King Crimson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
King Crimson
King Crimson - Dour Festival 2003 (01).jpg
King Crimson i 2003
Opphav, Storbritannia (1968)
Periode1969–1974, 1981–1984, 1994–2003 2007-
SjangerProgressiv rock, kunstrock
Aktive år1969
PlateselskapIsland, Atlantic, E.G., Virgin, Warner Bros., Discipline, Caroline, Polydor
Nettstedwww.dgmlive.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Robert Fripp
Michael Giles
Greg Lake
Ian McDonald
Peter Sinfield
Siste medlemmer
Robert Fripp
Mel Collins
Tony Levin
Pat Mastelotto
Gavin Harrison
Jakko Jakszyk
Jeremy Stacey

King Crimson er en engelsk progrockgruppe som ble startet i 1968 og opptrådte offentlig første gang i 1969. Bandets musikk er definerende for sjangeren progressiv rock, med enkelte tunge, intense låter som «21st Century Schizoid Man» side om side med melodiøse, rolige spor som «I Talk To The Wind» og lange spor med komplekse, symfoniske oppbygginger og repeterende musikalske temaer som «Starless». De er rangert som nr. 87 på VH1s liste 100 Greatest Artists of Hard Rock.[1]

Historien[rediger | rediger kilde]

Starten[rediger | rediger kilde]

King Crimson oppsto fra restene av psykedelisk pop-trioen Giles, Giles & Fripp, med Michael Giles, Peter Giles og Robert Fripp, som ga ut en rekke singler samt albumet The Cheerful Insanity of Giles, Giles and Fripp uten kommersiell suksess. Den første versjonen av King Crimson med Fripp (gitar), barndomsvennen Greg Lake (vokal, bass), Ian McDonald (gitar, vokal, saksofon, treblåsere og Mellotron) og Michael Giles (trommer, vokal) hadde sin første bandøvelse 13. januar 1969. Peter Sinfield, som var gitarist en periode, fortsatte som tekstforfatter og hadde også andre funksjoner som ansvarlig for lysshow under konserter. Bandets navn ble hentet fra Sinfields tekst fra låten «The Court of the Crimson King».[2][3][4]

1969 – 1971, De fire første albumene[rediger | rediger kilde]

5. juli 1969 konsertdebuterte King Crimson foran 650 000 mennesker på Rolling Stones' gratiskonsert i Hyde Park i London. I løpet av juni, juli og august 1969 spilte de inn sitt første album In the Court of the Crimson King. Gruppen slo raskt gjennom etter utgivelsen av debutalbumet, som blant annet inneholdt låten «21st Century Schizoid Man». Albumet besto av nyskapende progressiv rock, musikk publikum satte pris på. Albumet kom på 5.-plass på albumlisten i Storbritannia i november 1969 og fire måneder senere klatret albumet til nummer 28 på albumlisten i USA.

Utover 1970-tallet var det hele tiden utskifting i besetningen og kun Robert Fripp har vært med samtlige versjoner av bandet. Singelen «Catfood» og albumet In the Wake of Poseidon ble spilt inn tidlig i 1970. På høsten samme år kom albumet Lizard. Albumet Islands fra 1971, ble nummer 30 i England, og nummer 76 i USA, men det kunne se ut som om King Crimson etter utallige utskiftinger hadde kommet til en slutt.[2][3][4]

1972 – 1974, Tre nye album[rediger | rediger kilde]

I juli 1972 satte Fripp sammen et helt nytt King Crimson bestående av Bill Bruford (trommer), John Wetton (bass, vokal), David Cross (fiolin, mellotron) og Jamie Muir (perkusjon). Sinfields etterfølger som tekstforfatter var Richard Palmer-James. Denne gruppen spilte inn albumet Larks' Tongues in Aspic, og konsertdebuterte i Frankfurt i oktober 1972. Muir forsvant raskt og fortsatte turneen i England, Europa og USA som kvartett. Larks' Tongues in Aspic kom på 20.-plass i Storbritannia. I januar 1974 ble albumet Starless and Bible Black utgitt med samme besetning. Dermed ble dette den første bandsammensetningen som besto i mer enn en amerikansk turné og mer enn ett album. Men i juli 1974 begynte splittelsen på ny og da Cross sluttet ble King Crimson redusert til en trio. Fripp, Bruford og Wetton spilte inn albumet Red og Fripp oppløste gruppen 25. september 1974. Albumet ble utgitt i oktober.[2][3][4][5]

1981 – 1984, Ny start og tre album til[rediger | rediger kilde]

I april 1981 etablerte Fripp et nytt band, Discipline, sammen med Bill Bruford (trommer), Tony Levin (bass, gitar) og Adrian Belew (gitar, sang). Da albumet ble utgitt i oktober samme år, hadde gruppens navn blitt endret til King Crimson men albumet hadde overtatt tittelen Discipline. Dette bandet hadde et annet lydbilde enn de tidligere versjonene av King Crimson. De ga to album til, Beat i 1982 og Three of a Perfect Pair i 1984.[3][6][4]

1994 –  2003, Ytterliggere tre album[rediger | rediger kilde]

Det ble stille for King Crimson i omtrent et tiår, men i 1994, gjenforente Fripp medlemene fra Dicipline-epoken og utvidet gruppen med Pat Mastelotto (trommer, perkusjon) og Trey Gunn (bass, gitar), EP-en Vroom ble gitt ut sent samme år. Bandet hadde omfattende turnevirksomhet og ga ut albumet THRAK i 1995. Albumet fikk generelt gode anmeldelser og reetablerte Crimson som en levedyktig turnéband. Det gikk helt frem til 2000 før bandet kom med et nytt studioalbum ConstruKction of Light. I 2001 og 2002 ga kvartetten ut to EP-er som ledet opp til albumet The Power to Believe i 2003. Utskiftingene i bandet fortsatte og til slutt ble King Crimson satt på vent noen år.[2][3][6][4]

2007 -2012, Turnéband[rediger | rediger kilde]

En ny inkarnasjon av bandet startet opp i 2007 med Gavin Harrison (trommer), Adrian Belew (gitar, vokal, trommer, perkusjon), Tony Levin (bass, synthesizer) og Pat Mastelotto (trommer, perkusjon). De spilte konserter men kom ikke med noen nye studioalbum. Fripp var i juridisk konflikt med Universal Music Group, som hadde kjøpt opp King Crimson-katalogen. Fripp kunngjorde at det var blitt umulig for han å konsentrere seg om musikk på grunn av dette og han trakk seg fra musikkbransjen for å fokusere på den juridiske kampen.[2][3][4]

2013 – til nå, Nok en ny versjon av bandet[rediger | rediger kilde]

Fripps pensjonstilværelse ble kortvarig, for i 2013 offentliggjorde han plutselig og uventet en ny versjon av King Crimson med nye medlemmer. Denne versjonen ga heller ikke ut noen studioalbum, men ga en rekke konserter rundt om i verden og spilte inn flere konsertalbum med «omkonfigurerte» versjoner av tidligere materiale. Den stadige utskiftingen av medlemmer fortsatte.

7. desember 2016 døde en av grunnleggerne av King Crimson, Greg Lake, av kreft.

27. april 2017 utga King Crimson konsert-EP-en Heroes som en hyllest til David Bowie. Robert Fripp spilte gitar på originalutgivelsen av låten og på Bowies album “Heroes” i 1977. Videoen til sangen vant «Video of the Year» på Progressive Music Awards 2017. Rett etterpå fortsatte King Crimson sin omfattende turnévirksomhet, og utskifting av medlemer. I juni 2019 ble hele King Crimsons diskografi gjort tilgjengelig for å streame online på alle de store streaming-plattformene, i forbindelse med bandets 50-årsjubileum.[2][3][4]

King Crimson - Familietre

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Tidligere medlemmer[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

Konsertalbum og samlealbum (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Earthbound (1972)
  • USA (1975)
  • The Young Persons' Guide to King Crimson (1976)
  • The Great Deceiver (utgitt i 1992, innspilt mellom 1973-1974)
  • B'Boom: Live in Argentina (1995)
  • Thrakattak (1996)
  • Epitaph (1997, innspilt i 1969)
  • The Night Watch (1998, innspilt i 1973)
  • Absent Lovers: Live in Montreal (1998, innspilt i 1984)
  • Cirkus: The Young Persons' Guide to King Crimson Live (1999, innspilt mellom 1969-1998)
  • Live in Mexico City (1999, innspilt i 1996)
  • The ProjeKcts (1999)
  • The Deception of the Thrush: A Beginners' Guide to ProjeKcts (1999)
  • The Beginners' Guide to the King Crimson Collectors' Club , innspilt mellom 1969-1998 (2000)
  • The ConstruKction of Light (2000)
  • Heavy ConstruKction (2000)
  • Vrooom Vrooom, innspilt mellom 1995-1996 (2001)
  • Ladies of the Road , innspilt mellom 1971-1972 (2002)
  • EleKtrik: Live in Japan (2003)
  • The Power to Believe Tour Box (2003)
  • The Condensed 21st Century Guide to King Crimson (2006)
  • Live at the Orpheum (2015)
  • Live in Torono (2016)
  • Radical Action to Unseat the Hold of Monkey Mind (2016)
  • Heroes EP (2016)
  • Live in Vienna (2018)
  • Meltdown: Live in Mexico City (2018)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «VH1 100 Greatest Artists». 
  2. ^ a b c d e f «Biography by Bruce Eder». 
  3. ^ a b c d e f g «ROBERT FRIPP - FROM CRIMSON KING TO CRAFTY MASTER by Eric Tamm». 
  4. ^ a b c d e f g Sid Smith (2019). An Observation over 50 Years. 
  5. ^ November 2016, Sid Smith04. «The Top 10 Best King Crimson 1970s Songs». Prog Magazine (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  6. ^ a b Bill Bruford (2009). Bill Bruford – the Autobiography. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]