Mariss Jansons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mariss Jansons
Mariss jansons.jpg
Født 14. januar 1943
Riga
Nasjonalitet Latvia
Utmerkelser Den bayerske fortjenstorden, Folkets artist i Russland, Großen Bundesverdienstkreuzes mit Stern, Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien, Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst, Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk, Oslo bys kulturpris, Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk, Spellemannprisen i orkester- og kormusikk, Spellemannprisen i orkester- og kormusikk, Trestjerneordenen
Utdannelse Konservatoriet i St. Petersburg, Universität für Musik und darstellende Kunst Wien

Mariss Jansons (født 14. januar 1943 i Riga) er en anerkjent latvisk dirigent.

Jansons er sønn av dirigenten Arvid Jansons. Hans mor, som var jødisk, levde i skjul på den tiden (Jansons morfar og onkel ble drept under krigen). I 1946 vant faren en nasjonal dirigent-konkurranse og ble ansatt av Jevgenij Mravinskij som hans assistent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester. Da familien i 1956 flyttet etter, begynte den yngre Jansons etterhvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i det daværende Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, etter opprinnelig ha fått fiolinundervisning av faren som barn.[1] I 1969 fortsatte han sine musikkstudier i Wien og i Salzburg med Herbert von Karajan.

I 1973 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester (tidligere Leningrad-Filharmonien). I 1979 ble han sjefdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester, hvor han i over 20 år dirigerte orkesteret med stor suksess, både hjemme i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London Filharmoniske Orkester. I mars 1997, ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.

I 1996 var Jansons nær ved å omkomme på dirigentpodiet midt under en konsert.[2] Han ble rammet av et hjerteattakk mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème. Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' egen far døde faktisk på podiet.[3]

Jansons trakk seg som kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien på grunn av orkestrets arbeidsvilkår og problemer med akustikken i Oslo Konserthus.[4] Han holdt avskjedskonserter i Oslo i 2002, etterfulgt av utenlandsturne.[5]

I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefdirigent ved Concertgebouw Orkester i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk i München. Dermed er han musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre.

Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1986 og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ludwig Heinrich (20. august 2011). «Viele Werte sind verloren gegangen». Oberösterreichische Nachrichten. Besøkt 27. november 2015. 
  2. ^ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
  3. ^ Norman Lebrecht, Mariss jansons – high drama on the podium (2000)
  4. ^ «Mariss Jansons forlater Oslo Filharmoniske Orkester», Ballade, 26. oktober 2000. Lest 3. januar 2016.
  5. ^ «Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo», Kulturspeilet, 24. mai 2002. Lest 3. januar 2016.
  6. ^ Norges statskalender, 2008.
  7. ^ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010, Bayerisches Landesportal.


Forgjenger:
 Okko Kamu 
Dirigent Oslo-Filharmonien
(1979–2002)
Etterfølger:
 André Previn