Saksofon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Altsaxofon

Saxofon (eller saksofon, forkortet sax. Sax-o-fon: Sax-sin-lyd.) er et treblåseinstrument vanligvis lagd av messing, og med et enkelt rørblad (også kalt «rør» eller «flis»). Instrumentet brukes ofte innen populærmusikk, storband, blues, korps og jazz, og rene saxofonensembler, ofte saxofonkvartetter, selv om den fra starten var tiltenkt å være et orkester- og militærkorpsinstrument. Det var først på 1900-tallet saxofonen ble tatt opp i jazzen i Amerika og fikk sitt virkelige gjennombrudd. Personer som spiller saxofon kalles saxofonister.

Saxofonen ble oppfunnet av den belgiskfødte klarinettisten og instrumentmakeren Adolphe Sax i midten av 1840-årene. Den ble presentert for verden for første gang på en utstilling i Brussel i 1841. I redsel for at andre musikere skulle kopiere instrumentet turde han ikke vise det frem og spilte bare et kort musikkstykke bak et skjermbrett.[1]

Adolphe Sax tok ikke patent på den før den 17. mai 1846.

Til verdensutstillingen i Paris i 1855 ble instrumentet formelt presentert for publikum av Adolphe Sax og dette ble et av utstillingens mest populære objekter.[2]

Saxofonens spillbare noteskala

Sax tegnet i utgangspunktet fjorten ulike typer saksofoner, men ikke alle ble realisert. I dag er sopran-, alt-, tenor- og barytonsaxofonene de klart mest brukte.

Saxofonen består av tre hoveddeler: munnstykke, hals og kropp. Munnstykket er normalt produsert i ebonitt, et metall (stål, jern, messing, gull og sølv er utbredt). På munnstykket sitter et enkelt rørblad. Halsen og kroppen består hovedsakelig av metall, normalt lakkert eller forsølvet messing, eg også tilgjengelig i kobber, bronsje, med 24K gullakk og i massivt sølv hos enkelt fabrikanter.

De mest kjente merkene er Selmer Paris, Buescher, Conn, Buffet Crampon, Yamaha, Keilwerth og Yanagisawa.

Saxofonen har tyve fingerhull som er dekket av et klaffesystem. Klaffene er normalt dekket av kunstoff (orginalt dyreskinn) på innsiden. Knotter av filt og kork gjør at mekanikken ikke skader instrumentkroppen og bråker.. Selv de minste forskyvninger i klaffesystemet kan gjøre saxofonen utett og vanskelig å spille på. Dette gjør saxofonen til et komplisert instrument å vedlikeholde og å reparere.

Saxofonen er et transponerende instrument, og noteres i G-nøkkel. Saxofonene som brukes nå er stort sett stemt i Eb og Bb. Normalomfanget for saxofonen er fra B♭ under notelinjene (a på baryton) til Fiss tre hjelpelinjer over notelinjene (g på de fleste ny sopraner). Høyere toner, toner i det såkalte altissimoregisteret, kan spilles ved en del trening og kan rekke flere oktaver over normalomfanget. Noen kan og nesten doble registeret. Mange kjente, klassiske verk krever dette. Disse er stort sett skrevet for Sigurd Rascher, som av sine kollegaer ble ertet pga saxofonens lille register. Han jobbet derfor hardt med overblåsing for å utvide registeret. De fleste nålevende profesjonelle saxofonister, både innen jazz og andre stilarter behersker dette til varierende grad nå.

Saxofon er i dag et populært instrument, mye på grunn av dens særegne klang. Den fyldige klangen er lett å frembringe, noe som gjør at instrumentet er godt egnet for musikanter som ønsker et profesjonelt lydbilde etter kort tid. Mekanikken er svært logisk bygget opp, og gjør at saxofonen er et av de få instrumentene hvor man kan lære seg et virtuost spill ved å holde jevn luftstrøm og bevege fingrene. Det vanskelige med dette instrumentet er å beherske alle variasjoner innen klang, dynamikk og intonasjon.

Saxofonfamilien[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The World Exposition Reader side 64
  2. ^ The World Exposition Reader side 64

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Song Chao, red. (2008). The World Exposition Reader (engelsk). Shanghai: Shanghai Scientific & Technological Literature Publishing House. ISBN 9787543936195.