Valens fiolinkonsert
| Konsert for fiolin og orkester | |||
|---|---|---|---|
| Op. 37 Fiolinkonsert av Fartein Valen | |||
| Periode | Modernismen | ||
| Komponert | 1940 | ||
| Premieredato | 24. november 1947 | ||
| Typisk lengde | 14 minutter | ||
| Satser/akter | 1 | ||
.jpg)
Konsert for fiolin og orkester, opus 37 av Fartein Valen er en fiolinkonsert i én sats som Valen skrev i 1940 til minne om sin slektning Arne Valen (1915-1936)[a] som døde av tuberkulose 20 år gammel. Verket er skrevet i fri tolvtoneteknikk, men avsluttes med koralen «Jesus er mitt håp og trøst».
Besetning[rediger | rediger kilde]
Verket er skrevet for solofiolin og et orkester bestående av 1 fløyte, 1 obo, 2 klarinetter, 2 fagotter, 2 valthorn, 1 trompet, pauker og strykere.
En typisk framføring varer i omtrent 14 minutter. Verket er tilegnet Valens elev Bjarne Th. Larssen og er utgitt på Harald Lyches Musikkforlag.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Konserten er skrevet til minne om Valens slektning, Arne Valen, som var sønn av Valens fetter.[b] Arne skal ha stått Fartein Valen nær. Men i 16-årsalderen fikk Arne tuberkulose og ble sendt på sanatorium. Han døde fire år senere, høsten 1936 kun 20 år gammel.
Arne Valen skal ha vært svært musikalsk. Det sies at han i 5-6 årsalderen brukte å fantasisynge. Ikke bare melodier i dur- og molltonearter, men også melodier vilkårlig satt sammen fra tolvtoneskalaen. For Farten Valen var dette en bekreftelse på at når selv et barn kunne synge «atonal musikk» måtte atonal musikk være «naturlig».[1]
Arnes dødsfall gjorde sterkt inntrykk på Fartein Valen. Natten Arne døde skal Valen ha hatt en drøm om at Arne var kommet til et bedre sted.[2] Noen uker senere skrev han ned noen skisser basert på disse inntrykkene som også inkluderte koralen «Jesus er mitt håp og trøst» (tysk: «Jesus meine Zuversicht»). Men inntrykkene var ennå for sterke til at Valen klarte å gå videre med stoffet. Han tok først opp igjen arbeidet i januar 1940 og fullførte konserten 3. juni samme år.
Ifølge Bjarne Kortsen kunne konserten lett ha endt opp som en obokonsert. Verket er tilegnet Bjarne Th. Larssen som studerte musikkteori og komposisjon hos Valen på begynnelsen av 1930-tallet. Larssen var selv oboist, og Valen skal derfor ha spurt Larssen om han heller skulle skrive solostemmen for obo. Larssen skal imidlertid ha insistert på at konserten burde være en fiolinkonsert som Valen opprinnelig hadde tenkt.[3]
Mottakelse og fremførelser[rediger | rediger kilde]
Konserten ble urframført i Oslo den 24. november 1947 av Ernst Glaser som solist sammen med Filharmonisk Selskaps Orkester ledet av Odd Grüner-Hegge. Verket ble godt mottatt både av musikkanmeldere og publikum.[4] Verket gjorde også stor suksess på ISCM-festivalen i Amsterdam i 1948 der Valen selv var til stede. Valen skal ha blitt «tummelumsk» av all oppmerksomheten han fikk.[5]
I 1950 ble det gjort en filminnspilling av konserten med Camilla Wicks som solist sammen med Filharmonisk selskaps orkester dirigert av Øivin Fjeldstad. Filmen innledet med et komponistportrett av Fartein Valen. Premieren fant sted den 17. april 1951 på Klingenberg Kino i Oslo.
En av de fremste eksponentene for fiolinkonserten siden tidlig 1970-tall har vært Arve Tellefsen, som har gjort hele tre kommersielle innspillinger av verket. Blant øvrige fiolinister som har hatt konserten på repertoaret hører Yehudi Menuhin, som framførte verket med Boston Symphony Orchestra under André Fistoulari.[6]
Verket[rediger | rediger kilde]
Valens fiolinkonsert er det første verket i fasen der han går over til å komponere basert på en fri tolvtoneteknikk[c] samtidig som han begynner å skrive verker i større musikalske formater.
Likhetstrekk med Alban Bergs fiolinkonsert[rediger | rediger kilde]
I tillegg til det musikalske slektskapet har Valens fiolinkonsert visse ytre likhetstrekk med Alban Bergs fiolinkonsert fra 1935 (urframført 19. april 1936). Begge konsertene er skrevet til minne om unge døde, i Bergs tilfelle til minne om Manon Gropius som døde i 1935, 18 år gammel. I tillegg avslutter begge konsertene med en koral, i Bergs fiolinkonsert med koralen «Est ist genug» i Bachs harmonisering.
Ifølge Valen selv skal ikke Bergs konsert ha øvd noen innflytelse på sin egen fiolinkonsert. Selv om han kjente til Bergs konsert da han skrev ferdig konserten i 1940 hadde han allerede planlagt sin egen i form og innhold før han fikk høre om Bergs.[7]
Verkets oppbygning[rediger | rediger kilde]
Fiolinkonserten består av en enkelt sats disponert som en klassisk sonatesats med hoved-, side- og epilogtema, gjennomføringsdel, reprise og en avsluttende koda. Selve hovedtemaet i solofiolin inkluderer alle tolv tonene i den kromatiske skala:
Satsen er strengt polyfon og de ulike temaene brukes konsekvent som byggemateriale i satsoppbygningen. I kodaen klinger så koralen «Jesus er mitt håp og trøst» som en «håpets sølvtråd» som Skyllstad uttrykker det:[8]
Valen hadde en frykt for det banale og var lenge usikker på å bruke den tonale koralen i fiolinkonserten. Ifølge Ola Tjørhom var dette likevel uunngåelig for Valen i forhold til det Valen ønsket å formidle. Mens det atonale musikalske uttrykket representerer sorgen og smerten representerer koralen håpet (en «håpets sølvtråd») som til sist triumferer over sorgen og smerten.[9]
Annet[rediger | rediger kilde]
I oktober 1952 ble en praktutgave av Valens fiolinkonsert overrakt prinsesse Margaret i det britiske kongehuset av Norges ambassadør i Storbritannia. Utgaven inneholdt bl.a. notene til fiolinkonserten innbudet i rødt skinn og et eksemplar av Camilla Wicks' innspilling på HMV.[10]
Diskografi[rediger | rediger kilde]
Camilla Wicks (fiolin) / Filharmonisk selskaps orkester / Øivin Fjeldstad (dirigent) (innspilt 1949)
- Polydor Records DBN 11908, DBN 11909 (2 78-plater, 1950)
- Biddulph Records 80218-2 (CD, 2006) (+ musikk av Sibelius, Sarasate m.fl.)
Arve Tellefsen (fiolin) / Musikselskabet Harmoniens orkester / Karsten Andersen (dirigent) (innspilt 1973?)
- Phillips 6507 039 (LP, 1974) (+ Valen opp. 5 og 19)
- Simax PSC3116 (CD, 1995) (+ Valen opp. 5, 13, 18 nr. 2, 19, 44)
Arve Tellefsen (fiolin) / Trondheim symfoniorkester / Ole Kristian Ruud (dirigent) (innspilt 1998?)
- Simax PSC1173 (CD, 1999) (+ musikk av Sibelius og Stenhammar)
- Rune Grammofon RCD 2013 (CD, 2000) (+ Valen opp. 11, 20, 22, 30, 35)
Arve Tellefsen (fiolin) / Oslo filharmoniske orkester / Christian Eggen (dirigent) (innspilt 6/2000)
- Sony Classical 501394 2 (CD, 2000) (+ Nordheim: fiolinkonsert)
Elise Båtnes (fiolin) / Stavanger symfoniorkester / Christian Eggen (dirigent) (innspilt 2005-2006)
- BIS Records (CD, 2008) (+ Valen opp. 11, 17, 30)
Noter og referanser[rediger | rediger kilde]
- Noter
- ^ Arne Valen ble født den 24. november 1915 ifølge kirkeboken for Valestrand sokn og døde den 20. november 1936
- ^ Arne Valen må ikke forveksles med Fartein Valens nevø, Arne Valen-Sendstad, som fikk orkesterverket «Epithalamion» op. 19 dedikert til seg i forbindelse med sitt bryllup
- ^ Skyllstad (1980) benytter begrepet «fri tolvtoneteknikk», Gurvin (1962) «fri serieteknikk»
- Referanser
- ^ Gurvin (1962), s. 131
- ^ Gurvin (1962), s. 132
- ^ Kortsen (1965), s. 286
- ^ Kortsen (1963), s. 143-150
- ^ Tjørhom (2004), s. 153
- ^ Tjøme (2012) s. 665
- ^ Gurvin (1962), s. 133
- ^ Skyllstad (1980)
- ^ Tjørhom (2004) s. 156
- ^ Tjøme (2012) s. 621-622
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: En banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Harald Lyche & Co's Musikkforlag.
- Kortsen, Bjarne (1963). Gjennom kamp til seier. Førstefremføringer av Fartein Valens musikk i norsk presse gjennom ca. 40 år. Oslo: Bjarne Kortsen.
- Kortsen, Bjarne (1965). Fartein Valen: Life and Music. Volume 2: The Music (Analyses) (engelsk). Oslo: Johan Grundt Tanum.
- Mortensen, Finn (1961). «Fartein Valens fiolinkonsert». Nutida Musik (3): 14 ff.
- Schjeldrup-Ebbe, Dag (1977). «Motivstoff og koralmelodi i Valens fiolinkonsert, op. 37». Studia Musicologica Norvegica (3): 53–74.
- Skyllstad, Kjell (1980). «Fartein Valen». I Michelsen, Kari. Cappelens musikkleksikon : 6 : Schweitzer - Åvik. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-03689-5.
- Tjøme, Berit Kvinge (2002). The articulation of sonata form in atonal works by Fartein Valen : analyses of his Violin concerto, op. 37 and Symphony no. 3, op. 41 (Doktoravhandling) (engelsk). Oslo: Universitetet i Oslo.
- Tjøme, Berit Kvinge (2012). Trekkfuglen: Komponisten Fartein Valen. Oslo: Novus Forlag. ISBN 978-82-7099-689-6.
- Tjørhom, Ola (2004). Fartein Valen – vestlandspietist og modernistisk banebryter. Oslo: Genesis forlag AS. ISBN 82-476-0312-8.