Ørnulf Gulbransen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ørnulf Gulbransen
ØrnulfGulbrandsen-OB.Ø53-1959h.jpg
Ørnulf (til venstre) på øvelse i Universitetets Aula i 1953.
Født19. desember 1916
Oslo
Død20. februar 2004 (87 år)
Oslo
Yrke Academic musician, professor
NasjonalitetNorge
Sjangersamtidsmusikk

Ørnulf Gulbransen (født 19. desember 1916, død 20. februar 2004) var en norsk fløytist og pedagog, kjent som en av landets ledende etter den andre verdenskrig.[1]

Han debuterte 1938 etter å ha gått i lære hos Hans Stenseth, Aksel Andersen og Per Wang. Det fulgte en tid med ansettelse i Øivind Berghs Bristolorkester hvor han spilte fløyte til middagskonserten og altsaxofon når orkestret spilte til dans. Han spilte også i ensemblet ved Nationaltheatret, samtidig med at han var lærer ved Barratt Due musikkinstitutt.

Gulbransen ble ansatt ved Musikkonservatoriet i Oslo i 1941, og hadde to studieopphold hos den franske Marcel Moyse i Paris (1946) og i Vermont (1955), hvilket brakte ham til universitetet derover som professor (1959) og endatil solistarbeide ved plateinnspillinger fra Music of Marlboro-festivalen (1964), under direksjon av Pablo Casals som senere fikk Gulbransen med på en rekke turer blant annet til Midtøsten. Han ble i 1973 den første professor i fløytespill ved Norges musikkhøgskole der han virket inntil 1984.

Ellers hadde han gjesteengasjement ved Ingesund musikkhøgskole i Arvika og konservatoriet i København, og var instruktør for Canadian Youth Orchestra (1974–91). Videre ledet han Den Norske Blåsekvintett (1955–72) og var fast tilsatt i Oslo Filharmoniske Orkester (1941–70) som fløytist, fra 1956 som solofløytist og fra 1958 medlem av det nyopprettede Filharmoniens kammerorkester som ble ledet av konsertmester Ernst Glaser. Blant Gulbransens elever rager Alf Andersen (1928-1962), Per Øien, Torkil Bye og Tom Ottar Andreassen høyt.

Premier[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]