Mariss Jansons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mariss Jansons
2015 Jansons Mariss-0242 (18794705869) (2) (cropped).jpg
Mariss Jansons i 2015.
FødtMariss Ivars Georgs Jansons
14. januar 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
RigaRediger på Wikidata
Død1. desember 2019[5][6][7][8] (76 år)
St. Petersburg
Gravlagt Literatorskie mostkiRediger på Wikidata
Far Arvid JansonsRediger på Wikidata
Utdannet ved Konservatoriet i St. Petersburg, Universität für Musik und darstellende Kunst WienRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dirigent, musikkpedagogRediger på Wikidata
Nasjonalitet Sovjetunionen, Latvia, RusslandRediger på Wikidata
Medlem av Wiener Philharmoniker, BerlinfilharmonienRediger på Wikidata
Utmerkelser
19 oppføringer
Den bayerske fortjenstorden (2007)[10], stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2013)[11][12], Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien (2007)[13], Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (2009)[10], Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1981), Oslo bys kulturpris (1993), Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1990), Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1993), Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1995), Trestjerneordenen (2006)[14], Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (2010), Folkekunstner av Den russiske sovjetrepublikk (1986), Æreskunstner i Den russiske sovjetrepublikk (1979), Æresmedaljen for fortjenester av St. Petersburg (2013)[15], kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden (2000)[16][17], Den nederlandske løves orden (2013)[18], Léonie Sonnings musikkpris (2018), Ernst von Siemens' musikkpris (2013)[19][20], Hans von Bülow-medaljen (2003)[21]Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerKlassisk musikk
Instrumentpiano, orgel
Aktive år1972
PlateselskapEMI
IMDbIMDb

Mariss Ivars Georgs Jansons (født 14. januar 1943 i Riga i Latvia død, 30. november 2019 i St. Petersburg[22]) var en latvisk dirigent[23]. Han var sjefdirigent for Oslo-Filharmonien 1979–2000, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks fra 2003 og Koninklijk Concertgebouworkest 2004–2015.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jansons var sønn av dirigenten Arvid Jansons. Moren, Iraida, var en jødisk operasanger og lå i dekning på den tiden da Jansons ble født.[24] Jansons' morfar og onkel ble drept under andre verdenskrig.[trenger referanse] I 1946 vant faren en nasjonal dirigentkonkurranse og ble ansatt av Jevgenij Mravinskij som hans assistent ved St. Petersburg filharmoniske orkester, som den gang het Leningrad-filharmonien.

Da familien i 1956 flyttet etter, begynte Jansons etter hvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, etter opprinnelig ha fått fiolinundervisning av faren som barn.[25] I 1969 vant han et studiestipend til Wien og ble Herbert von Karajans assistent tre år på rad ved Festspillene i Salzburg.[24]

Dirigent[rediger | rediger kilde]

I 1971 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved Leningrad-filharmonien (senere kalt St. Petersburg filharmoniske orkester).[24] I 1979 ble han sjefdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester, hvor han i over 20 år dirigerte orkesteret med stor suksess, både i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London filharmoniske orkester. I mars 1997, ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.[26]

I 1996 var Jansons nær ved å dø på dirigentpodiet midt under en konsert i Oslo.[27] Han ble rammet av et hjerteinfarkt mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème.[28] Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' far Arvid Jansons døde på podiet under en konsert.[29]

Jansons trakk seg som kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien på grunn av orkestrets arbeidsvilkår og problemer med akustikken i Oslo Konserthus.[30] Han holdt avskjedskonserter i Oslo i 2002, etterfulgt av utenlandsturné.[31]

I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefdirigent ved Koninklijk Concertgebouworkest i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks i München. Han ble dermed musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre. Begge de to kontraktene løp i utgangspunktet til utgangen av 2015. Kontrakten med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks ble senere forlenget til 2021.[32]

Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1986[33] og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.

Jansons var bosatt i St. Petersburg i Russland.[28][34]

Familie[rediger | rediger kilde]

Jansons var gift to ganger: fra første ekteskap, som endte i skilsmisse, hadde han en datter, Ilona.[24] Hans andre kone var Irina Outchitel.[24]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Film[rediger | rediger kilde]

De tyske filmskaperne Eckart Querner og Sabine Scharnagl laget en dokumentarfilm om Jansons. Filmen ble lansert i 2013, da Jansons fylte 70 år. Filmen fikk tittelen Die Musik hat immer recht – der Dirigent Mariss Jansons.[32]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Mariss Jansons, biography/Mariss-Jansons
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 26. apr. 2014
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Mariss Jansons, jansons-mariss
  4. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Mariss Jansons, 00000024244
  5. ^ a b https://www.francemusique.fr/personne/mariss-jansons, 11. jan. 2020
  6. ^ https://www.deutschlandfunkkultur.de/zum-tod-von-mariss-jansons-ein-dirigent-von-weltruhm.1013.de.html?dram:article_id=464753
  7. ^ https://www.br-so.com/orchestra/maestro-mariss-jansons/, 5. des. 2019
  8. ^ https://www.nytimes.com/2019/12/02/arts/music/mariss-jansons-dead.html, 4. des. 2019
  9. ^ https://www.lemonde.fr/culture/article/2019/12/01/le-chef-d-orchestre-letton-mariss-jansons-est-mort_6021241_3246.html
  10. ^ a b https://www.wienerzeitung.at/nachrichten/reflexionen/zeitgenossen/390435-Mariss-Jansons.html, 19. aug. 2011, Mariss Jansons, Wiener Zeitung
  11. ^ https://www.bundespraesident.de/SharedDocs/Berichte/Bekanntgabe-Ordensverleihung/1310-Verleihungen.html, oktober 2013, Tysklands president, Bekanntgabe der Verleihungen vom 1. Oktober 2013
  12. ^ 4. okt. 2013, Ordensverleihung zum Tag der Deutschen Einheit, http://www.bundespraesident.de/SharedDocs/Berichte/DE/Joachim-Gauck/2013/10/131004-Verdienstorden-Tag-deutsche-Einheit.html
  13. ^ https://www.wien.gv.at/presse/2007/01/15/hohe-auszeichnungen-fuer-mariss-jansons-und-thomas-angyan, 15. jan. 2007, Wien, Hohe Auszeichnungen für Mariss Jansons und Thomas Angyan
  14. ^ https://www.vestnesis.lv/ta/id/135705, 24. mai 2006, Pasniedzot Triju Zvaigžņu ordeni diriģentam Marisam Jansonam Rīgas pilī 2006.gada 23.maijā, Latvijas Vēstnesis
  15. ^ http://www.fontanka.ru/2013/03/31/046/, 31. mar. 2013, Дирижёру Марису Янсонсу вручен знак «За заслуги перед Санкт-Петербургом», fontanka.ru
  16. ^ https://www.nrk.no/kultur/dirigenten-mariss-jansons-er-dod-1.14803406, 1. des. 2019, Dirigenten Mariss Jansons er død, NRK Nyheter
  17. ^ Mariss Jansons, Norsk biografisk leksikon, Mariss_Jansons
  18. ^ https://www.rd.nl/muziek/dirigent-mariss-jansons-geridderd-1.349113, 6. nov. 2013, Dirigent Mariss Jansons geridderd, Reformatorisch Dagblad
  19. ^ https://www.francemusique.fr/personne/mariss-jansons
  20. ^ https://www.evs-musikstiftung.ch/en/prize/prize/archive/prize-winner-archive.html
  21. ^ Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, https://www.br-so.de/symphonieorchester/maestro-mariss-jansons/
  22. ^ «Conductor Mariss Jansons dies aged 76». LSM.LV (engelsk). 1. desember 2019. Besøkt 1. desember 2019. 
  23. ^ Erling E. Guldbrandsen: Han var en større dirigent enn vi kanskje helt fikk med oss i Norge - Minneord i Aftenposten 3. desember 2019
  24. ^ a b c d e Genzlinger, Neil (2. desember 2019). «Mariss Jansons, Who Led Top Orchestras, Dies at 76». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. desember 2019. 
  25. ^ Ludwig Heinrich (20. august 2011). «Viele Werte sind verloren gegangen». Oberösterreichische Nachrichten. Besøkt 27. november 2015. 
  26. ^ Okkelmo, Trond (28. september 2014). «Mariss Jansons». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  27. ^ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
  28. ^ a b Rhein, John von. «For esteemed conductor Mariss Jansons, Munich is now his major musical base». chicagotribune.com (engelsk). Besøkt 27. oktober 2017. 
  29. ^ Norman Lebrecht, Mariss jansons – high drama on the podium (2000)
  30. ^ «Mariss Jansons forlater Oslo Filharmoniske Orkester», Ballade, 26. oktober 2000. Lest 3. januar 2016.
  31. ^ «Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo», Kulturspeilet, 24. mai 2002. Lest 3. januar 2016.
  32. ^ a b «Mariss Jansons - Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks». Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks (tysk). Besøkt 2. mars 2018. 
  33. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  34. ^ Lemke-Matwey, Christine (12. februar 2015). «Mariss Jansons: "Ich schäme mich seit Jahren"». Die Zeit (tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 27. oktober 2017. 
  35. ^ Norges statskalender, 2008.
  36. ^ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010 Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine., Bayerisches Landesportal.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Okko Kamu 
Dirigent Oslo-Filharmonien
(1979–2002)
Etterfølger:
 André Previn