Tusseflaggermus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tusseflaggermus
Foto: Barracuda1983
Foto: Barracuda1983
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pipistrellus pipistrellus
Schreber, 1774
Norsk(e) navn: tusseflaggermus[1]
(dvergflaggermus)
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Flaggermus
Familie: Glattnesefamilien
IUCNs rødliste:
livskraftig
Norsk rødliste for arter:
(arten er ikke egnet for vurdering av Artsdatabanken)

NA — Ikke egnet
Artsdatabanken (2021)[2]

Habitat: skog, kulturlandskap, byer
Utbredelse: Europa, Nord-Afrika, Asia

Tusseflaggermus (Pipistrellus pipistrellus) er en liten flaggermusart i glattnesefamilien. Den finnes i størstedelen av Europa, Nord-Afrika, Vest-Asia og muligens i Korea.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Tusseflaggermus er nært beslektet med dvergflaggermusen som finnes i Norge. Frem til 1999 ble disse regnet for å være samme art, Pipistrellus pipistrellus eller dvergflaggermus på norsk. Da nåværende dvergflaggermus ble skilt ut som egen art, fikk den det nye vitenskapelige navnet Pipistrellus pygmaeus. Nytt norsk navn for P. pipistrellus ble først endelig fastsatt i forbindelse med presentasjonen av et sannsynlig funn i Stavanger [3].

Dvergflaggermus har ekkolokaliseringsrop som inneholder mest energi rundt 55 kHz, mens tusseflaggermus har rop som ligger rundt 45 kHz. Forskjell i ekkolokaliseringssignalene satte forskerne på sporet av at det kunne dreie seg om to ulike arter [4].

Tusseflaggermus har en vestpalearktisk utbredelse som strekker seg fra Nordvest-Afrika og de britiske øyer til Iran og Afghanistan. Arten er svært fleksibel i sitt habitatvalg, og opptrer i de fleste miljøer fra bysentre til naturlige skoger. Under insektjakten følger arten ofte lineære strukturer. Den kan også jakte rundt gatelys. Tovinger utgjør hoveddelen av kostholdet.

Ynglekolonier består vanligvis av 50-100 hunner og er ofte lokalisert i bygninger. Forplantningen finner sted særlig på ettersommeren. På kontinentet er det kjente masseforekomster på underjordiske overvintringslokaliteter, men overvintring kan også finne sted i bygninger. Arten regnes som i hovedsak stasjonær med trekkdistanser som vanligvis er på mindre enn 100 km mellom sommer- og vintertilholdssted. Tusseflaggermus er i all hovedsak en "husflaggermus". Sommerkolonier anlegges så og si utelukkende i bygninger [5]. Arten opptrer dessuten gjerne i store kolonier, om enn noe mindre enn koloniene til dvergflaggermus.[2]

Grunnen til at artene ble adskilt, var at de bruker forskjellige frekvenser til ekkolokalisering. Etter at man begynte å skjelne mellom artene, har man funnet flere forskjeller i utseende, habitat og matvaner.

Den blir 3,5-4,5 cm lang, og har et vingespenn på 19–25 cm. Den har brun pels med varierende fargetoner.

Frekvensene som brukes til ekkolokalisering av tusseflaggermusen ligger mellom 45 og 76 kHz, har mest energi ved 47 kHz og har en gjennomsnittlig varighet på 5,6 ms.[2]

Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

Vurdering: Forekomst av arten ble sannsynliggjort gjennom presentasjon av gode lydopptak fra Mosvatnet i Stavanger, Rogaland [3]. Lydopptakene ble sendt for en validering til tre utenlandske eksperter. Disse mente at opptakene stammet fra tusseflaggermus. Det er senere gjort flere opptak av lavfrekvente Pipistrellus-individer [6] men ingen av disse har så vidt vites vært gjenstand for en statistisk analyse eller blitt vurdert av uavhengige eksperter.

Programvare som automatisk identifiserer lydopptak av flaggermus gir fortsatt en relativ høy grad av feilbestemmelse [7]. Videre er det både sprik mellom ekspertvurderinger og dermed også feilbestemmelser blant etablerte ultralydeksperter [8]. Montauban mfl. (2021) viste at dvergflaggermus i et område uten forekomst av tusseflaggermus bruker et mye større spekter av ultralyder, inklusiv lave frekvenser som vanligvis blir klassifisert som tusseflaggermus. Variasjonen gjaldt også andre lydparametere enn toppfrekvens [9]. Nyere forskning åpner dermed opp for en annen tolkning av artstilhørigheten til lydopptakene som er beskrevet av Isaksen (2007).

Tore Christian Michaelsen samlet inn data fra nærmere 500 punkter i Sør-Norge som resulterte i drøye 14 000 opptak av Pipistrellus sp. (dverg-, tusse- eller trollflaggermus). Ingen av disse opptakene lignet sammensetningen av frekvenser som ble påvist ved Mosvatnet, selv om flere hadde en toppfrekvens på 46 kHz og én ned til 45 kHz (43–46 kHz). Det ble ikke påvist en nedre hale i en fordeling rundt 45 kHz og slike lavfrekvente Pipistrellus sp. kan derfor være nedre ekstreme frekvenser fra dvergflaggermus eller øvre ekstreme frekvenser fra trollflaggermus. Gjennom statistiske analyser og simuleringer kunne Michaelsen mfl. (in prep.) imidlertid sannsynliggjøre at lavfrekvente ekkolokaliseringsrop godt kan falle innenfor variasjon til dverg- eller trollflaggermusas rop. Dette samsvarer med Montauban mfl. (2021) sine funn (se ovenfor).

Basert på utvendige kjennetegn kan tusseflaggermus være krevende å skille fra dvergflaggermus. Noen karakterer som senemønsteret i vingen, utformingen av nesen og pelsfargen kan likevel sannsynliggjøre en riktig artsbestemmelse [10]. Det har vært et spesielt fokus på å påvise arten basert på ytre kjennetegn, men verken dyr som har blitt funnet av publikum, blitt kontrollert i flaggermuskasser, fanget med mistnett eller ved kolonier har vist karakterer som stemmer overens med arten [11].

En gjennomgang av dyr som er belagt i norske museer ga heller ingen nye funn av arten [12]. Genetiske undersøkelser av enkelte dyr med avvikende utseende resulterte heller ikke i funn av arten [13]

I Sverige ser det ut til å være mange registreringer av arten [14]. Samtlige av rapporterte funn er dog gjort på grunnlag av lydregistreringer og flertall av disse mangler belegg eller er ikke validert [14]. Gerell (2020) viser til en spredning av arten i Sverige basert på de ovennevnte registreringer fra Artportalen. Det er vanskelig å vurdere dette bildet så lenge det ikke har blitt utført en nøyere analyse og validering av registreringene, der det også kalibreres for den økte registreringsaktiviteten. Ahlén mfl. (2004) fant én koloni av arten i Småland. Den er senere ikke gjenfunnet [15].

Gerell [16] har gjort flere kolonifunn i både østre og vestre Skåne. Alle kolonifunn og enkeltfunn i Sverige er basert på lydregistreringer. Så vidt vites har ingen dyr blitt sjekket opp mot utvendige artskarakterer eller blitt genetisk undersøkt [17].

Tusseflaggermus har en sørlig utbredelse i Danmark [18], mens dverg- og tusseflaggermus viser en nærmest heldekkende utbredelse i Storbritannia [19].

Det mangler belegg eller sannsynliggjøring for at arten har reprodusert sammenhengende i mer enn 10 år i Norge. For å få en objektiv vurdering av hvorvidt tusseflaggermus forekommer på en gitt lokalitet eller i et gitt område foreslår Michaelsen [20] å konstruere frekvensfordelingsdiagrammer fra alle Pipistrellus-opptak som er gjort der. Dersom fordeling av toppfrekvensen er normal fordelt rundt høyfrekvente rop (50 kHz) er det sannsynlig at kun dvergflaggermus forekommer, mens dersom fordelingen ikke er normal fordelt, men viser også en topp rundt lavfrekvente rop (45 kHz) så er det sannsynlig at også tusseflaggermus forekommer.

Med tanke på den potensielle spredning av arten nordover i Sverige bør grensetraktene mot Sverige holdes under oppsyn. Eventuelle lydregistreringer av arten bør fortrinnsvis bekreftes av genetikk og utvendige karakterer. Det bør også gjøres en spesiell innsats for å påvise eller sannsynliggjøre yngling i Norge.

Konklusjon: Det har oppstått tvil hvorvidt tusseflaggermus (Pipistrellus pipistrellus) faktisk forekommer i Norge. Funnet fra Stavanger kan i lys av nyere forskning ikke ansees å være sikkert. Verken reproduksjon eller gjentagende besøk har blitt dokumentert. Arten må dermed kategoriseres som NA (arten er ikke etablert med fast reproduserende bestand hos oss, og kan ikke rødlistes.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. august 2020. Besøkt 5. august 2020. 
  2. ^ a b c d «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 21. februar 2022. 
  3. ^ a b (Isaksen 2007)
  4. ^ (Isaksen 2007 med referanser)
  5. ^ (Dietz mfl. 2009)
  6. ^ (Ebbe Nyfors, pers. medd., Kjell Isaksen, pers. medd.)
  7. ^ (bl.a. Rydell mfl. 2017)
  8. ^ (Rydell mfl. 2017)
  9. ^ (Cecilia Montauban, pers. medd.)
  10. ^ (bl.a. Dietz mfl. 2009)
  11. ^ (NZFs flaggermusmottak, NZFs flaggermusgruppe)
  12. ^ (NZFs prosjekt pattedyratlas, egne data)
  13. ^ (Melanie Hüpkes, pers. medd.)
  14. ^ a b (SLU Artdatabanken 2021)
  15. ^ (Sofia Gylje Blank, pers. medd.)
  16. ^ (Rune Gerell, pers. medd.)
  17. ^ (Sofia Gylje Blank, pers. medd., Rune Gerell pers. medd., Espen Jensen, pers. medd.)
  18. ^ (Baagøe og Jensen 2007)
  19. ^ (Crawley mfl. 2020)
  20. ^ (pers. medd.)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]