var 18-19 år gamle. Den litt yngre Syd Barret sluttet seg til bandet som spilte musikk av blant andre Buddy Holly og Eddie Cochran.[11]

Roger Waters og Syd Barrett gikk begge på Cambridge High School for gutter (David Gilmour gikk også der). Etter Cambridge begynte den ekstentriske og lovende kunststudenten Barrett i 1964 på Camberwell School of Art i London, et populært sted for vordende popstjerner på 1960-tallet. Barrett drev litt med oljemaleri før han ble mer opptatt av å spille musikk. Gilmour var i London på den tiden og hjalp Barrett med gitarspillingen. Waters reiste til London og begynte på Regent Street Polytechnic School (senere del av University of Westminster) for å studere arkitektur. Der møtte Waters Nick Mason og Richard Wright. Wright var allerede en allsidig musiker på blant annet piano, harmonium, cembalo og cello. Waters, Mason og Wright etablerte bandet Sigma 6 som ikke fikk platekontrakt.[12][13][11] Waters spilte gitar og Mason på trommer, og Richard Wright som til å begynne spilte stort sett blåseinstrumenter. Clive Metcalfe, Keith Noble og Juliette Gale (som senere ble gift med Richard Wright) ble med i bandet kort tid etter.[11] Metcalfe spilte bassgitar og Keith Noble og Juliette Gale sang. Syd Barrett og Bob Klose erstattet Metcalfe, Noble og Gale. Barrett og Klose hadde gått på skolen sammen og begge kom til London sommeren 1964. Klose var en lovende jazzgitarist i Cambridge-bandet Blues Anonymous og ble på den tiden regnet som den beste musikeren. Waters bodde i Stanhope Gardens ved Highgate, der Mason og Wright hadde bodd tidligere (fra 1963). Mason flyttet i 1964 midlertidig hjem til foreldrene og Wright hadde giftet seg med Juliette Gale. Bob Klose, Barrett og Dave Gilbert flyttet i 1964 inn, og Waters og Barrett delte rom.[11]

Klose, Waters og Barrett dannet et lite band og ble oppmuntret av husverten Mike Leonard. Bandet kalte seg blant annet «Leonard's Lodgers». Wright (på piano) sluttet seg til etter noen måneder og senere fikk de inn den militære flyteknikeren Chris Dennis (en bekjent fra Cambridge) som vokalist. Barrett hadde et par plater med bluesmusikerne Pink Anderson og Floyd Council fra Georgia, USA, og laget av dette bandenamnet «Pink Floyd» som de malte på hjulebuen på en Bedford kassebil kjøpt med studielån.[11] Kassebilen brukte de på turne på 1960-tallet.[14] Bandet hadde i 1964 noen opptredener i studentforeninger og klubber i London. Chris Dennis ble utstasjonert i Midtøsten i januar 1965. I 1964-1965 var bandet bare en hobby for Waters, Mason, Wright og Klose som ville fullføre studiene mens Barrett var opptatt av malerkunst. Kunstlæreren mente at Barrett hadde et betydelig talent, mens Barrett etterhvert ble mer opptatt av musikk.[11]

Sommeren 1965 var Barrett og Gilmour i St. Tropez på den franske rivieraen og ble kortvarig anholdt og forhørt av politiet da de forsøkte å tjene penger som gatemusikanter. Barrett begynte å røyke marihuana i tenårene og prøvde LSD første gang 19 år gammel (og heroin da han var 20 år). LSD var Barrets foretrukne narotika. Barretts andre studieår på Camberwell fortsatt bandet omtrent som før og var usikre på navnevalget: Det kalte seg av og til «The Pink Floyd Sound» og i november ved et privat arrangement hjemme i Cambridge (i anledning at Storm Thorgersons kjæreste Libby fylte 21 år) kalte de seg «The T-Set». David Gilmours band Jokers Wild og den unge, nokså ukjente Paul Simon opptrådte også, til dels sammen med Gilmour. Arrangementet ble en kulturkollisjon mellom Libbys foreldre, som hadde betalte for tilstelningen og stilte i selskapskjole og dress, og hippieaktige studenter som spilte høy musikk. Libbys far tilbød Thorgerson en sjekk for å holde seg unna datteren.[11][15]

Sent i 1965 holdt bandet seg til navnet «Pink Floyd» og Barretts eksperimentelle ideer begynte å påvirke musikken. Bandet gikk på denne tiden fra primært å spille coverversjoner av rythm & blues til å spille mer av sin egen særpregede musikk.[11]

Virke

[rediger | rediger kilde]

Pink Floyd

[rediger | rediger kilde]

Etter at Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright i et års tid hadde mislyktes med å starte et levedyktig band, kom de tre i kontakt med Syd Barrett og gitaristen Bob Klose i 1965. Barrett hadde på dette tidspunktet flyttet til London for å begynne på kunstcollege, og videreutvikle sine evner som maler. Barrett gav bandet navnet «The Pink Floyd Sound» etter de to amerikanske bluesartistene Pink Anderson og Floyd Council. Barrett skrev de fleste av bandets låter, men det var først da Bob Klose mot slutten av 1965 forlot bandet, som nå bare het «The Pink Floyd», at Barrett også ble sologitarist. Etter hvert ble også «The» sløyfet fra bandnavnet. Pink Floyd ble i løpet av kort tid et stort navn på mange av Londons undergrunnsscener og etter at de fikk kontakt med managerne Peter Jenner og Andrew King, fikk Pink Floyd platekontrakt med EMI-selskapet Harvest. Barrett skrev låtene til bandets to første singler, «Arnold Layne» og «See Emily Play» ,som kom på henholdsvis 20. og 6.-plass på de britiske singlelistene.

Marquee Clubs inngang etter at den hadde flyttet fra Soho til Covent Garden.
Peter Jenner var manager for Pink Floyd fra den tidlige fasen (foto 2013).

Bandet debuterte i februar 1966 på The Marquee Club i Soho, London, ved et arrangement som ble kalt The Spontanous Underground. Flere artister hvor Pink Floyd var de mest oppsiktsvekkende blant annet ved å spille Chuck Berry-låter på høyt volum og med feedback. Peter Jenner (født 1943) var blant de forbløffede tilhørerne. Jenner sporet opp bandet i studentkollektivet deres og ble overrasket over hvor amatørmessig alt var (ingen kontrakter, ingen agent og skrøpelig utstyr). Ifølge Jenner var bandet på dette tidspunktet i ferd med å gå i oppløsning på grunn dårlig stemning og få konserter. Sammen med Andrew King tok Jenner over administrasjonen av bandet. I oktober 1966 spilte bandet på The Roundhouse i bydelen Camden for rundt 2500 tilhørere, deres største publikum til da.Paul McCartney (lett forkledd for ikke å bli gjenkjent) og Jane Asher var blant tilhørerne. En musikkjournalist som senere hørte Pink Floyd på UFO-klubben syntes det hele bare var støy og fasongløs musikk helt uten rythm&blues. Barrett eksperimenterte med gitar og ekkomaskiner mens de disiplinerte Mason og Waters slet med å holde følge. UFO-klubben ble stedet der Pink Floyd utviklet og etablert seg. Pete Townshend fortalte at han var fascinert av Barrets arbeid, blant annet Barrets gitarteknikk, og fikk Eric Clapton med til UFO. Townshend antok at uten den disiplinerte Waters ville Barrett knapt nok ha kommet seg på konsertscenen. Townshend beskrev Barrett som en tragisk figur.[11]

Barretts store narkotikamisbruk var tydelig og 1967 brukte han store mengder LSD. Alle i Pink Floyd røykte marihuana. Waters ville forby narkotika fra lydstudio og skal ha tatt røyk fra Barrett i studio. Barrett var en entusiastisk talsmann for LSD. Mason, Wright og Waters prøvde trolig også LSD, men brukte helst alkohol.[11]

Binson Echorec ekkomaskin brukt av Pink Floyd, utstilt i Pink Floyd: Their Mortal Remains.

Jenner og King solgte utgivelsen av debutsingelen «Arnold Layne» til høystbydende. Singelen ble gitt ut av EMI 11. mars 1967 og vakte oppsikt blant annet for den dristige teksten om «Arnold» som liker å bruker kvinneklær. New Musical Express skrev: «Off-beat weird lyric and blockbusting sound. Great organ works, twangs and spine chilling build. With all their publicity this could well be a hit.» Pink Floyd opptrådt 6. april 1967 på Top of the Pops og de holdt straks konserter i Salisbury, Belfast (fraktet med charterfly), Bath, Newcastle og Brighton. På denne tiden var Barrett bandets drivkraft og skrev mesteparten av musikken. Waters skrev helst tekst og Wright kunne lage melodier. Barrett var tidlig ute med kreativ bruk av Binson Echorec som var en type ekkomaskin tatt i bruk av mange musikere.[11]

Han skrev 8 av 11 låter alene, og bidro sammen med resten av bandmedlemmene på ytterligere to til Pink Floyds debutalbum The Piper at the Gates of Dawn som ble utgitt i 1967. Albumet blir den dag i dag regnet som en milepæl innen psykedelisk musikk. Men allerede på denne tiden var det klart at suksessen var i ferd med å bli for mye for Syd Barrett. På konserter kunne hans utilregnelige oppførsel føre til at det nesten var umulig for bandet å opptre. På en konsert sto Barrett og stirret tomt ut i luften mens han spilte samme akkord hele tiden. Etterhvert fikk Pink Floyds trommeslager Nick Mason hentet inn Barretts gamle venn fra Cambridge, David Gilmour, som det femte medlemmet. Først var det meningen at Gilmour skulle fylle inn for Barrett under konsertene. Etter en stund sluttet Pink Floyd å ta med Barrett på konserter, men de håpet fremdeles at han kunne bidra som låtskriver på albumene. Likevel skrev han sangen «Jugband Blues» til Pink Floyds neste album A Saucerful of Secrets samtidig som han spilte på noen av de andre låtene. Bandet spilte også inn «Vegetable Man» og «Scream Thy Last Scream» til albumet, men disse ble utelatt på grunn av de dystre tekstene. Barrett hadde også en skisse til en fjerde sang til A Saucerful of Secrets, men da bandet skulle øve inn «Have You Got It Yet» endret han tekst og melodi hver gang de kom til refrenget. Dette var det som fikk begeret til å renne over for de andre bandmedlemmene, har Roger Waters senere fortalt.

Solokarriere

[rediger | rediger kilde]

De andre bandmedlemmene glemte aldri Syd Barrett, og da han skulle lage sitt første soloalbum The Madcap Laughs var David Gilmour produsent, med god hjelp fra Roger Waters, under siste del av innspillingen. Også Malcolm Jones og Peter Jenner bidro som produsenter på et album der innspillingene startet i slutten av 1968. Det ble først utgitt i januar 1970 og nådde en 40.-plass på de britiske hitlistene etter generelt gode anmeldelser. Tekstene på albumet bekrefter Barretts fascinasjon for en drømmende verden med et figurgalleri som få andre kunne ha kommet opp med. Allerede i februar samme år startet innspillingen av det andre soloalbummet som rett og slett fikk navnet Barrett. Gilmour var igjen produsent, denne gang sammen med Richard Wright. Gilmour har senere fått kritikk for måten han produserte albumene på, fordi han tok vare på flere ubrukelige opptak av Barrett. Disse har i re-mastrede versjoner blitt utgitt i offisielle versjoner, og mange mener at Barrett blir hengt ut istedenfor at intensjonen om å gi en mer autentisk opplevelse av opptakene blir oppfylt. Barrett som ble utgitt i november 1970 klarte i motsetning til forgjengeren ikke å nå opp på albumlistene i Storbritannia. Deprimert av dette og sin generelle tilstand, flyttet Barrett hjem til sin mor i Cambridge. Han forsøkte en kort periode å komme tilbake som musiker i bandet Stars i 1972 og gjorde noen spede opptak til et soloalbum i 1974. Gjennom 70-tallet bodde han periodevis i et leilighetskompleks i London, men etter 1981 flyttet han for godt hjem til sin mor i Cambridge.

Senere år

[rediger | rediger kilde]

De siste 30 årene brukte Barrett stort sett tiden på å male, mens han levde et enkelt liv. Han elsket også å stelle i hagen. Han brukte utelukkende sitt fødenavn: Roger Keith Barrett. På grunn av Pink Floyds globale suksess, og inntektene fra royalties, led ikke Barrett noen økonomisk nød. Hans søster, som hadde best kontakt med ham på hans eldre dager, var blant familiemedlemmene som ba om at offentligheten respekterte hans ønske om å få gå videre med livet sitt i fred. Det skjedde riktignok bare i liten grad. Stadig vekk forsøkte media og fans å komme i kontakt med Barrett, men de ble i de aller fleste tilfellene avvist. Video filmet i skjul blant buskene rundt hjemmet hans og mens han tok sine daglige turer for å kjøpe aviser ble solgt på internett. Så sent som i forkant av Live 8-konserten ble det publisert ferske bilder av Barrett i britiske aviser, tatt på gaten i Cambridge.

Påvirkning

[rediger | rediger kilde]

Pink Floyd

[rediger | rediger kilde]

Det er neppe noen andre som har vært mer påvirket av Syd Barrett enn de gamle bandkameratene i Pink Floyd. Albumet Wish You Were Here er i stor grad en hyllest av Syd Barrett, spesielt gjennom tittelsporet og på «Shine On You Crazy Diamond», der de første bokstavene i de første, tredje og femte ordet kanskje ikke er noen tilfeldighet. Det som derimot var en tilfeldighet, var vedkommende som dukket uanmeldt opp under innspillingene av låten i Abbey Road Studios 5. juni 1975: Syd Barrett. Men den overvektige mannen med det glattbarberte hodet som gikk og bar på en tannbørste var ikke lett å kjenne igjen, selv for tidligere nære venner. Roger Waters og Richard Wright var de som først så hvem han var. David Gilmour var i ferd med synge bakgrunnsvokalen på «Shine On...», og har fortalt at de fikk sjokk av opplevelsen. Syd Barrett hadde kommet for å fortelle at han var klar for å slutte seg til gruppen igjen. Men det var et tilbud som selv ikke han tok alvorlig. Han forlot innspillingsstudioet. Det var siste gang hans forhenværende bandkolleger så ham. Roger Waters har i senere intervjuer ikke lagt skjul på at han gråt etter denne opplevelsen.

Også på Pink Floyds dobbeltalbum The Wall er hovedpersonen Pink delvis basert på Syd Barretts skjebne. Da David Gilmour holdt en halvakustisk konsert i 2001 fremførte han «Terrapin» fra Barretts soloalbum The Madcap Laughs. Da han fulgte opp med en miniturné i 2002 spilte han en jazzinspirert versjon av «Dominoes» fra Barrett. Da et gjenforent Pink Floyd spilte under Live 8 2. juli 2005 i London sa Roger Waters under introen av «Wish You Were Here»: – Vi gjør dette for de som ikke kunne være tilstede her i kveld, og selvsagt spesielt for Syd.

Cover

[rediger | rediger kilde]

Flere artister har gjort coverversjoner av Syd Barrett-låter de siste-årene, som R.E.M. David Bowie, The Jesus and Mary Chain, Robert Smith (fra The Cure), The Smashing Pumpkins, Julian Cope, My Bloody Valentine, Captain Sensible (fra The Damned) og Robyn Hitchcock. Disse og flere andre artister har ikke lagt skjul for sin fascinasjon og beundring for Syd Barrett. Skuespilleren Johnny Depp sa i 2005 at han har planer om å lage en film som tar utgangspunkt i Syd Barretts liv.

Død

[rediger | rediger kilde]

Fredag 7. juli 2006 døde Roger Keith Barrett i all stillhet i i Cambridgeshire i Storbritannia. Først fire dager senere ble meldingen om dødsfallet offentliggjort verden over. Barrett hadde i mange år slitt med sviktende helse grunnet en diabetes 2 han ikke pleiet ordentlig, men dødsårsaken var kreft i bukspyttkjertelen, noe som ble diagnostisert for sent for behandling i mai 2006. Begravelsen fant sted i det private rom – helt i henhold til hvordan han hadde levd den siste halvdelen av sitt liv.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Album med Pink Floyd

[rediger | rediger kilde]

Soloalbum

[rediger | rediger kilde]

Samlealbum

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Discogs, Discogs artist-ID 178489, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID 1c302fdc34c2434f9444835dd5cee5a5, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 14893566, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 97292[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ http://www.allmusic.com/artist/mn0000044874; Allmusic; AllMusic artist-ID: mn0000044874; besøksdato: 9. mai 2017.
  9. ^ https://www.fender.com/articles/artists/psych-out-syd-barrett-s-62-esquire-and-the-dawn-of-pink-floyd.
  10. ^ https://www.allmusic.com/artist/syd-barrett-mn0000044874/biography.
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m Anderson, P. og M. Watkinson (2009). Crazy Diamond: Syd Barrett and the Dawn of Pink Floyd. Omnibus Press.
  12. ^ Marcussen 1988, s. 95.
  13. ^ Blokhus, Yngve og Audun Molde (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  14. ^ «Cane used to beat Pink Floyd's Roger Waters features as exhibit». BBC News (på engelsk). 17. februar 2017. Besøkt 27. mars 2022. 
  15. ^ Mason, Nick (2004): Inside Out: A Personal History of Pink Floyd. Weidenfeld & Nicolson Illustrated.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Syd_Barrett&oldid=23737092»