Hopp til innhold

Powerpop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
The Who i konsert i 1972.

Powerpop (engelsk for «kraftpop») er en undersjanger av poprock,[1] som trakk inspirasjon fra 1960-tallets britiske og amerikanske rockemusikk. Den har tatt til seg en kombinasjon av musikalske virkemidler som sterke melodier, klar vokal og skarpe harmonier, økonomiske arrangementer og framtredende gitarriff. Instrumentale soloer er vanligvis holdt til et minimum, blueselementene er i stor grad nedtonet. Powerpop er hardere enn vanlig poprock, og fungerer som en blanding av pop og hardrock. På 1980- og 1990-tallet var det en kommersiell beskjeden sjangre, men på midten av 1990-tallet og inn i 2000-tallet gikk den i stor grad ned undergrunnen. Mens dens kulturelle innvirkning har gått opp og ned i tiårenes løp, er powerpop blant rockens mest vedvarende undersjangrer.[2]

Karakteristika

[rediger | rediger kilde]

Powerpop er en mer aggressiv form for poprock som er basert på fengende, melodiske og energiske melodier.[3] Forfatteren John M. Borack uttalte i boken Shake Some Action – The Ultimate Guide to Power Pop at sjangeren har ofte blitt benyttet på mange grupper og sangere med «lykksalig likegyldighet», og rettet mot ulike navn som Britney Spears, Green Day, The Bay City Rollers og Def Leppard.[1]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
Alex Chilton, fra Big Star, i 2004.
Cheap Trick, 1978

Opprinnelsen til powerpop er datert tilbake til rundt tidlig til midten av 1960-tallet med hva AllMusic kaller «en blanding mellom den knasende hardrocken til The Who og de melodiske melodiføring til The Beatles og The Beach Boys med de ringende gitarene til The Byrds kastet inn for godt mål.»[4] I henhold til hovedverket The Rolling Stone Encyclopedia of Rock & Roll kom undersjangerens fremste inspirasjon fra den britiske bølgen, særskilt beatmusikken som ble popularisert ved The Beatles og dens «klirrende gitarer, behagelige melodier, ulastelige vokalharmonier, og en generell lukt av tenåringsuskyld.»[5]

Det var Pete Townshend fra det engelske rockebandet The Who som skapte betegnelsen «powerpop» i et intervju i 1967 hvor han sa at «Powerpop er hva vi spiller — hva The Small Faces pleide å spille, og den form for pop som The Beach Boys spilte i dagene av «Fun, Fun, Fun», og som jeg foretrekker.»[6][a] Blant forløperne var The Small Faces, i henhold til blant annet Townshend,[8] men The Whos rolle i utviklingen av powerpop har blitt påpekt av sanger og låtskriver Eric Carmen fra The Raspberries, som mente at:

Pete Townshend skapte frasen for å definere hva The Who gjorde. Av en eller annen grunn kom betegnelsen aldri til bli heftet til The Who, men den ble heftet på de gruppene som kom ut av 70-tallet som spilte en form for melodiske sanger med knasende gitarer og en del vill tromming. Den bare festet seg til oss som lim, og det var ok for oss ettersom The Who var blant våre fremste rollemodeller. Vi bare elsket The Who.[9]

Flere andre grupper fra 1960-tallet var betydningsfulle for utviklingen og ekspansjonen av powerpop som stil, blant annet The Hollies og The Monkees, foruten også ‘mykere’ grupper som The Beau Brummels, The Cowsills og The Zombies. Andre grupper som The Knickerbockers, The Easybeats og The Outsiders bidro med ikoniske singler. Skribenten John Borack skrev at «Det er også ganske lett å trekke en ikke så krokete linje fra garasjerock til powerpop.»[10]

Ved 1970 var de særskilte stilistiske elementene til powerpop klart definert i innspillinger av den britiske gruppen Badfinger med singler som «No Matter What», «Baby Blue» og «Day After Day». De fungerte som oppskriftsmalen for den powerpop som skulle følge.[11]

Selv de grunnleggende påvirkningene på sjangeren var hovedsakelig britiske, var de band som utviklet og definerte powerpop på 1970-tallet bortimot alle amerikanske. The Raspberries’ «Go All The Way» fra 1972 er et bortimot perfekt uttrykk for de musikalske elementene i powerpop og gruppens fire album kan bli betraktet som svært representativt for sjangeren. I tillegg til hans band Nazz fra sent på 1960-tallet, berørte en del av Todd Rundgrens soloverk fra tidlig på 1970-tallet powerpop. Det samme gjorde innspillingene til Blue Ash, Flamin' Groovies, Artful Dodger og i særdeleshet Dwight Twilley (hvor hans hitsang «I'm on Fire» er et bevis på sjangerens hybride krysning).[12]

Den mest innflytelsesrike gruppe i perioden kan ha vært Big Star. Selv om Big Stars begynnende karriere tidlig på 1970-tallet fikk ingen kommersiell suksess, utviklet de en trofast kulttilhørighet og medlemmer av senere band som R.E.M. og The Replacements uttalte seg entusiastisk om deres beundring for gruppens musikk. The Replacements spilte faktisk inn en sang med tittelen «Alex Chilton» til hyllest av Big Stars leder.[13]

Høydepunkt

[rediger | rediger kilde]
Doug Fieger fra the Knack i konsert.
Nick Lowe i 1980

Motivert av framveksten av punkrock og nyveiv fikk powerpop en framtredende og kommersiell suksessfull periode på slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet.

Selv om begrepet «powerpop» ble født på 1960-tallet og benyttet så tidlig som i 1973 i referanse til gruppen Sweet,[14] var ikke betegnelsen i større bruk før i tiden rundt 1978. Forfatteren Michael Chabon skrev at «Powerpop i sin essensielle form ... var ikke eksisterende i antall år etter at det ble først identifisert. Like mye som de største verkene som ble utgitt av populære musikere på 1970-tallet, virkelig powerpop er i all vesentlighet stoff fra andre generasjon.»[15] Betegnelsen ble oftest benyttet i referanse til kritikernes favoritter som Elvis Costello og Nick Lowe, hvis stil ble vurdert som en mindre truende versjon av punkrock.[16][17]

Som punkerne likte powerpop-gruppene på slutten av 1970-tallet et skjevere og tøffere lydbilde enn deres forgjengere noen år tidligere. Tidvis ble det også benyttet synthesizere i musikken, skjønt ikke i samme grad som de som spilte nyveiv. Representative singler fra perioden er blant annet utgivelser fra plateselskapet Bomp! Records i Los Angeles med bandet 20/20 («Giving It All»), Shoes («Tomorrow Night»), og The Romantics («Tell It to Carrie»). Kommersielt større navn som Cheap Trick, The Cars og Blondie blandet innflytelse fra powerpop med andre musikkstiler og oppnådde deres første suksess med album utgitt i 1978. Cheap Tricks album Cheap Trick at Budokan (1979) solgte trippel platina i USA,[18] og singler som «Surrender» og «I Want You To Want Me» førte powerpop ut til et større publikum.

Visuelt var det en del powerpop-band som etterlignet utseendet til britiske band fra midten av 1960-tallet under den britiske bølgen med tynne slips og samme dress. Andre grupper som The Romantics benyttet røde lærklær som minnet om rock and roll-stjerner fra 1950-tallet som Little Richard. Det amerikanske bandet The Beat (senere kalt for Paul Collins' Beat) etterlignet klesstilen til sine samtidige i punkrockerne The Ramones.

Den største hiten på hitlistene ved et rent powerpop-band var The Knacks debutsingel «My Sharona» som holdt førsteplassen på Billboard Hot 100 i seks uker i løpet av sommeren 1979. Det medfølgende albumet, Get the Knack, som solgte til platina, steinsatte vegen for andre band som The Beat. Imidlertid førte den allestedsnærværende radiospillingen av «My Sharona» denne sommeren til en motreaksjon mot bandet, som igjen førte til en tilbakeslag for hele powerpopsjangeren generelt. Svært få av de powerpop-albumene som fulgte Get the Knack kom på albumlistene i det hele tatt, og de som greide det klarte bare å klatre halvveis på Billboard 200. The Romantics hadde en mindre hit med «What I Like About You» tidlig i 1980, men ved den tiden var powerpop vurdert som en forbipasserende fase av mange musikkritikere.[19] Mange av bandene fortsatte å utgi album på 1980-tallet, men med unntaket av The Romantics’ In Heat (1983), var det ingen som skaffet seg oppmerksomhet. Andre grupper som The Plimsouls, The Smithereens og The dB's ble spilt på collegeradio, hvor powerpop fortsatt var populært tiåret ut.

Storbritannia

[rediger | rediger kilde]

Innholdet av begrepet «powerpop» hadde en noe annen betydning i Storbritannia, og refererte til en annen musikkstil enn i USA. Avisen The Evening Standard benyttet begrepet i januar 1978 i en artikkel om nyveiv-bandene Rich Kids og Tonight.[20]

I tillegg ble den amerikanske nyveiv-gruppen Blondie gitt betegnelsen «powerpop» av den britiske pressen. Bandets sanger «One Way or Another» og «11:59» fra Parallel Lines demonstrerte klart Blondies powerpop-side. Det mest kjente australske powerpop-band i perioden var antagelig The Innocents. Rockhistorikeren Glenn A. Baker hevdet de var «det største powerpop-bandet siden Raspberries ble borte.»[21]

Etter å ha påvirket utviklingen av powerpop fra begynnelsen, gjorde den britiske rockegruppen The Kinks flere godt mottatte sanger i stilen av deres album Word of Mouth (1984), som «Do It Again».[22]

Noter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ I 1976 skrev journalisten Dave Marsh i The Rolling Stone Illustrated History of Rock & Roll at Townshend utvidet både R&B og hvit rock» og var meget påvirket av The Beach Boys Carl Wilson».[7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Borack, John M. (2007): Shake Some Action, s. 7.
  2. ^ CD-hefte-tekst til The Roots of Powerpop! og Poptopia!-seriene
  3. ^ Borack, John M. (2007): Shake Some Action, s. 8.
  4. ^ «Power Pop : Significant Albums, Artists and Songs, Most Viewed», AllMusic.
  5. ^ Romanowski, Patricia; George-Warren, Holly, red. (1995): The New Rolling Stone Encyclopedia of Rock & Roll. New York, NY: Fireside/Rolling Stone Press, ISBN 0-684-81044-1, s. 117
  6. ^ Altham, Keith (20. mai 1967): «Lily Isn't Pornographic, Say Who», NME
  7. ^ March, Dave (1976): The Rolling Stone Illustrated History of Rock & Roll.
  8. ^ Dodd, Philip (2005): The Book of Rock: From the 1950s to Today, Thunder's Mouth Press, ISBN 978-1-56025-729-5, s. 36, 109.
  9. ^ MacIntosh, Dan (4. september 2007): «With Raspberries reunion, Eric Carmen's no longer all by himself», Ecentral.my. Arkivert fra originalen den 24. mars 2012.
  10. ^ Borack, John M.; Brodeen, Bruce (4. august 2010): «’25 1960's era Garage Rock Nuggets’ by John M. Borack», Rockandrolltribe.com. Arkivert fra originalen den 10. mars 2012.
  11. ^ Borack, John M. (2007): Shake Some Action, s. 58
  12. ^ Mack, Adrian (juni 2005): «Dwight Twilley Interview», Nerve Magazine. Arkivert fra originalen den 5. februar 2012
  13. ^ «Alex Chilton by The Replacements», SongFacts
  14. ^ Taylor, Barry (19. juli 1973): «Riffs», The Village Voice, s. 56
  15. ^ Chabon, Michael: «Tragic Magic: Reflections on Power Pop»
  16. ^ Hilburn, Robert (23. april 1978): «Costello, Lowe: The Power in Pop», Los Angeles Times, s. M72
  17. ^ Cocks, Jay (26. juni 1978): «Bringing Power to the People» Arkivert 23. august 2013 hos Wayback Machine., Time
  18. ^ «Cheap Trick – At Budokan (album)», SwissCharts.com.
  19. ^ Rockwell, John (30. desember 1979): «Disco vs. Rock and Industry Ills Made the Year Dramatic», The New York Times, s. D20
  20. ^ Strothard, Russ (17. januar 1978): «Abba's next album rings up £1m sales», Evening Standard. Arkivert fra originalen den 13. oktober 2008.
  21. ^ «Here We Come liner notes» Arkivert 25. juli 2017 hos Wayback Machine. (pressemelding). Raven Records. 1984.
  22. ^ Callaway, Chris (17. mars 2010): «Working out the kinks: For Ray Davies, the music goes on» Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine., Boulderweekly.com

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Powerpop&oldid=24820756»