Chick Corea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Chick Corea
Chick Corea Kongsberg Jazzfestival 2018 (170650).jpg
Chick Corea på scenen i Kongsberg i 2018
Foto: Tore Sætre
FødtArmando Anthony Corea
12. juni 1941[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Chelsea[5]Rediger på Wikidata
Død9. feb. 2021[4][5][6]Rediger på Wikidata (79 år)
Tampa Bay area[7]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Pianist, komponist[4], jazzmusiker[8], plateartistRediger på Wikidata
Utdannet ved The Juilliard School, Chelsea High SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Gayle MoranRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Utmerkelser IAS Freedom Medal, æresdoktor ved Eastman School of Music (2017)[9], Frankfurter Musikpreis (1990)Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
Pseudonym(er)Chick Corea
SjangerJazz, avant-garde jazz, postbop
InstrumentPiano, klaviatur, orgel
Aktive år19622020
PlateselskapECM, Stretch Records
Nettstedhttp://www.chickcorea.com/
IMDbIMDb

Armando Anthony «Chick» Corea (født 12. juni 1941 i Chelsea i Massachusetts i USA, død 9. februar 2021 i Florida[10]) var en amerikansk jazzpianist. Han regnes som en en viktig fornyer av jazzen og var med på å danne stilen jazz-fusion. Han ga ut godt over 80 plater, inkludert flere plater i samarbeid med norske musikere, og vant over 20 Grammy-priser.[11][12]

Virke[rediger | rediger kilde]

1960- og 1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Chick Corea lærte å spille piano av sin far som var jazzmusiker.[13] Han flyttet til New York City for å gå på skole ved The Juilliard School, men bare i seks måneder.[14]Manhattan ble han med i jazzens nye strømninger. Han spilte med blant andre trompetisten Dizzy Gillespie, saksofonisten Stan Getz og sangeren Sarah Vaughan.[14] Sitt første album ble tatt opp i 1966 og het Tones for Jones Bones med kun fire melodier. Like etter kom Now he sings, now he sobs med den tsjekkoslovakiske Miroslav Vitouš på bass og Roy Haynes på trommer.

Fra sommeren 1968 spilte han et par år i bandet til Miles Davis, der han etterfulgte Herbie Hancock som hadde matforgiftning på bryllupsreise i Sør-Amerika.[15] De øvde ikke, så han forlot Miles i 1970.[14]

I april 1971 var han i Arne Bendiksens studio i Østerdalsgata (Oslo) 1[1] og laget Piano improvisations med Jan Erik Kongshaug bak miksebordet.[11] Med vibrafonisten Gary Burton var han i samme studio i november 1972 og laget platen Crystal Silence, eller krystallets stillhet. Begge utgitt på ECM (plateselskap).

Return to Forever i 1976. Fra venstre: Lenny White, Stanley Clarke, Chick Corea og Al Di Meola.

Corea var ved Moldejazz i 1972 med arrangement i kinoen. Hans ensemble het Return to Forever og bestod den gangen av Joe Farrell på fløyter og saksofon, Stanley Clarke på bass, Airto Moreira på trommer og Bill Tragesser på rytmeinstrumenter.[16] De spilte i Chateau Neuf den 14. mars 1976[17] og 27. april 1978.[18]

Han etablerte i 1979 studiet Mad Hatter i Los Angeles etter å ha gitt ut The Mad Hatter i 1978, da tilegnet den psykedeliske Alice i Eventyrland.

1980- og 1990-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1996 med kona Gayle Moran (til venstre) og den greske sangerinnen Alexia Vassiliou i opptaksstudiet Mad Hatter som Corea etablerte i Los Angeles i 1979/80.

Med nevnte Burton gjestet han Kongsberg Jazzfestival i 1983 i det som Knut Borge anmeldte som «en aldeles blendende duooppvisning».[19] I 1984 avholdt han to trio-konserter på Club 7, de han fremførte jazzklassikere med Vitouš og Haynes, i anledning gjenutgivelse av deres 1968-album.[20]

Med sin akustiske trio spilte han i Oslo, den 26. oktober 1987.[21] Trioen, som består av bassisten John Patitucci og trommeslageren Dave Weckl spilte på Kongsberg den 5. juli 1989 med; de hadde nettopp utgitt plate.[22] Konserten ble tatt opp av Jan Horne og vist på NRK.[23]

Noen år før sin akustiske trio hadde han også etablert sitt elektriske band som Πga ut flere plater og spilte på Rockefeller Music Hall i oktober 1988. Med der var Wreckl og Patitucci, samt Eric Marienthal på saksofon og Frank Gambale på elektrisk gitar.[24] Til avslutningskonserten ved Vossajazz i 1989 var Chick og Burton ventendes.[25]

Corea og hans elektriske band spilte på Cosmopolite den 22. april 1992.[26] Under begrepet «Chick Corea and Friends» spilte han i Kongsberg i 1992 med Steve Gadd på trommer, Eddie Gomez på bass og Bob Berg på saksofon. De fikk terningkast 5.[27] Under samme benevning spilte han fire år efter, i 1996, men med andre venner: Roy Haynes trommer, Joshua Redman saksofon, Wallace Roney trompet, Christian McBride bass. To år efter var han tilbake i Kongsberg med orkesteret Origin, en opptreden som av Terje Mosnes fikk middels karakter.[28] De ga ut Origin samme året, med blant annet Armando's tango.

2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Hans mange år med Trondheim Jazzorkester startet ved Moldejazz sommeren 2000, der han var festivalens første «artist in residence», som vil si at han residerer der hele uka, holder kurs og spiller flere konserter med ulike artister. Dette avstedkom Live in Molde i 2005, noen år senere riktignok. Året efter turnerte de to fra 3. til 12. februar 2001, da i regi av Rikskonsertene, med opptredener i Trondheim, Bodø, Tromsø, Harstad, Skien, Stavanger, Oslo og Lillehammer.[29] I 2006 var de reisende til Tokyo og New York.

Han var tilbake på Kongsberg Jazzfestival i 2005 med et nydanne band Touchstone, forøvrig et album han ga ut i 1982, der han også fikk anledning til å spille med den norske Made in Corea, som siden 2001 utelukkende spilte Chick Coreas musikk og består av vibrafonisten Ola Lindh, gitaristen Jarle G. Storløkken, Fredrik Jørgensen på bass og Erik K. Jøkling bak cymbalene.[30] Han var solist på Kongsberg i 2009.[31]

2010-tallet[rediger | rediger kilde]

Så var han tilbake med Trondheim Jazzorkester høsten 2010 med åpningskonsert i Molde den 27. oktober 2010. Dagen etter var de i Trondheim, der Corea ble utnevnt til æresdoktor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, som via Jazzlinja er tilknyttet det nevnte Trondheim Jazzorkester.[32] Derpå fulgte konserter ved Umeå Jazzfestival den 29. oktober, Stockholm og Oslo Konserthus.[33] Umeåkonserten ble gitt ut på plate.[34]

Med bandet Vigil spilte han ifølge Aftenposten[35] konsert den 2. november 2015 ved Nasjonal jazzscene i Oslo, innhentet av impresarioen Jan Ole Otnæs. Dette var nok de som ga ut Vigil i 2013, altså Tim Garland på bassklarinett, Charles Altura på gitarer, Hadrien Feraud på bass og Marcus Gilmore bak trommestikkene. Året efter, i 2014, gjestet han Kongsberg og underholdt sammen med Stanley Clarke og en kvartett ledet av Håkon Mjåset Johansen.[31]

Sommeren 2016, like etter han hadde fylt 75 år, gjestet han Moldejazz i duo med Gary Burton.[36] Konserten deres het «Homage to Heroes» og spilte musikk av blant andre helten Miles Davis. Duoen hadd faktisk også spilt ved Moldejazz også sommeren 2007.[37] Det var året før de ga ut The new crystal silence, der del 1 var innspilt med et symfoniorkester fra Sydney, mens del 2 var fra Molde-konserten og et opptak fra Kanariøyene.[38]

I november 2016 møttes han og Trondheim Jazzorkester i New York City for konserter på Blue Note Jazz Club. Året etter spilte de i lag på North Sea Jazz Festival i Holland.[39]

Hans akustiske trio spiller med Marius Neset i Kongsberg den 6. juli 2018

Han spilte alene i Bærum Kulturhus den 4. mai 2018.[40] Her spilte han fra soloplata han ga ut i 2014, en av flere han ga ut på 2000-tallet (Solo: Originals + Solo: Standards i 2000 og Solo: Portraits i 2014). Så fulgte konserter med Trondheim Jazzorkester ved Victoria Teater i Oslo den 7. mai, ved Maijazz i Stavanger Konserthus og Trondheim Jazzfestival i Olavshallen.[41]

Senere den sommeren, den 6. juli 2018, spilte han ved Kongsberg Jazzfestival med den norske saksofonist Marius Neset, pluss de to andre i hans akustiske trio (Patitucci og Wreckl).[42]

På sensommeren 2019 turnerte han Spania med sitt åttemanns Spanish Heart Band.[43] Det var navngitt etter plata My Spanish Heart fra 1976, og vant en Grammy for beste latinplate for utgivelsen Antidote i 2019.[44] I slutten av august turnerte han Japan med både sitt akustiske og sitt elektriske band.[45]

Da covid-19-pandemien brøt ut var han på europaturné med sin Trilogy Trio og rakk besøk til Aarhus, Toulouse, Lyon, Paris og Geneve.[46] Trioen, som fikk to Grammy-priser for et trippelalbum i 2013, var Christian McBride på bass og Brian Blade på trommer.

Annet[rediger | rediger kilde]

Han het egentlig Armando Anthony Corea, og var sønn av Anna Zaccone og Armando John Correa, derav navnet Armando's rhumba, en rumba som Chick ga ut i 1976 på My Spanish Heart. Han hadde i 1973 gitt ut sin mest kjente, nemlig Spain. Farens foreldre kom fra Catanzaro i Calabria sør i Italia,[47] og var jazztrompetist på 1930- og 1940-tallet.[48][49] Det var en av tantene til Armando som ga han tilnavnet Chick fordi han var så god å klype i kinnet.[14]

Chick ble på tidlig 1970-tall med i Scientologikirken etter å ha interessert seg for skriftene til samfunnets grunnlegger L. Ron Hubbard siden 1968.[50] Corea's The ultimate adventure fra 2006 er ifølge National Public Radio delvis inspirert av L. Ron Hubbards nedtegnelser.[50] To år tidligere hadde han utgitt To the stars (Til stjernene) med sitt elektriske orkester, inspirert av Hubbard sin science fiction-bok fra 1954 med samme navn.[51]

Han ble i 1972 gift med Gayle Moran som gikk i samme kirken, og også spilte jazzpiano samt sang i det kjente Mahavishnu Orchestra.[14] Hun bidro med arrangement og sang på platen The Leprechaun fra 1976 som handler om den overnaturlige Leprechaun. sønn Thaddeus Corea (født 1963) er en etablert trommeslager og musikkprodusent fra sitt første ekteskap.[52]

Den 11. februar 2021 ble det meddelt at han døde av kreft to dager tidligere etter kort tids sykeleie. Han bodde da i Tampa Bay som ligger i Florida, ikke langt unna Clearwater (Florida) der scientologenes hovedkvarter ligger.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Soloalbum[rediger | rediger kilde]

Med Circle[rediger | rediger kilde]

The Chick Corea Elektric Band[rediger | rediger kilde]

Album

Return to Forever[rediger | rediger kilde]

Album

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Chick-Corea, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000018823, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ a b c The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 37600, besøkt 1. april 2021
  5. ^ a b www.nytimes.com
  6. ^ www.telegraaf.nl
  7. ^ «Chick Corea, Jazz Keyboardist and Innovator, Dies at 79», tittel for videre verk nytimes.com, besøkt 12. februar 2021
  8. ^ tibemag.no
  9. ^ www.esm.rochester.edu
  10. ^ «Amerikaanse jazzpianist Chick Corea (79) overleden». Telegraaf (nederlandsk). 11. februar 2021. Besøkt 11. februar 2021. 
  11. ^ a b Hauknes, Johan. «Chick lives! Chick lives! | salt peanuts*». salt-peanuts.eu. Besøkt 12. februar 2021. 
  12. ^ Chick Corea i Store Norske Leksikon.
  13. ^ How Chick Learned Piano fra Chick Corea academy, 3. september 2020.
  14. ^ a b c d e Chick Corea, Jazz Keyboardist and Innovator, Dies at 79, nekrolog i New York Times, den 12. februar 2021.
  15. ^ Chick on the first time he played with Miles fra Chick Corea sin youtubekanal den 15. august 2020.
  16. ^ Chick Corea - MOLDE JAZZ FESTIVAL 1972, opptak av konserten vist på Facebook den 24. august 2020.
  17. ^ Notis, VG den 12. mars 1976.
  18. ^ Konsertflommen s. 34 i VG den 30. mars 1978.
  19. ^ Knut Borge, Kongsberg, adjø... i VG den 4. juli 1983.
  20. ^ Stein Kagge, Suksess for Chick Corea i Aftenposten den 29. august 1984.
  21. ^ Stein Kagge, Chickelig Corea i Aftenposten den 27. oktober 1987.
  22. ^ Johan Hauknes, Kongsberg og Chickjazz 1989 fra salt-peanuts.eu.
  23. ^ Se konserten fra 1989 i NRK sin Nett-TV her: Kongsberg Jazzfestival, 1989.
  24. ^ Stein Kagge, Topp jazzrock i Aftenposten den 15. oktober 1988.
  25. ^ Vossajazz med gode navn i Aftenposten den 30. januar 1989.
  26. ^ Stein Kagge, Lyrikk og musikk på Cosmopolite i Aftenposten den 8. april 1992.
  27. ^ Catharina Jacobsen, Åpning i særklasse i VG den 2. juli 1992.
  28. ^ Terje Mosnes, Corea uten oppdrift i Dagbladet den 4. juli 1998.
  29. ^ Arild Rønsen, Chick Corea på Norges-turné i Puls (avis) den 9. november 2000.
  30. ^ Made in Corea ved Stabekk Jazzklubb, januar 2020.
  31. ^ a b Programhistorie fra Kongsberg Jazzfestival, sist lest den 12. februar 2021.
  32. ^ Chick Corea utnevnt til æresdoktorNRK.no
  33. ^ Chick Corea og TJO anmeldelse og bildeserier fra nrk.no, den 5. november 2010.
  34. ^ CHICK COREA WITH TRONDHEIM JAZZ ORCHESTRA – UMEÅ JAZZ FESTIVAL, OCTOBER 2010 i livejazzlounge.com, 2015.
  35. ^ Chick Corea kommer til Oslo i Aftenposten den 1. juli 2015.
  36. ^ Chick Corea feirar 75 på Moldejazz fra nrk.no.
  37. ^ Ole Albrekt Nederelid, Molde jazzfestival: Chick Corea & Gary Burton fra groove.no den 17. juli 2007.
  38. ^ Tor Hammerø, Genier møtes på klikk.no den 26. februar 2008.
  39. ^ Bjørn Willadsen, Minneord om Chick Corea fra ballade.no den 12. februar 2021.
  40. ^ Chick Corea i jazzinorge.no, 2018.
  41. ^ Chick Corea & TJO med intimkonsert i Oslo fra jazzinorge.no den 13. mars 2018.
  42. ^ Chick Corea Acoustic Band with Marius Neset, fra Kongsberg Jazzfestival sine nettsider, 2018.
  43. ^ Spain welcomes Spanisn Heart Band fra chickcorea.com den 14. august 2019.
  44. ^ Chick Corea Spanish Heart Band fra grammy.com.
  45. ^ Live at the Tokyo Jazzfestival fra chickcorea.com den 10. september 2019.
  46. ^ <m/blog/2020/03/05/trilogy-trio-hits-the-road-in-europe/ Trilogy Trio hits the road in Europe fra chickcorea.com den 5. mars 2020.
  47. ^ Chick Corea fra calabriansmostfamous.com.
  48. ^ «Chick Corea Interview». 
  49. ^ «Musica Jazz, Italy – Chick Corea». 
  50. ^ a b Ashley Kahn, Chick Corea, on 'The Ultimate Adventure' fra npr.org den 13. februar 2006.
  51. ^ To The Stars" by the Chick Corea Elektric Band (2004), en dokumentar lagt ut den 17. oktober 2010.
  52. ^ http://thaddeuscorea.com/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]