Mariss Jansons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mariss Jansons
Mariss jansons.jpg
Født14. januar 1943 (75 år)
Riga
Utdannet ved Konservatoriet i St. Petersburg, Universität für Musik und darstellende Kunst Wien
Beskjeftigelse Dirigent, musikkpedagog
NasjonalitetLatvia, Sovjetunionen, Russland
LivssynDen evangelisk-lutherske kirke
Utmerkelser
17 oppføringer
Den bayerske fortjenstorden, Folkets artist i Russland, Großes Verdienstkreuz mit Stern des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien, Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst, Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk, Oslo bys kulturpris, Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk, Spellemannprisen i orkester- og kormusikk, Spellemannprisen i orkester- og kormusikk, Trestjerneordenen, Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst, Folkekunstner av Den russiske sovjetrepublikk, Æresartist av Den russiske sovjetrepublikk, Q28666351, Den Kongelige Norske Fortjenstorden, Den nederlandske løves orden
Sjangerklassisk musikk
Instrumentpiano, orgel
Aktive år
PlateselskapEMI

Mariss Jansons (født 14. januar 1943 i Riga i Latvia) er en latvisk dirigent.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jansons er sønn av dirigenten Arvid Jansons. Hans mor, som var jødisk, levde i skjul på den tiden (Jansons morfar og onkel ble drept under krigen). I 1946 vant faren en nasjonal dirigentkonkurranse og ble ansatt av Jevgenij Mravinskij som hans assistent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester.

Da familien i 1956 flyttet etter, begynte den yngre Jansons etter hvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i det daværende Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, etter opprinnelig ha fått fiolinundervisning av faren som barn.[1] I 1969 fortsatte han sine musikkstudier i Wien og i Salzburg med Herbert von Karajan.

Dirigent[rediger | rediger kilde]

I 1973 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester (tidligere Leningrad-Filharmonien). I 1979 ble han sjefdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester, hvor han i over 20 år dirigerte orkesteret med stor suksess, både hjemme i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London Filharmoniske Orkester. I mars 1997, ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.

I 1996 var Jansons nær ved å omkomme på dirigentpodiet midt under en konsert.[2] Han ble rammet av et hjerteattakk mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème.[3] Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' egen far døde faktisk på podiet.[4]

Jansons trakk seg som kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien på grunn av orkestrets arbeidsvilkår og problemer med akustikken i Oslo Konserthus.[5] Han holdt avskjedskonserter i Oslo i 2002, etterfulgt av utenlandsturne.[6]

I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefdirigent ved Concertgebouw Orkester i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk i München. Dermed er han musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre.

Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1986[7] og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.

Jansons var per 2016 bosatt i Sankt Petersburg, Russland.[3][8]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ludwig Heinrich (20. august 2011). «Viele Werte sind verloren gegangen». Oberösterreichische Nachrichten. Besøkt 27. november 2015. 
  2. ^ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
  3. ^ a b Rhein, John von. «For esteemed conductor Mariss Jansons, Munich is now his major musical base». chicagotribune.com (engelsk). Besøkt 27. oktober 2017. 
  4. ^ Norman Lebrecht, Mariss jansons – high drama on the podium (2000)
  5. ^ «Mariss Jansons forlater Oslo Filharmoniske Orkester», Ballade, 26. oktober 2000. Lest 3. januar 2016.
  6. ^ «Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo», Kulturspeilet, 24. mai 2002. Lest 3. januar 2016.
  7. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 2014-01-10. Besøkt 30. januar 2017. 
  8. ^ Lemke-Matwey, Christine (12. februar 2015). «Mariss Jansons: "Ich schäme mich seit Jahren"». Die Zeit (tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 27. oktober 2017. 
  9. ^ Norges statskalender, 2008.
  10. ^ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010 Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine., Bayerisches Landesportal.


Forgjenger:
 Okko Kamu 
Dirigent Oslo-Filharmonien
(1979–2002)
Etterfølger:
 André Previn