Hopp til innhold

Psykedelia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Psykedeliske lysshow med kraftige lamper under konserter har blitt brukt til å projisere virvlende farger på skjermer siden 1960-tallet.
Cadillac Ranch, et eksempel på psykedelisk kunst

Psykedelia er et begrep som refererer vanligvis til en stil eller estetikk som ligner på den psykedeliske subkulturen på 1960-tallet og den psykedeliske opplevelsen produsert av visse psykoaktive stoffer. Psykedelia omfatter psykedelisk kunst, psykedelisk musikk[1] og klesstil i dens samtid. Dette ble først og fremst generert av folk som brukte psykedeliske stoffer som LSD,[2] meskalin (finnes i kaktusen peyote) og psilocybin (finnes i magiske sopper), men også folk som ikke brukte kjemiske virkemidler var deltakere og opptatt av denne subkulturen. Psykedelisk kunst og musikk gjenskaper eller reflekterer vanligvis opplevelsen av endret bevissthet. Psykedelisk kunst bruker svært forvrengte, surrealistiske bilder, sterke farger og fullspektre og animasjon (herunder også særskilte tegneserier) for å fremkalle, formidle eller forbedre den psykedeliske opplevelsen.

Bruken av psykedeliske stoffer ga navn til psykedelia som et stiltrekk, et begrep som beskriver en kategori av rockemusikk kjent som psykedelisk rock, samt visuell kunst, mote og kultur[3] som ble knyttet til hippiebevegelsen og ungdomsfestene i den amerikanske vestkysten og særlig Haight-Ashbury-området i San Francisco på midten av 1960-tallet,[4] hvor gryende psykedeliske rockgrupper som Grateful Dead og Jefferson Airplane, rutinemessig opptrådte med flerfargede oljehjul-lysshow og lange gitarsoloer, også omtalt som acid- eller syrerock.[5] Det samme kulturelle fellesskapet fremmet av psykedeliske postere av kunstnere som Rick Griffin, Victor Moscoso, Stanley Mouse og andre.[6]

Psykedeliske musikk brukte ofte nye innspillingsteknikker og effekter samtidig som den trakk inspirasjon fra østlige kilder ved indiske musikkelementer som sitar og tabla, samt forvrengt elektrisk gitar, [7] elektroniske effekter, lydeffekter og romklang, og forseggjorte studioeffekter, som å spille kassetter bakover eller panorere musikken fra den ene siden til den andre.[8][1]

I England på samme tid sto George Harrison i The Beatles sentralt med «Within You Without You» i å tilegne seg indisk inspirasjon. Rob Chapman i Psychedelia and Other Colours[9] fremmet premisset at John Lennons «Strawberry Fields Forever» og Paul McCartneys «Penny Lane» er kanskje det musikalske høydepunktet innen psykedelia: «Alt skjer samtidig i «Penny Lane» ... Sangen tilbyr et visuelt paradoks som ligner på det man ser i et Magritte-maleri.»[10] Generelt fikk The Beatles’ konseptalbum Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band fra juni 1967 stor innflytelse på psykedeliske rockegrupper i USA.[11]

En psykedelisk opplevelse kjennetegnes av den påfallende oppfatningen av aspekter ved ens sinn som tidligere var ukjente, eller av den kreative begeistringen i sinnet frigjort fra dets tilsynelatende vanlige lenker. Psykedeliske tilstander er en rekke opplevelser, herunder endringer i oppfatning som hallusinasjoner, synestesi, endrede bevissthetstilstander eller fokusert bevissthet, variasjon i tankemønstre, transe- eller hypnotiske tilstander, mystiske tilstander og andre sinnsendringer.[12]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Psykedelia som begrep ble først oppfunnet som et substantiv i 1956 av den engelske psykiateren Humphry Osmond som en alternativ beskrivelse for hallusinogene stoffer i sammenheng med psykedelisk psykoterapi.[13] Begrepet er avledet fra de gammelgreske ordene ψυχή, psychē, «sjel, sinn» og δηλείν, dēloun, «å manifestere, å gjøre synlig, å avsløre»,[14] og gitt betydningen « bevisstheten som manifesterer seg», implikasjonen er at psykedelika kan utvikle ubrukte potensialer i det menneskelige sinn.[15] Begrepet ble avskydd av den amerikanske etnobotanikeren Richard Schultes, men forfektet av den amerikanske psykologen Timothy Leary.[16]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Bob Dylan og Allen Ginsberg, 1975.

Fra andre halvdel av 1950-tallet skrev forfattere fra Beat-generasjonen som William Burroughs, Jack Kerouac og Allen Ginsberg[17] om narkotika og om deres rus av det samme. De brukte cannabis og benzedrin, noe som økte oppmerksomheten og bidro til å popularisere bruken av disse.[18] I samme periode begynte lysergsyredietylamid, bedre kjent som LSD, også kalt «syre» (engelsk: «acid») som på den tiden et lovlig rusmiddel å bli brukt i USA og Storbritannia som en eksperimentell behandling. I utgangspunktet promotert som en potensiell kur mot psykiske lidelser.[19]

Grateful Dead i 1970.

Tidlig på 1960-tallet ble bruken av LSD og andre hallusinogener forfektet av forkjempere for den nye «bevissthetsutvidelsen», som Timothy Leary, Alan Wilson Watts, Aldous Huxley og Arthur Koestler.[20][21] Deres tekster påvirket tankegangen til den nye generasjonen ungdom i stor grad.[22] Det hadde lenge vært en kultur for narkotikabruk blant jazz- og bluesmusikere, og bruken av narkotika (som cannabis, peyote, meskalin og LSD)[23] hadde i tillegg begynt å vokse blant folkemusikere og rockemusikere, noe som også var beviselig referanser til rusmidler i sangene deres.[24] I Storbritannia var rockegrupper som Rolling Stones, The Beatles og Moody Blues blant de som ikke skjulte sin bruk av kjemiske rusmidler.[25]

På midten av 1960-tallet hadde den psykedeliske livsstilen allerede utviklet seg i California, og en hel subkultur utviklet seg. Dette gjaldt spesielt i San Francisco, delvis på grunn av den første store LSD-fabrikken hadde etablert seg der av Owsley Stanley.[26] Det var også en framvoksende musikkscene med klubber for folkemusikk, kaffebarer og uavhengige radiostasjoner som henvendte seg til en studentpopulasjon ved nærliggende Berkeley og dets universitetet, og i tillegg til mange ulike fritenkere som hadde trukket seg til byen.[27]

«Furthur», Ken Kesey og Merry Pranksters’ første buss.

Fra 1964 hadde Merry Pranksters, en løs gruppe av ulike spøkefulle typer samlet seg rundt forfatteren Ken Kesey, satt i gang Acid Tests, syretester. Det var en rekke arrangementer basert på inntak av LSD, levert av Stanley, som også sto for mye av lydutstyret for Grateful Dead.[28] Disse sammenkomstene ble akkompagnert av lysshow, filmprojeksjon og disharmonisk, improvisert musikk kjent som den psykedeliske symfonien.[29][30] Pranksters bidro til å popularisere LSD-bruk gjennom bilturer over hele Amerika i en psykedelisk dekorert skolebuss, som involverte distribusjon av stoffet og møter med viktige skikkelser fra beatbevegelsen, og gjennom publikasjoner om aktivitetene deres, som Tom Wolfes The Electric Kool-Aid Acid Test (1968).[31]

Leary var en velkjent forkjemper for bruk av psykedelika, i likhet med Aldous Huxley.[32] Begge hadde imidlertid vidt forskjellige meninger om den utbredte bruken av psykedeliske stoffer av myndighetene og sivilsamfunnet. Leary fremmet ideen om slike stoffer som et universalmiddel, mens Huxley mente at bare den kulturelle og intellektuelle eliten burde kunne ta systematisk del i enteogener.[33]

På 1960-tallet ble bruken av psykedeliske stoffer utbredt i moderne vestlig kultur, spesielt i USA og Storbritannia. Bevegelsen tilskrives Michael Hollingshead, som ankom Amerika fra London i 1965. Han ble sendt til USA av andre medlemmer av den engelske psykedeliske bevegelsen for å få deres ideer eksponert.[34] Den såkalte Summer of Love i 1967 og den resulterende populariseringen av hippiekulturen til massene populariserte psykedelia i populærkulturens sinnelag, hvor den forble dominerende gjennom 1970-tallet.[35]

Psykedeliske kunst og uttrykk

[rediger | rediger kilde]
Hapshash and the Coloured Coat, februar 1969.
Janis Joplins Porsche 356C i museumsutstillingen «Summer of Love – Art of the Psychedelic Era» ved Whitney Museum of American Art i New York City

Den motkulturelle tidsånden førte til et psykedelisk design på plakater og postere under Summer of Love, noe som førte til en popularisering av stilen. Det mest produktive og innflytelsesrike sentrum for psykedelisk kunst på slutten av 1960-tallet var San Francisco; en scene drevet i stor grad av støtten til datidens populære lokale musikksteder, som Avalon Ballroom og Fillmore West, som regelmessig fikk unge lokale kunstnere til å utforme plakatene, som Rick Griffin, Victor Moscoso, Stanley Mouse, men også av tegnere som var drivkraften av undergrunnstegneserier, som Robert Crumb, Gilbert Shelton, Rick Griffin og andre.[6] De produserte en mengde særegne psykedeliske reklameplakater og flyers for konserter for nye psykedeliske band som The Grateful Dead, Jefferson Airplane og Janis Joplins Big Brother and the Holding Company.[36] En rekke av disse verkene regnes nå som klassikere innen plakatsjangeren, og originale gjenstander av disse kunstnerne har høye priser på samlermarkedet i dag. Janis Joplin fikk Robert Crumb til å tegne omslaget på albumet Cheap Thrills (1968). Omslaget er utpekt som nummer ni på magasinet Rolling Stones liste over de 100 beste albumcoverne.[37][38]

Samtidig med den blomstrende kulturen i San Francisco oppsto en mindre, men like kreativ psykedelisk kunstbevegelse i London, ledet av den australske popkunstneren Martin Sharp, som skapte flere psykedeliske plakater og illustrasjoner for den innflytelsesrike undergrunnspublikasjonen Oz, samt de berømte omslagene til albumene Disraeli Gears og Wheels of Fire til rockegruppa Cream.[39]

Designduoen Hapshash and the Colored Coat i London, hvis arbeid omfatter flere kjente plakater, samt psykedeliske «makeovers» på et piano for Paul McCartney og en bil for Guinness-arvingen Tara Browne som ble drept 21 år gammel i en bilulykke i 1966 (omtalt i Beatles-sangen «A Day in the Life».[40] I tillegg hadde designkollektivet The Fool, som skapte klær og albumgrafikk for flere ledende britiske band, herunder The Beatles, Cream og The Move. Beatles elsket psykedeliske design på albumene sine, og designergruppen The Fool skapte psykedelisk design, kunst og maling på den kortlivede Apple Boutique (1967–1968) i Baker St, London.[41]

Big Brothers vokalist Janis Joplin hadde en særegen psykedelisk bil, en Porsche 356 med et fargerikt malingsarbeid.[42] Den eldste, og kanskje mest berømte av alle psykedeliske kjøretøy var den berømte «Further»-bussen, kjørt av Ken Kesey og The Merry Pranksters, som ble lakkert innvendig og utvendig i 1964 med dristige psykedeliske design.[43] Et annet kjent eksempel er John Lennons psykedeliske Rolls-Royce – opprinnelig svart, som han fikk lakkert på nytt i 1967 i en levende psykedelisk sigøynerkaravanestil, noe som fikk bandmedlem George Harrison til å lakkere sin Mini Cooper på lignende måte, gjort av kollektivet The Fool, med logoer og innretninger som reflekterte hans spirende interesse for indisk spiritualitet.[44]

Psykedelia-bevegelsen på 1960-tallet hadde stor innvirkning på grafisk design og arkitektur. I denne perioden handlet alt om å ta kreative risiko. Bevegelsen var eksperimentell og fargerik. I det større perspektivet var det politisk uro på grunn av svarte og urfolksgrupper som krevde sine rettigheter. For afroamerikanere var det borgerrettighetsbevegelsen. For amerikanske urfolk eller indianere var en del av det store bildet ved at de «representerte det perfekte symbolet på de marginaliserte og forfulgte i det moderne amerikanske samfunnet».[45]

Grafisk design i denne epoken var leken og fargerik. Hippiene tok over de psykedeliske designene og «ga energi til amerikansk visuell kultur med rockekonsertplakater, plateomslag, ekstravagante og undergrunnsaviser.»[46] Psykedeliske postere var leken og fargerik, ofte håndmalt og trykt, hvor typografien var «organiske mønstre, kaleidoskopiske teksturer og bølgende (nesten krypterte) bokstaver kombinert med intense farger.»[47]

Psykedeliske musikk

[rediger | rediger kilde]
Jimi Hendrix, 1967.
Cream, fra venstre: Ginger Baker, Jack Bruce, Eric Clapton.
Jerry Garcia., 2012.

Psykedelia og dens tidsånd fremmet også en kategori av rockemusikk kjent som psykedelisk rock, også kalt syrerock, som opprinnelig er assosiert med motkulturen, hippier og Haight-Ashbury-området i San Francisco.[48] Den brukte ofte nye innspillingsteknikker og effekter samtidig som den trakk inspirasjon fra indisk musikk som eksempelvis uttrykt ved Ravi Shankar.

Folkemusikeren Peter Stampfel fra New York hevdet å være den første som brukte ordet «psykedelisk» i en sangtekst, hans gruppe The Holy Modal Rounders’ versjon av «Hesitation Blues» i 1963.[49][50] Betegnelsen ble introdusert i rockemusikk og popularisert av albumet The Psychedelic Sounds of the 13th Floor Elevators fra 1966.[50] Psykedelia tok virkelig av i 1967 med Summer of Love, og selv om stilen ble assosiert med San Francisco, spredte den seg snart over hele USA og verden over.[51]

Den psykedelisk tidsånden var særdeles kreativ og innovativ periode, kanskje særlig for musikken. «Eight Miles High» av The Byrds kan regnes som den første store psykedeliske sangen. Det er Jeff Becks elektriske gitar som er viktigst, med hans innovative måte å bruke feedback på.[5] Jazzmusikeren John Coltrane og sitarmusikeren Ravi Shankar var inspirasjon for psykedelisk girtarsoloer. Paul Butterfield Blues Band med gitaristen Mike Bloomfield spilte inn albumet East West (1966) er beskrevet som den første store «jam» i rockhistorien.[5] I tillegg til Jimi Hendrix’ framstående tekniske spillemåte, var han også nyskapende ved sitt samarbeidet med elektronikk-entusiasten Roger Mayer som resulterte i mange fremskritt for elgitaren. En av de viktigste var opprettelsen av Octavia,[52] en effektpedal som reproduserte gitarsignalet én oktav høyere, samt en ekstra «fuzz»-forvrengning, som Hendrix brukte på «Purple Haze».[5]

En annen effekt var wah-pedalen, som endrer klangfargen til inngangssignalet for å skape en særegen lyd, som etterligner den menneskelige stemme. Eric Clapton var en av de første som brukte en wah-pedal i rockemusikk med «Tales of Brave Ulysses» (1967). I sangen «White Room» (1968) dro han på med en av hans beste gitarsoloer ved wah-pedal i den siste delen av sangen, og ikke midt i slik det vanligvis var tilfelle.[53]

Grateful Dead sto sentralt i store frikonsertene i San Francisco og fikk legendarisk status og ble et kultband med sin egen gruppe trofaste følgere kalt «deadheads». Grateful Dead var et hovedsakelig et konsertband med spesielle arrangementer og langvarige impresjonistiske «jamsession». «Dark Star» ble utgitt i 1968 som B-siden på en singel i en versjon på knappe 2 minutter, men den koniske versjonen på Live/Dead, bandets første livealbum, varer den i over 20 minutter.[54] Her er det Jerry Garcias gitar og særegne stil. Til tross for at den ble utgitt i 1968 som en B-sidesingel, i en versjon på knapt 2 minutter, finnes den ikoniske versjonen på Live/Dead, bandets første livealbum, med over 20 minutter, hvorav det meste består av Garcias solo. Live/Dead fanget energien av «du-måtte-være-der» i konsertene deres, og representerte gruppas skifte mot lange, utforskende improvisasjoner.[55]

Innflytelsen av psykedelisk musikk på den menneskelige hjernen er både dyptgående og bredt dokumentert. Forskningsstudier har påvist at psykedelisk musikk kan endre hjernebølgemønstre betydelig, og potensielt indusere tilstander som ligner på de som oppleves under meditasjon eller dyp avslapning.[56] Å eksperimentere med LSD og syre var og er unektelig en risikabel adferd. Historien om Syd Barrett, den opprinnelige frontmannen i Pink Floyd, er ofte sitert som den fremste advarselen om farene ved psykedelisk musikk på 1960-tallet sammen med overdreven bruk av hallusinogene stoffer som LSD. Andre var Peter Green og Brian Wilson om tok psykedeliske stoffer og deretter utviklet betydelige psykiske helseproblemer, ofte livslange og samtidig ødeleggende for deres kunst.[57]

I forlengelsen mistet samtiden sin uskyld ved en rekke oppsiktsvekkende dødsfall knyttet til bruk av tung narkotika: Brian Jones fra Rolling Stones (død 3. juli 1969), Janis Joplin (død 4. oktober 1970) og Jimi Hendrix (død 18. september 1970). Dette ble minnet av den norsk rockegruppa Aunt Mary i 1971 med sangen «Jimi, Janis and Brian», riktignok basert på en tidligere sang.[58]

Festivaler

[rediger | rediger kilde]

Psykedelisk musikk og motkultur hadde sin storhetstid på 1960-tallet, men døde aldri ut. Eksempelvis turnerte Grateful Dead i 30 år, fra deres første konsert 5. mai 1965 til 9. juli 1995. I løpet av denne tre tiår lange karrieren spilte de over 2300 konserter, og opprettholdt en nådeløs timeplan som i gjennomsnitt var 67 konserter per år.[59]

Jevnlig er det psykedeliske festivaler verden over ved at musikk og kunst forener deltakerne i en felles psykedelisk opplevelse.[60] Psykedeliske festivaler har blitt beskrevet som

«...midlertidige fellesskap reprodusert via personlige og kollektive overskridende handlinger ... gjennom rutinemessig forbruk av overflødig energi, og gjennom selvoppofrelse i forlatende handlinger som involverer ekstatisk dans ofte drevet av kjemiske cocktailer.[60]»

Disse festivalene vektlegger ofte idealene om fred, kjærlighet, enhet og respekt.[60] Kjente psykedeliske festivaler er blant annet den toårige Boom-festivalen i Portugal,[60] Ozora-festivalen i Ungarn, Universo Paralello i Brasil samt Nevadas Burning Man[[60] og Californias Symbiosis Gathering i USA.[61]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 «A brief history of psychedelia in eight colours», The History of Psychedelia, BBC Radio6
  2. ↑ Williams, Holly (17. oktober 2018): «How LSD influenced Western culture», BBC
  3. ↑ Lundborg, Patrick (2012): Psychedelia: An Ancient Culture, A Modern Way Of Life, Lysergia, ISBN 978-9197652322
  4. ↑ Haight-Ashbury: A History, The Third Self 3. desember 2020
  5. 1 2 3 4 «Ten great psychedelic solos to melt your brain», Guitars Exchange
  6. 1 2 «High Society: Psychedelic Rock Posters of Haight-Ashbury», Ttfaoi.org
  7. ↑ Rubin, Rachel, 1964– (2007): Immigration and American popular culture : an introduction. Melnick, Jeffrey Paul. New York: New York University Press. ISBN 978-1-4356-0043-0. OCLC 173511775.
  8. ↑ Hicks (2000).
  9. ↑ Chapman, Rob ([2016] 2017): Psychedelia and Other Colours, Faber & Faber, uinnb., ISBN 9780571282746
  10. ↑ Young, Rob (8. september 2015): «How psychedelia transformed pop culture», New Statesman
  11. ↑ Browne, Ray Broadus; Browne, Pat (2001): The Guide to United States Popular Culture. Popular Press. ISBN 9780879728212; s. 8.
  12. ↑ «What is a "Psychedelic Experience?», Mindbloom
  13. ↑ Murray, Nicholas (2003): Aldous Huxley: A Biography, Thomas Dunne Books; s. 419.
  14. ↑ «psychedelic(adj.)», Online Etymology Dictionary
  15. ↑ Weil, A.; Rosen, W. (1993): From Chocolate To Morphine: Everything You Need To Know About Mind-Altering Drugs. New York, Houghton Mifflin Company. s. 93.
  16. ↑ Davis, W. (1996): One River: Explorations and Discoveries in the Amazon Rain Forest. New York, Simon and Schuster, Inc.; s. 120.
  17. ↑ Campbell, James (2001): This is the Beat Generation: New York, San Francisco, Paris, Berkeley, CA: University of California Press, ISBN 0-520-23033-7.
  18. ↑ Worth, Richard (2009): Illegal Drugs: Condone Or Incarcerate? Marshall Cavendish, ISBN 0-7614-4234-0; s. 30.
  19. ↑ Farber, David (2002): "The Psychologists Psychology:The Intoxicated State/Illegal Nation – Drugs in the Sixties Counterculture", in Braunstein, Peter; Doyle, Michael William, red.: Imagine Nation: The Counterculture of the 1960s and '70s, (New York: Routledge, ISBN 0-415-93040-5; s. 21.
  20. ↑ Applebaum, Anne (26. januar 2010): «Did The Death Of Communism Take Koestler And Other Literary Figures With It?», The Huffington Post.
  21. ↑ «Out-Of-Sight!», SMiLE Timeline. Arkivert fra originalen 1. februar 2010.
  22. ↑ Veysey, L.R. (1978): The Communal Experience: Anarchist and Mystical Communities in Twentieth-Century America, Chicago IL, University of Chicago Press, ISBN 0-226-85458-2; s. 437.
  23. ↑ Albright, T. (1985): Art in the San Francisco Bay area, 1945–1980: an Illustrated History, University of California Press, ISBN 0-520-05193-9; s. 166.
  24. ↑ Shepherd, J. (2003): Continuum Encyclopedia of Popular Music of the World: Media, Industry and Society, New York, NY: Continuum, ISBN 0-8264-6321-5; s. 211.
  25. ↑ Gilmore, M (25. august 2016): «Beatles' Acid Test: How LSD Opened the Door to ’Revolver’», Rolling Stone. Arkivert fra [originalen] 3. desember 2020.
  26. ↑ DeRogatis (2003), s. 8–9.
  27. ↑ Unterberger, Richie (2003): Eight Miles High: Folk-Rock's Flight from Haight-Ashbury to Woodstock, London: Backbeat Books, ISBN 0-87930-743-9; s. 11–13.
  28. ↑ «The Logo for Grateful Dead», Thebear.org
  29. ↑ Gilliland, John (1969): «Show 41 – The Acid Test: Psychedelics and a sub-culture emerge in San Francisco». [Part 1 : UNT Digital Library] (audio). Pop Chronicles. Digital.library.unt.edu.
  30. ↑ Hicks (2000), s. 60.
  31. ↑ Mann, John (2009): Turn on and Tune in: Psychedelics, Narcotics and Euphoriants, Royal Society of Chemistry, ISBN 1-84755-909-3; s. 87.
  32. ↑ «Al Hubbard furnishes Aldous Huxley with LSD on December 24, 1955», Historylink.org.
  33. ↑ Evans, Jules (15. november 2023): «Happy 70th anniversary of your first trip, Aldous Huxley», Medium.
  34. ↑ Wilson, Andrew (2007): «Spontaneous Underground: An Introduction to Psychedelic Scenes, 1965–1968», Grunenberg, Christopher; Harris, Jonathan, red.: Summer of Love: Psychedelic Art, Social Crisis and Counterculture in the 1960s (8. utg.). Liverpool: Liverpool University Press. s. 63–98.
  35. ↑ «The Summer of Love was more than hippies and LSD – it was the start of modern individualism», The Conversation. 6. juli 2017.
  36. ↑ Deming, Mark: «Big Brother & the Holding Company: Sex, Dope & Cheap Thrills», AllMusic.
  37. ↑ Rolling Stone's 100 Greatest Album Covers by 2tec | Discogs Lists, Discogs.
  38. ↑ «Cheap Thrills, an album cover by Robert Crumb», Music Aficionado
  39. ↑ Organ, Michael (2018): «Confrontational continuum: modernism and the psychedelic art of Martin Sharp», The Sixties. 11 (2): 156–182. doi:10.1080/17541328.2018.1532169. ISSN 1754-1328. S2CID 149680436.
  40. ↑ Sheff, David (januar 1981): Playboy Interview with John Lennon and Yoko Ono", Playboy. Arkivert fra originalen 12. juli 2020..
  41. ↑ «Beatles APPLE BOUTIQUE», Strawberrywalrus.com. Arkivert fra originalen 18. august 2006.
  42. ↑ «Janis Joplin's Porsche», Porsche Newsroom. 10. mai 2016.
  43. ↑ Institution, Smithsonian: «Ken Kesey and the Pranksters aboard his bus, «Further», in the Great Bus Race», Smithsonian Institution.
  44. ↑ Peek, Jeff (26. april 2016): «George Harrison's psychedelic Mini made a big impression», Hagerty Media.
  45. ↑ Parke-Taylor, Michael (oktober 2020): «Images of Native Americans in Rick Griffin's Early Psychedelic Posters», The Journal of Popular Culture. 53 (5): 1105–1134. doi:10.1111/jpcu.12962. ISSN 0022-3840.
  46. ↑ Meikle, Jeffrey L. (2005): Design in the USA. Oxford history of art. Oxford; New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-284219-0.
  47. ↑ Duque, Juliana F. (2019): «Spaces in Time: The Influence of Aubrey Beardsley on Psychedelic Graphic Design». H-ART. Revista de historia, teoría y crítica de arte (5): 15–38. doi:10.25025/hart05.2019.02. ISSN 2590-9126.
  48. ↑ Campbell, Michael (2008): Popular Music in America: And the Beat Goes on, Boston, MA: Cengage Learning, 3. utg., ISBN 0-495-50530-7, s. 212–213.
  49. ↑ DeRogatis (2003), s. 8.
  50. 1 2 Hicks (2000), s. 69–70.
  51. ↑ Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas (2002): All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-653-X, s. 1322–1323.
  52. ↑ «Octavia», Roger-mayer.co.uk.
  53. ↑ Bacon, Tony (1990): «Guitar Madness», The Marshall Cavendish Illustrated History of Popular Music. Bind 11 (Reference ed.). Marshall Cavendish. ISBN 978-1-8543-5015-2; s. 1079.
  54. ↑ «The Grateful Dead – Live/Dead | Releases», Discogs
  55. ↑ «The Grateful Dead – Live/Dead», The Skeptical Audiophile
  56. ↑ «Is it OK to listen to psychedelic music?», Microdose
  57. ↑ Prideaux, Ed (2. desember 2022): «The rise and fall of the ’acid casualty’», Ecstatic Integration
  58. ↑ CD-heftet til Norsk Rocks Historie Vol. 6: Progressiv rock 1971-1977
  59. ↑ Howie, Guy (12. juli 2024): «How many live shows did the Grateful Dead play?», Faroutmagazine.co.uk
  60. 1 2 3 4 5 St John, Graham (2009): «Neotrance and the Psychedelic Festival», Dancecult: Journal of Electronic Dance Music Culture, 1(1).
  61. ↑ Querner, Pascal (28. juli 2010): «Capturing the Vision at California's Symbiosis Festival», Dancecult: Journal of Electronic Dance Music Culture. 1 (2): 105–111. doi:10.12801/1947-5403.2010.01.02.08. ISSN 1947-5403.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Psykedelia&oldid=25863012»