Lindisfarne (band)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lindisfarne
LindisfarneLive1991.jpg
Lindisfarne på scenen i 1991.
OpphavNewcastle
Periode19682003
SjangerFolkrock
PlateselskapCharisma, Mercury, LMP
Nettstedhttp://www.lindisfarne.co.uk
Medlemmer
Rod Clements
Simon Cowe
Alan Hull
Ray Jackson
Ray Laidlaw

Lindisfarne var en britisk folkrock gruppe som først gjorde seg gjeldende i 1970, men som for alvor slo gjennom i 1972. Frontfiguren var sangeren, gitaristen og låtskriveren Alan Hull, mens de alle regnet Ray Jackson som bandets leder.

Originalbesetningen[rediger | rediger kilde]

De opprinnelige bandmedlemmene var:

  • Alan Hull (20. februar 1945 – 17. november 1995) sang / gitar / piano.
  • Ray Jackson (egentlig Lindsay Raymond Jackson, født i Wallsend, Newcastle-upon-Tyne 12. desember 1948) ) mandolin / sang / munnspill.
  • Rod Clements (egentlig Roderick Parry Clements, født i North Shields 17. november 1947) bass / gitar / fiolin / sang.
  • Simon Cowe (født i Jesmond Dene, Newcastle-upon-Tyne 1. april 1948) gitar / mandolin / banjo.
  • Ray Laidlaw (Raymond Laidlaw, født i North Shields 28. mai 1948) trommer.

Musikken som Lindisfarne skapte bar preg av lokal, urban tradisjonsmusikk i industri- og sjøfartsbyen Newcastle, kombinerte med tekster som hyllet området de kom fra, godt øl, vakre kvinner og fri dop. Deres første hitsingel "Lady Eleanor", fra albumet Nicely Out Of Tune, slo ikke an, men da oppfølgeren "Meet Me On The Corner" (UK #5), fra albumet Fog On The Tyne, begynte å klatre på de britiske hitlistene, ble også "Lady Eleanor" (UK #3) gjenopptaget og nådde enda høyere plasseringer på de britiske hitlistene enn "Meet Me On The Corner".

Samme høst fikk "All Fall Down" (UK #34), fra albumet Dingly Dell, en noe mer beskjeden mottakelse, men medlemmene i Lindisfarne brydde seg ikke spesielt om å satse på slagere. Bandet var, som de fleste seriøse artister på den tid, primært fokusert på studioarbeid i LP-format. Medlemmene overlot derfor til plateselskapet, Charisma Records, å velge ut én eller et par låter fra hver LP for singelutgivelser.

En må likevel ikke tro at de arbeidet med studioteknologi og innspillingsfinesser. Deres plater var tvert imot preget av en slags fortettet pubstemning, og sangene ble spilt inn direkte uten mange tagningene for å gi platene et umiddelbart og engasjert preg. Lindisfarne har ikke minst blitt kjent som et humørfylt og drivende samspilt liveband med et sterkt grep om sitt publikum. Konsertene gikk da også svært livlig for seg, med høylytte dialoger og rop mellom scene og sal. Et helt knippe av sangene deres fungerte som rene allsangnumre; "We Can Swing Together", Woody Guthries "Jackhammer Blues", "Clear White Light – Part 2", "Fog On The Tyne" (UK #2), som i en nyinnspilling fra 1990 skulle bli deres største hit noensinne, "No Time To Lose" og "Court In The Act".

Bandet ble i 1973 splittet i to; Lindisfarne, og den noe mer tradisjonelt folkemusikkbaserte Jack The Lad. Flere av medlemmene alternerte imidlertid mellom begge gruppene. Etter en full gjenforening av originalbesetningen i 1977 ble det spilt inn et nytt album, hvorav et par singler også så vidt gjorde seg gjeldende på singellistene; "Run For Home" (UK #10), og "Juke Box Gypsy" (UK #56).

Oppstart og debut[rediger | rediger kilde]

Bandet ble opprinnelig startet under navnet Downtown Faction, men endret snart navn til Brethren. Etter at de ble klar over at en amerikansk gruppe allerede hadde valgt samme navn, lot de seg omdøpe til Lindisfarne, etter den kjente øya hvor danske vikinger gjorde sitt første strandhugg i utlandet, på Holy Island ved Northumbriankysten, nær hjembyen Newcastle.

I 1970 signerte Lindisfarnemanageren Tony Stratton-Smith platekontrakt med Charisma Records, hvor de samme år spilte inn det kritikerroste debutalbumet Nicely Out of Tune. Tittelen skal de ha valgt fordi de med sine grasrootharmonier selv mente de lød "vakkert ustemt". Nettopp tette vokalharmonier og drivende elektrifisert folkrock ble Lindisfarnes varemerke.

Både LP-en og de to singlene som ble sluppet fra albumet; "Clear White Light – Part Two" og "Lady Eleanor", mislyktes i første omgang, men så begynte Lindisfarne å turnere land og strand i Storbritannia, og ryktene begynte å bre seg som ild i tørst gress om nesten ekstatiske konsertopplevelser. Da mesterverket Fog On The Tyne ble sluppet i 1971, oppnådde også det første albumet og singelen "Lady Eleanor" sin vel fortjente oppmerksomhet. Plutselig lå gruppa inne med to album og to singler, godt plassert på hitlistene.

Kommersiell suksess og dårlig hukommelse[rediger | rediger kilde]

Deres andre album, Fog on the Tyne, ble spilt inn med den legendariske plateprodusenten Bob Johnston ved spakene. Det lyktes ham og bandmedlemmene å skape et variert og tett lydbilde, hvor samtlige strenginstrumenter ble gitt rom, samtidig som det lyktes å skape en intim atmosfære og en følelse av direkteinnspilling. Xylografiet fra havneområdet i Newcastle, med broa over Tyne på frontcoveret, sammen med fotografiene av bandmedlemmene med akustiske instrumenter på stampuben, og LP-coverets sprø, resirkulerte papp, formidlet allerede gjennom innpakningen en eim av industritåke og brunt Newcastle-ale, som ga inntrykk av hverdagslig, lokal forankring. Albumet entret hitlistene sent i 1971, og nådde topplasseringen på de britiske hitlistene like over nyttår i 1972.

Deres renommé ble ytterligere forsterket etter at Ray Jackson bidro med å spille mandolin på Rod Stewarts gjennombruddssingel "Maggie May". Han ble riktignok kun kreditert på omslaget til albumet, Every Picture Tells A Story, hvor singelen var hentet fra, som "the mandolin player in Lindisfarne ... the name slips my memory". Stewarts sviktende hukommelse skapte ikke mindre nysgjerrighet, spesielt fordi ryktene feilaktig ville ha det til at det egentlig var disc jockeyen John Peel som hadde traktert mandolinen. Grunnen var at Peel i forbindelse med Stewarts opptreden i BBCs populære TV-show Top of the Pops påtok seg å late som om han spilte mandolin, mens det som vanlig ble agert foran full playback.

Så ulike sanger som "Meet Me On The Corner", skrevet av bassisten Rod Clements, og Alan Hulls relanserte "Lady Eleanor" viste bredde i repertoaret. I kjølvannet av den fornyede interessen for "Lady Eleanor" oppnådde også debutalbumet Nicely Out Of Tune å entre Top 10-listen. Sommeren 1972 var de blant de største navnene innenfor britisk rock: De oppnådde stadig status som hovedattraksjon på konserter og under festivaler, og dro fulle hus uansett hvor de spilte. Jakten på en verdig arvtaker etter det oppløste The Beatles førte dessuten til at bandet av enkelte musikkjournalister ble omtalt som "the "1970s Beatles", med det resultat at de oppnådde enorm mediedekning. De var ikke eneste band som fikk en slik karakteristikk i de dager, men flere rangerte også låtskriveren Alan Hull som den største komponisten innenfor folkgenren siden Bob Dylan, hvilket også bidro til store overskrifter i popavisene og ukebladene.

Tredje album, kun sånn en måtelig?[rediger | rediger kilde]

På høyden av suksessen gikk Lindisfarne igjen i studio for å spille inn sitt tredje album, Dingly Dell. De brukte noe lengre tid i studio, men med dette forsvant også noe av nerven i det musikalske uttrykket. Gruppa var blitt noe mer elektrifisert, og arrangementene på flere av låtene, som var gjort av Ray Laidlaws bror, Paul Laidlaw, gjorde bare sangene mer polert. Den spontane styrken som kjennetegnet de foregående albumene forsvant. Medlemmene var også selv så lite fornøyd med produktet at de valgte å mikse om albumet på egenhånd.

Da det likevel ikke var noen fornyelse å spore, og de nye låtene ikke viste seg å være i stand til å holde på interessen, var det en stor skuffelse blant fansen. For å demonstrere for lytterne at musikken sto for seg selv, og var det eneste som skulle tillegges betydning, utkom albumet i september 1972 i et simpelt grått pappomslag med bandnavnet i hvitt og tittelen i sort. Coveret var nesten like nakent som The Beatles (White Album), men hadde så liten appell til potensielle kjøpere, at distributørene i en rekke land utenfor Storbritannia insisterte på å få erstatte coveret med et bilde av bandet isteden, et grep som også senere har blitt fulgt ved nyutgivelsene på CD. Selv om det var knyttet voldsomme forventninger til Dingly Dell, og LP-en ble møtt både med nesegrus beundring og lunken begeistring fra de toneangivende anmelderne, gjorde forhåndssalget sitt til at albumet smatt rett inn på Top 10-listen. Derimot gikk singelsalget ganske tregt. Med sitt fokus på økologiske spørsmål entret "All Fall Down" singellistens Top 40, mens den andre singelen fra albumet, '"Court in the Act", ikke oppnådde minste oppmerksomhet.

Lindisfarne og Norge[rediger | rediger kilde]

Gruppen hadde også fått sine svorne, norske tilhengere. Høsten 1972 ble det i Aftenposten annonsert konsert med Lindisfarne på Chateau Neuf i Oslo, men gruppa var i liten grad blitt presentert på norsk radio, og billettsalget gikk derfor så tregt at arrangøren fant det best å avlyse konserten og betale tilbake pengene for dem som hadde kjøpt billetter. Dermed var det først som Jack The Lad (se nedenfor) at enkelte av bandmedlemmene fikk opptre for et norsk publikum. Dette skjedde da de var en av hovedattraksjonene under Kalvøyafestivalen i 1976. Fra det opprinnelige Lindisfarne deltok både Ray Jackson, Rod Clements og Ray Laidlaw.

Splittelse i overensstemmelse og i fortsatt vennskap[rediger | rediger kilde]

Under skuffende dårlig respons la Lindisfarne like over nyttår i 1973 ut på turné til Australia, men nå kom også de indre spenningene i gruppen klart til syne. Alan Hull var den første som uttrykte ønske om å forlate bandet, men ble overtalt til å vente og heller revurdere standpunktet. Dermed ble oppnådd enighet om at Jacka og Alan Hull, bandets to frontfigurer, skulle få beholde gruppenavnet, mens Si Cowe og Rod Clements sluttet i bandet for å danne Jack The Lad, hvor etterhvert også Ray Laidlaw fikk bestemt seg for å bli medlem. De tre musikerne som forlot Lindisfarne ble erstattet med fire nye; Tommy Duffy, bassgitar, Kenny Craddock, keyboards, Charlie Harcourt, gitar, og Paul Nicholl, trommer.

Som et interessant apropos til arbeidet med å sette sammen det nye Lindisfarne, lyktes det nesten Jacka å få overtalt vokalisten og trommeslageren i Genesis, Phil Collins, til å ta del i den såkalte Mark II-sammensetningen av bandet, etter at Ray Laidlaw plutselig ombestemte seg og likevel trakk sin opprinnelige beslutning om å fortsette sammen med Alan Hull og Ray Jackson i Lindisfarne.

Samtidig som Alan Hull ble mer engasjert av sin egen karriere som soloartist, manglet nok den nye besetningen mye av den appellen som origanalbandet hadde. Dermed ble de neste to LP-ene de spilte inn ingen suksess. Det nye Lindisfarne ble oppløst allerede i 1975. Imidlertid fortsatte den opprinnelige besetningen å komme sammen igjen og spille sine årlige julekonserter til glede for den lokale fansen i Newcastle.

Gjenforening[rediger | rediger kilde]

Alan Hull med Si Cowe, delvis skjult, under opptreden med Lindisfarne i 1991.
Rod Clements under opptreden med Lindisfarne i 1991.

I 1977 gjenoppsto originalbandet og inngikk platekontrakt med plateselskapet Mercury Records, som var del av Phonogramkonsernet. I 1978 gikk de sammen i studio og spilte inn albumet Back and Fourth, som ikke bare figurerte på de britiske Topp 30-listene, men som også ga dem et kjærkomment gjennombrudd med en Top 40 plassering i USA. Nå varte det heller ikke lenge før de var tilbake på hitlistene med Top 10 slageren "Run For Home", en selvopplevd tekst som handlet om det utarmende og slitsomme turnélivet versus den store tilfredsstillelsen de følte hver gang de kunne vende hjem. Singlene "Juke Box Gypsy" og "Warm Feeling" oppnådde derimot ingen suksess, og da heller ikke albumet The News slo an ble de i 1979 droppet av Mercury.

De senere år[rediger | rediger kilde]

Utover i 1980-årene gjenoppsto Lindisfarne i mange ulike sammensetninger. De fortsatte regelmessig å utgi nye plater, men deres eneste suksessrike utgivelser var de som inneholdt nostalgiske liveopptredener med låter fra deres første periode. Singelen "I Must Stop Going To Parties" kom ut på deres eget platemerke, Lindisfarne Musical Productions, midt på 1980-tallet.

I 1984 deltok Lindisfarne på konsert med Bob Dylan og Santana på St. James’ Parkhjemmet i hjembyen. Saksofonisten og vokalisten Marty Craggs ble med i gruppen kort tid etterpå. Utover på 1980-tallet, og tidlig på 1990-tallet fortsatte medlemmene tradisjonen tro å møtes for å spille sine årlige julekonserter.

I 1987 utga de et dobbeltalbum, C'mon Everybody, hovedsakelig bestående av eldre rock'n'roll standarder, foruten tittelsporet, med låter som "Party Doll" og "Twist and Shout". Mange av de trofaste tilhengerne mislikte meget sterkt at Lindisfarne ga seg hen til noe så uoriginalt som å planke slike dusinvarer bare for å selge mer plater. Det ble hevdet at Lindisfarne gikk på akkord og forspilte sin integritet, mens andre mente karakteristikken var dypt urettferdig.

I 1990 henvendte de seg til en yngre generasjon, som ikke kjente til deres posisjon og historie, ved å spille inn en ny versjon av "Fog On The Tyne Revisited" (UK #2) i duett med fotballspilleren Paul Gascoigne. Denne nådde helt opp til andreplassen på hitlistene. Like etter forlot Ray Jackson bandet etter en uoverensstemmelse med Alan Hull, som hadde anklaget Jackson for ikke lenger å vise tilstrekkelig interessere i å være medlem. Cowe forlot derimot bandet i 1993, i full forståelse med de andre, for å starte bryggerivirksomhet i Canada.

Etter at Alan Hull døde, 17. november 1995, fortsatte bandet å spille med mange ulike medlemssammensetninger. De merket synkende interesse, samtidig som hvert av medlemmene satte i gang med egne, private prosjekter. Rod Clements spilte også en tid bass for Jethro Tull. Lindisfarnes avskjedskonsert fant sted 1. november 2003 for et fullpakket Newcastle Opera House. De som opptrådte i den siste inkarnasjonen av Lindisfarne var Alans sønn Dave Hull-Denholm, Billy Mitchell, Rod Clements, Ian Thomson og Ray Laidlaw. Flere generasjoner var presentert i salen og viste med all mulig tydelighet at de hadde holdt på en stund og hadde engasjert stadig nye ungdomsgrupper, i det minste i hjemtraktene. Avskjedskonserten ble også tatt opp og ble utgitt med tittelen Time Gentlemen Please.

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Rod Clements, som etter Hulls død, fullstendig overtok styringen i bandet. Han fungerte nå mer aktivt som komponist, og fortsatte dessuten sin solokarriere ved siden av å opptre på ulike steder omkring i England med sine nye spillekamerater, The Ghosts of Electricity.
  • En trio som kalte seg Lindisfarne Acoustic innfridde alle forventninger. Siste offisielle konsert var i Chesham, Buckinghamshire 17. mai 2004.
  • 19. november 2005 holdt en rekke av Alan Hulls kolleger og venner en minnekonmsert i et til trengsel overfylt Newcastle rådhus (City Hall). Disse artistene inkluderte Alan Clark, Simon Cowe, Marty Craggs, Steve Cunningham, Steve Daggett, Tommy Duffy, Mike Elliot, Frankie Gibbon, Charlie Harcourt, Brendan Healy, Tim Healy, Ray Jackson, Ray Laidlaw, Finn McArdle, Ian McCallum, Billy Mitchell, Terry Morgan, The Motorettes, Jimmy Nail, Paul Nichols, Tom Pickard, Prelude, Bob Smeaton, Paul Smith og Kathryn Tickell. Inntektene av konserten ble donert til The North East Young Musicians Fund.
Lindisfarne på scenen under Trowbridge Village Pump Festival i 1991, f.v. Alan Hull (delvis skjult), Rod Clements, Marty Craggs og Simon Cowe.

Diskografi (Album)[rediger | rediger kilde]

  • Nicely Out of Tune (November 1970), No. 8
  • Fog on the Tyne (Oktober 1971), No. 1
  • Dingly Dell (September 1972), No. 5
  • Lindisfarne Live (1973), No. 25
  • Roll on Ruby (Desember 1973)
  • Happy Daze (Oktober 1974)
  • Lindisfarne's Finest Hour (1975), No. 55
  • Lady Eleanor (1976)
  • Back and Fourth (Mai 1978), No. 22
  • Magic In The Air (1978 Live), No. 71
  • The News (September 1979)
  • Sleepless Nights (Oktober 1982), No. 59
  • Lindisfarntastic! Live (1983)
  • Lindisfarntastic! Two (1984)
  • Dance Your Life Away (Oktober 1986)
  • C'mon Everybody (1987)
  • Amigos (November 1989)
  • Caught In The Act (1992 – Live 1983)
  • Buried Treasures Volumes 1 & 2 (1992)
  • Day Of The Jackal (1993) (EP)
  • Live 1990 (1993 – Live 1990)
  • Elvis Lives on the Moon (Juni 1993)
  • Lindisfarne On Tap – A Barrel Of Hits (1994)
  • Another Fine Mess (1996 – Live 1995)
  • City Songs (1996 – Samling med BBC-opptak
  • Untapped & Acoustic (1997)
  • The Cropredy Concert (1997 – Live 1994)
  • Blues From The Bothy (1997 (EP)
  • We Can Swing Together (1998 – The BBC Concerts 1971)
  • Dealers Choice (1998 – Mark II Band in Concert 1973 & in Session 1974)
  • Here Comes the Neighborhood (September 1998)
  • Live At The Cambridge Folk Festival (1999 – Live recordings 1982 & 1986)
  • BT3 – Rare & Unreleased 1969-2000 (2000)
  • Promenade (2002)
  • Acoustic (2002 Live)
  • Time Gentlemen Please (2003 Live)
  • Acoustic 2 (2004 Live)
  • The River Sessions (2004 – Live at Glasgow Apollo, 1982)
  • Happy Daze (2008)

Diskografi (Singler)[rediger | rediger kilde]

  • Clear White Light - Part 2 / Knacker's Yard Blues - Charisma CB.137 - 1970
  • Lady Eleanor / Nothing But The Marvellous Is Beautiful - Philips 6073 306 og Charisma CB 153 - 1971
  • Lady Eleanor / Fog On the Tyne - Charisma CB.166 - 1970/-71
  • Meet Me On The Corner / Fog On the Tyne - Philips 6073 315 - 1971
  • Meet Me On The Corner / Scotch Mist - No Time To Lose - Philips 6073 312 og Charisma CB.173 - 1971
  • Fog On The Tyne / City Song - Philips 6073 317 - 1972
  • Wake Up Little Sister / Court In The Act - Charisma 6073 327 - 1972
  • All Fall Down / We Can Swing Together (Live Version) - Charisma CB.191 - 1972
  • Court In The Act / Don't Ask Me - Charisma CB.199 - 1972
  • Taking Care Of Business / North Country Boy - Charisma 6073 349 og Charisma CB.228 - 1974
  • Fog On The Tyne / Mandolin King - Charisma CB.232 - 1974
  • Tonight / No Need To Tell Me - Warner Brothers K 16489 - 1974
  • Run For Home / Stick Together - Mercury 6007 177 - 1978
  • Juke Box Gypsy / When It Gets The Hardest - Mercury 6007 187 - 1978
  • Woman / Get Wise - Mercury 6007 190 - 1978
  • Brand New Day / Winter Song Mercury 6007 195 - 1978
  • Warm Feeling / Clear White Light (Live) - Mercury 6007 205 - 1978
  • Easy And Free / When Friday Comes Along - Mercury NEWS 1 - 1979
  • Call Of The Wind / Dedicated Hound - Mercury 6007 241 - 1979
  • I Must Stop Going To Parties / See How They Run - Hangover HANG 9 - 1981
  • Nights / Dog Ruff – LMP FOG 1 - 1982
  • Winning The Game / Never Miss The Water – Global Records & Tape 105 673 - 1983
  • I Remember The Nights (Acappella Version) / Day Of The Jackal - LMP FOG 3 - 1985
  • Lindisfarne’s Christmas Record: Warm Feeling (Live) / Red Square Dance / Run For Home (Live) / I Remember The Nights - LMP FOG 4 - 1985
  • Shine On / Heroes / Dance Your Life Away (Gogo Mix) - River City Records LIN 1 - 1986
  • Party Doll / C’Mon Everybody (Medley) / Do You Wanna Dance / Twist And Shout / Do You Love Me - Honey Bee HONEY 3 - 1987
  • Hereos / Love On The Run - Pläne 88 556 - 1987
  • Love On The Run / One Hundred Miles To Liverpool - River City Records LIND 2 - 1987
  • Save Our Ales / Save Or Ales (Submix) - River City Records LIND 2 - 1988
  • Day Of The Jackal / Demons - Essential ESS 2026 - 1993

DVD[rediger | rediger kilde]

  • Lindisfarne. Classic Rock Legends (1989, 2001)
  • Rock Of The North (2003)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]