Bluesrock

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bluesrock
Sjanger-opprinnelse: Electric blues, rock and roll, Britisk blues
Kultur-opprinnelse: Tidlig til midt på 1960 tallet, i England og USA
Vanlige instrumenter: Bassgitar - Trommesett - Elektrisk gitar - Hammond orgel - Piano - Munnspill - Sang
Popularitet: Mest populær på 1960 og 1970 tallet
Sjangerslektninger
Heavy metal - Hard rock - Boogie rock - Psykedelisk rock - Garage rock - Stoner rock

Bluesrock er en musikksjanger som kombinerer blues og rock 'n roll, med vekt på elektrisk gitar.

Stilen oppstod på midten av 1960-tallet i England og USA med engelske band som The Rolling Stones og The Animals, og amerikanske band som Butterfield Blues Band og Siegel-Schwall Band som eksperimenterte med musikk fra eldre amerikanske bluesartister som Albert King, Howlin' Wolf, Robert Johnson, Jimmy Reed, Muddy Waters og B. B. King. Tidlig på 1970-tallet var grensen mellom blues rock og hard rock utydelig, da gruppene begynte å spille inn plater i rockestil. Med artister som Fabulous Thunderbirds og Stevie Ray Vaughan80- og 90-tallet vendte bluesrocken tilbake til bluesrøttene sine.

Typiske instrumenter er elektrisk gitar, trommer, bassgitar, keyboard, munnspill og sang.

Karakteristikker[rediger | rediger kilde]

Bluesrock kan karakteriseres av blues-aktig improvisasjon, tolvtakters blues, utvidede boogie-jams som bygger på gitar, og ofte en tyngre, riff-orientert sound enn det som kan finnes i tradisjonell Chicago blues. Den blir også ofte spilt i et raskt tempo, noe som igjen skiller den fra blues.

Instrumentasjon[rediger | rediger kilde]

Kjernen av bluesrock-lyden blir skapt av kombinasjonen av elektrisk gitar, bassgitar og trommer. El-gitaren er vanligvis kjørt gjennom en rørforsterker, eller overdrive. Ofte benyttes to gitarer, hvor én spiller akkompagnement-riff og akkorder på rytmegitar, mens den andre spiller melodiske linjer og soloer på sologitar. Mens bluesband fra 1950-tallet ofte benyttet ståbass, brukte bluesrock-gruppene fra 60-tallet elektrisk bass, som var enklere å forsterke. Keyboardinstrumenter som piano og Hammond-orgel var også ofte brukt. Som med elektrisk gitar ble lyden fra Hammond-orgelet også ofte kjørt gjennom en rørforsterker, som gir en råere «overdrive»-lyd til instrumentet. Sang spiller også ofte en nøkkelrolle, selv om vokalen kan være likestilt med sologitaren, eller til og med underliggende. Et antall bluesrocklåter er også rene instrumentaler.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Bluesrock følger 12-takters blues-struktur, men ofte med endrede akkorder slik som i Stormy Monday:

G9 | C9 | G9 | G9 | C9 | C9 | G9 / Am7 | Bm7 / Bbm7 | Am7 | Cm7 | G9 / C9 | G9 / D (aug)

istedet for den tradisjonelle G | C | G | G | C | C | G | G | D | C | G | G-progresjonen. Progresjonen blir ofte gjentatt, og sangene har ofte bare én seksjon, men det finnes unntak hvor noen stykker har en «B»-seksjon. Sangene er tradisjonelt i dur, men kan også være i moll, hvor den mest velkjente teknikken er en pentatonisk skala i moll med blåtone over en melodilinje i dur, slik Albert King bruker i nesten alle sine låter. Sologitaren benytter som oftest den pentatoniske skalaen, enten i dur eller moll.

Et typisk eksempel på bluesrock er Eric Claptons «Crossroads», som først kom ut på Wheels of Fire-albumet. Låten ble tilpasset fra Robert Johnsons «Cross Road Blues» og «Traveling Riverside Blues». Den smelter noen av de lyriske og musikalske stilene fra blues med rock-stilens raskere tempo og gitarsoloer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Mens rock og blues alltid har vært nært beslektet, ble ikke bluesrock en særpreget sjanger før sent på 1960-tallet. I 1963 debuterte amerikanske Lonnie Mack en rask, idiosynkratisk elektrisk blues gitarstil som senere ble identifisert som bluesrock.

Bluesrock-band[rediger | rediger kilde]

musikkstubbDenne musikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.