Rhythm and blues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rhythm and blues
Sjanger-opprinnelse:Blues (Spesielt jump-, elektrisk)
gospel
jazz
Kultur-opprinnelse:1940-1950-tallet i USA
Vanlige instrumenter:Bassgitar - Trommesett - Gitar - Piano - Blåseinstrumenter - Orgel - Vokal - Bakgrunnsvokal
Popularitet:Merkbart fra 1940-1960-tallet, ikonisk deretter
Sjangerslektninger
Funk - Ska - Soul - Reggae - Rock and roll - Disco
senere: Beat music - Power pop - Psykedelisk rock - Garage rock - Pub rock (UK) - Mod revival
Regionale scener
New Orleans R&B

Rhythm and blues, også forkortet til R&B eller RnB, er en musikksjanger inn populær afroamerikansk musikk som har sin opprinnelse på 1940-tallet i USA.[1] Begrepet ble opprinnelig benyttet av plateselskaper for å beskrive innspillinger markert hovedsakelig til urbane afroamerikanere på en tid da «urban, rockete, jazzbasert musikk med en tung, iherdig takt» ble stadig mer populært.[2] I kommersiell rhythm and blues-musikk, typisk for 1950- til ut på 1970-tallet, besto musikkgruppene vanligvis av piano, en eller to gitarer, bass, trommer, saksofon og tidvis et kor. Sangtekstene handlet ofte om den afroamerikanske erfaring, bestående av smerte og søken etter frihet og glede.[3] Tekstene fokuserte tungt på tema som triumf og mislykkethet, frihet, økonomi, streben, lengsler og seksuelle forhold.

Begrepet «rhythm and blues» har gjennomgått en rekke endringer i meningsinnhold i årenes løp. Tidlig på 1950-tallet ble det jevnlig anvendt for plater med bluesmusikk.[4] Fra midten av 1950-tallet, etter at denne musikkstilen hadde bidratt til framveksten av rock and roll, kom begrepet «R&B» til bli benyttet for å referere til musikk som utviklet seg fra, og som hadde tatt opp i seg elektrisk blues, foruten også gospel og soulmusikk. På 1960-tallet ble flere britiske rockegrupper, slike som The Rolling Stones, The Who og The Animals referert til, og promotert som, R&B-band; plakater for The Whos opphold ved Marquee Club i London i 1964 hadde slagordet «Maksimal R&B».[5] Denne kontakten med R&B er i dag kjent som «britisk rhythm and blues». Ved 1970-tallet hadde begrepet rhythm and blues igjen endret meningsinnhold og ble benyttet som en generell fortegnelse for soul og funk. På 1980-tallet ble det utviklet en nyere form for R&B som ble karakterisert som samtidens R&B. Den kombinerte elementer av rhythm and blues, soul, funk, pop, hiphop og elektronisk dansemusikk. Populære R&B-sangere på 1990-tallet besto blant annet av Prince, Michael Jackson, R. Kelly, Stevie Wonder,[6] Whitney Houston,[6][7][8] og Mariah Carey.[7][9][10]

Etymologi og definisjoner[rediger | rediger kilde]

R&B-sanger Ruth Brown.
Louis Jordan, New York, 1946.
Lonnie Johnson i Chicago, 1941
Cab Calloway, 1947.

Selv om Jerry Wexler fra magasinet Billboard er kreditert for å gitt betegnelsen «rhythm and blues» i USA i 1948,[11] var begrepet i bruk i Billboard så tidlig som i 1943.[12][13] Det erstattet betegnelsen «race music», som i seg selv kom fra innenfor det afroamerikanske samfunnet, men som ble forstått som nedsettende i etterkrigstiden.[14][15] Betegnelsen «rhythm and blues» ble benyttet av Billboard i deres hitlister fra juni 1949 og fram til august 1969 da dets lister med «Hot Rhythm & Blues Singles» ble omdøpt til «Best Selling Soul Singles».[16] Før «rhythm and blues» ble opprettet hadde ulike plateselskaper allerede begynt å erstatte betegnelsen «race music» med «sepia series».[17] «Sepia» henviser ellers til en «svartbrunt fargestoff som blir brukt som vannfarge».[18] I 2010 grunnla LaMont Robinson et egent æresgalleri og museum for musikken, Rhythm & Blues Hall of Fame Museum.[19]

Skribent og produsent Robert Palmer definerte rhythm & blues som «et oppsamlingsbegrep som refererte til enhver musikk som ble gjort av og for afroamerikanere.»[20] Han benyttet samtidig begrepet «R&B» som et synonym for jump-blues.[21] Imidlertid har AllMusic adskilt det fra jump-blues grunnet dets sterkere, mer gospelpregete backbeat.[22] Lawrence Cohn, forfatter av Nothing but the Blues, skrev at rhythm and blues var et paraplybegrep som ble oppfunnet for industriens bekvemmelighet. I henhold til ham omfattet begrepet all svart musikk, men ikke klassisk og religiøs musikk, unntatt om en gospelsang solgte nok til å havne på hitlistene.[14] Godt inn på 2000-tallet ble begrepet R&B fortsatt brukt (i en del kontekster) for å kategorisere musikk gjort av afroamerikanske musikere, som særskilt fra musikk gjort av andre musikere.

I den kommersielle rhythm and blues-musikken typisk for 1950-tallet og ut 1970-tallet, besto musikkgruppene vanligvis av piano, en eller to gitarer, bass, trommer og saksofon. Arrangementene var øvet på til det punkt hvor det spilt uanstrengt. Musikerne benyttet tidvis også et kor. Enkle, gjentatt deler gikk inn i hverandre og som skapte kraft og rytmisk vekselspill og frambrakte en moden, melodiøs og ofte sugende teksturer som ikke frambrakte noen individuell sound. Mens sangerne var emosjonelt engasjert i sangtekstene, ofte intenst, forble de cool, avslappet, og i kontroll. Bandene var kledd i dress, til og med uniformer, en praksis assosiert med moderne populærmusikk som de som spilte rhythm and blues søkte å dominere. Sangtekstene ble ofte forstått som fatalistiske, og musikken fulgte vanligvis forutsigbare mønstre med akkorder og strukturer.[23]

Historie[rediger | rediger kilde]

Forløpere[rediger | rediger kilde]

Den store folkevandringen afroamerikanere fra sørstatene og til de urbane industristedene i nord, til sentre som Chicago, Detroit, New York, Los Angeles og andre steder på 1920- og 1930-tallet, skapte et nytt marked for jazz, blues og andre beslektede musikksjangre. Disse sjangrene ble ofte framført av fulltidsmusikere som enten spilte alene eller i små musikkgrupper. Disse forløperne til rhythm and blues kom fra jazz og blues som ble overlappet på slutten av 1920-tallet og tiåret etter ved musikken til musikere som Harlem Hamfats, en jazzgruppe fra Chicago, med deres hitsang «Oh Red» (1936), foruten også Lonnie Johnson, Leroy Carr, Cab Calloway, Count Basie, og T-Bone Walker. Det var også en økende vektlegging på elektrisk gitar som hovedinstrument, foruten også piano og saksofon.[24][25]

Ved 1946 begynte den ti år lange dominansen til swing begynt å ebbe ut, men behovet for spennende dansemusikk var fortsatt tilstede. Tidlige R&B-musikere brøt med opplegget til storband ved å spille i mindre grupper og synge i bluesens stil og struktur. Saksofon og piano var fortsatt dominerende, men elektrisk gitar og bass ga volum og intensitet, og gjorde den nye sounden ideell for radio og jukebokser.[25]

Sent på 1940-tallet[rediger | rediger kilde]

Fats Domino, 1973.
Eric Bell og Bo Diddley, 1984.
Little Richard, 1966.
Ray Charles, 2003.

I 1948 markedsførte RCA Victor musikk av afroamerikanere under betegnelsen «rhythm and blues». Samme år dominerte Louis Jordan hitlistene med tre sanger, og to av topp 5-sangene var basert på boogie-woogie-rytmene som var blitt populære i løpet av 1940-tallet.[26] Jordans band, Tympany Five (dannet i 1938), besto av ham selv på saksofon og vokal, og øvrige musikere på trompet, tenorsaksofon, piano, bass og trommer.[27] Lawrence Cohn beskrev musikken som «'skitnere' enn hans jazz-påvirkede blues fra boogie-tiden». Robert Palmer beskrev det som «urban, rockete jazz med en tung, insisterende rytme». Jordans musikk, og musikken til Big Joe Turner, Roy Brown, Billy Wright og Wynonie Harris, ble kalt jump-blues. I 1948 nådde Wynonie Harris' versjon av Roy Browns «Good Rockin' Tonight» andreplass på hitlistene, etter Sonny Thompsons «Long Gone» på førsteplass.[28][29]

I 1949 ble definisjonen «rhythm and blues» byttet ut med Billboard-kategorien «Harlem Hit Parade».[14] Samme år ble «The Huckle-Buck» spilt inn av bandleder og saksofonist Paul Williams, og havnet på førsteplass i R&B-listene, og forble der mesteparten av året. Sangen ble beskrevet som en «skitten» boogie fordi den var burlesk og villstyrig.[30]

Samme år kom også Jimmy Witherspoons versjon av «Ain't Nobody's Business» på fjerdeplass på hitlistene, mens Louis Jordan og Tympany Five igjen kom inn i topp 5 med Saturday Night Fish Fry.[31] Mange av disse slagerne ble utgitt av nye uavhengige plateselskaper som Savoy Records, King Records, Imperial Records, Specialty Records, Chess Records og Atlantic Records.[24]

Første halvdel av 1950-tallet[rediger | rediger kilde]

Johnny Otis, som hadde fått platekontrakt med Newark-baserte Savoy Records, produserte mange R&B-slagere i 1951, deriblant «Double Crossing Blues», «Mistrustin' Blues» og «Cupid's Boogie», som alle havnet på førsteplass det året. Otis fikk hele ti av sine sanger med på Topp ti-listen i 1951. Vokaltrioen The Clovers, som sang en særpreget kombinasjon av blues og gospel, hadde en hit som nådde femteplass med «Don't you Know I Love You» (Atlantic Records).[32][33] I juli 1951 startet DJ Alan Freed fra Cleveland, Ohio radioshowet «The Moondog Rock Roll House Party», som ble sendt sent på natten på radiokanalen «WJW-AM Radio».[34] Freeds radioshow ble sponset av Fred Mintz, som drev en platebutikk med primært afroamerikansk klientell. Freed begynte å kalle R&B-musikken han spilte for «rock and roll».

I 1951 begynte Little Richard Penniman å spille inn plater for RCA Records i jump-blues-stilen til stjernene fra det sene 1940-tallet, Roy Brown og Billy Wright. Men det var ikke før han laget en demo i 1954, som fanget oppmerksomheten til Specialty Records, at hans nye, funky rhythm and blues begynte å sende ham inn i rampelyset i 1955. En rask rekkefølge av R&B-slagere fulgte, først med «Tutti Frutti» og «Long Tall Sally», som påvirket sangere som James Brown[35], Elvis Presley[36] og Otis Redding.[37]

Ruth Brown (Atlantic Records) plasserte slagere i topp 5 hvert år fra 1951 til 1954 med «Teardrops from My Eyes», «Five, Ten, Fifteen Hours», «(Mama) He Treats Your Daughter Mean» og «What a Dream». Faye Adams kom på andreplass med «Shake a Hand» i 1952. I 1953 ble Willie Mae Thorntons originalinnspilling av Leiber og Stollers «Hound Dog» nummer tre på hitlistene. Ruth Brown var en av de ledende kvinnelige R&B-artistene. Musikken hennes ble sagt å ha «dype røtter i afroamerikansk vokaltradisjon».[38] Samme år hadde The Orioles, en doo-wop-gruppe, fjerdeplass med «Crying in the Chapel».[39]

Fats Domino nådde topp 30 på poplistene i 1952 og 1953, deretter topp ti med «Ain't That a Shame».[40] Ray Charles fikk sitt gjennombrudd med «I Got a Woman» i 1955. Big Bill Broonzy sa om Charles' musikk: «Han blander blues med religiøs musikk... Det er bare ikke riktig.»[41]

I 1954 ble «Sh-Boom» av The Chords den første slageren som gikk over fra R&B-listen til topp ti. Frem til 1955 lå «Hearts of Stone» av The Charms på topp 20.[40] Bo Diddleys debutalbum Bo Diddley/I'm A Man klatret til andreplass på R&B-listen.

Etter oppfordring fra Leonard Chess i Chess Records skrev Chuck Berry om countryfele-låten «Ida Red». Resultatet ble «Maybellene»', som nådde både nummer 3 på R&B-listene og topp 30 på poplistene. Alan Freed, som hadde flyttet til det mye større markedet i New York i 1954, hjalp innspillingen med å bli populær blant hvite tenåringer.[42]

Sent på 1950-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1956 ble det arrangert en egen «Top Stars of '56»-turné med Al Hibbler, Frankie Lymon & the Teenagers og Carl Perkins blant de fremste sangerne. Særlig slo Carl Perkins' «Blue Suede Shoes» an blant dem som kjøpte R&B-plater. På denne turneen deltok også Chuck Berry, Cathy Carr, Shirley & Lee, Della Reese, The Cleftones og The Spaniels med Illinois Jacquets Big Rockin' Rhythm Band. Turneen besøkte blant annet Columbia, Annapolis, Pittsburgh, Syracuse, Rochester og Buffalo, deler av Canada og Midtvesten i USA, før den endte opp i Texas. I Annapolis forsøkte mellom 50 000 og 70 000 mennesker å komme inn på en utsolgt konsert med plass til 8 000. Det ble totalt trafikk-kork i området, og korken løste seg ikke opp før etter syv timer.[43]

Filmindustrien begynte i 1956 å lage filmer med R&B-musikere. Little Richard, Chuck Berry, Fats Domino, Big Joe Turner, The Treniers, The Platters og The Flamingos dukket alle opp på filmlerretet.[44]

Elvis Presley-sangene «Jailhouse Rock»/«Treat Me Nice» og «All Shook Up» nådde R&B topp 5 i 1957 på henholdsvis første- og femteplass.[45] Nat King Cole, en tidligere jazzpianist som hadde sanger på først og andreplass på hitlistene tidlig på 1950-tallet, fikk en sang på R&B topp 5 i 1958, «Looking Back»/«Do I Like It».

I 1959 ble det etablert to plateselskap som var eid av afroamerikanere, Sam Cookes Sar og Berry Gordons Motown Records. Sistnevnte oppnådde stor suksess.[46] Brook Benton var på toppen av R&B-listene i 1959 med en førsteplass og to andreplasser.[47] Lloyd Price, som i 1952 hadde førsteplassen med «Lawdy Miss Clawdy» oppnådde en førsteplass med sin versjon av «Stagger Lee», mens «Personality» kom på femteplass i 1959.[48][49]

Den hvite bandlederen for «The Bill Black Combo», ironisk nok med navnet Bill Black (og som hadde hjulpet Elvis Presley ved begynnelsen av hans karriere), var populær blant svarte lyttere. Nitti prosent av hans platesalg var til afroamerikanere, og hans «Smokey, Part 2» (1959) nådde førsteplass på afrikansk-amerikanske hitlister. Hi Records hadde ikke bilder av gruppen på eldste plater.[50]

1960-tallet og senere[rediger | rediger kilde]

Sam Cookes hit «Chain Gang» fikk en femteplass på amerikanske hit-lister i 1960. Denne hiten var en typisk R&B-låt, det samme var Chubby Checkers «The Twist», som også oppnådde en femteplass.[51][52] Tidlig på 1960-tallet ble kategorien som tidligere var kjent som rhythm and blues kalt soulmusikk, mens lignende musikk av hvite artister ble kalt blue eyed soul («blåøyd soul»).[53][54] Plateselskapet Motown Records fikk sin første million-selgende singel i 1960 med The Miracles' «Shop Around», og i 1961 hadde Stax Records sin første hit med Carla Thomas' «Gee Whiz! (Look at His Eyes)».[55][56] Den neste store hiten til Stax var The Mar-Keys’ instrumental «Last Night», også utgitt i 1961, innførte en råere Memphis-soul som Stax ble kjent for.[57]Jamaica påvirket R&B utviklingen av ska.[58][59] I 1969 oppnådde afroamerikansk kultur og R&B en milepæl da Grammy-prisen for første gang la til en kategori for rhythm and blues. Da ga anerkjennelse til musikken og det afroamerikanske andelen av den amerikanske befolkningen. Kategorien kom ti år etter at den første Grammy-prisen ble utdelt.

Ved 1970-tallet ble begrepet rhythm and blues benyttet som et altomfattende betegnelse som omfattet soul, funk, og disco.[60] På omtrent samme tid påvirket R&B britisk pubrock og senere også mod revival (en nyoppblomstring på slutten av 1970-tallet av 1960-tallets modbevegelse).

Moderne R&B[rediger | rediger kilde]

Hovedside: Moderne R&B

På denne tiden ble kortbegrepet R&B bortimot alltid benyttet fram de fulle ordene rhythm and blues, og kommersiell bruk av begrepet refererte vanligvis til samtidens R&B, hvilket var en nyere versjon av soul og funk-påvirket popmusikk som spredte seg da disco ebbet ut og mistet popularitet. På slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet begynte hiphop å fange interessen til Amerikas ungdom. R&B begynte å bli ensartet med en gruppe høyprofilerte plateprodusenter som var ansvarlig for de fleste R&B-hiter. Det var vanskelig for R&B-musikere på denne tiden å selge deres musikk eller selv å få den hørt grunnet framgangen til hiphop. En del av dem skaffet seg et hiphop-lignende image, ble markedsført som hiphop, og la ofte til litt rap i sangene sine. Nyere musikere som Usher, R. Kelly, TLC, Aaliyah, Beyoncé, og Mary J. Blige, fikk suksess. L.A. Reid, direktør for LaFace Records, var ansvarlig for en del av de største R&B-suksessene på 1990-tallet i form av Usher, TLC og Toni Braxton. Senere markedsførte Reid med hell Boyz II Men.[61] På 2004 vr 80 prosent av sangene som toppet hitlistene til R&B også på toppen av Hot 100. Denne perioden var en gjennom alle tider beste tid for R&B og hiphop på Billboard Hot 100, og på Top 40 Radio.[62] Fra rundt 2005 og til 2013 dale salget av R&B.[63] Imidlertid, ettersom hiphopen hadde begynt å ape etter sounden til R&B ved å tilpasse seg en mykere og glattere sound som tok til seg en del av tradisjonell R&B med rappere som Drake og Fetty Wap. Det åpnet en helt ny dør for sjangeren. Denne sounden ble populær, men skapte også kontroverser og strid som både hiphop og R&B hadde vanskeligheter med å identifisere seg med.[64]

Britisk rhythm and blues[rediger | rediger kilde]

The Rolling Stones på konsert i Statesboro, Georgia, mai 1965

Britisk rhythm and blues utviklet seg tidlig på 1960-tallet, hovedsakelig som respons på platene fra amerikanske sangere, som ofte ble brakt over av afroamerikanske soldater stasjonert i England under den kalde krigen, eller sjøfolk i handelsflåte som besøkte havner som London, Liverpool, Newcastle upon Tyne eller Belfast.[65] Mange band, spesielt på de nye klubbscenene i London, forsøkte å kopiere de afroamerikanske rhythm and blues-sangere, noe som resulterte en råere og skitnere stil enn de mer populære beat-gruppene.[66] Den utviklet seg i først fra tradisjonell jazz, skiffle og folkemusikk. De første musikerne fokuserte på kjente bluesmusikere og standardsanger, særskilt Alexis Korner som fungerte som en mentor for medlemmene av The Rolling Stones, The Yardbirds, Manfred Mann, Graham Bond Organisation og The Kinks.[66] Selv om denne puristiske for blues synes å ha hatt en stor innflytelse på framstående britiske rockemusikere som Eric Clapton, Jeff Beck, Peter Green og Jimmy Page, var det andre musikere fikk en bredere interesse for rhythm and blues.[66]

Det mest framgangsrike bandet var The Rolling Stones, som på sitt første-album The Rolling Stones (1964) hovedsakelig spilte kjente rhythm and blues-sanger. De ble raskt et av de mest populære britiske bandene (etter The Beatles),[67] og ledet an den andre bølgen av britiske listetopper på amerikanske hitlister.[66] I tillegg til Chicago-blues-låter spilte Rolling Stones inn cover-versjoner av sanger av Chuck Berry og Bobby Womack. I 1964 fikk Rolling Stones sin første nummer én-hit i England med Womacks «It's All Over Now».[68] Blues-sanger og påvirkning fra blues-musikken forble et særtrekk ved Rolling Stones' egen musikk. Andre band fra London var The Yardbirds, The Kinks, Manfred Mann og The Pretty Things, foruten mer jazz-påvirkede grupper som The Graham Bond Organisation, Georgie Fame og Zoot Money.[66] I andre byer dukket det opp band som The Animals fra Newcastle upon Tyne, The Moody Blues og Spencer Davis Group fra Birmingham, og Them fra Belfast. Ingen av disse bandene spilte utelukkende rhythm and blues, men på de første plateutgivelsene deres var R&B den dominerende sjangeren.[66]

Musikken til den britiske modkulturen vokste ut av rhythm and blues og senere soul, framført av musikere som ikke var tilgjengelige i de små klubbene i London hvor miljøet først begynte.[69] Som et resultat var det en rekke band som oppsto for å fylle dette tomrommet, blant disse var Small Faces, The Creation og mest framgangsrikt The Who.[69] The Whos første promoteringsmateriell hadde slagordet «maximum rhythm and blues», men rundt 1966 bevegde de seg fra å etterligne amerikansk R&B til å skrive egne sanger som reflekterte modkulturen mer direkte. [69] Mange av disse bandene fikk nasjonal suksess i suksess i Storbritannia, og andre steder i Europa, men fikk vanskeligheter med å slå igjennom i det amerikanske markedet.[69] De britiske R&B-bandene lagde musikk som var svært forskjellig fra musikken som amerikanske musikere spilte. Britene hadde større vektlegging på elektriske gitarer, og musikken deres var ofte mer energisk.[69] Britene har blitt kritisert for å ha utnyttet afroamerikansk musikk, men det har også blitt framhevet at de både gjorde musikken populær, brakte den til den britiske og dermed den europeiske verden, og i en del tilfeller også tilbake til det amerikanske publikum, og å bidro til å øke omdømmet til eksisterende og tidligere R&B-musikere. [66] De fleste av disse bandene gikk raskt videre fra å spille amerikanske standardlåter til å skrive og framføre egenkomponert musikk, og dermed forlot eller videreførte sine R&B-røtter.[69] Mange ble foregangsfigurer for psykedelisk rock og senere progressiv rock og hardrock, og ble dermed viktige for utviklingen av rocken generelt, dens vesen og lydbilde, og gjorde rhythm and blues til en betydelig komponent av denne sounden.[69]

Rhythm and Blues i Norge[rediger | rediger kilde]

En av de utenlandske R&B-artistene som tidlig etablerte seg i Norge var afroamerikanske Little Earl Wilson fra New York. Han flyttet til Norge i 1964, og dannet kort tid etter bandet The Sapphires.[70] Dette var i starten en navnløs gruppe musikere som øvde på Club 7, men produsent Svein Erik Børja sikret raskt bandet en kontrakt med Polydor.[71] Bandet utga tre singler i løpet av sin karriere, og ble et av de første R&B-bandene som turnerte i Tyskland.[71] The Sapphires ble oppløst i 1968, men de fleste medlemmene fortsatte i andre band. Little Earl selv dannet Club 7 Explosion, der et av medlemmene var Inger Lise Rypdal (på den tiden Inger Lise Andersen). [70]

Dr. Hendersons Blues Caravan ble dannet i 1967 av Terje Ogden, Georg Ogden, Per Ivar Fure og Jan Veselka etter at bandet Green Onions ble oppløst. Bandet fikk prøve seg på Club RB i Moss, og dro derfra til Oslo hvor de debuterte på Club 7. Bandet ble etter hvert Club RBs faste husband. I 1968 spilte de inn platen It's driving me insane.[72]

Et annet R&B-band som gjorde seg bemerket på slutten av 1960-tallet var Wentzel (1967), som også hadde sine røtter i Club 7. Geir Wentzel tok med seg Geir Hovensjø og Arild Engh fra sitt andre band Black & White; andre medlemmer ble Inger Lise Rypdal og Arild Engh. Bandet dannet grunnlaget for det som ble kjent som Toten Groove, og åpnet døren for artister som Viggo Sandvik, Maj Britt Andersen og Eldar Vågan. Da bandet ble oppløst i 1969, kun halvannet år etter at de startet, gikk flere av medlemmene over i andre band som Torry Enghs og Ole Ivars.

Også på slutten av 1960-tallet var Rhythmic Six opp fra Bergen. Det besto av Tom de Lange (vokal), Stein Johannesen (gitar), Finn Olsen (gitar), Børre Grønningsæther (saksofon, orgel), Sigfred Baardsen (bass) og Rolf Hammerstad (trommer). Rhythmic Six ble Bergensmestere i pop både i 1966 og 1967. De ga ut fire singler i 1965-1967, blant annet «Watch Your Step» (1966). Rhytmic Six var oppvarmere for The Kinks i Bergenshallen i 1966. Det mest av luften gikk ut av bandet da vokalist Tom de Lange sluttet senhøstes 1967, og bandet ble et ordinært danseband.[73]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ripani, Richard J. (2006): The New Blue Music: Changes in Rhythm & Blues, 1950-1999, Wm. B. Eerdmans Publishing, s. 172
  2. ^ Palmer, Robert (1982): Deep Blues: A Musical and Cultural History of the Mississippi Delta Penguin, ISBN 978-0-14-006223-6, s. 146
  3. ^ Gilroy, Paul (1993): The Black Atlantic: Modernity and Double Consciousness, Cambridge, MA: Harvard UP
  4. ^ Ripani, Richard J. (2006): The New Blue Music: Changes in Rhythm & Blues, 1950-1999, Wm. B. Eerdmans Publishing, s. 8
  5. ^ «The Who Maximum R&B Live at Leeds New Musical Express Cover», Myvintagegeneration.com
  6. ^ a b «R&B», Kustom Beats. Arkivert fra originalen den 15. mars 2012
  7. ^ a b Frere-Jones, Sasha (3. april 2006): «On Top: Mariah Carey's record-breaking career», The New Yorker. CondéNet. Arkievert fra originalen den 20. april 2006.
  8. ^ Jarret, Michael (6. oktober 1998): «Whitney Houston Syndrome», Sound Tracks: A Musical ABC. ISBN 978-1-56639-641-7.
  9. ^ [«’Vision of Love’ sets off melisma trend»], The Village Voice. 4. februar 2003.
  10. ^ «The 100 Greatest Singer of All Time», Rolling Stone. 12. november 2008. Arkivert fra originalen den 1. desember 2008.
  11. ^ Sacks, Leo (29. august 1993): «The Soul of Jerry Wexler», New York Times.
  12. ^ Night Club omtaler Billboard 27. februar 1943, s. 12
  13. ^ Vaudeville omtaler Billboard 4. mars 1944, s. 28
  14. ^ a b c Cohn, Lawrence; Aldin, Mary Katherine; Bastin, Bruce (September 1993): Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press, ISBN 978-1-55859-271-1, s. 314
  15. ^ Moody, Nekesa Mumbi (15. august 2008): «Jerry Wexler, famed record producer, dies at 91», Dallas Morning News
  16. ^ Whitburn, Joel (2004): Top R&B/Hip-Hop Singles: 1942–1995. Record Research. ISBN 0-89820-115-2
  17. ^ Rye, Howard: «Rhythm and Blues», Oxford Music Online. Betalingsmur
  18. ^ «sepia», Bokmålsordboka
  19. ^ Rhythm & Blues Hall of Fame Museum
  20. ^ Palmer, Robert (19. september 1995): Rock & Roll: An Unruly History. Harmony, ISBN 978-0-517-70050-1, s. 8
  21. ^ Palmer, Robert (1981): Deep Blues: A Musical and Cultural History of the Mississippi Delta. Viking Adult. ISBN 978-0-670-49511-5.
  22. ^ «Rhythm and blues», AllMusic
  23. ^ Morrison, Craig (1952): Go Cat Go! University of Illinois Press, ISBN 0-252-06538-7, s. 30
  24. ^ a b Richards, Tad (29. januar 2002): «Rhythm and Blues», St. James Encyclopedia of Pop Culture.
  25. ^ a b Cahoon, Brad (27. september 2004): «Rhythm and Blues Music: Overview», New Georgia Encyclopedia
  26. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1947». Billboard. Arkivert fra originalen 2012-07-21. Besøkt 23. desember 2007. 
  27. ^ «Louis Jordan at All About Jazz». Allaboutjazz.com. 
  28. ^ The Vocal Group Harmony Web Site
  29. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1948». Billboard. Arkivert fra originalen 2012-07-21. Besøkt 23. desember 2007. 
  30. ^ Andy Gibson (II) – Biography, IMDB
  31. ^ Year End Charts – Year-end Singles – Hot R&B/Hip-Hop Songs, Billboard
  32. ^ The Vocal Groups
  33. ^ Clovers Don't You Know I Love You & Other Favorites CD
  34. ^ Digital Case – Search Results Arkivert 3. februar 2014 hos Wayback Machine.
  35. ^ White, Charles. (2003): The Life and Times of Little Richard: The Authorised Biography. Omnibus Press, s. 231
  36. ^ White (2003), s. 227
  37. ^ White (2003), s. 231
  38. ^ Floyd, Samuel Jr. (1995). The Power of Black Music. Oxford University Press INC. s. 177. 
  39. ^ «The Orioles Record Label Shots». 
  40. ^ a b Perkins, Carl; McGee, David (1996 ): Go, Cat, Go!, Hyperion Press, ISBN 0-7868-6073-1, s. 111
  41. ^ Cohn, Lawrence (1993). Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press. s. 173. ISBN 978-1558592711. 
  42. ^ «Biography – Chuck Berry», Billboard
  43. ^ Perkins, Carl; McGee, David (1996 ): Go, Cat, Go!, Hyperion Press, ISBN 0-7868-6073-1, s. 188, 210, 212-214
  44. ^ Don't Knock the Rock (1956), Rock Around the Clock(1956), Rock, Rock, Rock (1956), Rumble on the Docks (1956), Shake, Rattle & Rock! (1956), The Girl Can't Help It (1956), Rock Baby, Rock It (1957), Untamed Youth (1957), Go, Johnny, Go! (1959)
  45. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1957». Billboard. Arkivert fra originalen 2012-07-22. Besøkt 23. desember 2007. 
  46. ^ Palmer, Robert (19. september 1995): Rock & Roll: An Unruly History. Harmony, ISBN 978-0-517-70050-1, s. 82
  47. ^ Simon, Tom. «Brook Benton Biography». 
  48. ^ «Information Not Found». Billboard.com. Arkivert fra originalen 2012-07-22. 
  49. ^ «Information Not Found». Billboard.com. Arkivert fra originalen 2012-07-21. Besøkt 7. januar 2010. 
  50. ^ Bruke, Ken; Griffin, Dan (2006): The Blue Moon Boys—The Story of Elvis Presley's Band, Chicago Review Press, ISBN 1-55652-614-8, s. 138-139
  51. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1959», Billboard. Arkivert fra originalen Arkivert 11. desember 2007 hos Wayback Machine. den 18. juni 2009.
  52. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1960», Billboard. Arkivert fra originalen Arkivert 11. desember 2007 hos Wayback Machine. den 11. desember 2007.
  53. ^ Palmer, Robert (19. september 1995): Rock & Roll: An Unruly History. Harmony, ISBN 978-0-517-70050-1, s. 82
  54. ^ Gilliland, John (1969): «The Tribal Drum», show 25
  55. ^ Palmer, Robert (19. september 1995): Rock & Roll: An Unruly History, Harmony, ISBN 978-0-517-70050-1, s. 83, 84.
  56. ^ "Sample of "Gee Whiz", Music.barnesandnoble.com.
  57. ^ Sample
  58. ^ «The Origins of Ska, Reggae and Dub Music», Potentbrew.com. 3. august 1999.
  59. ^ «The Beginning» Arkivert 12. mai 2008 hos Wayback Machine., Web.fccj.edu.
  60. ^ Cahoon, Brad (11. desember 2014): «Rhythm and Blues Music: Overview», New Georgia Encyclopedia.
  61. ^ «The Changing Face of R&B», Bluesandsoul.com.
  62. ^ «100 & Single: The R&B/Hip-Hop Factor In The Music Business's Endless Slump», Village Voice.
  63. ^ «The Sacrifice of R&B», Soul Train.
  64. ^ Edmondson, Vickie Cox (18. juli 2008): «A preliminary review of competitive reactions in the hip‐hop music industry: Black American entrepreneurs in a new industry» i: Management Research News. 31 (9), s. 637–649. ISSN 0140-9174. doi:10.1108/01409170810898536.
  65. ^ Schwartz, R.F. (2007): How Britain Got the Blues: the Transmission and Reception of American Blues Style in the United Kingdom, Aldershot: Ashgate, ISBN 0-7546-5580-6, s. 28.
  66. ^ a b c d e f g Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas (2002): All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-653-X, s. 1315-1316.
  67. ^ Gilliland, John (1969): «The Tribal Drum», show 30.
  68. ^ Wyman, Bill (2002): Rolling With the Stones, DK Publishing, ISBN 0-7894-9998-3, s. 137.
  69. ^ a b c d e f g Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas (2002): All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-653-X, s. 1321-1322.
  70. ^ a b «Wilson, Earl», Ballade 6. august 2006
  71. ^ a b «Earl Wilson»[død lenke], Rockipedia
  72. ^ «Dr. Hendersons Blues Caravan», Rockipedia
  73. ^ «Rhythmic Six», Rockpedia

Litteratur[rediger | rediger kilde]