Kattefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kattefamilien
Kattefamilien
Vitenskapelig(e)
navn
:
Felidae
G. Fischer, 1817
Norsk(e) navn: kattefamilien,
kattedyr,
katter,
felider
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Rovpattedyr
Underorden: Kattelignende rovpattedyr
Antall arter: 38[1]
Habitat: terrestrisk og arborealt
Utbredelse: hele verden, unntatt Madagaskar, Australia og Antarktis
Delgrupper:

Gammel inndeling:

Ny inndeling:

Kattefamilien (Felidae) kalles også kattedyr, katter og felider. Sammen med sju andre familier utgjør denne familiegruppen gruppen med kattelignende rovpattedyr, som inngår som en av to store grupperinger blant rovpattedyrene. Kattefamilien kan videre deles inn i 8 linjer, etter avstamming. Med unntak av ozelotlinjen, der artene har 18 kromosompar (2n = 36)[1], så har alle andre felider 19 kromosompar (2n = 38).[1]

Kattedyrene regnes som de mest spesialiserte av alle rovpattedyrene, fordi artene stort sett livnærer seg av kjøtt fra byttedyr de selv har nedlagt. Stamfedrene levde trolig i Asia under oligocen[2], men den linjen som førte til dannelsen av moderne kattedyr oppsto først for omkring 14 millioner år siden, fra en felles stamfar.[2]

Kattefamilien deles inn i to underfamilier; mindre kattedyr (Felinae) og store kattedyr (Pantherinae). Hver av underfamiliene består av et antall slekter og arter.[1] I dag regner flertallet med at kattefamilien inkluderer 38 arter, men antallet er fortsatt usikkert. Noen hevder at det er flere arter[2], andre at det er færre. Siden mange av artene lite studert, må man derfor regne med at antallet arter kan bli justert. Slektsforholdet mellom artene er også i mange tilfeller usikkert.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Tigeren er det største nålevende kattedyret. Den kan bli over 300 kg tung.
Rustflekkatten er det minste kattedyret. Den blir vanligvis 1-2 kg tung
Gaupe er det eneste ville kattedyret som lever naturlig i Norge

Katter har en kropp med svært myk anatomi. Kroppen er som oftest langstrakt, men noen arter er litt mer kvadratiske i kroppsformen enn andre. Et fellestrekk hos alle katter er et relativt rundt hode med svært kraftige kjever og et forholdsvis kort/butt snuteparti med trykkfølsomme værhår under snuten. Kjevene har 28-30 tenner (tannformel: 3/3, 1/1, 2-3/2, 1/1). Fortennene er små og meiselformede. Hoggtennene varierer fra middels store til enorme hos den utdødde sabeltanntigeren. De øvre hoggtennene er alltid størst. Første premolar mangler; den andre, når den finnes, er bakovervendt. Molarene er små og enkle i strukturen. Rovtennene er imidlertid svært godt utviklet og kinntennene er av skjæretypen, siden katter ikke knuser maten.

Ville kattedyr finnes i de fleste fargevarianter vi også kjenner fra tamkattene. Fargene gir dem som regel god kamuflasje i deres naturlige miljø. Mange har en rustgul til rødoransje eller olivengrå bunnfarge med mørkere flekker eller striper. Andre, f.eks. løver, karakaler og voksne pumaer, mangler flekker eller striper. Mange finnes i svarte eller nesten svarte varieteter.

Enkelte arter, for eksempel gaupe, kanadisk gaupe og fiskerkatt, har påfallende store labber. Dette er en stor fordel i snø og våtmarksområder.

De fleste kattedyr har inntrekkbare klør, unntatt gepard og noen arter i slekten fiskerkatter (Prionailurus). Klørne er sylskarpe griperedskaper som kattene kan bruke, både når de jakter, forsvarer seg og klatrer. Dette har bidratt til t noen trodde geparden tilhørte de mest primitive kattene, men moderne forskning har avdekket at dette trolig ikke er tilfellet. Hos de største artene kan klørne blir opptil 12 cm lange, for eksempel tiger.

Katter er svært hurtige og stort sett dyktige klatrere, men ofte ikke særlig utholdende. Noen er også ypperlige svømmere. Gepard og løve regnes som de dårligste klatrerne. Løven i hovedsak på grunn av vekten. Likeledes er det kjent at jaguaren, som er en utmerket svømmer, også kan dykke. Anatomisk er katter utrustet for spenst og sprint, og hurtigst av alle er geparden. Arten kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t.

Det største og minste kattedyret som finnes i dag er henholdsvis tiger og rustflekkatt. Løver er det eneste kattedyret som lever i et sosialt hierarki. Alle andre arter lever stort sett som solitære predadorer som primært jakter alene.

Sanseapparatet[rediger | rediger kilde]

Syn[rediger | rediger kilde]

Katter har meget godt syn, og synet er sammen med hørselen trolig kattenes viktigste sanser. I nyere tid har det også blitt kjent at katter, i likhet med hunder og flere andre dyr, har evnen til å detektere ultrafiolett lys.[3]

Hos kattedyr sitter øynene framovervent. De fleste artene har øyne med vertikal spalteformet pupille, unntatt katter i slektene Panthera, Acinonyx, Puma og Otocolobus. Disse har runde pupiller.[4] Hos noen arter kan de spalteformede pupillene være nærmest bønneformede og se tilnærmet runde ut i noen typer lys, for eksempel hos gaupe (Lynx lynx). En åpen vertikal spalteformet pupille gir større lysåpning enn en rund pupille, noe som kan sees på som en adapsjon for dårlig lys og mørke.

Framoverrettede øyne (stereoskopisk syn) bedrer avstandbedømmelsen på bekostning av synsvinkelen, som like fullt er på ca. 200° (mot cirka 180° hos mennesker). Katter har fargesyn og skiller bedre mellom farger i de blå og fiolette (kortbølgete) delene av spektret enn mellom farger i nyanser nær den røde delen[5].

Hørsel[rediger | rediger kilde]

Karakalen hører hjemme i tørre og varme strøk. De store ørene bidrar både til skarp hørsel og til å øke fordampingen og varmetapet. De store øynene viser også at synssansen er viktig.
Servalen, en slektning av karakalen som også lever i tørre og varme strøk, har kattefamiliens lengste ører.

Hørselen er meget viktig for kattedyr. De fleste arter har store, trekantede ører. Ørene (dvs. de ytre ører) kan uavhengig av hverandre vris i nesten alle vinkler. Dette hjelper kattedyrene til å lokalisere byttedyr uten å vri hodet og dermed lage lyd. Kattedyr hører antagelig bedre enn hunder, selv om det er betydelige individuelle forskjeller hos begge. Katter hører iallfall lyd over et ekstremt stort frekvensområde (mange oktaver). De oppfatter høyfrekvent lyd svært godt, og ikke minst overgår de hunder i å høre ultralyd (dvs. lyd med høyere frekvenser enn mennesker kan høre, altså høyere enn ca. 20 000 Hz eller 20 kHz). Hørbare frekvenser er oppgitt til 45 Hz–64 kHz for katter og 67 Hz–45 kHz for hunder[6]. Hørbare frekvensområder defineres gjerne ut fra som er hørbart ved et lydtrykk på 60 dB (desibel). Et forsøk med to tamkatter viste et de kunne høre frekvenser fra 48 Hz til 85 kHz ved et lydtrykk på 70 dB.[7]. Følsomheten for høye frekvenser gjør at kattene kan lokalisere smågnagere (hvis skrik har en typisk frekvens på 11–22 kHz hos voksne individer[8]), spissmus og andre små dyr som kommuniserer med høyfrekvente lyder. Mødrene kan også høre den minste lyd fra sine egne små. Katter hører ultralyd-hundefløyter på ca. 28 kHz, og ultralydgeneratorer som skal skremme vekk smågnagere. Og når folk lokker til seg katten med sitt ps-ps-ps, lager de noen av de mest høyfrekvente lydene en voksen menneskestemme kan lage.

Fysiske lover gjør at store dyr gjerne har mer lavfrekvente lydytringer enn små. Innen kattefamilien gjelder det særlig brølekattene – dvs. alle de største artene unntatt pumaen – som også har en anatomisk endring (en ukomplett forbening) i tungebenet, som gjør at de kan brøle. I tillegg er de ikke avhengige av evnen til å høre høyfrekvente lyder for å lokalisere de store byttedyrene de gjerne lever av. Tester tyder likevel på at også tigeren kan høre ultralyd helt opp til 65 kHz[9]. Den skarpe hørselen gjør også – sammen med værhårene – at katter kan ta seg frem i mørke, og at blinde katter med forbausende letthet kan ta seg frem. I tørre og varme strøk bidrar de store ørene også til å øke varmetapet.

Lukt[rediger | rediger kilde]

Kattedyr har utmerket luktesans, om enn ikke fullt så suveren som hundedyrenes. Luktesansen hos katter er allikevel mange ganger bedre enn menneskets[10]. Katter flest har omkring 200 millioner luktceller, mot hundens cirka 300 millioner. Til sammenligning har vi mennesker kun cirka 5 millioner. Katter har dessuten et godt utviklet Jacobsons organ i ganetaket, som ytterligere forsterker kattens luktesans.

Følelse[rediger | rediger kilde]

Følelsessansen har stor betydning for katter, som normalt har 24 værhår (vibrissae) ytterst på snutepartiet (overleppen). Mange katter har dessuten lignende følsom hårvekst andre steder på kroppen, som over øynene og på labbene og kinnene. Værhår har en hårsekk omgitt av blodkar og nerveceller som kan oppfatte ørsmå bevegelser og trykkendringer. Katter har typisk 100–200 nerveceller knyttet til hvert værhår.[11] De er et viktig redskap som katter navigerer etter i mørke, blant annet når dyra jakter. Likeledes er det kjent at værhår på snutepartiet spiller en rolle sosialt, blant annet når katter kommuniserer.[11] Værhår er lengre, stivere og mer enn dobbelt så tykke som vanlige dekkhår, men allikevel bøyelige.[12]

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Snøleopard i sitt naturlige miljø

Kattedyrene er naturlig utbredt på alle kontinenter, unntatt i Antarktis og Australia. Flere arter lever på øyer og noen av dem er stedegne, men på Madagaskar og Grønland finnes det ikke kattedyr naturlig.

Artene forekommer i nesten alle typer habitat, unntatt i de arktiske sonene. De mest vanlige habitatene finner man blant tropisk og temperert regnskog, boreal barskog, savanne og ørkennære områder, men noen arter trives også i snørike områder og høyt til fjells, som for eksempel tiger, snøleopard, puma, gaupe og fjellkatt. Snøleoparden oppholder stort sett i store høyder, 3 000-4 500 moh, og den lille søramerikanske fjellkatten er mest vanlig i høyder over 4 000 moh.

Enkelte arter er spredt over enorme områder og har svært vid toleranse for temperaturer, nedbørmengder, fuktighet osv. Puma er blant de pattedyrene som har størst nord–sør utbredelse (foruten mennesket og dyr spredt med mennesket). Arten er stedegen for Amerika, der den finnes fra Patagonia i sør og nord til de store boreale barskogene i Canada. Tigeren og leopardkatten forekommer fra tropisk Asia til Sibir og Mandsjuria. Også gaupe og rødgaupa har en stor nord–sør-utbredelse, selv om eurasisk gaupe på sørlige breddegrader trives best i fjellstrøk.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Pantergaupe (Lynx pardinus)

Katter er vanligvis solitære, unntatt i paringstiden og når mødre har unger under en viss størrelse. Dyra er normalt natt- eller skumringsaktive, men flere arter jakter også om dagen. Spesielt gjelder dette løve og gepard, og i en viss utstrekning også noen andre arter. Løver er dessuten i en viss grad sosiale og danner flokker, der dyra typisk samarbeider om å nedlegge et bytte. Av og til kan også geparder samarbeide (som regel søsken) og danne små grupper (på 2-3 dyr) for en kort periode, men arten regnes ikke som sosial. For øvrig er atferden for mange arter, særlig enkelte sjeldne småkatter, lite kjent. Man vet imidlertid at alle katter er snikjegere med begrenset stamina.

Sanseapparatet er tilpasset dyras levesett. Som rovpattedyr jakter kattene byttedyr. Under jakten utviser gjerne katter stor tålmodighet. Noen arter jakter langs bakken, mens andre jakter i trærne. Før byttet angripes smyger dyra seg så nært opp til byttet som mulig, siden katter er svært hurtige, men lite utholdende. Når katter angriper et bytte utnytter dyra derfor synet og hurtigheten i den siste fasen. Angrepet skjer typisk gjennom en kort sprint eller et byks. Vanligvis slår kattene byttet over ende med en kombinasjon av fart og vekt. Deretter kutter de av surstofftilførselen gjennom å bite/klemme over strupen, slik at byttet dør ved kvelning. Små bytter drepes gjerne momentant. Jaguaren, som har de kraftigste kjevene av alle kattedyr, penetrerer hodeskallen på byttet med hoggtennene og dreper det momentant. Denne teknikken er imidlertid uvanlig blant andre kattedyr som nedlegger store byttedyr.

Evolusjon og klassifisering[rediger | rediger kilde]

Smilodon tilhører gruppen sabeltannkatter
Smilodon fatalis, den mellomste av slektens tre kjente arter, levde for ca. 1,6 mill.–10 000 år siden.
Gepard tilhører gruppen pumaer og geparder
Villkatt tilhører gruppen småkatter. Tamkatten stammer fra den afrikanske underarten.
Jaguaren tilhører gruppen store kattedyr. Det store hodet rommer kattefamiliens sterkeste kjever; jaguaren kan drepe ved at hoggtennene penetrerer byttedyrets skalle.

Den første katten, kanskje Proailurus lemanensis eller en slektning av denne, utviklet seg fra gruppen miacider under oligocen. Noen hevder at Proailurus ga opphav til Pseudaelurus, som så splittet seg i to linjer; Machairodontinae og Pseudaelurus (sistnevnte også kjent under pseudonymene Ailuromachairodus, Metailurus, Sansanailurus og Schizailurus). Denne utviklingen er imidlertid svært usikker.

Blant kattedyrene er det beskrevet 12 utdødde slekter uten tilhørighet til en spesiell gren (underfamilie); Aelurogale, Aeluropsis, Amphimachairodus, Dinobastis, Mellivorodon, Pratifelis, Proailurus, Pseudaelurus, Sivaelurus, Vinayakia, Vishnufelis og Tungurictis. Alle må imidlertid regnes som usikre med hensyn til klassifiseringen.

Den første grenen som oppsto i kattefamilien var sabeltannkatter (Machairodontinae), men disse kattene døde ut mot slutten av siste istid. Smilodon var en blant mange slekter i denne gruppen.

Moderne kattedyr[rediger | rediger kilde]

Moderne kattedyr er en gruppe rovpattedyr som evolusjonært oppsto meget hurtig, sammenlignet med de andre rovpattedyrgruppene. Det eldste fossile bevis vi har for gruppen er omkring 3–5 millioner år gamle, men molekylære funn har antydet at den trolig er mye eldre. En studie med mtDNA genom fra 2013 antyder at gruppen med moderne kattedyr oppsto for omkring 14 millioner år siden, og at Pantherinae (store kattedyr) og Felinae (mindre kattedyr) splittet fra hovedtreet for henholdsvis 9,96 og 9,13 millioner år siden.[2] I dag regnes derfor Pantherinae som den eldste gruppen, om enn marginalt.

Tidligere trodde man at gruppen med geparder (Acinonychinae) oppsto først, men denne teorien er nå forlatt. Gruppen ser ut til kun å ha bestått av en slekt, nemlig gepardslekten (Acinonyx), som igjen besto av fire arter, hvorav tre (A. aicha, A. intermedius og A. pardinensis) er utdødd. Gepard (A. jubatus) er derfor eneste overlevende art i denne gruppen.

Nyere forskning antyder at geparden har et felles opphav med Puma concolor (puma) og P. yaguarondi (jaguarundi), og at disse splittet lag for omkring 6,9 millioner år siden.[13] Et slikt slektskap har også vært antydet av forskere tidligere, blant annet av Johnson og O’Brien i 1997[14] og Bininda-Emonds m. fl. i 1999.[15]

Tidligere fylogeni[rediger | rediger kilde]

Fylogeni etter Wesley-Hunt og Flynn[16], 2005.

   Felidae   

Machairodontinae




Acinonychinae




Felinae




Pantherinae







Nyere teorier om opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Det er fortsatt usikkerhet knyttet til klassifiseringen av kattedyrene, men en DNA-studie (2006) gjengitt i (2009) en artikkel i BBC[17] og National Geographic News[18] tar oss en skritt nærmere. Resultatene antydet at dagens moderne katter fikk sin opprinnelse i Asia for cirka 11 millioner år siden. En nyere studie (2013), som støtter seg på analyser med et fullstendig mtDNA genom fra 14 arter, viser imidlertid at kattefamilien (Felidae) oppsto alt for 14 millioner år siden, og at Pantherinae og Felinae splittet fra stamtreet for henholdsvis 9,96 og 9,13 millioner år siden.[2] Videre hevder studien fra 2006 at linsangene er den moderne kattenes nærmeste slektninger. Hypotesen legger til grunn at åtte linjer danner grunnlaget til alle moderne kattedyr. Konklusjonene fra denne studien har i senere tid fått stadig større internasjonal tilslutning, og blir blant annet tatt til etterretning av IUCN.

Den første grenen som oppsto var ifølge den nye teorien Pantherinae (panterlinjen), tett fulgt av en gruppe bestående av baykatt, asiagullkatt og marmorkatt (baykattlinjen). Studien mener også å kunne bevise at de moderne kattenes progenitor utvandret fra Asia til Afrika for omkring 8 millioner år siden. Der skal ei afrikansk linje med karakal, afrikagullkatt og serval ha oppstått (karakallinjen). Denne skal siden ha ført til dannelsen av ozelotlinjen. Studien antyder også at katten krysset Beringstredet til Nord-Amerika for omkring 8 millioner år siden, og beveget seg sørover mot Sør-Amerika, via den panamaiske landbrua.

Den siste linjen som dannet seg var den såkalte tamkattlinjen, som inkluderer de små villkattene. Tamkatten oppsto fra minst fem forskjellige individer i denne linjen. Dette støttes også av annen ny forskning, for eksempel Driscoll m. fl.[19]

Moderne fylogeni[rediger | rediger kilde]

Fylogenien under er i henhold til Johnson m. fl. (2006).[13] En studie (Zhang & Zhang, 2013) med mtDNA genom konkretiserer dateringene og bekrefter at Pantherinae (store kattedyr) og Felinae (mindre kattedyr) trolig oppsto for henholdsvis 9,96 og 9,13 millioner år siden.[2]

   Felidae   

Panterlinjen (Moderne katter oppsto for cirka 10,8 millioner år siden, da gruppen Pantherinae oppsto. Slektene Panthera og Neofelis er søsterslekter i denne gruppen, som separerte for cirka 6,4 millioner år siden)




Baykattlinjen (Slekten Pardofelis oppsto for cirka 9,4 millioner år siden)




Karakallinjen (Slekten Caracal oppsto for cirka 8,5 millioner år siden)




Ozelotlinjen (Slekten Leopardus oppsto for cirka 8 millioner år siden)




Gaupelinjen (Slekten Lynx oppsto for cirka 7,2 millioner år siden)




Pumalinjen (Slekten Puma oppsto for cirka 6,7 millioner år siden. En søsterslekt, Acinonyx, oppsto for cirka 4,9 millioner år siden)




Leopardkattlinjen (Slekten Prionailurus oppsto for cirka 6,2 millioner år siden). En søsterslekt, Otocolobus, oppsto for cirka 5,9 millioner år siden.




Tamkattlinjen (Slekten Felis oppsto for cirka 3,4 millioner år siden)











Inndeling etter Felid TAG[rediger | rediger kilde]

Inndelingen nedenfor er i henhold til Felid TAG (Taxonomic Advisory Group) konferansen som fant sted i mars 1996 og inkluderer derfor ikke utdødde arter. På denne konferansen ble det stadfestet at det på daværende tidspukt fantes 259 beskrevne underarter i kattefamilien, hvorav 235 ble anbefalt revidert med hensyn til sin status som underart. Det var altså en generell oppfatning blant forskerne at mange av disse ikke klassifiserer til en status som egen underart. Imidlertid er det vanskelig å gjøre noe med problemet før fullstendige biologiske og genetiske analyser foreligger.

De fleste artene ble i 2008 revidert med hensyn til klassifisering, men dette reflekteres nødvendigvis ikke i listen nedenfor og av artsbeskrivelsene. Eksempler på arter som har blitt oppdatert er for eksempel snøleopard og jaguarundi. Begge er nå plassert i andre slekter enn tidligere, som følge av ny kunnskap om disse artene. Gepardslekten (Acinonyx) er dessuten flyttet til underfamilien mindre kattedyr (Felinae).

Noen vil sikkert savne tamkatten og iriomotekatten fra listen nedenfor, men disse anerkjennes ikke som egne arter og står derfor ikke oppført her. Tamkatten regnes som en genetisk variant av afrikansk villkatt, mens iriomotekatten nå er en offisiell underart av leopardkatten. Den ble tidligere regnet som en egen art, men moderne forskning på DNA har avslørt at så ikke er tilfellet. Om iriomotekatten hersker det imidlertid fortsatt en viss forvirring og usikkerhet.

Status[rediger | rediger kilde]

Trusler[rediger | rediger kilde]

Verdens populasjoner av ville kattedyr er i tilbakegang. De fleste artene er ifølge IUCNs rødliste enten sårbare (VU), sterkt truet (EN) eller til og med kritisk truet (CR) av utryddelse.[20] Mange underarter og lokale bestander er dessuten truet. Livskraftige bestander finnes av puma og enkelte mindre arter, som kanadisk gaupe, rødgaupe, jaguarundi, serval og leopardkatt.

Fragmentering (oppstykking) og tap av habitat (levested) er de to viktigste årsakene til reduserte bestander. Men flere bestander lider også under krypskyting, ulovlig fangst, forgiftning, påkjørsler, desimering av byttedyr, klimaendringer osv. Kort sagt, kattedyras tilbakegang skyldes utelukkende menneskeskapte hendelser.[20]

Fangenskap[rediger | rediger kilde]

Pallaskatt (Otocolobus manul) i fangenskap

Mange arter holdes i fangenskap og kan yngle der, når forholdene legges til rette. Dette har bidratt til økt kunnskap om sjeldne eller lite kjente arter, selv om erfaringene herfra ikke alltid kan overføres til ville bestander. Faktisk er det sånn, at det vi vet om mange arters atferd, stammer fra forskning på dyr som lever i fangenskap der artens naturlige habitat er gjenskapt.[20] Dyr i fangenskap kan også bidra til å redde truede arter, for eksempel gjennom utsetting. Såkalte zoologiske hager, dyrehager eller dyreparker, spiller derfor en viktig rolle i bevarelsen av mange arter, som ellers vil kunne dø ut.

Domestisering[rediger | rediger kilde]

Selv om mange kattedyr kan temmes, er villkatten det eneste kattedyret som har blitt delvis domestisert. Tamkatten oppsto som et resultat av denne prosessen for omkring 10 000 år siden.[20] Forskerne er usikre på akkurat når, men de mener å kunne bevise at det skjedde i de grøderike områdene i Midtøsten og Nordøst-Afrika. I så måte har man funnet de eldste bevisene på denne prosessen i arkeologiske funn på Kypros. Selve prosessen kan ha startet for mer enn 10 000 år siden og ha vært en parallell handling som fant sted over et bredt område, trolig i sammenheng med at det ble vanlig med korndyrking. Den var jo flink til å ta rotter og mus, som ellers spiste av kornlagrene.

Hybridisering[rediger | rediger kilde]

Hybridisering som en potensiell kreativ prosess i evolusjonen har blitt viet mye oppmerksomhet i de senere år[21]. Biologer, og særlig zoologene, så tidligere på hybridisering som en feil med uheldige konsekvenser, men nyere genetiske studier har vist mange eksempler på at det også kan føre til nye tilpasninger og artsdannelse.

Hybridisering skjer både i naturen og i fangenskap. Iøynefallende eksempler er blant annet avkom av tiger/løve eller løve/tiger (avkommet kalles enten tigon eller liger). Mennesket har dessuten de siste tiårene forsøkt å pare tamkatter med ville slektninger – ofte for å få frem avkom med tamkattens temperament og den ville artens fysikk. Tamkatten kan (teoretisk) hybridisere med andre katter som har 19 kromosompar, for eksempel leopardkatt. I noen tilfeller er tamkattene paret med betydelig større parkamerater, men med vekslende hell. Det har således vært vanskelig å få frem fruktbart avkom (F1) av tamkatt og fiskerkatt, mens en har hatt mer hell med seg ved å utvikle hybrider mellom tamkatt og jungelkatt. Det siste kan være uttrykk for et nærmere slektskap; de to regnes jo til samme slekt. Mest populær er antagelig bengalkatt-hybriden mellom tamkatt og leopardkatt og avkom av disse. Her har man klart å avle fruktbare hybrider, med leopardkattens vakre pels og uten dens villskap. At denne avlen har vært såpass vellykket, er påfallende fordi leopardkatten henregnes til samme slekt som fiskerkatten.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
  2. ^ a b c d e f W.Q. Zhang and M.H. Zhang. 2013. Complete mitochondrial genomes reveal phylogeny relationship and evolutionary history of the family Felida. Genetics and Molecular Research 12 (3): 3256-3262 (2013). Besøkt 2015-12-16
  3. ^ Jennifer Viegas. 2014-02-18. Cats Have Super, Psychedelic Vision. Discovery News. Besøkt 2016-03-01
  4. ^ Lars Werdelin, Nobuyuki Yamaguchi, Warren E. Johnson, and Stephen J. O’Brien. 2009-08-28. Phylogeny and evolution of cats (Felidae). Mcdonald 2-McDonal-chap2, Page Proof, page 79
  5. ^ http://www.kittyshow.com/cat_color_vision.html Cat Vision and How Cats See
  6. ^ PhD George M. Strain. Hearing frequency ranges for dogs & other species . Besøkt 2016-03-02
  7. ^ Rickye S. Heffner, Henry E. Heffner. 1985. Hearing range of the domestic cat. Laboratory of Comparative Hearing, Bureau of Child Research, University of Kansas, Parsons, KS 67357, U.S.A. ScienceDirect. Besøkt 2016-03-02
  8. ^ http://www.findsounds.com/ISAPI/search.dll?keywords=mouse
  9. ^ Tiger Senses - Hearing. www.tigers.org.za. Besøkt 2016-03-02
  10. ^ Cat Watch 2014: What’s it like being a cat? BBC News Magazine. Besøkt 2016-03-02
  11. ^ a b Steve Harris. 2012-06-27. How do whiskers work?. Discover Wildlife, BBC Wildlife Magazine. Besøkt 2015-12-21
  12. ^ Tony J. Prescott et al. (2011), Scholarpedia, 6(10):6642. Besøkt 2015-12-21
  13. ^ a b Johnson, W.E. m.fl. (2006). «The late Miocene radiation of modern Felidae: a genetic assessment». Science, 311 (5757), s. 73–77. doi:10.1126/science.1122277. PMID 16400146. 
  14. ^ Johnson WE, O'Brien SJ, 1997. Phylogenetic reconstruction of the Felidae using 16S rRNA and NADH-5 mitochondrial genes. J Mol Evol. 44:(suppl 1) S98-S116.
  15. ^ •Bininda-Emonds ORP, Gittleman JL, and Purvis A (1999) Building large trees by combining phylogenetic information: a complete phylogeny of the extant Carnivora (Mammalia). Biological Reviews 74 pp143-175
  16. ^ Wesley-Hunt, Gina D., and John J. Flynn (2005). «Phylogeny of the Carnivores.» Journal of Systematic Palaeontology 3: 1-28.
  17. ^ Helen Briggs. «New cat family tree revealed». 6. januar 2006. BBC News.
  18. ^ Handwerk, John. (2007). House Cat Origin Traced to Middle Eastern Wildcat Ancestor. National Geographic News. Besøkt 21. juni 2009
  19. ^ Carlos A. Driscoll, Marilyn Menotti-Raymond, Alfred L. Roca, Karsten Hupe, Warren E. Johnson, Eli Geffen, Eric H. Harley, Miguel Delibes, Dominique Pontier, Andrew C. Kitchener, Nobuyuki Yamaguchi, Stephen J. O'Brien, David W. Macdonald. (2007). The Near Eastern Origin of Cat Domestication. Science Express. DOI: 10.1126/science.1139518. Besøkt 21. juni 2009
  20. ^ a b c d David Maxwell Braun. 2015-12-24. Secrets of the World’s 38 Species of Wild Cats. Cat Watch, National Geographic Society. Besøkt 2016-03-03
  21. ^ Sætre G-P. 2013. Hybridization is important in evolution, but is speciation? Journal of Evolutionary Biology 26: 256-258.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]