Canterbury-sound

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Canterbury-sound (engelsk: Canterbury sound eller scene, «lydbilde» eller «miljø») er en lokal engelsk undersjanger av progressiv rock.[1] Betegnelsen beskriver en løselig definert musikkstil som ble utviklet av et antall improviserende musikere, hvor en del av dem var basert i den engelske byen Canterbury i Kent i løpet av slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet.

Disse musikerne spilte sammen i tallrike band, med stadig personellendringer og jevnlig overlappende, og skapte en del likheter i deres musikk. Mange framstående engelske avantgardistiske musikere begynte deres karriere i Canterbury-band, blant annet Hugh Hopper, Steve Hillage, Dave Stewart (keyboardisten), Robert Wyatt, Kevin Ayers, Daevid Allen, og Mike Ratledge.[2][3] I årenes løp, med musikere fra andre regioner i England, blitt medlem av Canterbury-band, og nye band fra over hele verden har tilpasset seg Canterbury-sounden, har begrepet blitt mer en beskrivelse av en musikalsk stil enn en regional gruppe av musikere.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Canterbury-miljøet er hovedsakelig definert av en rekke musikere og band med sammenflettede medlemmer. Disse var ikke knyttet sammen av meget sterke musikalske likheter, men en del felles trekk var en bestemt lunefullhet, anstrøk av psykedelisk musikk, ganske dunkle sangtekster, og en anvendelse av improvisasjon avledet fra jazzen.[2] «Den virkelige kjernen i ’Canterbury-sounden’ er spenningen mellom kompliserte harmonier, utstrakte improvisasjoner, og den oppriktige ønsket om å skrive fengende popsanger. ... På sitt beste var Canterbury-musikken ... musikalsk fårete og musikalsk seriøs side om side på en underholdende og inntagende måte.»[4]

Det var en variasjon innenfor miljøet, eksempelvis fra poprocken til tidlige Soft Machine og mye av Caravan til avantgardistisk komponerte stykker som med tidlige National Health til improvisatorisk jazz som med senere Soft Machine og In Cahoots. Didier Malherbe (fra Gong) har definert miljøet som å ha «bestemte akkordskiftninger, særskilt i bruken av mollakkorder, bestemte harmoniske kombinasjoner, og en stor renhet i det estetiske, og en måte å improvisere som er meget forskjellig fra hva som er gjort i jazz.»[5]

Som med mange sjangrediskusjoner er det diskusjon om eksistensen og definisjonen av Canterbury-sounden og dets miljø. Dave Stewart har klaget på at han selv og mange andre musikere identifisert med Canterbury-miljøet aldri hadde noe med stedet Canterbury å gjøre. Tidligere bassist i Soft Machine, Hugh Hopper, som bodde i Whitstable, 8 km nord for Canterbury, uttalte at «Jeg tror at det er en ganske kunstig betegnelse, en journalistisk greie... Jeg bryr meg ikke, men folk som Robert [Wyatt], han hatet ideen ettersom han var født et annet sted og bare tilfeldigvis gikk på skole der. På den tiden da The Wilde Flowers ble dannet spilte vi knapt noen gang i Canterbury. Det var ikke før Robert og Daevid [Allen] dro til London for å begynne Soft Machine at noe skjedde i det hele tatt. De var ikke egentlig et Canterbury-band (...) om det hjelper folk å forstå eller høre mer musikk er det greit.»[5]

Hoppers familie bodde imidlertid i byen, og The Wilde Flowers spilte mange av deres første konserter i Canterbury, særlig i Beehive Club i Dover Street, og på byens mange fakulteter. Det var en konsert organisert av studentforeningen på Canterbury Technical College hvor Soft Machine delte scene med Pink Floyd to ganger, både før og etter at sistnevnte hadde fått platekontrakt. Det var i et hus i Whitstable (innenfor Canterburys byområde) at Caravan dro for å øve noen måneder før de flyttet til London og fikk platekontrakt.

Retrospektivt[rediger | rediger kilde]

En utgivelse med fire CD-er av arkivinnspillinger fra det tidlige Canterbury-miljøet (1962-1972), titulert Canterburied Sounds, Vol.s 1-4, ble utgitt av Brian Hopper på plateselskapet Voiceprint Records i 1998.[6] En dokumentarfilm om Canterbury-miljøet , kalt Romantic Warriors III: Canterbury Tales, ble utgitt av Zeitgeist Media i 2015.[7]

Grupper[rediger | rediger kilde]

Grupper assosiert med Canterbury-sounden:

Fem band var sentrale i Canterbury-miljøet:[8]

Andre band:

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]