Mariss Jansons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mariss Jansons
Maestro Mariss Jansons, wahrscheinlich bester lebender Dirigent (19469692152) (cropped).jpg
Mariss Jansons (2015). Foto: Franz Johann Morgenbesser
Født14. januar 1943[1][2][3][4] (76 år)
Riga
Far Arvid Jansons
Utdannet ved Konservatoriet i St. Petersburg, Universität für Musik und darstellende Kunst Wien
Beskjeftigelse Dirigent, musikkpedagog
Nasjonalitet Latvia, Sovjetunionen, Russland
Medlem av Wiener Philharmoniker
Utmerkelser
20 oppføringer
Den bayerske fortjenstorden, Folkets artist i Russland, Großes Verdienstkreuz mit Stern des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien, Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst, Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1981), Oslo bys kulturpris (1993), Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1990), Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1993), Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1995), Trestjerneordenen, Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (2010), Folkekunstner av Den russiske sovjetrepublikk, Æreskunstner i Den russiske sovjetrepublikk, Medal of Honor for St. Petersburg, Den Kongelige Norske Fortjenstorden, Den nederlandske løves orden, Léonie Sonnings musikkpris (2018), Ernst von Siemens' musikkpris (2013)[5], Hans von Bülow Medal (2003)
Musikalsk karriere
Sjangerklassisk
Instrumentpiano, orgel
PlateselskapEMI
IMDbIMDbRedigere på wikidata

Mariss Jansons (født 14. januar 1943 i Riga i Latvia) er en latvisk dirigent.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jansons er sønn av dirigenten Arvid Jansons. Hans mor, som var jødisk, lå i dekning på den tiden da Mariss Jansons ble født. Jansons' morfar og onkel ble drept under krigen. I 1946 vant faren en nasjonal dirigentkonkurranse og ble ansatt av Jevgenij Mravinskij som hans assistent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester, som den gang het Leningrad-Filharmonien.

Da familien i 1956 flyttet etter, begynte Mariss Jansons etter hvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i det daværende Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, etter opprinnelig ha fått fiolinundervisning av faren som barn.[6] I 1969 fortsatte han sine musikkstudier i Wien og i Salzburg med Herbert von Karajan.

Dirigent[rediger | rediger kilde]

I 1973 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester (tidligere Leningrad-Filharmonien). I 1979 ble han sjefdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester, hvor han i over 20 år dirigerte orkesteret med stor suksess, både hjemme i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London Filharmoniske Orkester. I mars 1997, ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.

I 1996 var Jansons nær ved å omkomme på dirigentpodiet midt under en konsert.[7] Han ble rammet av et hjerteinfarkt mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème.[8] Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' egen far døde faktisk på podiet.[9]

Jansons trakk seg som kunstnerisk leder for Oslofilharmonien på grunn av orkestrets arbeidsvilkår og problemer med akustikken i Oslo Konserthus.[10] Han holdt avskjedskonserter i Oslo i 2002, etterfulgt av utenlandsturné.[11]

I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefdirigent ved Concertgebouw Orkester i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk i München. Han ble dermed musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre. Begge de to kontraktene løp i utgangspunktet til utgangen av 2015. Kontrakten med Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk ble senere forlenget til 2021.[12]

Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1986[13] og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.

Jansons var per 2016 bosatt i Sankt Petersburg, Russland.[8][14]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Film[rediger | rediger kilde]

De tyske filmskaperne Eckart Querner og Sabine Scharnagl laget en dokumentarfilm om Jansons. Filmen ble lansert i 2013, da Jansons fylte 70 år. Filmen fikk tittelen Die Musik hat immer recht – der Dirigent Mariss Jansons.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Mariss Jansons, biography/Mariss-Jansons
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 26. apr. 2014
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Mariss Jansons, jansons-mariss
  4. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Mariss Jansons, 00000024244
  5. ^ https://www.evs-musikstiftung.ch/en/prize/prize/archive/prize-winner-archive.html
  6. ^ Ludwig Heinrich (20. august 2011). «Viele Werte sind verloren gegangen». Oberösterreichische Nachrichten. Besøkt 27. november 2015. 
  7. ^ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
  8. ^ a b Rhein, John von. «For esteemed conductor Mariss Jansons, Munich is now his major musical base». chicagotribune.com (engelsk). Besøkt 27. oktober 2017. 
  9. ^ Norman Lebrecht, Mariss jansons – high drama on the podium (2000)
  10. ^ «Mariss Jansons forlater Oslo Filharmoniske Orkester», Ballade, 26. oktober 2000. Lest 3. januar 2016.
  11. ^ «Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo», Kulturspeilet, 24. mai 2002. Lest 3. januar 2016.
  12. ^ a b «Mariss Jansons - Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks». Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks (tysk). Besøkt 2. mars 2018. 
  13. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  14. ^ Lemke-Matwey, Christine (12. februar 2015). «Mariss Jansons: "Ich schäme mich seit Jahren"». Die Zeit (tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 27. oktober 2017. 
  15. ^ Norges statskalender, 2008.
  16. ^ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010 Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine., Bayerisches Landesportal.


Forgjenger:
 Okko Kamu 
Dirigent Oslo-Filharmonien
(1979–2002)
Etterfølger:
 André Previn