Igor Stravinskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Igor Fjodorovitsj Stravinskij
Игорь Фёдорович Стравинский
Igor Stravinsky LOC 32392u.jpg
Født17. juni 1882
Oranienbaum, Russland
Død6. april 1971 (88 år)
New York, USA
Gravlagt Cimitero di San Michele
Ektefelle Katerina Nossenko
Far Fjodor Stravinskij
Søsken Yury Stravinsky
Barn Fjodor og Ludmilla
Utdannet ved Statsuniversitetet i St. Petersburg (1901–)
Beskjeftigelse Komponist, koreograf, dirigent, jazzmusiker, pianist
Nasjonalitet Frankrike (1934–), Det russiske keiserdømmet, USA (1945–)
Medlem av American Academy of Arts and Letters, American Academy of Arts and Sciences, Bayerische Akademie der Schönen Künste, Kungliga Musikaliska Akademien
Utmerkelser
13 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award (1987), Léonie Sonnings musikkpris (1959), Grammy Award for Best Classical Contemporary Composition (1962), Grammy Award for Best Orchestral Performance (1962), Grammy Award for Best Classical Contemporary Composition (1961), Grammy Award for Best Classical Album (1961), Grammy Award for Best Orchestral Performance (1967), Grammy Hall of Fame Award (1999), Grammy Lifetime Achievement Award (1986), Grammy Lifetime Achievement Award (1986), Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1954), Grammy Award, Léonie Sonnings musikkpris
PeriodeNyklassisisme, modernismen
Sjangre/
former
opera, symfoni, 20th-century classical music, kammermusikk, klassisk musikk
InstrumentPiano
Signatur
Igor Fjodorovitsj StravinskijИгорь Фёдорович Стравинскийs signatur

Igor Fjodorovitsj Stravinskij (russisk: Игорь Фёдорович Стравинский, Igor' Fëdorovič Stravinskij) (født 5. junijul./ 17. juni 1882greg. i Oranienbaum i Russland, død 6. april 1971 i New York) var en russisk komponist. Han var en kosmopolitisk russer som i tillegg til å bli anerkjent for sine komposisjoner også oppnådde berømmelse som pianist og dirigent, ofte under premierene av sine verk. Han levde en stor del av sitt yrkesaktive liv i Frankrike og USA og ble av mange ansett som en av 1900-tallets mest betydnigsfulle og innflytelserike komponister.[1]

Stravinskijs karriere som komponist er kjent for sin stilistiske mangfoldighet. Han fikk første internasjonale anerkjennelse med tre balletter gitt i oppdrag av impresarioen Sergej Djagilev og fremført av Djagilevs Ballets Russes (Russisk Ballett): Ildfuglen (L'Oiseau de feu, 1910, koreografi Michel Fokine), Petrusjka (1911, koreografi Michel Fokine), og Vårofferet (Le sacre du printemps, 1913, koreografi Vatslav Nizjinskij). Vårofferet, dirigert av Pierre Monteux, hvis première fremkalte opprør, forandret måten følgende komponister tenkte angående rytmisk struktur; Maurice Ravel har bekreftet dette. – I tillegg kom Ballets Russes-ballettene Pulcinella (1920, koreografi Léonide Massine), Renard (1922, koreografi Bronislava Nijinska) og Noces (1923, koreografi Bronislava Nijinska).

Stravinskijs første russiske fase gikk over til nyklassismen på 1920-tallet. I arbeidene fra denne perioden benytter han seg av klassiske former (concerto grosso, fuge, symfoni), som ofte skjuler et element av intens følelse under en overflate av enkelhet og beskjedenhet og ofte refererer til eldre mestere som Bach og Tsjajkovskij.

I løpet av 1950-tallet omfavnet han seriell musikk og brukte den nye teknologien i de siste tjue årene av karrieren. I løpet av denne perioden bærer Stravinskijs musikk med seg trekk fra hans tidlige produksjon, rytmisk energi, oppbygging av melodiske ideer utviklet fra to- eller tretonefigurer, klarhet i strukturen og instrumenteringen er gjenkjennbar.

I løpet av karrieren publiserte han flere bøker, nesten alltid i samarbeid med andre, men noen ganger uten at samarbeidpartneren ble nevnt. I sin selvbiografi fra 1936[2] skriver Stravinskij sin berømte setning «musikk er i seg selv ikke i stand til å uttrykke noe som helst.»

Biografi[rediger | rediger kilde]

Russland[rediger | rediger kilde]

Igor Stravinskij (t.v.) og Nikolaj Rimskij-Korsakov (t.h. om Stravinskij) 1908.

Stravinskij ble født i Oranienbaum og vokste opp i St. Petersburg. Hans mor var russisk og faren fra Ukraina. I sin selvbiografi skriver han at barndommen var problematisk: ”Det var aldri noen som egentlig likte meg.”[3] Hans far Fjodor Stravinskij sang (bass) ved Mariinskij-teatret i St. Petersburg,[4] og den unge Stravinskij begynte å ta pianotimer og studerte senere musikkteori og gjorde noen forsøk på å komponere musikk. I 1890 så Stravinskij en forestilling med Pjotr Tsjajkovskijs balett Tornerose på Mariinskij-teatret. Forestillingen, som var hans første møte med et orkester, fascinerte ham.[3] 14 år gammel var han i stand til å spille Mendelssohns første pianokonsert og året etter gjorde han en transkripsjon for piano av Aleksandr Glazunovs strykekvartetter. Glazunov var imidlertid ikke så imponert av den unge Stravinskij, han mente tvert imot at han var umusikalsk.[3]

Til tross for hans interesse for musikk forventet foreldrene hans at han skulle bli advokat. Stravinskij begynte å studere jus ved universitetet i St. Petersburg i 1901, men trivdes ikke med det og overvar færre og færre forelesninger de fire årene han gikk der.[3] Etter at faren døde i 1902 hadde han allerede begynt å vie musikkstudiene stadig mer tid. Da universitetet stengte våren 1905, som en konsekvens av den blodige søndagen, ble Stravinskij hindret i å fullfølre studiene og mottok bare eksamensbevis før halve utdanningen i april 1906.[4] Etter dette konsentrerte han seg om musikken. Han fikk råd av Nikolaj Rimskij-Korsakov, den tidens største russiske komponister, om å søke til konservatoriet, men begynte i stedet å ta private leksjoner to ganger i uken hos ham. Rimskij-Korsakov ble som en andre far for Stravinskij.[3]

I 1905 forlovet han seg med sin kusine Katerina Nossenko, som han hadde kjent siden barndommen. De giftet seg den 23. januar 1906 og deres første to barn, Fjodor og Ludmilla, ble født i 1907 og 1908.

Stravinskijs orkesterfantasi Feu d'artifice ble spilt i 1909 i St. Petersburg. Alexander Siloti dirigerte uruppføringen og framføringen medførte at Stravinskij fikk en bestilling av Sergej Djagilev om å skriv Ildfuglen ettersom Djagilev hørte stykket og ble imponert over orkestreringen.

Sveits[rediger | rediger kilde]

Stravinskij sammen med balettdanseren Wacław Niżyński kledd for rollen som Petrusjka i 1911.

For å overvara premieren på Ildfuglen reiste Stravinskij til Paris i 1910. Familien fulgte ham og de bestemte seg for å bli i Vesteuropa. De flyttet til Sveits og bodde i Clarens og i Lausanne til 1920. I denne perioden komponerte han ytterligere to baletter til Ballets Russes: Petrusjka, skrevet i 1911 i Laussanne og Vårofferet (1913) og Pulcinella, begge skrevet i Clarens.

Mens familien bodde i Sveits ble deres andre sønn Soulima (som senere også skulle bli komponist) født i 1910 og den andre datteren, Maria Milena, i 1913. Under den siste graviditeten ble det oppdaget at Katerina led av tuberkulose og hun ble lagt inn på ett sanatorium for å bli frisk. Etter en kort reise til Russland i 1914 for å samle materiale til Les Noces returnerte Stravinskij til Sveits rett før grensene til Russland ble stengt som følge av utbruddet av første verdenskrig. Han kom ikke til å vende tilbake til Russland på nesten femti år. Stravinskij var en av få russisk-ortodokse i Sveits på denne tiden og minnet om det lever ennå i den ortodokse kirken i Sveits.[5]

Stravinskij hadde et spesielt kunstnerisk forhold til den sveitsiske filantropen Werner Reinhart. Han kontaktet Reinhart av økonomiske grunner da han arbeidet med Historien om en soldat (L'Histoire du soldat). Uroppføringen av dette verket ble dirigert av Ernest Ansermet den 28. september 1918 på Théâtre municipal de Lausanne. Werner Reinhart sponset konserten og stod som økonomisk garantist. Til gjengjeld dediserte Stravinskij verket til ham[6] og ga ham også originalmanuskriptet.[7][8] Reinhart fortsatte å støtte Stravinskijs virksomhet ved at han i 1919 startet en konsertserie med hans seneste kammermusikkverk.[9] Blant disse var en suite på fem satser fra Historien om en soldat, arrangert for klarinett, fiolin og piano, som var en gest til Reinhart som var en amatørklarinettist.[6][10] Suiten ble uroppført den 8. november 1919 i Lausanne, lenge før originalversjonen for sju instrumenter ble kjent.[11] Som takk for Reinharts fortsatte støtte dediserte Stravinskij også sine Tre stykker for klarinett, komponert i oktober og november 1918, til ham.[6][12] Senere annla Reinhart et bibliotek med stravinskijene i sitt hjem i Winterthur.[13]

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Etter premieren på [Pulcinella (ballett)|Pulcinella]] av Ballets Russes i Paris 15. mai 1920 returnerte Stravinskij til Sveits. 8. juni forlot hele familien Morges for siste gang, og flyttet til fiskebyen Carantec i Bretagne for sommeren, samtidlig som de også lette etter et nytt hjem i Paris. Da hun fikk høre om deres dilemma inviterte moteskaperen Coco Chanel Stravinskij og hans familie til å bo i hennes nye herskapshus "Bel Respiro" i Garches, en forstad til Paris, fram til de kunne finne en mer passende bolig. De kom dit i løpet av den andre uken i september. Samtidlig garanterte Chanel også den nye Ballets Russes-produksjonen av Stravinskijs Vårofferet med en anonym gave til Diaghilev, sagt å ha vært 300.000 franc.

I Frankrike startet Stravinskij et samarbeide med den franske pianomakeren Pleyel. Pleyel tok seg av Stravinskijs fremføringsrettigheter og royalties for hans verk og til gjengjeld skaffet de ham med en månedlig inntekt og en arbeidsplass der han kunne treffe venner og forretningsforbindelser.

Som en del av avtalen omarrangerte Stravinskij, og til en viss grad også komponerte om, flere av sine tidlige verk for Pleyels produksjon av pianolaer. Stravinskij gjorde det på en måte som utnyttet pianoets samtlige 88 toner uten hensyn til den menneskelige hånden og fingrenes rekkevidde. Rullene til pianolaene ble ikke spilt inn, de ble merket opp etter en kombinasjon av Stravinskijs manuskripter og håndskrevne anvisninger fra den franske musikeren i Pleyels pianofabrikk, Jacques Larmanjat. Stravinskij fortalte senere at hans intensjon hadde vært å gi lytterne en endelig versjon av musikken sin, men ettersom rullene ikke var innspilninger er det vanskelig å forstå hvordan hans intensjon fungerte i praksis. Denne musikken er idag en del av standardrepertoaret, men mange orkestre på denne tiden mente den var uspillbar og ubegripelig. Flere av de store verkene ble gitt ut på pianoruller, som Vårofferet, Petrusjka, Ildfuglen, Les Noces og Nattergalen.

Etter å ha bodd en kort tid utenfor Paris flyttet Stravinskij så med sin familie til sør-Frankrike. Han vendte tilbake til Paris i 1934 og bodde da på Rue Faubourg-St.Honoré. Stravinskij selv mintes senere dette bostedet som det mest ulykkelige i frankriketiden. Hans hustrus tuberkulose smittet datteren Ludmilla og ham selv. Ludmilla døde i 1938 og kona året deretter. Stravinskij selv tilbragte fem månader på sanatorium og mens han var der døde også hans mor.

Han ekteskap med Katerina varte i 33 år, men hans livs kjærlighet skulle likevel bli hans andre kone Vera de Bosset (1888–1982). Da han møtte henne i Paris i februar 1921 var hun gift med maleren og scenografen Serge Sudeikin, men de innledet et forhold og hun forlot sin ektemann. Fra da av og fram til Veras død i 1939 levde Stravinskij et dobbeltliv der han byttet på å være med sin familie og med henne. Hans kone var klar over dette dobbeltlivet og aksepterte det som uungåelig.

De siste årene i Paris etablerte Stravinskij profesjonelle kontakter med nøkkelpersoner i USAs musikkliv. Han arbeidet med sin symfoni i C for Chicagos symfoniorkester og hadde begynt å forelese ved Harvard skoleåret 1939–1940. Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939 flyttet han til USA og Vera de Bosset kom over året etter. De giftet seg i Bedford, Massachusetts den 9. mars 1940.

USA[rediger | rediger kilde]

Stravinskijs grav på Isola di San Michele.

Stravinskij slo seg ned i nærheten av Los Angeles (1260 North Wetherly Drive, West Hollywood) [14] der han til slutt ble værende lenger enn noe annet sted i sitt liv.[15] Han ble amerikansk statsborger i 1946. Stravinskij hadde tilpasset seg livet i Frankrike, men å flytte til USA i 58 års alder var et helt annet slags projekt. I en periode omga han seg med en gruppe russiske emigranter, men oppdaget etterhvert at dette ikke dekket hans profesjonelle og intellektuelle behov. Han ble trukket mot det voksende kulturlivet i Los Angeles, spesielt da så mange forfattere, musikere, komponister og dirigenter slo seg ned i regionen under krigen. Blant disse var Otto Klemperer, Thomas Mann, Franz Werfel, George Balanchine og Arthur Rubinstein. Han bodde ganska nære Arnold Schønberg, men hadde likevel ingen nær kontakt med ham. Bernard Holland har påpekt at han var spesielt glad i britiske forfattere, som ofte besøkte ham i Beverly Hills, for eksempel W.H. Auden, Christopher Isherwood, Dylan Thomas (som delte komponistens svakhet for sterke drikker) og spesielt Aldous Huxley som Stravinskij kunne snakke fransk med.[15] Han ble en del av livet i Los Angeles og dirigerte innimellom konserter med Los Angeles Philharmonic i den berømte Hollywood Bowl og også andre steder i USA. Da han planla å skrive en opera sammen med Auden følte han seg tvunget til å få bedre kjjennskap til det engelske språket, og i den forbindelse traff han ved en tilfeldighet dirigenten og musikkviteren Robert Craft. Craft ble etterhver boende sammen med Stravinskij helt fram til hans død og fungerte som oversetter, biograf, assisterende dirigent og faktotum i utallige musikalske og sosiale sammanhenger.

Den 15. april 1940,[16] ble Stravinskij arrestert av politiet i Boston for å ha brukt en akord som inneholdt en stor septima i et arrangement av USAs nasjonalsang, The Star-Spangled Banner, og dermed brutt en federal lov som forbød omharmonisering av nasjonalsangen.[17]

I 1959 mottok Stravinskij Sonningprisen, Danmarks høyeste musikkutmerkelse. I 1962 fikk han en innbydelse til Leningrad (nåværende Sankt Petersburg) for å holde en serie konserter. Til tross for innbydelsen forble Stravinskij i USA.

I 1969 flyttet han til New York der han bodde sine siste år i Essex House. To år senere døde han i en alder av 88 år og ble begravet i Venezia på gravøyen Isola di San Michele. Graven hans ligger ikke så langt unna den mangeårige samarbeidspartneren Djagilevs grav. Stravinskijs liv og verk omfattet nesten hele 1900-tallet og mange av sekelets kunstmusikkstiler og han påvirket andre komponister både i sin livstid og etter den. Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame på 6340 Hollywood Boulevard og mottok postumt en Grammy for Lifetime Achievement i 1987.

Personlighet[rediger | rediger kilde]

Stravinskij var umettelig i sin trang til å utforske livet, og studere kunst og litteratur. Dette kom blant annet til uttrykk i de mange samarbeidene han gjennomførte i sin tid i Paris. Han var ikke bare Djagilevs og Ballets Russes viktigste komponist, men samarbeidet også med Pablo Picasso på baletten Pulcinella i 1920, med Jean CocteauOedipus Rex og George BalanchineApollon musagète i 1928. Hans litterære smak var bred og gjenspeilet hans nysgjerrighet. I tidlige perioder var han inspirert av russisk folklore, senere fortsatte han med inspirasjon fra klassiske forfattere og romersk-katolsk liturgi og videre til samtidige franske forfattere, som André Gide i Persefone, og etterhvert engelsk litteratur med Auden, T.S. Eliot og middelaldersk engelsk poesi. Mot slutten av livet tonesatte han hebraiske bibeltekster i Abraham og Isaac.

Det manglet aldri meséner. Stravinskij fikk også mange bestilninger. De fleste av hans verk etter Ildfuglen var bestillingsverk til spesielle anledninger og han fikk godt betalt.

Stravinsky viste seg å være flink til å spille rollen som «verdensmann», utviklet en god teft for forretningsmessige forhold og virket avslappet og komfortabel ute blant folk. Hans vellykkede karriere som pianist og dirigent tok ham til mange av verdens største byer, inkludert Paris, Venezia, Berlin, London, Amsterdam og New York, og han var kjent for sin høflige og hjelpsomme framtoning.

Stravinskij protesterte mot at musikken hans ble inkludert i den nazistiske utstillingen «Entartete Musik» i Düsseldorf i 1938. Han sendte en offisiell klage til det tyske utenriksdepartementet der han skrev: «Mine motstandere går til og med så langt at de uriktig anklager meg for å være jøde, til tross for at mine forfedre var medlemmer av den polske adelen.»[18] I et annet brev til Willi Stecker ved musikkforlaget Schott Music skriver han: «Jeg forakter all kommunisme, Marxisme, det avskyelige Sovjet, men også all liberalisme, demokratisme, ateisme etc.»[18] Hans kampanje lyktes og i januar 1939 fikk han et brev der Strecker skrev: "Jeg kan gladelig meddele at Deres anseelse hos det tyske folk ser ut til å være helt gjenopprettet."[18]

Stravinkij konsumerte store mengder alkohol og tilbragte mye tid med vennen og alkoholikeren Dylan Thomas. Ved et tilfelle skal Stravinkij ha sagt: «Herre Gud, jeg er så glad i å drikke Scotch at jeg iblant tror at mit navn er Igor Stra-whisky».[19]

Stravinskij var også kjent som en notorisk kvinnebedårer, det var rykter om at han hadde affærer med kjendiser som for eksempel Coco Chanel, men han beskrives også som en god far som tilbragte mye tid med og brukte mye penger på sine sønner og døtre.

I hele sitt liv var Stravinskij et hengivent medlem av den russisk-ortodokse kirken, og sa ved et tilfelle: «Musikken lovpriser Gud. Musikken er bra, eller bedre, på å prise Gud enn kirkebygg og all dets utsmykning. Musikken er kirkens fornemste ornament.»[20]

Musikalsk historikk[rediger | rediger kilde]

Stravinskijs musikk er preget av en tonalitet som er tøyet til grensepunktet, med mye bruk av overliggende treklanger, og hans rytmikk er ofte asymmetrisk med mange skeive taktarter. Han var en mester til å orkestrere, og kjente svært godt til alle instrumentenes register, og visste hvordan han skulle benytte seg av disse for å skape nye klanger. Han skrev ofte i instrumentenes ytterste leie.

Stravinskij og Wilhelm Furtwängler

1905 - 1913[rediger | rediger kilde]

Balletter:

  • Ildfuglen (1909–10)
  • Petrusjka (1910–11)
  • Vårofferet (1911–13)

Om den siste av disse ballettene, den meget spesielle komposisjonen, Vårofferet, har han selv uttalt: Jeg hørte musikken, og skrev den ned.

Vårofferet (Le Sacre du Printemps) kan sees som et uttrykk for musikalsk primitivisme: Stilisert imitasjon av primitiv musikk ved hjelp av heftig, intens rytmikk, begrenset melodisk omfang med mange gjentakelser av motiver og perkussive (slagverk-aktige) akkorder.

1913 – ca. 1920[rediger | rediger kilde]

  • L'Histoire du Soldat (1918)
  • Ragtime (1918)

Ca. 1920 – ca. 1952)[rediger | rediger kilde]

  • Pulcinella (1919)
  • Oktett (1923)
  • Salmesymfonien (1930)
  • Symfoni i C (1940)
  • The Rake's Progress (1948/51), opera

Ca. 1952 - 1970[rediger | rediger kilde]

Tilegnelse av Schönberg og Weberns teknikker (12-toneteknikk). Dessuten skrev han et verk for jazz-storbandet til Woody Herman. Han nevner dessuten bl.a. jazz-trompetisten Shorty Rogers (Milton Rajonski).

  • Canticum Sacrum (1956)
  • Threni (1958)
  • Requiem Canticles (1966)

Stiltrekk hos Stravinskij[rediger | rediger kilde]

Rytme[rediger | rediger kilde]

  • Frigjøring fra "taktstrekenes tyranni"
  • Uregelmessige, skiftende taktarter
  • Uregelmessige rytmiske mønstre veksler med regelmessige
  • Kompliserte rytmiske mønstre
  • Utstrakt bruk av pauser

Harmoni[rediger | rediger kilde]

  • Tonale sentra
  • Tvetydige akkorder
  • Dur- og moll-ters samtidig eller om hverandre (som brukes i blues-skalaen)
  • Diatonisk, modal og kromatisk melodikk

Orkestrering[rediger | rediger kilde]

  • Uvanlige sammensetninger av instrumenter
  • Spesiell farge som karakter på et stykke
  • Han unngår ofte den varme, romantiske strykerklangen

Hovedverk[rediger | rediger kilde]

  • Tre solistykker for klarinett solo
  • Symfoni i Ess (1902–08)
  • Feu d’artifice. (1908)
  • Ildfuglen (1910)
  • Petrouchka (1911)
  • Vårofferet (1913)
  • L’Histoire d’un soldat (1918)
  • Symfoni for blåseinstrumenter (1921)
  • Konser for klaver og blåseinstrumenter (1923/24)
  • Capriccio for piano og orkester (1928/29)
  • Concerto for to soloklaverer (1931/35)
  • Pater noster, Credo og Ave Maria (1926–34)
  • Salmesymfonien (1930)
  • Konsert i D, fiolinkonsert (1931)
  • Duo concertante (1932)
  • Dumbarton Oaks (1937)
  • Fire norske stemninger (1942)
  • Circus Polka (1942)
  • Ode (1943)
  • Scherzo à la russe (1944)
  • Bidrag til Genesis (1944)
  • Scènes de ballet (1944)
  • Symfoni i tre satser (1942–45)

Omarbeidelser av eldre verk[rediger | rediger kilde]

    • Petrushka (for mindre orkester) (1946)
    • Symfoni for blåseinstrumenter (1947)
    • Apollo (1947)
    • Pulcinella (1947)
    • Oedipus Rex (1948)
    • Symphony of Psalms (1948)
    • Capriccio (1949)
  • Konsert i D for strykeorkester (1945)
  • Messe (1944–48)
  • The Rake’s Progress (1951)
  • Requiem Canticles (1966)

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Musical Count» (engelsk). Time Magazine. 11. mars 1940. Besøkt 20. september 2009. 
  2. ^ Stravinskij, Igor (1936). Chronicle of My Life (engelsk). London. ISBN 0-714-51082-3.  [Reprinted as An Autobiography (1903–1934)]
  3. ^ a b c d e Dubal, David (2001). The essential canon of classical music (engelsk). New York. ISBN 0-86547-664-0. 
  4. ^ a b «In Grove Music Online». Oxford Music Online av Stephen Walsh. (Besøkt 12 september 2009). 
  5. ^ Orthodox Church in Switzerland, fra Switzerland is yours. ”Igor Stravinsky and Vladimir Nabokov are but two of the distinguished representatives of this community, much appreciated on Lake Geneva’s “Riviera”. Läst 12 september 2009
  6. ^ a b c «The Soldier's Tale» (engelsk). Ragtime ensemble presents the Soldier’s Tale. 2004. Besøkt 12. september 2009. 
  7. ^ Harris Goldsmith. «Suite from L'Histoire du Soldat» (PDF) (engelsk). Concert Artists Guild. s. 1. Arkivert fra originalen (PDF) 17. desember 2008. Besøkt 20. september 2009. 
  8. ^ Stephen Walsh. «The composer, the antiquarian and the go-between: Stravinsky and the Rosenthals» (engelsk). Musical Times. Besøkt 20. september 2009. 
  9. ^ Dr. Richard E. Rodda. «Notes on the Program: Three Pieces for Clarinet» (engelsk). Chamber Music Society of Lincoln Center. Arkivert fra originalen 21. juni 2009. Besøkt 20. september 2009. 
  10. ^ Robert Bridge (17. mai 1994). (engelsk) http://myhome.sunyocc.edu/~bridger/papers/lhistpaper.htm. Besøkt 20. september 2009.  Parameteren |ttitel= støttes ikke av malen. (hjelp);
  11. ^ Susan Halpern. «Suite from L'Histoire du soldat ("The Soldier's Tale "), for Clarinet, Violin and Piano» (engelsk). A Musical Feast. Arkivert fra originalen 10. desember 2008. Besøkt 20. september 2009.  Parameteren |datum= støttes ikke av malen. (hjelp)
  12. ^ «Stravinsky: Histoire du Soldat Suite / Renard (Stravinsky, Vol. 7)» (engelsk). Naxos. Arkivert fra originalen 1. mars 2014. Besøkt 20. september 2009. 
  13. ^ «Stravinsky» (engelsk). Kuke.com. Arkivert fra originalen 21. juni 2009. Besøkt 20. september 2009. 
  14. ^ Larry Harnisch (3. juni 2007). «Stravinsky turns 75» (engelsk). Los Angeles Times. Besøkt 20. september 2009. 
  15. ^ a b Bernard Holland (11. mars 2001). «Stravinsky, a Rare Bird Amid the Palms; A Composer in California, At Ease if Not at Home» (engelsk). The New York Times. Besøkt 20. september 2009. 
  16. ^ «Bostonpolitets bilde av Stravinskij ved arrestasjonen den 15. april 1941». Besøkt 2. april 2018. 
  17. ^ Kyle Gann (3. september 2006). «Stravinsky Captured in Words» (engelsk). Arts Journal : Post Classic. Besøkt 20. september 2009. 
  18. ^ a b c Taruskin, Richard F. (15. juni 1989). «‘Jews and Geniuses’: An Exchange». The New York Review of Books (engelsk). Besøkt 21. februar 2018. 
  19. ^ Painting, Kevin (2. oktober 2016). «Composers and the Demon Drink» (engelsk). Primephonic. Besøkt 21. februar 2018. 
  20. ^ «Igor Stravinsky Quotes» (engelsk). Brainy Quote. Besøkt 20. september 2009. «The Church knew what the psalmist knew: Music praises God. Music is well or better able to praise him than the building of the church and all its decoration; it is the Church's greatest ornament.»