Husspissmus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Husspissmus
Nomenklatur
Crocidura russula
Johann Hermann, 1780
Populærnavn
husspissmus[1]
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenInsektetere
FamilieSpissmusfamilien
SlektCrocidura
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Fremmedartslista:[3]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

HI — Høy risiko 2023

Økologi
Habitat: terrestrisk, gressletter, landbruksområder, m.m.
Utbredelse: Vest-Europa og Nord-Afrika
Flere funn i Rogaland, Norge (2017)[4]

Husspissmus (Crocidura russula) er et lite terrestriskt pattedyr i spissmusfamilien, der den tilhører gruppen av hvittannspissmus. Arten finnes i Vest-Europa og Nord-Afrika. Den har en lignende, men mindre slektning, hagespissmus, som foreløpig ikke er funnet i Norge.

I januar 2012 kom den første meldingen med bare et bilde, og det var i starten usikkert om det var husspissmus eller hagespissmus vi hadde her. Først i 2020 ble man overbevist om at det var en bestand av husspissmus som har etablert seg i Rogaland, da flere dyr ble funnet og kunne undersøkes grundig fra forskjellige steder i fylket, flest nord og vest for Stavanger[4].

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Merk de nakne ørene
Hårene på halen
Hvite tannspisser

Husspissmus veier cirka 7–15 g. Hodet og kroppens lengde uten halen utgjør cirka 63–93 mm, mens halen måler cirka 32–45 mm.

Husspissmus kan skilles fra de mer vanlige Sorex-artene på flere kjennetegn:

  • Kort, tykk hale som smalner ut mot spissen. Halen har lange, tynne hår som står 45 grader ut fra halen. Omtrent som på ei antenne.
  • Frittstående ører uten hår, de andre spissmusartene i Norge har små, hårdekte ører.
  • Hvite tannspisser, i motsetning til de andre artene spissmus i Norge som har jern utfelt i emaljen som gir røde tannspisser.
  • Særegen lukt. Lukter litt som gamle gummistøvler eller tåfis.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Husspissmus er glad i tempererte områder med stort utvalg av insekter. De er vanligvis funnet i habitater som gressletter, skog, hekker og hovedsakelig landbruksområder. Om vinteren kan de trekke inn til gårder og hager. Reiret kan finnes under steiner, stokker, og i forlatte bol fra andre arter. De foretrekker lavlandet opp til 3—400 meter, sjelden opp til 680 meter.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Husspissmus er klassifisert som semi-sosiale pattedyr. I løpet av vinteren kan de dele reir. Par kan vokte sitt territorie sammen. Husspissmus er svært monogame, og viser et spredningsmønster hvor hunnene søker ut mens hannene blir der de er født, noe som er svært uvanlig for pattedyr[5]. Dette spredningsmønsteret er et forebyggende tiltak mot innavl.
Husspissmus kan bruke stemmen svært aktivt og kan finne veien rundt omkring i reviret ved å bruke en primitiv form av ekkolokalisering der de lager høyfrekvente lyder for å tolke sine omgivelser. Ved å bruke disse skrikene og ved å bruke værhår til å kjenne omgivelsene i tillegg til synet, hjelper det dem å finne veien der de bor.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Husspissmus rekker vanligvis bare å oppleve én avlsesong i hele sin levetid, hovedsakelig fra mars til september. I den tiden har de vanligvis fire kull hvor ny befruktning skjer rett etter hver fødsel. De fire kullene kan inneholde alt fra 2—10 unger. Nyfødte unger veier mellom 0,7—1,4 gram. De åpner øynene etter 4—14 dager og dier cirka tre uker. Ungdyr lager i blant karavaner ved å bite seg fast i hverandres halerot. Ungene blir kjønnsmodne ganske raskt, unger som fødes om våren er kjønnsmodne allerede samme sommer. Kullene forblir i sine foreldres territorium til neste hekkesesong.

Føde[rediger | rediger kilde]

Husspissmus spiser mest insekter og deres larver, skrukketroll, edderkopper, snegler og litt plantekost. De kan av og til ta små gnagere, øgler og små amfibier.

Levetid[rediger | rediger kilde]

Husspissmus har en levetid på 18 måneder i naturen, men kan overleve i 30 måneder i fangenskap under laboratorieforhold.

Predasjon[rediger | rediger kilde]

Ugler, slanger og andre små rovpattedyr som røyskatt og snømus er de viktigste rovdyr. De oppholder seg gjerne under vegetasjonen for å unngå å bli tatt. Katter kan drepe spissmus, men spiser dem oftest ikke. Høy bestand av husspissmus kan føre til en nedgang i andre små pattedyr.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Arten finnes i: Algerie, Belgia, Frankrike, Liechtenstein, Luxembourg, Marokko, Nederland, Portugal, Spania, Sveits, Tyskland og Østerrike.[2]

I 2017 ble husspissmus oppdaget i Rogaland for første gang, der den er blitt registrert ved noen anledninger i Stavanger-området (Randaberg, Stavanger, Vaulen og Gausel) og i ett tilfelle i Varhaug sør for Bryne. Jeroen van der Kooij hevder det er en sensasjon at arten har klart å etablere seg her.[4] Det er ukjent når og hvordan den har tatt seg til Norge, og hvor stor og hvor utbredt bestanden her eventuelt er. Teoriene er at arten kan ha kommet hit som blindpassasjer på frakteskip, eller til og med ha blitt utsatt her.[4]. Arten kan også ha kommet til Norge med varetransport fra Mellom-Europa.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»Åpent tilgjengelig. Artsdatabanken. 15. september 2023. Besøkt 15. september 2023. 
  2. ^ a b Aulagnier, S., Hutterer, R., Amori, G., Kryštufek, B., Yigit, N., Mitsain, G. & Palomo, L.J. 2016. Crocidura russula. (errata version published in 2017) The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T29652A115169607.
  3. ^ Eldegard K, Holand Ø, Rolandsen CM og van der Kooij J (11. august 2023). «Pattedyr. Vurdering av økologisk risiko for husspissmus Crocidura russula som HI (ikke vurdert i 2018) for Fastlands-Norge med havområder»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 15. september 2023. 
  4. ^ a b c d Mathias Oppedal (23. august 2017). «Ekspert (Jeroen van der Kooij): – Dette er ein sensasjon». NRK. Besøkt 23. august 2017. 
  5. ^ «Female-biased dispersal in the monogamous mammal Crocidura russula: evidence from field data and microsatellite patterns» (PDF). Institut deZoologie et d'Ecologie Animale, Universitet de Lausanne. 1997. Besøkt 23. august 2017. 
  6. ^ «Ny art kan true norske spissmus». NRK Rogaland. 13.09.2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Husspissmus&oldid=23826152»