Bredøre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bredøre
Foto: Petwoe
Foto: Petwoe
Vitenskapelig(e)
navn
:
Barbastella barbastellus
Schreber, 1774
Norsk(e) navn: bredøre[1]
(bredøreflaggermus, bredøret flaggermus)
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Flaggermus
Familie: Glattnesefamilien
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-CR-no.svg

CR — Kritisk truet
Artsdatabanken (2021)[3]

Habitat: trær
Utbredelse: Europa

Bredøre (Barbastella barbastellus) er en vestpalearktisk flaggermusart. Den finnes flekkvis i Europa fra nordlige deler av Pyrenéhalvøya, Sør-England og Sør-Skandinavia sør til områdene ved Middelhavet (innbefattet Marokko og Tyrkia, men er fraværende i mye av Italia og på Balkan). Østover finner vi arten i Ukraina og Russland (sør for Baltikum), øst til Kaukasus (Corbet 1978, Stebbings 1988, Rydell & Bogdanowicz 1997).

Levesett og særtrekk[rediger | rediger kilde]

Bredøre (Barbastella barbastellus) har en vestpalearktisk utbredelse. Den er knyttet til moden løvskog, i nordlige deler av utbredelsesområdet kun i lavlandet, hvor kolonier anlegges i hultrær eller bak barkflak. Arten kan også ha tilhold i bygninger. Overvintring har blitt konstatert bak barkflak, i fjellsprekker og i underjordiske strukturer, herunder også menneskeskapte miljøer som kjellere, gruveganger og festningsanlegg. Den er ansett å være kuldetolerant og fortrekker kalde områder i underjordiske overvintringsstrukturer, gjerne nær åpningen eller der det forekommer trekk.[4] Den kan kjennes fra øvrige norske flaggermusarter først og fremst på grunn av sine brede ører som møtes midt oppe på hodet.

Arten er i hovedsak stasjonær der sesongmessige forflytninger sjeldent overstiger 50 km. Forflytninger over 100 km og opptil 290 km skjer imidlertid unntaksvis. [5] Bredørens næring består hovedsakelig av nattsommerfugler, men den tar også tovinger.[3] Bredøreflaggermus synes å leve hovedsakelig av små sommerfugler som er aktive om natten. En slik snever næringsnisje gjør arten sårbar overfor faktorer som kan påvirke forekomsten av dens byttedyr i negativ retning.

Et langvarig ringmerkingsprogram i Øst-Tyskland ga en høystalder for hanndyr på 13 og for hunndyr på 15 år, mens gjennomsnittlig levealder lå rundt 3 år.[6] Hunndyr forplanter seg allerede i sitt første leveår. Paring finner sted på seinsommeren og utover høsten, og drektige hunner føder én og unntaksvis to unger neste vår/tidlig sommer.[7][3]

Den har et vingespenn på om lag 28 centimenter og har en vekt på fra seks til fjorten gram avhengig av årstiden.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Verdens naturvernunion har pr. februar 2018[2] denne inndelingen av utbredelsen av arten:

Opprinnelig art i følgende områder[rediger | rediger kilde]

Mulig utdødd i Belgia, utdødd i Nederland.

Bredøreflaggermus er oppført både i Bern- og Bonn-konvensjonens liste II.

Funn i Norge[rediger | rediger kilde]

Det finnes kun fire tidligere funn i Norge som er bekreftet:

Begrenset søk med flaggermusdetektorer og utførlig søk i gruveganger i de kjente forekomstområdene på 1990-tallet [8] førte ikke til nye funn, men sommerundersøkelsene hadde ikke et slikt omfang at det ble sannsynliggjort at arten var forsvunnet.

Ifølge internasjonale kriterier har denne arten vært betraktet som utdødd i Norge, fordi det var mer enn femti år siden siste funn. I januar 2008 ble bredøre igjen påvist i landet, idet et individ i dvale ble observert og fotodokumentert i Ulfsbakktunnelen i Larvik, Vestfold.[9] Et individ (formodentlig det samme) var til stede under to nye besøk samme vinter, seinest 10. februar, men hadde flyttet seg noe. Tunnelen var denne vinteren ikke fysisk stengt for publikum og ble benyttet som trim- eller turvei. I slutten av april, etter at det var sjekket at dyret ikke lenger var til stede på lokaliteten, ble funnet gjort kjent for omverdenen. I respons på dette framkom det opplysninger om at et individ var observert og fotografert på samme lokalitet 17. desember 2006, muligens også allerede 5. mars 2004.[10] Høsten 2008 ble det installert stengsler med låsbar dør i tunnelen, og tunnelen har siden vært avstengt i dvaleperioden slik at forstyrrelsen fra ukontrollert trafikk ble eliminert. Det er registrert ett individ i dvale i tunnelen de fleste vintrene deretter fram til den foreløpig siste registreringen i januar 2020. Vintrene 2009/2010 og 2010/2011 ble det funnet to individer. Arten ble ikke sett på lokaliteten de to vintrene 2013/2014 og 2016/2017,[11] dette kan trolig knyttes til varme vintre eller perioder med varmt vær i forkant av telleøkten.[3] Etter funnet i Larvik, utarbeidet man en egen handlingsplan for arten.[1]

I Sverige påtreffes arten regelmessig nord til Västergötland og Östergötland, med den kanskje største forekomsten i Småland.[12] Det er likevel bare kjent noen få ynglekolonier. Et relativt stort antall individer overvintrer regelmessig på Karlsborg fästning ved vestbredden av sjøen Vättern. Nærmest til norskegrensa synes den å forekomme i Trollhättan-området. Det foreligger også to ikke validerte lydopptak nordvest for Uddevalla fra juli 2013.[13]

Gjennom 2000-tallet har kunnskapen om arten i Sverige blitt bedre, og i Skåne er det påvist en faktisk bestandsøkning. Dette settes i sammenheng med at flere av bestander av bøk og eik som ikke har blitt hogd har blitt eldre og har gitt mer dødved, barkflak, sprekker, lynskader og spetthull. Almsyken har også gitt mer barkflak og kan i en periode ha bidratt til artens fremgang.[14]

I de svenske rødlistevurderingene fra 2005 og 2010 var den regnet som Sterkt truet (EN), mens dette i 2015 ble endret til Sårbar (VU). Som en følge av ovenstående er bredøre i den nyeste svenske vurderingen (2020) nedlistet til Nær truet (NT).

Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

Vurdering: Ut fra en generell modell for egnet bredørehabitat, undersøkelse av habitatet i en del antatt egnete områder i Oslofjordområdet, og artens forekomst i Larvik over en årrekke, konkluderte Zeale (2012) med at det var stor sannsynlighet for at det finnes en ynglende bestand av bredøre i dette området.

Det er gjennomført et ganske omfattende søk etter bredøre i Ulfsbakktunnelens omland og på en del andre aktuelle lokaliteter i Oslofjordområdet om sommeren, både med håndholdte flaggermusdetektorer, utplasserte automatiske ultralydopptakere og med nettfangst - hittil uten suksess.[15] Etablering og kontroll av store flaggermuskassefelt i Fritzøeparken landskapsvernområde, Larvik bøkeskog landskapsvernområde, Gullkronene naturreservat og på Skaugum har hittil ikke ført til påvist tilslag av arten. Undersøkelse av andre potensielle overvintringslokaliteter i nærområdet og i landsdelen for øvrig har heller ikke ført til nye funn.

Om arten forekommer med en ynglende bestand i Norge, vil denne være nokså geografisk begrenset. Vinterforekomsten i Ulfsbakktunnelen er den eneste kjente nåtidige forekomst av arten i Norge og det er usikkert om det finnes flere dyr enn de som opptrer her.

Flaggermus kommer gjerne tilbake til de samme overvintringsstedene og enkeltindivider kan være nokså trofaste mot både lokaliteten og hengested. Ettersom det som regel bare blir funnet ett individ i Ulfsbakktunnelen er det nærliggende å tro at det handler seg om samme individ. Med utgangspunkt i 2006 (første sikre funn av arten) eller 2011 (siste vinter der to dyr ble observert) og med maksimalt levetid på 13-15 år er en fremtidig tilstedeværelse av arten på lokaliteten uten gjentagende reproduksjon høyst usikker.

Studier fra Polen har vist at mange bredører under varme vintre flytter til overjordiske (kaldere) lokaliteter.[16] Et varmere klima kan i så måte føre til at Ulfsbakktunnelen i mindre grad blir brukt som overvintringssted. Tunnelen kjennetegnes imidlertid av en vekslende luftstrøm som bidrar til et mangfold av kjølige hengeplasser.[17] Dette er formodentlig fordelaktig for denne kuldetolerante arten.

Det er prekært å lokalisere artens sommeroppholdssted(er). Hittil har automatiske ultralydopptakere kun blitt brukt over kortere perioder. En strategisk utplassering av automatiske ultralydopptakere over hele vekstsesongen vil bidra til å lokalisere artens sommeroppholdsted(er). Det er høyst usikkert hvor stor bestand denne arten har i Norge. Manglende funn i nærområdet med ulike metoder og i ulike perioder kan tyde på at den norske bestanden består av få eller bare noen titalls individer og at sannsynlighet for utdøing er stor.

Konklusjon: Bredøre vurderes til kategorien kritisk truet CR på grunn av svært liten populasjonsstørrelse. Fordi arten synes å ha mindre mobilitet enn mange andre flaggermusarter, og den positive bestandsutviklingen i vårt nærmeste naboland er begrenset til landets sørlige områder langt fra riksgrensa, anses en nedgradering av norsk klassifisering som uaktuelt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. august 2020. Besøkt 5. august 2020. 
  2. ^ a b Piraccini, R. 2016. Barbastella barbastellus. «The IUCN Red List of Threatened Species 2016»: e.T2553A22029285. Besøkt 4. februar 2018.
  3. ^ a b c d «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 22. februar 2022. 
  4. ^ (Dietz m.fl. 2009)
  5. ^ (Steffens m.fl. 2004, Hutterer mfl. 2005)
  6. ^ (Steffens m.fl. 2004)
  7. ^ (Steffens m.fl. 2004)
  8. ^ (Norsk zoologisk forenings flaggermusgruppe)
  9. ^ (Flåten og Røed 2007)
  10. ^ (Flåten og Røed 2007)
  11. ^ (Norsk zoologisk forenings flaggermusgruppe)
  12. ^ (Ahlén 2009)
  13. ^ (SLU Artportalen 2021)
  14. ^ (ArtDatabanken 2020)
  15. ^ (Norsk zoologisk forenings flaggermusgruppe, Zeale 2012, Bögelsack og van der Kooij 2012, Tore Christian Michaelsen pers. medd.)
  16. ^ (De Bruyn mfl. 2021)
  17. ^ (Keith Redford, pers.medd.)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]