Mariss Jansons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mariss Jansons
Maestro Mariss Jansons, wahrscheinlich bester lebender Dirigent (19469692152) (cropped).jpg
Mariss Jansons (2015). Foto: Franz Johann Morgenbesser
Født14. januar 1943 (76 år)
Riga
Far Arvid Jansons
Utdannet ved Konservatoriet i St. Petersburg, Universität für Musik und darstellende Kunst Wien
Beskjeftigelse Dirigent, musikkpedagog
Nasjonalitet Latvia, Sovjetunionen, Russland
Medlem av Wiener Philharmoniker
Utmerkelse
20 oppføringer
Den bayerske fortjenstorden, Folkets artist i Russland, Großes Verdienstkreuz mit Stern des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien, Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst, Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1981), Oslo bys kulturpris (1993), Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1990), Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1993), Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1995), Trestjerneordenen, Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (2010), Folkekunstner av Den russiske sovjetrepublikk, Æreskunstner i Den russiske sovjetrepublikk, Medal of Honor for St. Petersburg, Den Kongelige Norske Fortjenstorden, Den nederlandske løves orden, Léonie Sonnings musikkpris (2018), Ernst von Siemens' musikkpris (2013), Hans von Bülow Medal (2003)
Musikalsk karriere
Sjangerklassisk
Instrumentpiano, orgel
PlateselskapEMI

Mariss Jansons (født 14. januar 1943 i Riga i Latvia) er en latvisk dirigent.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jansons er sønn av dirigenten Arvid Jansons. Hans mor, som var jødisk, lå i dekning på den tiden da Mariss Jansons ble født. Jansons' morfar og onkel ble drept under krigen. I 1946 vant faren en nasjonal dirigentkonkurranse og ble ansatt av Jevgenij Mravinskij som hans assistent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester, som den gang het Leningrad-Filharmonien.

Da familien i 1956 flyttet etter, begynte Mariss Jansons etter hvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i det daværende Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, etter opprinnelig ha fått fiolinundervisning av faren som barn.[1] I 1969 fortsatte han sine musikkstudier i Wien og i Salzburg med Herbert von Karajan.

Dirigent[rediger | rediger kilde]

I 1973 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester (tidligere Leningrad-Filharmonien). I 1979 ble han sjefdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester, hvor han i over 20 år dirigerte orkesteret med stor suksess, både hjemme i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London Filharmoniske Orkester. I mars 1997, ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.

I 1996 var Jansons nær ved å omkomme på dirigentpodiet midt under en konsert.[2] Han ble rammet av et hjerteinfarkt mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème.[3] Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' egen far døde faktisk på podiet.[4]

Jansons trakk seg som kunstnerisk leder for Oslofilharmonien på grunn av orkestrets arbeidsvilkår og problemer med akustikken i Oslo Konserthus.[5] Han holdt avskjedskonserter i Oslo i 2002, etterfulgt av utenlandsturné.[6]

I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefdirigent ved Concertgebouw Orkester i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk i München. Han ble dermed musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre. Begge de to kontraktene løp i utgangspunktet til utgangen av 2015. Kontrakten med Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk ble senere forlenget til 2021.[7]

Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1986[8] og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.

Jansons var per 2016 bosatt i Sankt Petersburg, Russland.[3][9]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Film[rediger | rediger kilde]

De tyske filmskaperne Eckart Querner og Sabine Scharnagl laget en dokumentarfilm om Jansons. Filmen ble lansert i 2013, da Jansons fylte 70 år. Filmen fikk tittelen Die Musik hat immer recht – der Dirigent Mariss Jansons.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ludwig Heinrich (20. august 2011). «Viele Werte sind verloren gegangen». Oberösterreichische Nachrichten. Besøkt 27. november 2015. 
  2. ^ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
  3. ^ a b Rhein, John von. «For esteemed conductor Mariss Jansons, Munich is now his major musical base». chicagotribune.com (engelsk). Besøkt 27. oktober 2017. 
  4. ^ Norman Lebrecht, Mariss jansons – high drama on the podium (2000)
  5. ^ «Mariss Jansons forlater Oslo Filharmoniske Orkester», Ballade, 26. oktober 2000. Lest 3. januar 2016.
  6. ^ «Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo», Kulturspeilet, 24. mai 2002. Lest 3. januar 2016.
  7. ^ a b «Mariss Jansons - Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks». Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks (tysk). Besøkt 2. mars 2018. 
  8. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  9. ^ Lemke-Matwey, Christine (12. februar 2015). «Mariss Jansons: "Ich schäme mich seit Jahren"». Die Zeit (tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 27. oktober 2017. 
  10. ^ Norges statskalender, 2008.
  11. ^ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010 Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine., Bayerisches Landesportal.


Forgjenger:
 Okko Kamu 
Dirigent Oslo-Filharmonien
(1979–2002)
Etterfølger:
 André Previn