Klaus Egge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Klaus Egge
Født 19. juli 1906
Gransherad
Død 7. mars 1979
Oslo
Gravlagt Vår Frelsers gravlund
Barn Ketil Egge, Guri Egge
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Norsk kulturråds ærespris, St. Olavs Orden, Den islandske falkeorden

Klaus Egge (født 19. juli 1906, død 7. mars 1979) var en norsk komponist og musikkritiker. Han er mest kjent for sine symfonier, konserter og sin kammermusikk.

Egge ble født i Gransherad (nær Notodden) i Telemark. Han studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo, og tok organisteksamen der i 1929. Etter dette studerte han bl.a. komposisjon under Fartein Valen. I tiden 193738 studerte han under professor Walter Gmeindl ved Musikkhøgskolen i Berlin.

Klaus Egge var en viktig figur i norsk kulturliv. Han var formann i Norsk Komponistforening i perioden 194572, og var det også i Norges kunstnerråd, TONO, Statens Musikkråd og Norges Nasjonale Musikkomité. I tillegg var han styremedlem i Nordisk Komponistråd og International Music Council. Han fikk Statens kunstnerlønn fra 1949. I 1972 ble han tildelt Norsk kulturråds ærespris. [1] Egge ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1958 og fikk kommandørkorset i 1977.[2] I 1970 ble han tildelt Den islandske falkeorden. [3]

Egges produksjon deles gjerne inn i tre perioder, selv om visse karakteristika som polyfoni og sterk rytmisk driv preger hele hans kompositoriske virke. Fram til 1945 står folkemusikken sentralt både hva melodikk og komposisjonsteknikk angår. Motivutforming og rytmikk er tydelig inspirert av norsk slåttemusikk kombinert med polyfoni og klassisk form. Klaververkene Draumkvæ-sonate og Fantasi i Halling, som regnes som norsk standardrepertoar idag, stammer begge fra den første perioden.[2]

Etter krigen blir trekkene fra norsk folkemusikk mindre utpreget til fordel for et mer universelt tonespråk. Han beholder sine rene diatoniske linjer, gjerne kombinert med krasse dissonanser. Likevel er det mest karakteristiske for denne perioden hans utvikling av en metamorfoseteknikk, hvor motivene gjennomgår stadige forvandlinger. Denne teknikken når sitt høydepunkt i cellokonserten fra 1966 hvor 1. sats har fått betegnelsen Preludio metamorfico. [4]

Den siste perioden var preget av tolvtoneteknikk. Det skjer første gang i symfoni nr. 4 Sinfonia sopra BACH-EGGE op. 30, skrevet på bestilling av Detroit Symphony Orchestra i 1967. Rekketeknikker benytter han både i symfoni nr. 5, klaverkonserten og blåsekvintetten fra 1976. [5]

Av Egges større verker kan nevnes fem symfonier, tre klaverkonserter, en fiolinkonsert og en cellokonsert. Kammermusikkverkene har også en sentral posisjon: en strykekvartett, en klavertrio, to blåsekvintetter, en fiolin-sonate og en rekke klaververker. Han var også en betydelig vokalkomponist og har sanger og korverker både a capella, med klaver og med orkester. Av større korverker bør i første rekke nevnes Sveinung Vreim, et stort symfonisk epos for soli, kor og orkester, basert på fortellingen om Sveinung Vreim i diktverket Jonsoknatt av Hans Henrik Holm. Egges verker oppnådde hyppige fremførelser i såvel Europa som USA. [6]

Han er far til vokalisten Guri Egge og skuespiller Ketil Egge.

Verk (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • «Valse dolce» og «Akvarell», Op. 1 (1927)
  • Violin Sonaten, Op. 3 (1932)
  • «Draumkvede-sonaten», Op. 4 (1933)
  • String Quartet, Op. 5 (1935)
  • Konsert for klaver og orkester Nr. 1, Op. 9 (1937)
  • Sveinung Vreim, Op. 11 (1940) (H.H.Holm)
  • Tre fantasier, Op. 12 (1939)
  • Quintet for Winds, Op. 13 (1939)
  • Piano Trio, Op. 14 (1940)
  • Fjell-Norig: Symfonisk høgsong for dramatisk sopran og orkester, Op. 15(1941)
  • Noreg-songen, Op. 16 (Utgitt: 1952) (Arne Garborg)
  • Symfoni Nr. 1 : Lagnadstonar, Op. 17 (1942)
  • Draumar i Stjernesnø, Op. 18 (1944) (H.H.Holm)
  • Elskhugskvede, Op. 19 (1942) (Tore Ørjasæter)
  • Konsert for klaver og orkester Nr. 2, Symfoniske variasjoner og fuge over en norsk folketone, Op. 21 (1944)
  • Symfoni Nr. 2 : Sinfonia Giocosa, Op. 22 (1947)
  • Duo Concertante for violin og viola, Op.23 (1945-51)
  • Konsert for violin og orkester, Op. 26 (1953)
  • «Patetica» Sonaten, Op. 27 (1955)
  • Symfoni Nr. 3 : Louisville Symphony, Op. 28 (1958)
  • Konsert for cello og orkester, Op. 29 (1966)
  • Symfoni Nr. 4 : Sinfonia seriale sopra BACH – EGGE, Op. 30 (1967)
  • Symfoni Nr. 5 : Sinfonia dolce quasi passacaglia, Op. 31 (1969)
  • Konsert for klaver og orkester Nr. 3, Op. 32 (1973)

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ingrid Loe Dalaker 2011, Nostalgi eller nyskaping : Nasjonale spor i norsk musikk : Brustad, Egge og Groven
  • Ragnar Olsen (Notodden): Klaus Egge - telemarking og europear. Artikkel i Årbok for Telemark (2007)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.kulturradet.no/aeresprisen/vis-artikkel/-/asset_publisher/L2Gy/content/aeresprisen-liste-over-prisvinnere/
  2. ^ a b «Klaus Egge – Store norske leksikon». Besøkt 24. juni 2016. 
  3. ^ http://falkadb.forseti.is/orduskra/fal03.php?term=egge&sub=Leita
  4. ^ http://www.mic.no/nmi.nsf/micdoc/art2002032116023074834058
  5. ^ http://www.grappa.no/no/albums/aurora/klaus-egge-cello-concerto-symphony-no-2-symphony-no-3/
  6. ^ http://nb.bibits.no/wsHitList.Asp?sString=FO=egge,%20klausAND%20TITLE_DOCUMENT_GROUP_ID=2AND%20searchUnitId0&language=nor
  7. ^ http://falkadb.forseti.is/orduskra/fal03.php?term=egge&sub=Leita

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Alf Rolfsen 
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Hans Heiberg