Rhythm and blues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
«RnB» omdirigeres hit. Se også «Revidert nasjonalbudsjett»
Rhythm and blues
Sjanger-opprinnelse: Blues (Spesielt jump, elektrisk)
Gospel
Jazz
Kultur-opprinnelse: 1940-1950-tallet i USA
Vanlige instrumenter: Bassgitar - Trommesett - Gitar - Piano - Horninstrument - Orgel - Vokal - Bakgrunnsvokal
Popularitet: Merkbart fra 1940-1960-tallet, ikonisk deretter
Sjangerslektninger
Funk - Ska - Soul - Reggae - Rock and roll - Disco
senere: Beat music - Power pop - Psykedelisk rock - Garage rock - Pub rock (UK) - Mod revival
Regionale scener
New Orleans R&B

Rhythm and blues (R&B) er en populærmusikksjanger som kombinerer jazz, gospel og blues. Sjangeren var opprinnelig dansemusikk for afrikansk-amerikanere i ghettoen og hadde sitt kulturelle opphav i 1940-årene.[1] Begrepet «Rhytm and blues» ble brukt av musikktidsskriftet «Billboard» så tidlig som i 1943. Det første året var navnet «Blues & Rhythm», men ordene byttet plass i 1948. I 1960-årene spilte britiske band som The Animals og Rolling Stones rhythm and blues. I løpet 1970-årene ble «R&B» et begrep som også ble brukt om soul og funk.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Jerry Wexler fra Billboard magazine benyttet begrepet «Rhythm and blues» i 1948 for å markedsføre sjangeren i USA.[2] Begrepet erstattet uttrykket «race music», som opprinnelig ble brukt i det afrikansk-amerikanske miljøet, men som i etterkrigstiden ble oppfattet som et støtende begrep.[3][4] Fra juni 1949 til august 1969 kalte «Billboard» hitlisten sin for «Hot Rhythm & Blues Singles». I 1969 ble hitlisten omdøpt til «Best Selling Soul Singles».[5]

Låtskriver og produsent Robert Palmer kalte Rhythm and blues for «et samlebegrep for all musikk som ble laget for og av svarte amerikanere».[6] Han har brukt «R&B» som et synonym for jump blues.[7] Allmusic skiller sjangeren fra jump blues på grunn av en sterkere, gospel-lignende rytme.[8] Lawrence Cohn, forfatteren av Nothing but the blues, skrev at Rhythm & blues var et samlebegrep som ble funnet opp for å tjene musikkbransjens interesser. Ifølge ham omfattet begrepet all svart musikk bortsett fra klassisk og religiøs musikk, med unntak av gospelsanger dersom de solgte nok til å komme på hitlistene.[9] Langt inn i det 21. århundre er «R&B» fortsatt i bruk i noen sammenhenger for å kategorisere musikk laget av svarte musikere, til forskjell fra musikk utøvd av andre musikere.[10]

Typiske instrumenter[rediger | rediger kilde]

I den kommersielle Rhythm and blues-musikken som dominerte fra 1950- og frem til 1970-tallet bestod bandet vanligvis av piano, én eller to gitarer, bass, trommer og saksofon.[11]

Michael Jackson spilte blant annet Rhythm and blues på sitt album Off the Wall i 1979, der det ble brukt instrumenter som keyboard, synthesizer og trommemaskin i sangene Billie Jean, Beat it, Jam og Wanna be Startin' Somethin'.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forløpere[rediger | rediger kilde]

På på 1920- og 1930-tallet flyttet svært mange afrikanske amerikanere til de urbane områdene i Chicago, Detroit, New York, Los Angeles og andre storbyer. Dette skapte et nytt marked for jazz, blues og relaterte musikksjangre, ofte spilt av heltidsmusikere, enten alene eller i små grupper. Forløperne til Rhythm and blues var jazz og blues, som overlappet sent på 1920-tallet og i begynnelsen av 1930-tallet gjennom musikere som The Harlem Hamfats, Lonnie Johnson, Leroy Carr, Cab Calloway, Count Basie og T-Bone Walker. Elektrisk gitar ble stadig vanligere som hovedinstrument i denne musikken, i likhet med piano og saksofon.[12]

Sent på 1940-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1948 markedsførte RCA Victor musikk av afroamerikanere under navnet «Rhythm and Blues». Samme år dominerte Louis Jordan hitlistene med tre sanger, og to av topp 5-sangene var basert på Boogie-woogierytmene som var blitt populære i løpet av 1940-tallet.[13] Jordans band, Tympany Five (dannet i 1938), bestod av ham selv på saksofon og vokal, og øvrige musikere på trompet, tenorsaksofon, piano, bass og trommer.[14][15] Lawrence Cohn beskrev musikken som «'skitnere' enn hans boogie-era jazz-påvirkede blues». Robert Palmer beskrev det som «urban, rockete jazz med en tung, insisterende rytme». Jordans musikk, og musikken til Big Joe Turner, Roy Brown, Billy Wright og Wynonie Harris, ble kalt jump blues. I 1948 nådde Wynonie Harris' versjon av Roy Browns Good Rockin' Tonight andreplass på hitlistene, etter Sonny Thompsons Long Gone på førsteplass.[16][17]

I 1949 ble definisjonen «Rhythm and Blues» byttet ut med Billboard-kategorien «Harlem Hit Parade».[9] Samme år ble The Huckle-Buck spilt inn av bandleder og saksofonist Paul Williams, og havnet på førsteplass i R&B-listene, og forble der mesteparten av året. Sangen ble beskrevet som en «skitten» boogie fordi den var burlesk og villstyrig.[18]

Samme år kom også Jimmy Witherspoons versjon av Ain't Nobody's Business på fjerdeplass på hitlistene, mens Lois Jordan and the Tympany Five igjen kom inn i topp 5 med Saturday Night Fish Fry.[19] Mange av disse slagerene ble utgitt av nye uavhengige plateselskaper som Savoy Records, King Records, Imperial Records, Specialty Records, Chess Records og Atlantic Records.[12]

Første halvdel av 1950-tallet[rediger | rediger kilde]

Johnny Otis, som hadde fått platekontrakt med Newark-baserte Savoy Records, produserte mange R&B-slagere i 1951, deriblant Double Crossing Blues, Mistrustin' Blues og Cupid's Boogie, som alle havnet på førsteplass det året. Otis fikk hele ti av sine sanger med på Topp ti-listen i 1951. Vokaltrioen The Clovers, som sang en særpreget kombinasjon av blues og gospel, hadde en hit som nådde femteplass med Don't you Know I Love You (Atlantic Records).[20][21] I juli 1951 startet DJ Alan Freed fra Cleveland, Ohio radioshowet «The Moondog Rock Roll House Party», som ble sendt sent på natten på radiokanalen «WJW-AM Radio».[22] Freeds radioshow ble sponset av Fred Mintz, som drev en platebutikk med primært afroamerikansk klientell. Freed begynte å kalle R&B-musikken han spilte rock and roll'.

I 1951 begynte Little Richard Penniman å spille inn plater for RCA Records i jump blues-stilen til stjernene fra det sene 1940-tallet, Roy Brown og Billy Wright. Men det var ikke før han laget en demo i 1954, som fanget oppmerksomheten til Specialty Records, at hans nye, funky rhythm and blues begynte å sende ham inn i rampelyset i 1955. En rask rekkefølge av R&B-slagere fulgte, først med Tutti Frutti og Long Tall Sally, som influerte artister som James Brown[23], Elvis Presley[24] og Otis Redding.[25]

Ruth Brown (Atlantic Records) plasserte slagere i topp 5 hvert år fra 1951 til 1954 med Teardrops from My Eyes, Five, Ten, Fifteen Hours, (Mama) He Treats Your Daughter Mean og What a Dream. Faye Adams kom på andreplass med Shake a Hand i 1952. I 1953 ble Willie Mae Thorntons originalinnspilling av Leiber og Stollers Hound dog nummer tre på hitlistene. Ruth Brown var en av de ledende kvinnelige R&B-artistene. Musikken hennes ble sagt å ha «dype røtter i afroamerikansk vokaltradisjon».[26] Samme år hadde The Orioles, en doo-wop-gruppe, fjerdeplass med Crying in the Chapel.[27]

Fats Domino nådde topp 30 på poplistene i 1952 og 1953, deretter topp ti med Ain't That a Shame.[28] Ray Charles fikk sitt gjennombrudd med I Got a Woman i 1955. Big Bill Broonzy sa om Charles' musikk: «Han blander blues med religiøs musikk... Det er bare ikke riktig.» («He's mixing the blues with the spirituals... I know that's wrong.»)[29]

I 1954 ble Sh-Boom av The Chords den første slageren som gikk over fra R&B-listen til topp ti. Frem til 1955 lå Hearts of Stone av The Charms på topp 20.[30]

Bo Diddleys debutalbum Bo Diddley/I'm A Man klatret til andreplass på R&B-listen.

Etter oppfordring fra Leonard Chess i Chess Records skrev Chuck Berry om countryfele-låten Ida Red. Resultatet ble Maybellene, som nådde både nummer 3 på R&B-listene og topp 30 på poplistene. Alan Freed, som hadde flyttet til det mye større markedet i New York i 1954, hjalp innspillingen med å bli populær blant hvite tenåringer.[31]

Sent på 1950-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1956 ble det arrangert en egen «Top Stars of '56»-turné med Al Hibbler, Frankie Lymon & the Teenagers og Carl Perkins blant de fremste artistene. Særlig slo Carl Perkins' Blue Suede Shoes an blant dem som kjøpte R&B-plater. På denne turneen deltok også Chuck Berry, Cathy Carr, Shirley & Lee, Della Reese, the Cleftones og the Spaniels med Illinois Jacquets Big Rockin' Rhythm Band. Turneen besøkte blant annet Columbia, Annapolis, Pittsburgh, Syracuse, Rochester og Buffalo, deler av Canada og Midtvesten i USA, før den endte opp i Texas. I Annapolis forsøkte mellom 50 000 og 70 000 mennesker å komme inn på en utsolgt konsert med plass til 8 000. Det ble totalt trafikk-kork i området, og korken løste seg ikke opp før etter syv timer.[32]

Filmindustrien begynte i 1956 å lage filmer med R&B-musikere. Little Richard, Chuck Berry, Fats Domino, Big Joe Turner, The Treniers, The Platters og The Flamingos dukket alle opp på det hvite lerretet.[33]

Elvis Presley-sangene Jailhouse Rock/Treat Me Nice og All Shook Up nådde R&B topp 5 i 1957 på henholdsvis første- og femteplass.[34] Nat King Cole, en tidligere jazzpianist som hadde sanger på først og andreplass på hitlistene tidlig på 1950-tallet, hadde en sang på R&B topp 5 i 1958, «Looking Back»/«Do I Like It».

I 1959 debuterte to plateselskap som var eid av afroamerikanere, Sam Cookes Sar og Berry Gordons Motown Records. Ett av dem oppnådde suksess.[35] Brook Benton var på toppen av R&B-listene i 1959 med en førsteplass og to andreplasser.[36] Lloyd Price, som i 1952 hadde førsteplassen med Lawdy Miss Clawdy oppnådde en førsteplass med sin versjon av Stagger Lee, mens Personality kom på femteplass i 1959.[37][38]

Den hvite bandlederen for The Bill Black Combo, Bill Black, som hadde hjulpet Elvis Presley ved starten på hans karriere, var populær blant svarte lyttere. Nitti prosent av hans platesalg var til afroamerikanere, og hans Smokey, Part 2 (1959) nådde førsteplass på afrikansk-amerikanske hitlister. Hi Records hadde ikke bilder av gruppen på tidlige plater.[39]

1960-tallet og senere[rediger | rediger kilde]

Sam Cookes hit Chain Gang fikk en femteplass på amerikanske hit-lister i 1960. Denne hiten var en typisk R&B-låt, det samme var Chubby Checkers The Twist, som også fikk en femteplass.[40][41] Tidlig på sekstitallet ble kategorien som tidligere var kjent som rhythm and blues kalt soul music, mens lignende musikk av hvite artister ble kalt blue eyed soul.[42] Plateselskapet Motown Records fikk sin første million-selgende singel i 1960 med The Miracles' Shop Around, og i 1961 hadde Stax Records sin første hit med Carla Thomas' Gee Whiz! (Look at His Eyes).[43][44] Stax' neste hit, Mar-Keys' instrumental-låt Last Night (som også ble utgitt i 1961) introduserte den råere Memphis soul-lyden som Stax ble kjent for. På Jamaica påvirket R&B utviklingen av ska.[45][46][47]

1970-tallet var Rhythm and blues et samlebegrep for soul, funk og disco. Parallelt ble britisk pub-rock påvirket av tidlig R&B, og senere av mod revival. På 2010-tallet blir kortformen R&B nesten alltid brukt i stedet for det lengre rhythm and blues, og kommersielt brukes begrepet oftest om «samtids-R&B», som er en nyere versjon av den soul- og funk-inspirerte popmusikken som oppstod da disco-sjangeren begynte å gå av moten.

Britisk rhythm and blues[rediger | rediger kilde]

Britisk rhythm and blues utviklet seg tidlig på 1960-tallet, hovedsakelig som respons på platene fra amerikanske artister, som ofte ble brakt over av afroamerikanske soldater stasjonert i England under den kalde krigen, eller handelsflåte sjømenn som besøkte havner som London, Liverpool, Newcastle upon Tyne eller Belfast.[48] Mange band, spesielt på de nye klubbscenene i London, forsøkte å kopiere de afrikansk-amerikanske rhythm and blues-artistene. Dermed oppstod en råere eller «skitnere» stil enn musikken til de mer populære beat-gruppene.[49] Først utviklet fra tradisjonell jazz, skiffle og folk club-scenene, fokuserte tidlige artister på større blues-artister og standardformer, spesielt Alexis Korner som var en mentor for medlemmer av The Rolling Stones, The Yardbirds, Manfred Mann, Graham Bond Organisation og The Kinks.[49] Selv om denne «purist» interessen i blues kom til å ha påvirkning på store britiske artister som ERic Clapton, Jeff Beck, Peter Green og Jimmy Page, hadde andre artister fattet interesse i et bredere spenn av rhythm and blues stiler.[49]

Det mest suksessrike bandet var The Rolling Stones, som på sitt første-album The Rolling Stones (1964) hovedsakelig spilte standard rhythm and blues. De ble raskt et av de mest populære britiske bandene (ved siden av The Beatles), og ledet an den andre bølgen av britiske listetopper på amerikanske hitlister.[49] I tillegg til Chicago-blues-numre spilte Rolling Stones inn cover-versjoner av sanger av Chuck Berry og Bobby Womack. I 1964 fikk Rolling Stones sin første nummer én-hit i England med Womacks It's All Over Now.[50] Blues-sanger og påvirkning fra blues-musikken forble et særtrekk ved Rolling Stones' musikk. Andre band fra London var The Yardbirds, The Kinks, Manfred Mann og The Pretty Things, foruten mer jazz-påvirkede grupper som the Graham Bond Organisation, Georgie Fame og Zoot Money.[49] I andre byer dukket det opp band som The Animals fra Newcastle on Tyne, The Moody Blues og Spencer Davis Group fra Birmingham, og Them fra Belfast. Ingen av disse bandene spilte bare rhythm and blues, men på de første plateutgivelsene deres var R&B den dominerende sjangeren.[49]

I den britiske Mod-bevegelsen lyttet man først og fremst til R&B og senere soul-musikk.[51] Band som Small Faces, The Creation og The Who sprang ut av dette miljøet. Mange av disse bandene ble svært populære i England, men klarte ikke å slå igjennom i det amerikanske markedet.[51]

De britiske R&B-bandene lagde musikk som var veldig forskjellig fra musikken som afrikansk-amerikanske artister spilte. Britene brukte gjerne flere gitarer, og musikken deres var ofte mer energisk.[51] De fleste av disse bandene gikk raskt videre fra å spille amerikanske standard-låter til å skrive og fremføre sin egen musikk, og dermed forlot de ofte sine R&B-røtter.[51] Mange ble foregangsfigurer for psykedelisk rock og senere progressiv rock, og ble dermed viktige for utviklingen av rocken generelt.[51]

Rhythm and Blues i Norge[rediger | rediger kilde]

En av de utenlandske R&B-artistene som tidlig etablerte seg i Norge var «Little Earl Wilson». Han flyttet til Norge i 1964, og dannet kort tid etter bandet The Sapphires. Dette var i starten en navnløs gruppe musikere som øvde på Club 7, men produsent Svein Erik Børja sikret fort bandet en kontrakt med Polydor.[52] Bandet utga tre singler i løpet av sin karriere, og ble et av de første R&B-bandene som turnerte i Tyskland.[52] The Sapphires ble oppløst i 1968, men de fleste medlemmene fortsatte i andre band. Little Earl selv dannet Club 7 Explosion, der et av medlemmene var Inger Lise Rypdal (på den tiden Inger Lise Andersen).

Dr. Hendersons Blues Caravan ble dannet i 1967 av Terje Ogden, Georg Ogden, Per Ivar Fure og Jan Veselka etter at bandet Green Onions ble oppløst. Bandet fikk prøve seg på Club RB i Moss, og dro derfra til Oslo hvor de debuterte på Club 7. Bandet ble etter hvert Club RBs faste husband. I 1968 spilte de inn platen It's driving me insane.[53]

Et annet R&B-band som gjorde seg bemerket på slutten av 1960-tallet var Wentzel (1967), som også hadde sine røtter i Club 7. Geir Wentzel tok med seg Geir Hovensjø og Arild Engh fra sitt andre band Black & White; andre medlemmer ble Inger Lise Rypdal og Arild Engh. Bandet dannet grunnlaget for det som ble kjent som Toten Groove, og åpnet døren for artister som Viggo Sandvik, Maj Britt Andersen og Eldar Vågan. Da bandet ble oppløst i 1969, kun halvannet år etter at de startet, gikk flere av medlemmene over i andre band som Torry Enghs og Ole Ivars.

Tidlig på 1970-tallet dukket Rhythmic Six opp fra Bergen. Bandet spilte inn flere plater, og produserte slagere som Don't Play that Song og A brand new Caddilac. Stein Johannessen (gitar, munnspill, vokal), Harald Irgens Muri (orgel, piano, vokal) og Karsten Hansen dannet senere bandet Rhythmic i 2006.

Varianter av R&B[rediger | rediger kilde]

  • Quiet storm er en type jazzmusikk som ofte er rolig og romantisk
  • New Jack Swing er en sammensetning av hiphop og R&B
  • Hip Hop Soul er ganske likt New Jack Swing, men med mer hiphop enn R&B
  • Neo Soul er New Jack Swing med klassisk soul fra 1970

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The new blue music: changes in rhythm & blues, 1950–1999, s. 172
  2. ^ Sacks, Leo (29. august 1993). «The Soul of Jerry Wexler». New York Times. Besøkt 11. januar 2007. 
  3. ^ Cohn, Lawrence; Aldin,Mary Katherine; Bastin,Bruce (1993). Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press. s. 314. ISBN 978-1558592711. 
  4. ^ Jerry Wexler, famed record producer, dies at 91, Nekesa Mumbi Moody, AP Music Writer, Dallas Morning News, 15 August 2008
  5. ^ Whitburn, Joel (2004). Top R&B/Hip-Hop Singles: 1942-1995. Record Research. ISBN 0-89820-115-2. 
  6. ^ Palmer, Robert (1995-kk09-19). Rock & Roll: An Unruly History. Harmony. ISBN 978-0-517-70050-1. 
  7. ^ Palmer, Robert. Deep Blues: A Musical and Cultural History of the Mississippi Delta. Viking Adult. ISBN 978-0-670-49511-5. 
  8. ^ Allmusic.com
  9. ^ a b Cohn, Lawrence; Aldin,Mary Katherine; Bastin,Bruce (1993). Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press. ISBN 978-1558592711. 
  10. ^ http://www.urbandictionary.com/define.php?term=R%26B
  11. ^ Go Cat Go! Craig Morrison. 1952. University of Illinois Press. page 30. ISBN 0-252-06538-7
  12. ^ a b Tad Richards, «Rhythm and Blues», St. James Encyclopedia of Pop Culture, 2002
  13. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1947». Billboard. Arkivert fra originalen 21. juli 2012. Besøkt 23. desember 2007. 
  14. ^ [1][død lenke]
  15. ^ «Louis Jordan at All About Jazz». Allaboutjazz.com. Besøkt 7. januar 2010. 
  16. ^ The Vocal Group Harmony Web Site
  17. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1948». Billboard. Arkivert fra originalen 21. juli 2012. Besøkt 23. desember 2007. 
  18. ^ Andy Gibson (II) – Biography
  19. ^ Billboard.com – Year End Charts – Year-end Singles – Hot R&B/Hip-Hop Songs
  20. ^ The Vocal Groups
  21. ^ Clovers Don't You Know I Love You & Other Favorites CD
  22. ^ Digital Case – Search Results
  23. ^ White, Charles. (2003), p. 231. The Life and Times of Little Richard: The Authorised Biography. Omnibus Press.
  24. ^ White (2003), p. 227
  25. ^ White (2003), p. 231
  26. ^ Floyd, Samuel Jr. (1995). The Power of Black Music. Oxford University Press INC. s. 177. 
  27. ^ «The Orioles Record Label Shots». Besøkt 23. desember 2007. 
  28. ^ Go, Cat, Go! by Carl Perkins and David McGee 1996 pages 111 Hyperion Press ISBN 0-7868-6073-1
  29. ^ Cohn, Lawrence; Aldin,Mary Katherine; Bastin,Bruce (1993). Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press. s. 173. ISBN 978-1558592711. 
  30. ^ Go, Cat, Go! by Carl Perkins and David McGee 1996 page 111 Hyperion Press ISBN 0-7868-6073-1
  31. ^ Billboard.com – Biography – Chuck Berry
  32. ^ Go, Cat, Go! by Carl Perkins and David McGee 1996 pages 188, 210, 212–214 Hyperion Press ISBN 0-7868-6073-1
  33. ^ Don't Knock the Rock (1956), Rock Around the Clock(1956), Rock, Rock, Rock (1956), Rumble on the Docks (1956), Shake, Rattle & Rock! (1956), The Girl Can't Help It (1956), Rock Baby, Rock It (1957), Untamed Youth (1957), Go, Johnny, Go! (1959)
  34. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1957». Billboard. Arkivert fra originalen 22. juli 2012. Besøkt 23. desember 2007. 
  35. ^ Palmer, Robert (19. september 1995). Rock & Roll: An Unruly History. Harmony. s. 82. ISBN 978-0-517-70050-1. 
  36. ^ Simon, Tom. «Brook Benton Biography». Besøkt 23. desember 2007. 
  37. ^ «Information Not Found». Billboard.com. Arkivert fra originalen 22. juli 2012. Besøkt 7. januar 2010. 
  38. ^ «Information Not Found». Billboard.com. Arkivert fra originalen 21. juli 2012. Besøkt 7. januar 2010. 
  39. ^ The Blue Moon Boys—The Story of Elvis Presley's Band. Ken Burke and Dan Griffin . 2006. Chicago Review Press. pages 138, 139. ISBN 1-55652-614-8
  40. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1959». Billboard. Besøkt 23. desember 2007. 
  41. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1960». Billboard. Besøkt 23. desember 2007. 
  42. ^ Palmer, Robert (19. september 1995). Rock & Roll: An Unruly History. Harmony. s. 82. ISBN 978-0-517-70050-1. 
  43. ^ Palmer, Robert (19. september 1995). Rock & Roll: An Unruly History. Harmony. s. 83,84. ISBN 978-0-517-70050-1. 
  44. ^ [2] sample of "Gee Whiz"
  45. ^ «allmusic». allmusic. Besøkt 7. januar 2010. 
  46. ^ «The Origins of Ska, Reggae and Dub Music». Potentbrew.com. 3. august 1999. Besøkt 7. januar 2010. 
  47. ^ «The Beginning». Web.fccj.edu. Besøkt 7. januar 2010. 
  48. ^ R. F. Schwartz, How Britain Got the Blues: the Transmission and Reception of American Blues Style in the United Kingdom (Aldershot: Ashgate, 2007), ISBN 0-7546-5580-6, p. 28.
  49. ^ a b c d e f V. Bogdanov, C. Woodstra and S. T. Erlewine, All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul (Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3rd edn., 2002), ISBN 0-87930-653-X, pp. 1315–1316.
  50. ^ Bill Wyman, Rolling With the Stones (DK Publishing, 2002), ISBN 0-7894-9998-3, p. 137.
  51. ^ a b c d e V. Bogdanov, C. Woodstra and S. T. Erlewine, All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul (Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3rd edn., 2002), ISBN 0-87930-653-X, pp. 1321–1322.
  52. ^ a b Rockipedia: Earl Wilson
  53. ^ [http//www.rockipedia.no/Vault.aspx?entity=167290 Rockipedia: Dr. Hendersons Blues Caravan]