Mariss Jansons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mariss Jansons
2015 Jansons Mariss-0242 (18794705869) (2) (cropped).jpg
Mariss Jansons i 2015.
FødtMariss Ivars Georgs Jansons
14. jan. 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
RigaRediger på Wikidata
Død1. des. 2019[5][6][7][8]Rediger på Wikidata (76 år)
St. Petersburg[9][10]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dirigent, musikkpedagogRediger på Wikidata
Utdannet ved Konservatoriet i St. Petersburg, Universität für Musik und darstellende Kunst WienRediger på Wikidata
Far Arvid Jansons[11]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Sovjetunionen, Latvia, RusslandRediger på Wikidata
Gravlagt Literatorskije mostkiRediger på Wikidata
Medlem av Wiener Philharmoniker, BerlinfilharmonienRediger på Wikidata
Utmerkelser
20 oppføringer
Den bayerske fortjenstorden (2007)[12], stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2013)[13][14], Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien (2007)[15], Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (2009)[12], Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1981), Oslo bys kulturpris (1993), Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1990), Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1993), Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1995), Trestjerneordenen (2006)[16], Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (2010), Folkekunstner av Den russiske sovjetrepublikk (1986), Æreskunstner i Den russiske sovjetrepublikk (1979), Æresmedaljen for fortjenester av St. Petersburg (2013)[17], kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden (2000)[18][19], Den nederlandske løves orden (2013)[20], Léonie Sonnings musikkpris (2018), Ernst von Siemens' musikkpris (2013)[21][22], Hans von Bülow-medaljen (2003)[23], Echo Klassik for årets dirigent (2007)Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
Sjanger Klassisk musikkRediger på Wikidata
InstrumentPiano, orgel
Aktive år1972
PlateselskapEMI
IMDbIMDb

Mariss Ivars Georgs Jansons (født 14. januar 1943 i Riga i Latvia død, 30. november 2019 i St. Petersburg[24]) var en latvisk dirigent[25]. Han var sjefdirigent for Oslo-Filharmonien 1979–2000, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks fra 2003 og Koninklijk Concertgebouworkest 2004–2015.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jansons var sønn av dirigenten Arvid Jansons. Moren, Iraida, var en jødisk operasanger og lå i dekning på den tiden da Jansons ble født.[26] Jansons' morfar og onkel ble drept under andre verdenskrig.[trenger referanse] I 1946 vant faren en nasjonal dirigentkonkurranse og ble ansatt av Jevgenij Mravinskij som hans assistent ved St. Petersburg filharmoniske orkester, som den gang het Leningrad-filharmonien.

Da familien i 1956 flyttet etter, begynte Jansons etter hvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, etter opprinnelig ha fått fiolinundervisning av faren som barn.[27] I 1969 vant han et studiestipend til Wien og ble Herbert von Karajans assistent tre år på rad ved Festspillene i Salzburg.[26]

Dirigent[rediger | rediger kilde]

I 1971 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved Leningrad-filharmonien (senere kalt St. Petersburg filharmoniske orkester).[26] I 1979 ble han sjefdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester, hvor han i over 20 år dirigerte orkesteret med stor suksess, både i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London filharmoniske orkester. I mars 1997, ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.[28]

I 1996 var Jansons nær ved å dø på dirigentpodiet midt under en konsert i Oslo.[29] Han ble rammet av et hjerteinfarkt mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème.[30] Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' far Arvid Jansons døde på podiet under en konsert.[31]

Jansons trakk seg som kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien på grunn av orkestrets arbeidsvilkår og problemer med akustikken i Oslo Konserthus.[32] Han holdt avskjedskonserter i Oslo i 2002, etterfulgt av utenlandsturné.[33]

I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefdirigent ved Koninklijk Concertgebouworkest i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks i München. Han ble dermed musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre. Begge de to kontraktene løp i utgangspunktet til utgangen av 2015. Kontrakten med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks ble senere forlenget til 2021.[34]

Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1986[35] og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.

Jansons var bosatt i St. Petersburg i Russland.[30][36]

Familie[rediger | rediger kilde]

Jansons var gift to ganger: fra første ekteskap, som endte i skilsmisse, hadde han en datter, Ilona.[26] Hans andre kone var Irina Outchitel.[26]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Film[rediger | rediger kilde]

De tyske filmskaperne Eckart Querner og Sabine Scharnagl laget en dokumentarfilm om Jansons. Filmen ble lansert i 2013, da Jansons fylte 70 år. Filmen fikk tittelen Die Musik hat immer recht – der Dirigent Mariss Jansons.[34]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mariss-Jansons, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000024244, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id jansons-mariss, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.francemusique.fr, besøkt 11. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Mariss Jansons, Who Led Top Orchestras, Dies at 76», publisert i The New York Times, utgitt 2. desember 2019, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Mariss Jansons: 'Outstanding' conductor mourned», publisert i BBC News Online, utgitt 2. desember 2019, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Deutschlandfunk Kultur, «Zum Tod von Mariss Jansons Ein Dirigent von Weltruhm», utgitt 1. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ France Musique, «Mariss Jansons», besøkt 11. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Le chef d’orchestre letton Mariss Jansons est mort», publisert i Le Monde, utgitt 1. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.francemusique.fr, «Fils du célèbre chef d’orchestre Arvid Jansons et d’une cantatrice»[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b «Mariss Jansons», publisert i Wiener Zeitung, utgitt 19. august 2011[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Tysklands president, «Bekanntgabe der Verleihungen vom 1. Oktober 2013», utgitt oktober 2013[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ «Ordensverleihung zum Tag der Deutschen Einheit», utgitt 4. oktober 2013[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Wien, «Hohe Auszeichnungen für Mariss Jansons und Thomas Angyan», utgitt 15. januar 2007[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ «Pasniedzot Triju Zvaigžņu ordeni diriģentam Marisam Jansonam Rīgas pilī 2006.gada 23.maijā», publisert i Latvijas Vēstnesis, utgitt 24. mai 2006[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «Дирижёру Марису Янсонсу вручен знак «За заслуги перед Санкт-Петербургом»», publisert i fontanka.ru, utgitt 31. mars 2013[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ «Dirigenten Mariss Jansons er død», publisert i NRK Nyheter, utgitt 1. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ «Mariss Jansons», publisert i Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Mariss_Jansons[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ «Dirigent Mariss Jansons geridderd», publisert i Reformatorisch Dagblad, utgitt 6. november 2013[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ www.francemusique.fr[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, www.br-so.de[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ «Conductor Mariss Jansons dies aged 76». LSM.LV (engelsk). 1. desember 2019. Besøkt 1. desember 2019. 
  25. ^ Erling E. Guldbrandsen: Han var en større dirigent enn vi kanskje helt fikk med oss i Norge - Minneord i Aftenposten 3. desember 2019
  26. ^ a b c d e Genzlinger, Neil (2. desember 2019). «Mariss Jansons, Who Led Top Orchestras, Dies at 76». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. desember 2019. 
  27. ^ Ludwig Heinrich (20. august 2011). «Viele Werte sind verloren gegangen». Oberösterreichische Nachrichten. Besøkt 27. november 2015. 
  28. ^ Okkelmo, Trond (28. september 2014). «Mariss Jansons». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  29. ^ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
  30. ^ a b Rhein, John von. «For esteemed conductor Mariss Jansons, Munich is now his major musical base». chicagotribune.com (engelsk). Besøkt 27. oktober 2017. 
  31. ^ Norman Lebrecht, Mariss jansons – high drama on the podium (2000)
  32. ^ «Mariss Jansons forlater Oslo Filharmoniske Orkester», Ballade, 26. oktober 2000. Lest 3. januar 2016.
  33. ^ «Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo», Kulturspeilet, 24. mai 2002. Lest 3. januar 2016.
  34. ^ a b «Mariss Jansons - Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks». Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks (tysk). Besøkt 2. mars 2018. 
  35. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  36. ^ Lemke-Matwey, Christine (12. februar 2015). «Mariss Jansons: "Ich schäme mich seit Jahren"». Die Zeit (tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 27. oktober 2017. 
  37. ^ Norges statskalender, 2008.
  38. ^ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010 Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine., Bayerisches Landesportal.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Okko Kamu 
Dirigent Oslo-Filharmonien
(1979–2002)
Etterfølger:
 André Previn