Hammondorgel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hammondorgel

Hammondorgelet er et elektromekanisk orgel som ble designet og bygd av Laurens Hammond rundt 1934.

Sentralt i oppbyggingen av instrumentet står den såkalte tonegeneratoren som drives av en elektrisk motor som er synkronisert med elektrisitetsforsyningens nettfrekvens (50 (EU) eller 60 Hz (USA)). Tonegeneratoren består av en rekke såkalte roterende tonehjul som er metallskiver med nær sinusformede mønstre i perifien. En stavmagnet, med en omviklet spole som videre er koblet til en LC-parallellresonanskrets (filter), er plassert helt inn mot ytre periferi av hvert tonehjul, og det elektriske signalet fra hvert enkelt tonehjul vil da være å sammenligne med en orgelpipe. Signalene blandes sammen i forhold til registrering og tangentkombinasjon og forsterkes videre i en relativt avansert rørbasert forsterker. Orgelet produserer en temperert, varm og levende lyd.

De mest kjente modellene, Hammond B3 og C3 kom i 1954, og var da blitt utvidet med et såkalt «touch response»-perkusjonssystem og en scanner vibrato. Det meste av det originale designet fra tidligere var likevel beholdt.

Hammondorglet ble opprinnelig solgt til kirker som et billigere alternativ til pipeorgelet, men kom til å bli brukt i jazz, blues og i større grad i rockemusikk (på 60- og 70-tallet) og gospelmusikk. Hammondorglet ble gjerne benyttet i kombinasjon med såkalt Leslie-høyttalerkabinett (med roterende horn og basshøyttalerbaffel). Dette introduserer både en amplitude- og frekvensmodulasjon av signalet samt en konstant dopplereffekt, noe som sprer lydspekteret betydelig.

Det originale hammondorglet har befestet sin posisjon i historien og er fremdeles i utstrakt bruk i orkestersammenheng grunnet dets unike lyd og solide konstruksjon. Dette til tross for at siste tonehjulsmodell rullet ut av fabrikken i 1974 og at flere digitale etterligninger har sett dagens lys de senere år.

Bruk blant artister[rediger | rediger kilde]

Booker T. Jones har angivelig spilt en rolle i at orgelet kom til rock, fra rhytm and blues. Den britiske organisten James Taylor sier at orgelet «ble populært [i Storbritannia] da personer som Booker T. & the M.G.'s og artistene fra Stax Records-platemerket kom til London» og hadde spillejobber.

Matthew Fisher spilte orgelet i «A Whiter Shade of Pale», som toppet listene i Storbritannia på sommeren 1967. Året før var første gang han støtte på orgelet, og da han spurte om å prøve Ian McLagans orgel, fikk han beskjed om at «Det er et skrikende behov etter Hammond-spellere - hvorfor tar du ikke og kjøper ett for deg sjæl?»

Rundt slutten av 1970-årene ble Hammond-orgel tildels oppfattet som umoderne, spesielt i Storbritannia der orgelet ofte ble brukt til pop-låter ved tilstelninger i social clubs.[1] Band gikk mere over til å bruke synthesizere, som var blitt billigere- og mere flyttbare enn orglene.[2]

Joey DeFrancesco - som har samarbeidet med Jimmy Smith[3] - er positiv til orgelets framtid, «Alle elsker det. Den gir en følelse av velvære (...) Jeg tror at det er større nå en noengang».[4]

Kjente eksemplarer[rediger | rediger kilde]

Hammond-orgel til høyre, utstilt på Teknisk Museum. Modellen er Hammond BC. Tilleggsbetegnelsen LaFleur - «blomsten» på norsk - skyldes ornamentikken (som er synlig på bildet)

Norge[rediger | rediger kilde]

Norske band med hammond-spillere er/var blant annet The Teddybears.

Komposisjoner med innslag av orgelet er blant annet gjort av Arne Nordheim.[6]

Orgelet fantes før på «hoteller og restauranter [der man] kunne lytte til (...) taffelmusikk (bakgrunnsmusikk under et måltid) fra en pianist, et Hammond-orgel eller et lite orkester».[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]