Barokkpop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Barokkpop
Sjanger-opprinnelse: Pop, rock, barokkmusikk, klassisk
Kultur-opprinnelse: Midt på 1960-tallet, Storbritannia
Vanlige instrumenter: Piano, gitar, bassgitar, strykeinstrumenter, blåseinstrumenter
Popularitet: Størst popularitet på 1960-tallet.
Sjangerslektninger
Orkesterpop - progressiv rock - psykedelisk pop - symfonisk rock

Barokkpop (eller barokkrock)[1] er en musikalsk blandingssjanger som kombinerer pop- og rockemusikk med særskilte elementer fra klassisk musikk. [2][3] Undersjangeren har sin opprinnelse på midten av 1960-tallet da enkelte musikere søkte en majestetisk, orkestralt lydbilde[2] og er identifiserbar for dens opptatthet av barokkens kompositoriske stiler (kontrapunktiske melodier og funksjonelle harmoniske mønstre) og dramatiske eller melankolske preg. [4] Utøvere innenfor sjangeren har ofte tatt i bruk instrumentering som er utradisjonell i populærmusikk, men vanligere innenfor klassiske musikk. Cembalo, [5] valthorn og cello er typiske instrumenter i barokkpopen. Obo og strykekvartett er også vanlig. [6]

Selv om cembalo har blitt benyttet for en rekke av pophits siden 1940-tallet, var det særlig fra 1960-tallet med plateinnspillingene til produsenter som George Martin, Brian Wilson og Phil Spector som i økende grad plasserte instrumentet i forgrunnen av deres arrangementer.[5] Inspirert delvis av Beatles-sangen «In My Life» (1965), begynte ulike grupper å benytte barokke og klassisk instrumentering ved begynnelsen av 1966.[7] Begrepet «barokkrock» ble benyttet i promoterende materiale for gruppen The Left Banke, som ofte benyttet cembalo og fioliner i deres musikkarrangementer.[8] Deres sang «Walk Away Renée» (1966) er et eksempel på stilen. [5][9]

Barokkpopens brede popularitet bleknet på 1970-tallet, delvis grunnet at punkrock, disco og hardrock tok over, men denne musikken var fortsatt framstilt innenfor sjangerens tradisjon.[9] Philadelphia-soul (eller phillysound) på 1970-tallet og kammerpop på 1990-tallet har begge tatt til seg en del av ånden til barokkpopen.[2]

Barokkpopens vesenstrekk[rediger | rediger kilde]

Elektrisk cembalo.

The Left Banke, The Beach Boys, Burt Bacharach og Phil Spector er regnet som foregangsmenn innenfor sjangeren. Mye av Spectors arbeid fra 1960-tallet, kan regnes som barokkpop, og var en stor inspirasjon for The Beach Boys' låtskriver, produsent og frontfigur Brian Wilson. Beach Boys-platen Pet Sounds fra 1966 er regnet for å være et svært viktig album for barokkpopen, og har igjen inspirert nye musikere innen og utenfor sjangeren.

Noen andre tidlige barokkpop-utøvere: Scott Walker, The Turtles, Emitt Rhodes, The Association, Love, The Zombies og Van Dyke Parks. The Beatles har også komposisjoner som regnes for å være barokkpop, og har vært med på å utvikle sjangeren. «Yesterday» fra 1965 kan regnes som et tidlig eksempel på barokkpop.

Moderne barokkpop, er ofte deler av klassisk komposisjon og arrangering, blandet med en moderne pop-sjanger, som oftest indie rock, indie pop eller andre alternative musikksjangere. Dette skaper et mer orkestrert lydbilde, sammen med den vanlige indie-instrumenteringen. Dette kan minne litt om post-rock, og sjangerne har på den måten en viss tilknytning til hverandre. Den moderne barokkpopen ser allikevel ut til å ha en bredere og mer kommersiell appell enn post-rocken. I motsetning til sjangeren på 1960-tallet, der akustiske instrumenter stod i fokus, kan den moderne barokkpopen også ta i bruk elektroniske lyder og instrumenter.

Typiske utøvere i moderne barokkpop er blant annet The Divine Comedy, Andrew Bird, Arcade Fire, Fleet Foxes, Belle and Sebastian, Fiona Apple, Rufus Wainwright, Joanna Newsom og Sufjan Stevens.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Perný 2014, s. 37.
  2. ^ a b c «Baroque pop», AllMusic.
  3. ^ Jackson 2015, s. 22.
  4. ^ Hawkins 2015, s. 193.
  5. ^ a b c Guerrieri, Matthew (22. januar 2016): «Via Spector and serendipity, the harpsichord invaded pop», The Boston Globe.
  6. ^ Smith, Steve (29. november 2012): «Steve Smith: Wyman and Taylor join the Rolling Stones onstage; Coldplay takes a break», Pasadena Star-News. Arkivert fra originalen den 3. desember 2012.
  7. ^ Gendron 2002, s. 174, 343, various groups using baroque instrumentation in early 1966; Harrington 2002, s. 191, baroque rock inspired by «In My Life»
  8. ^ Unterberger 2014, s. 416.
  9. ^ a b Stanley, Bob (21. september 2007): «Baroque and a soft place», The Guardian.

Litteratur[rediger | rediger kilde]