Trefoldighetskirken (Oslo)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°54′59,573″N 10°44′42,828″Ø

Trefoldighetskirken
Trefoldighetskirken Oslo.jpg
Byggeår1850-1858
Endringer1956-58 og 1993-96.
Arkitektur
PeriodeNygotikk
ArkitektAlexis de Chateauneuf og Wilhelm von Hanno
ByggematerialeTegl
SkipKombinasjon av åttekantet sentralkirke, korskirke og langkirke
Kirkerommet
PrekestolFra 1858
DøpefontDåpsengel i marmor av Julius Middelthun fra 1864
AlterAltertavle: Jesu dåp av Adolph Tidemand fra 1868
PlasserOpprinnelig 1200,[1] nå begrenset til 750 pga. brannforskrifter
DiverseGlassmalerier fra 1932, 1952 og 1985 laget av Frøydis Haavardsholm og Veslemøy Nystedt Stoltenberg
Trefoldighetskirken (Oslo) på Commons

Trefoldighetskirken ble innviet i 1858. Den er en sentral storbykirke på Hammersborg i Bydel St. Hanshaugen i Oslo. Med over 1200 sitteplasser er den blant landets største.

Trefoldighetskirken er en korskirke med fasader av rød tegl, og med en stor sentralkuppel. Den ble tegnet i nygotisk stil av Hamburg-arkitekten Alexis de Chateauneuf, mens hans elev Wilhelm von Hanno stod bak mange av interiørdetaljene i kirken. Claus Jensen bygget hovedorgelet i 1872, Adolph Tidemand malte altertavlen i 1886, Emanuel Vigeland laget lysekronen i 1923 og Frøydis Haavardsholm laget glassmaleriene i 1936.

Sitat Trefoldighetskirken er en sjeldent meningsfull bygning. Under ett tak forener den hele kirkearkitekturens tre viktigste grunnplaner: korsplanen, sentralplanen og langplanen. Men den representerer også hele kristendommens samlede historie. Da kirken ble innviet, ble dens kuppel assosiert med baptisteriet i Pisa, og korsformen ble assosiert med bysantinske kirker, samtidig som detaljene førte tanken hen til gotikkens katedraler. Når man så i tillegg betrakter formen som et barn av protestantismens sentralkirker, forstår vi at bygningen fremstår som en fortettet beskrivelse av hele kirkehistoriens tidsspenn fra oldtid til nåtid.

I videste forstand er altså Trefoldighetskirken en bygning som gir universelle og tidløse perspektiver. En bygning som både i helhet og detalj er en beskrivelse i sten av «den evige sannhet».

Sitat
– Professor dr.phil. Thomas Thiis-Evensen

Historie[rediger | rediger kilde]

Trefoldighetskirken ca. 1890
Interiør

Trefoldighetskirkens form ble avgjort i Norges første arkitektkonkurranse i 1849. Alexis de Chateauneuf (1799–1853) vant med sin nygotiske sentralkirke med åttekantet kuppel. Chateauneuf døde i 1853 og kirken ble derfor fullført av hans assistent Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (1826–1882).

Kirken ble restaurert i 1956-58 og 1993-1996.

Behovet for ny stor kirke i Oslo[rediger | rediger kilde]

Den stadig økende folkemengden i byens sentrum og «den større sands for religiøsitet, der etter commissionens mening er begynt at spores blant mængden» var hovedbegrunnelsen for byggingen av en ny kirke i tillegg til Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke). Det strategisk mest sentrale området for en ny kirke ville vært Tullinløkka, men det området lå for lavt for et kirkebygg etter manges mening. Etter mange forslag og lange diskusjoner ble Hammersborg stedet.

Kirken var tenkt plassert i Teatergatens akse. Dessverre visste ikke de som bygget kvartalet rett over gaten for kirken om det, og det gikk derfor ikke slik.

Da kirken ble bygget, var det bare lave trehus rundt kirken, og Trefoldighetskirken ruvet enormt blant de lave husene. Planen var i begynnelsen at man skulle se kirken i enden av gaten slik man ser slottet i enden av Karl Johans gate. Muligens skulle man også kunne se den helt fra Karl Johan. Det var pga. disse planene at kirken ble bygget med to tårn. Et enkelt tårn ville sperret utsikten til kuppelen, som var ment som kirkens hovedmotiv. To tårn er dessuten også et gammelt symbol på byporten. Byporten er fra gammelt av igjen et symbol på sivilisasjon, der porten skiller og beskytter sivilisasjonen innenfor fra barbariet, mørket og kaoset utenfor.

Da kirken ble bygget, var området et spesielt fattig område av byen, eller strengt tatt en forstad ettersom det var utenfor datidens bygrense. Det ble hevdet at de som var fattige i hvert fall skulle ha en skikkelig kirke som kunne danne en himmel over deres liv. Kanskje er nettopp plasseringen midt i et fattig område årsaken til at diakoni har vært så viktig for menigheten helt frem til i dag.[2]

«Til vor stads største prydelse»[rediger | rediger kilde]

Den 9. juni 1849 ble det utlyst arkitektkonkurranse. Flere kjente arkitekter var med i konkurransen, men bare arkitekt Linstow hadde holdt seg innenfor den stipulerte økonomiske rammen på 70 000 speciedaler. Andre arkitekter som leverte forslag var Schirmer og Nebelong. Den franskfødte Hamburg-arkitekten, Alexis de Chateauneuf, leverte et forslag han beregnet ville koste 80 000 speciedaler.

Den ni mann sterke juryen så imidlertid bort fra de fastsatte byggeomkostningene og anbefalte sterkt arkitekt Chateauneufs kostbare løsning. I sin anbefaling skriver juryen bl.a.: «Chateauneufs kirke ikke blot vil blive vor stads største prydelse og et betydningsfuldt mindesmærke for den slegt, der satte den i værk, men at den tillige vil, ved sin gjennemførte og skjønt udprægede Characteer, være af en uberegnelig indflydelse paa kunstaanden og kunstutviklingen i vort fædreland.» Kirken skulle gi rom til 1200 sitteplasser og 800 ståplasser. Kirken skulle etter planen stå ferdig i 1853.

Arkitektene[rediger | rediger kilde]

Arbeidet ble satt i gang. Arkitekt Chateauneuf begynte å utarbeide detaljtegninger. I slutten av juli 1850 var arkitekten ferdig, og til kommunens undring var det foretatt en rekke endringer i forhold til konkurranseprosjektet. Dette skapte store diskusjoner. I denne tiden ble arkitekt Chateauneuf syk, og han hadde reist hjem til sitt hjemland Tyskland hvor han døde høsten 1853. En undersøkelse viste at det var mange feil i overslaget til arkitekt Chateauneuf, ja så mange at det ble bestemt å utlyse ny arkitektkonkurranse selv om arbeidet med grunnmuren allerede var kommet i gang.

Til sist skjer det at bystyret enstemmig den 23. april 1851 beslutter å fastholde sitt vedtak fra mai 1850 om å godkjenne Chateauneufs første prosjekt til 80 000 speciedaler. På grunn av Chateauneufs sykdom ble arkitekt Wilhelm von Hanno engasjert som utførende arkitekt. Han var en ung assistent av Chateauneuf. Til tross for han da bare var 23 år gammel, var han allerede anerkjent som en usedvanlig dyktig murer, steinhugger og arkitekt. Han hadde Chateauneufs fulle tillit.

Under Hannos ledelse ble det foretatt betydelige endringer i forhold til de opprinnelige tegningene, ikke uten protester og diskusjoner. En av grunnene til dette var at man fant ut at Chateauneufs endrede forslag ikke ville koste 80 000 speciedaler men 141 000 spd. For å redusere dette beløpet tok von Hanno bl.a. bort en del av de ytre detaljene Chateauneuf hadde planlagt.

Grunnsteinen ble lagt den 21. april 1853 nærmest i stillhet uten noen som helst seremonier. Byggearbeidet gikk fremover, men i oktober 1855 ble det oppdaget sprekker i hvelvet. Hvelvets øvre del måtte mures om. Den 19. desember 1854 ble spiret reist.

Det viste seg å oppstå mange og store problemer i byggeperioden, men onsdag den 28. april 1858 kl. 1030 ble Trefoldighetskirken vigslet av biskop Jens Lauritz Arup. Morgenbladet kunne fortelle at nærmere 3000 mennesker fylte kirken til trengsel. Aldri hadde så mange prominente personer overvært en lignende seremoni. Vigslingen skjedde fem år etter den opprinnelige planen. Helt ferdig var kirken riktignok ikke. Det store alteret var for eksempel ikke komplett. Den nye menigheten, Trefoldighet menighet, hadde nå imidlertid fått sin menighetskirke, og byen hadde fått en monumental kuppelkirke.

Kirkens arkitektur og interiør[rediger | rediger kilde]

Interiør. Et av de mange kapitélene laget av von Hanno

Enkel eksteriørmessig utsmykking[rediger | rediger kilde]

Arkitekt Alexis de Chateauneuf sa at han hadde hentet motivet for kirken fra det nå nedbrente Gertrude kapell i Hamburg. Trefoldighetskirken er likevel en selvstendig komposisjon, særpreget med den faste, velproporsjonerte bygningskroppen. Detaljene i eksteriøret er svært enkle. Den har tre særegenheter.

For det første er den en sentralkirke dominert av den mektige åttekantede kuppelen. For det andre har den de to karakteristiske åttekantede klokketårnene som flankerer inngangsfløyen.[3] For det tredje er kirken bygget i nygotisk stil.

Kirkens ytre strekker seg mot himmelen, det ser man i spissene, tårnene og kuppelens «spiss». Det er ingen skulptural utforming, bare sparsom bruk av granitt i sokkelen, bånd og avdekninger.

Dette nøkterne, alvorlige og sterke eksteriøret står i kontrast til det rike, høystemte interiøret med sine oppadstrebende linjer mot den vakre, stjerneprydede kuppelen. Interiørmessig er det også en rikdom på detaljer. Idet man går inn i kirken, anskueliggjør langskipet den hellige vei (via sacra), mens korsrommet symboliserer Kristi kors, og det majestetiske kuppelrommet billedgjør himmelen.

Høystemt interiør[rediger | rediger kilde]

Mye av utsmykkingen i kirken var ikke på plass da kirken ble innviet i 1858, men noe var der. Først og fremst den mektige kuppelen, som reiser seg ca. 30 meter over gulvflaten. De fine teglsteinsveggene, de åtte veldige steinstolpene som så å si bærer hele hvelvet, de vakre gotiske buene og ikke minst de mange fine håndhugne toppstykkene (kapitélene) på de mindre søylene var på plass ved innvielsen. Kapitélene har arkitekt von Hanno selv laget. Alle kapitélene på søylene er forskjellige. Dette symboliserer mangfoldet i skaperverket.

Det som ellers var på plass av kirkeinventar da Trefoldighetskirken ble vigslet var: kirkebenkene, prekestolen, alter (uten altertavle), kirkeklokkene som var støpt av klokkestøper Olsen, og orgelet som var bygd av en kjent dansk orgelbygger, Claus Jensen, i Bergen. Sammen med et foreløpig dåpsfat var det på plass kalk, vinkanne, oblateske og to store lysestaker, alt i rent sølv.

Når det gjelder selve kirkerommet, er det en kombinasjon av tre forskjellige former/plantyper: sentralkirke, korskirke og langkirke.

Lysekronen i Trefoldighetskirken. Laget av Emanuel Vigeland

Sentralkirke, korskirke og langkirke[rediger | rediger kilde]

Sentralkirke[rediger | rediger kilde]

Sentralkirkeformen er det som tydeligst kjennetegner kirken. For Trefoldighetskirken betyr det at den er åttekantet (oktogonal). Åttekanten har flere symbolske betydninger. Tallet åtte minner om de åtte menneskene som overlevde storflommen. Dette symboliserer kirken (og troen) som et skip som redder oss fra fare. Noas ark har også gjennom kirkens historie vært brukt som et bilde på dåpen (frelse gjennom vann).

Det minner oss også om at Jesus stod opp fra de døde på den åttende dag. I den jødiske uke regnes søndag som den første dagen. Hvis man da teller seg gjennom den stille uke, blir så påskedag (som er en søndag) den åttende dagen.

Middelalderteologien forkynte at det eksisterte et forhold mellom verdensaltes oppbygning og de geometriske og tallmessige systemer. Kirker ble planlagt utfra den tanke at delene i en helhet var proporsjonale, og disse delene forutsatte matematiske relasjoner mellom dem. Åttekanten ble sett på som en mellomting mellom kvadratet og sirkelen. Kvadratet var et bilde på jorden, mens sirkelen var et uttrykk for himmelen. Man så derfor på åttekanten som et symbol på møtet mellom himmel og jord. I middelalderen ble svært mange dåpskapell bygget med åttekantet grunnflate.

Korskirke[rediger | rediger kilde]

De to sideskipene, inngangspartiet og koret danner et gresk kors. Tidligere var dette understreket ved at det var en «midtgang» også mellom sideskipene, slik at det ble et kors mellom benkeradene. Lysekronen er bygget for å understreke dette korsmotivet. Kombinasjonen av grunnplanet som danner et gresk kors og en stor kuppel er svært uvanlig i Europa. Trefoldighetskirken er den eneste kirken i Skandinavia (Nord-Europa?) som er bygget slik. Denne stilen er noe man først og fremst forbinder med bysantinske kirker.

Døpefonten i Trefoldighetskirken

Langkirke[rediger | rediger kilde]

Inngangspartiet og koret er lenger enn sideskipene. Dette fører langkirkeplantypen inn. Her er det en spennende symbolikk som dessverre er vanskelig å se nå. Kirkens lengde er tenkt som en reise, utenfra og innover, fra mørke og kaos mot det guddommelige lys.

Det er tre nivåer i denne reisen. Våpenhuset ligger langt nede. Det var meningen at det skulle være litt mørkt her. Det lyset som kommer inn, kommer ovenfra. Fra mørket går man opp til kirkerommet, der det kommer lys fra alle kanter. Og man ser koret og alteret langt fremme som reisens mål.

Lysmotivet er viktig. Vinduene på galleriet i enden av sideskipene og bak orgelet er større enn de andre for å understreke korsmotivet. Orgelet er bygget slik at det er lavest på midten. Det bøyer seg for lyset.

Det øverste nivået er koret. Nok en gang går man opp en trapp. Chatauneufs mening var at de fem vinduene i koret skulle være mye større. De skulle fylle hele buen. Von Hanno endret dette i sine tegninger. Det er ukart om årsaken til endringen var behovet for å spare penger eller om det var pga. den tekniske utfordringen det var å få relativt tynne søyler til å bære vekten av taket. Planen var at det bare skulle være klart glass i vinduene. Lyset i seg selv var hovedpoenget, mer enn bilder. Da det senere ble foreslått å sette inn glassmalerier ble det stor uenighet. I en nygotisk kirke skulle vinduene være lysbærere uten bilder. De som ville ha glassmalerier vant imidlertid kampen. Noen ville endog ha glassmalerier i alle vinduene.

Dåpsengelen[rediger | rediger kilde]

Siden innvielsen har Trefoldighetskirken fått en rekke nye kunstverk og utsmykninger. I 1863 kom den store dåpsengelen. Kunstverket er laget av bildehuggeren Julius Middelthun (1820-86) fra Kongsberg. Han regnes som Norges fremste skulptør før Gustav Vigeland og har bl.a. laget Schweigaard-statuen på Universitetsplassen, og en rekke andre kunstverk som pryder Oslo.

Dåpsengelen er et vakkert kunstverk. Engelen holder et havskjell mellom hendene, det er dåpsfatet. Kunstverket står på et rundt og romslig fotstykke med et staselig messinggitter omkring.

Alterbildet i Trefoldighetskirken.

Alterbildet[rediger | rediger kilde]

Kunstmaleren Adolph Tidemand fra Mandal fikk i oppdrag å male et alterbilde. Et av Tidemands mest kjente malerier er for øvrig «haugianerne». Tidemand valgte å la Jesu dåp bli motivet på alterbildet. Maleren har holdt seg til den bibelske fortellingen med dåpsscenen i Jordan-dalen. Jesus har gått ut i vannet, og den skinnkledde botspredikanten Johannes øser med et skjell vann over Jesu hode.

Bildet med skjellet har røtter langt tilbake i gammel kristen kunsttradisjon. Vi møter det i Trefoldighetskirken også ved dåpsengelen som holder et stort skjell i hendene sine. Tidemands alterbilde er gjennomarbeidet i hver detalj, utpenslet i samsvar med den tids kunstsyn, men likevel enkelt og sterkt i selve komposisjonen. Bildet er kopiert og henger i flere kirker og bedehus, men det er her i Trefoldighetskirken at originalen er. Dåpsbildet er satt inn i en rikt oppbygd ramme.

Rammen er tegnet av von Hanno selv. Inne i denne rammen er det bl.a. felt inn to statuetter av apostlene Paulus og Peter, én på hver side av dåpsbildet. Statuettene er skåret ut i tre av bildehuggeren Olaf Olafsen Glosimodt fra Seljord. Hele altertavlen, med dåpsbildet i midten, apostelfigurene på siden og det rike trearbeidet, gir korpartiet karakter og stil.

Alterbildet skygger for det store sentrale glassmaleriet (Treenighetsbildet) som kom til senere. Det ble i sin tid drøftet med byarkitekten om altertavlen kunne flyttes til et annet sted i kirken, men det ble blankt avvist. Det kom i stedet et forslag om å ta bort de forgylte fyllingene i altertavlen slik at det i det minste var en del av frontbildet som ble synlig. Det gikk byarkitekten med på, og slik er det i dag.

Historien om Israel
Skapelsesbildet

1200 kg tung lysekrone[rediger | rediger kilde]

I 1924 fikk Trefoldighetskirken Emanuel Vigelands helt spesielle lysekrone. Den henger fra toppen av kuppelen i høyde med galleriet. Emanuel Vigeland var bror til Gustav Vigeland som er spesielt kjent for Vigelandsanlegget. Emanuel Vigeland var kunstmaler, og hans verker pryder en rekke kirker, blant annet Gjerpen kirke, Borgestad kirke og Vår Frelsers kirke i Oslo.

Lysekronen er formet som seks digre furugrener som går ut fra en sentralknute. I de ytterste kvistene har lyspæreholderne fått sin plass. I alt er det 120 pærer. Lysekronen veier 1200 kg og kan heises opp og fires ned ved hjelp av en elektrisk motor over kuppelen. Inne i kjettingen som kronen henger i, er det satt en engel som kommer ned fra himmelen med Jesus-barnet i armene.

Det er ikke minst denne vakre engelen som gjør lysekronen i Trefoldighetskirken til et kunstverk av rang og et mektig symbol på lyset i dypeste mening.

Fem store glassmalerier[rediger | rediger kilde]

Det som likevel mer enn noe annet løfter interiøret i Trefoldighetskirken opp på et høyt kunstnerisk plan, er Frøydis Haavardsholms fem store glassmalerier i koret. Det var den svenske bankmannen Knut Wallenberg og hans norskfødte frue, Alice F. Nickelsen, som gjorde dette finansielt mulig. De ble viet i Trefoldighetskirken i 1878, og til minne om dette ga de 50 000 kroner på gullbryllupsdagen sin for bruk til glassmalerier i koret. 50 000 kroner i 1878 tilsvarer nær 3 millioner kroner i dagens verdi! Pengene ble satt inn i et fond og ble benyttet først 57 år etter doneringen.

Kunstneren Frøydis Haavardsholm ble født i Tromsøy i 1896. Hun var elev hos maleren Oluf Wold-Thorne og billedhuggeren Lars Utne og har utdannelse både i Norge og utlandet. Hun har levert glassmalerier også til andre kirker, bl.a. Våler kirke og Korskirken i Bergen. De fem glassmaleriene i Trefoldighetskirken ble ferdige i 1935. Det var firmaet G. A. Larsen som tok på seg selve brenningsarbeidet, og det er fortalt at kunstneren var så kritisk og knuste så mange «mislykkede» glassbiter at firmaet G. A. Larsen holdt på å gi opp.

Hele kunstverket med de fem glassmaleriene er klart gjennomtenkt og har et tydelig religiøst budskap. På hvert bilde har kunstneren også plassert en av de fire store profetene og en av de fire evangelistene øverst. Et sannsynlig motiv for dette er å gjøre ære på ordet og understreke den rollen som Guds ord spiller i frelseshistorien.

Skapelsesbildet[rediger | rediger kilde]

Bildet er til venstre i koret. På toppen av bildet ser en evangelisten Matteus og profeten Esekiel. Under er stjernemylderet i Melkeveien. I tåkehavet kan vi se en bue, det er jorden som blir til ved Guds skaperord. Det flommer av lys og vann og vegetasjon. Brått stiger det første menneske frem. Vi er i Paradiset. Vi får så se at Adam og Eva er ulydige mot Guds bud, at et blinkende sverd stikker ut av skyene og jager det første menneskepar ut av Edens hage. På himmelen former det seg likevel en regnbue som tegn på Guds miskunn, og jorda bærer sin grøde. Livet skal holde frem. Bildet er holdt i et fantastisk vakkert fargespill av blått.

Jesu lidelse

Historien om Israel[rediger | rediger kilde]

Bildet står på venstre side i koret sammen med bildet om skapelsen. Her dominerer grønnfargen. I dette glassmaleriet bør en begynne nederst og så gå oppover. Først ser vi Abraham som møter Melkisedek og får løftet om velsignelse over seg og sin ætt. Her er Isak som sauegjeter, og her er Jakob og himmelstigen. Vi ser Josef med sine fremtidsdrømmer, og vi blir ført ut i ødemarken der Israels folk er i trengsel og på vandring. Folket berger livet ved å se på kobberslangen. Over dette feltet kommer så Moses ned av fjellet med lovtavlene. Øverst på bildet står evangelisten Markus og profeten Jeremia. Sistnevnte gråter over sitt folks ulydighet og ulykke.

Jesu fødsel og barndom[rediger | rediger kilde]

Vi er nå på høyre siden i koret. Også på dette glassmaleriet er det klokt å begynne nederst. Den første vi møter der er Maria, Jesu mor. Hun minner sterkt om en norsk bondekone. Hun står med Jesusbarnet klemt inn til sitt hjerte og stirrer spørrende og bekymringsfull inn i fremtiden: Hva skal det bli av dette barnet? I nederste felt står også Josef som en gammel bygdehåndverker, i ferd med å sage av et trestykke som ligger rett over et annet trestykke og på den måten former et kors.

Over Josef står en norsk gjetergutt med et sykt lam i fanget. Det er ikke vanskelig å forstå at denne gutten skal føre tankene hen til den gode hyrden. Ser en nøye etter på dette bildet, så oppdager en at hele landskapet er norsk, en norsk fjord eller innsjø med bratte fjellsider. Over fjelltoppene ser vi et kapell. Det skal fortelle oss at høyere enn fjelltoppene stiger vår lengsel til den levende Gud. Dette glassmaleriet på sørsiden av kirken er holdt i dype farger slik at det i gråværsdager blir i svakeste laget. Men på solskinnsdager stråler det! På toppen av bildet står evangelisten Lukas og profeten Daniel.

Jesu lidelse[rediger | rediger kilde]

Dette bildet står også på sørsiden, ved siden av foregående bilde. Det nederste feltet er et nattverdbilde. Her er en veldig kontrast mellom den lyse Kristus ved øvre bordenden, og den mørke svikeren Judas ved den nedre. Den ene er ferdig til å ofre sitt hjerteblod til frelse for alle mennesker. Den andre er ferdig til å øse ut uskyldig blod til ulykke for menneskeslekten. Lenger oppe ser vi Jesus i Getsemane. Enda lenger oppe er korsfestingen og gravleggingen. Avslutningen av dette bildet er det herlige feltet om Jesu oppstandelse. Det er den seirende frelser som med flagrende linklær bryter ut av dødens favntak. Øverst står evangelisten Johannes og profeten Jesaja.

Treenighetsbildet[rediger | rediger kilde]

Dette er det siste av de fem glassmaleriene. Det står bak hovedalteret. Bildet samler i seg fruktene av Jesu frelsesverk. Alle de store kristendomssymbolene er samlet på dette bildet: trekanten, duen, tornekransen, korset, kalken, svetteduken, naglene, spydet, hammeren, og nederst en elv, livets vann, som deler seg i flere småbekker og som en tørst gjetergutt bøyer seg ned og drikker av. Aller øverst er trekanten, symbol på Gud, og under dette stiger den oppstandne Kristus ut av skyene som en flammende lysskikkelse. Fra Ham og Faderen går Den Hellige Ånd, duen, ut og ruster Herrens vitner til tjeneste for evangeliet. Hele bildet er fylt av seier, sang, tilbedelse, håp og fremtidsdrømmer.

Fire mindre glassmalerier[rediger | rediger kilde]

Under galleriene ser vi fire mindre glassmalerier, to på hver side av koret. Du kan klikke på hvert av bildene i bildegalleriet under for å se dem bedre.

De to på sørveggen (høyre side) ble ferdige i 1958 og er også utført av Frøydis Haavardsholm. Begge disse bildene står på samme side som døpefonten og har rike dåpssymboler.

Livets vann: På bildet nærmest alteret sees to sildrende bekker, som symboliserer livets vann. Mellom disse skimtes to barn. Den ene plukker av markens grøde. Den andre sitter i livets tre som slynger seg opp mot himmelen, hvor vi ser Den Hellige Ånd i duens skikkelse. Vi ser også davidsstjernen.

Livets tre: Det andre glassmaleriet er betydelig sterkere i sin fargekomposisjon. Her møter vi igjen livets tre som strekker seg mot himmelen. Vi ser også Kristussymbolet, omgitt av en rød sirkel inndelt i segmenter – evighetens symbol. Også på dette bildet er det barn som leker ved en bekk, livets vann. Nederst sitter Jesus og taler til og velsigner barna. Også på dette bildet finner vi dåpssymboler.

På nordveggen, samme side som prekestolen, er det ytterligere to glassmalerier. De er av nyere dato og ble utført av kunstneren Veslemøy Nystedt Stoltenberg i begynnelsen av 1980-årene.

Perlen: På bildet lengst fra koret ser vi et glassmaleri som viser en av Jesu liknelser. Matteus 13.45-46: «Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.» Vi ser også i bildet en due – symbolet på Den Hellige Ånd. Vi ser også lyset som stråler ut fra perlen og duen.

Hvetekornet: Det andre glassmaleriet viser hvetekornet som faller i jorden og dør, for så å vokse opp og bære rik frukt (Johannes 12.24). Dette er et symbol på hvordan Jesu død ikke er forgjeves, men bærer frukt.


Stort restaureringsarbeid fra 1956 til -58 og 1993 til -96[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1863 ble det en diskusjon om kirkens vakre, røde teglsteinsmurverket i søyler og vegger. Kirkens første sogneprest Sven Brun mente det ikke var vakkert nok og fikk støtte av arkitekt Georg Bull. I 1870 ble vegger og søyler kalket, til sterke protester fra von Hanno. Ved å kalke veggene ble det veldige kirkerommet unektelig «renere» enn før, men alt i alt var dette en sørgelig forsimpling av Trefoldighetskirken. Det er med rette blitt kalt en «vandalistisk forandring».

Ved oppussingen av kirken til 100-årsjubileet i 1958 ble kirken ført tilbake til slik den så ut fra starten av. Kalken ble brent av slik at teglsteinsveggene igjen stod frem med sin gamle fargetone, alle kapitéler ble renset, fargene i de gotiske buene ble oppfrisket, og kuppeltaket ble mye lysere.

Opprinnelig var det lagt asfalt på gulvet i kirken. Dette var nok en finere variant enn den vi kjenner fra våre veier. Sannsynligvis var den «støpt» i et dekorativt mønster. Den ble fjernet, og sentrumspartiet i kirken fikk nytt steingulv. Det ble ved denne restaureringen bygget toalettrom, betjeningsrom samt to garderober for kor og konfirmantkapper. I koret ble det plassert 60 nye stoler og fire spesielle brudestoler. Orgelet ble gjennomgått, det ble foretatt en teknisk modernisering og en utbygging av ryggpositiv. Det elektriske anlegget ble fornyet.

I 1993 ble kirken stengt fordi kirken da var i svært dårlig forfatning. Det hadde vært store lekkasjer fra taket over en periode. Da det begynte å falle ned store biter med murpuss fra taket, måtte man stenge kirken av sikkerhetshensyn. Kirken ble gjenåpnet i 1996 med nyrestaurert tak.


Prester[rediger | rediger kilde]

MENIGHETENS PRESTER FRA 1858 til 2013
Navn Tittel Årstall
Sven Brun sokneprest 1858 – 1894
Anders Cristian Andresen kapellan 1858 – 1879
Jørgen Johan Tandberg tredjeprest 1858 – 1866
Johan Nordal Brun d.y. hjelpeprest 1866 – 1875
Ditlef Emil Gottfred Hansen tredjeprest 1867 – 1873
Julius Riddervold hjelpeprest 1872 – 1879
Bernt Anton Thinn tredjeprest 1874 – 1879
Bernhard Wilhelm Krogh hjelpeprest 1876 – 1878
Hans Søren Pederson hjelpeprest 1878 – 1889
Bernt Anton Thinn kapellan 1880 – 1881
Karl Jakob Roll kapellan 1882 – 1887
Andreas Michael Hansen tredjeprest 1880 – 1888
Andreas Michael Hansen kapellan 1888 – 1894
Gustav Margerth Jensen tredjeprest 1888 – 1894
Nils Andreas Thrap Segelcke hjelpeprest 1889 – 1902
Hans Møller Gasmann hjelpeprest 1898 – 1903
Simon Temstrup Michelet tredjeprest 1894 – 1896
Andreas Michael Hansen sokneprest 1895 – 1900
Anton Christian Bang res. kapellan 1895 – 1896
Birger Anneus Hall tredjeprest 1896 – 1914
Carl Herman Lunde sokneprest 1901 – 1918
Johan Ole Herman Jensen res. kapellan 1896 – 1903
Konrad Neumann Hjelm Dahl res. kapellan 1903 – 1919
Søren Dahl tredjeprest 1915 – 1916
Erling Grønland sokneprest 1919 – 1925
Niels Bernhard Bårson Thvedt res. kapellan 1919 – 1925
Niels Bernhard Bårson Thvedt sokneprest 1925 – 1932
Sigurd Bretteville Jensen res. kapellan 1926 – 1933
Sigurd Bretteville Jensen sokneprest 1933 – 1939
Jon Mannsåker res. kapellan 1933 – 1939
Kristoffer Skrøding hjelpeprest 1936 – 1946
Jon Mannsåker sokneprest 1940 – 1950
Hans Edvard Wisløff res. kapellan 1940 – 1945
Nils Høimyr res. kapellan 1946 – 1951
Nils Høimyr sokneprest 1951 – 1959
Bjarne Mandrup Hammerstrøm res. kapellan 1952 – 1956
Sverre Bulien sokneprest 1959 – 1962
Maurits Løge sokneprest 1962 – 1970
Thørner Holm Hofstad res. kapellan 1957 – 1970
Thørner Holm Hofstad sokneprest 1970 – 1976
Ivar Ruud sokneprest 1977 – 1983
Leif Salomonsen res. kapellan 1970 – 1975
Kaare Hagen res. kapellan 1976 - 1977
Erling Revheim res. kapellan 1977 – 1987
Victor Andersson sokneprest 1983 – 1994
Odd Anders Bergfald res. kapellan 1984 – 1989
Ragnhild Koren res. kapellan 1995 – 2006
Anne-May Stavenes menighetsprest 2002 – 2005
Anne-May Grasaas (tidl. Stavenes) sokneprest 2006 – 2013
Per Arne Dahl sentrumsprest 2006 – 2012
Kristian Engelstad Kvalem menighetsprest 2006 – 2014
FRA DOMKIRKEN SOKN HAR FØLGENDE FUNGERT I TREFOLDIGHET MENIGHET:
Navn Tittel Årstall
Hans Erik Raustøl res. kapellan 1990 – 2001
Karl Gervin sokneprest 1991 –
Ole Christian Kvarme domprost 1996 – 1998
Olav Dag Hauge domprost 1998 –
Elisabeth Thorsen kapellan 2002 – 2007
Elisabeth Thorsen sokneprest 2007 –

Fra og med september 2013 ble Trefoldighet, Gamle Aker, Markus, Lovisenberg og Domkirken sogn slått sammen til ett: Sentrum og St. Hanshaugen sogn. Prester og øvrig stab er derfor felles for hele sognet.[trenger referanse]

Organister/kantorer[rediger | rediger kilde]

MENIGHETENS ORGANISTER/KANTORER FRA 1859 TIL 2013:
Navn Årstall
Carl Arnold 1858-1873
Otto Winter-Hjelm 1873-1921
Johan Wilhelm Huus-Hansen 1921-1935
Waldemar Alme 1935-1960
Rolf Karlsen 1960-1966
Magne Elvestrand 1967-1984
 ?  ?
Magne Orvik  ?-2001
Magne-Harry Draagen 2001-2002
Marius Skjølaas 2002-

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kirken i Sentrum. Jubileumshefte 1858-2008 Utgitt i anledning Trefoldighetskirkens 150-årsjubileum. Redigert av Nils-Tore Andersen
  • Trefoldighetskirken Oslo: Et hefte om Trefoldighetskirkens arkitektur og historie. Redigert av Hans Ellefesen
  • Trefoldighetskirken – et iøynefallende monument av professor, dr. phil. Thomas Thiis-Evensen. Trykt første gang i boken Steder i Oslo, Dreyer 1976
  • Trefoldighetskirken i Oslo 1858-1958: Festskrift utgitt i anledning kirkens og menighetens 100-årsjubileum
  • Trefoldighetskirken og omegn av O. M. Overn. Stranberg & Co.s forlag: Oslo 1928

Noter[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ http://www.kirkesok.no/ oppgir 1200, lest på nett 5.1.2013
  2. ^ Et av dagens diakonale tiltak er Værestedet, se f. eks. «De kan varme sjela på mer enn suppe» hos dittoslo.no 16.11.2011.
  3. ^ «Trefoldighetskirken, Oslo - Kirker i Norge | Kirkesøk». www.kirkesok.no. Besøkt 1. desember 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]