Vannspissmus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Vannspissmus
Neomys fodiens
Neomys fodiens
Vitenskapelig(e)
navn
:
Neomys fodiens
Pennant, 1771
Norsk(e) navn: vannspissmus,
eurasisk vannspissmus,
kannibalspissmus,
kannibalmus
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Insektetere
Familie: Spissmusfamilien
Slekt: Eurasiske vannspissmus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: semi-akvatisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for vannspissmus

Vannspissmus (Neomys fodiens) er art i slekten eurasiske vannspissmus (Neomys), som teller tre arter og er en av flere slekter i spissmusfamilien (Soricidae). Vannspissmusa tilhører også en liten og meget eksklusiv ikke-systematisk gruppe med toksiske pattedyr, blant annet sammen middelhavsvannspissmus (N. anomalus) og den amerikanske arten nordlig korthalespissmus (Blarina brevicauda). Arten er utbredt i Norge.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Eurasisk vannspissmus

Vannspissmusa er den største norske spissmusarten med en kroppslengde på 63–93 mm, halen er 58–82 mm lang og vekten 8–25 g. Den er lett kjennelig på fargen, som i motsetning til de andre «brune» spissmusartene er svart på rygg og oversiden av halen, samt på yttersiden av føttene og fotsålene. Resten av dyret er hvitt, og det er en ganske skarp fargegrense mellom over- og underside.[1] Disse fargene gir god kamuflasje, i alle fall når den beveger seg i vann, jfr. vannfugler og fisk med lignende fargetegninger – mørk over og lys under.

Arten er modifisert for en semi-akvatisk tilværelse og er semi-fossorial. Halen er flattrykt fra sidene og har en kjøl av stive hår og stive hårbremmer på bakføttene. Den svømmer med bakbeina og styrer med halen, og den er en hurtig svømmer, opptil ½ meter i sekundet.[2] Vannspissmusa kan lukte under vann.[3] Vannspissmusa får 1–3 ungekull om sommeren, og hvert kull består av 5–8 unger. Hunnen går drektig i cirka 20 dager og ungene avvennes etter 38–40 dager.[1] Unger født i første kull kan forplante seg allerede samme sommer.[4]

Arten eter for det meste virvelløse dyr, som den fanger både i vann og på land, men den eter også mye annet, som fisk og frosk.[1] Vannspissmusa har rask forbrenning og må spise ofte og mye, derfor kan den oppleves som svært aktiv og grådig. Det hender at vannspissmus sloss innbyrdes, og blir den ene drept kan seierherren finne på å ete opp taperen. Denne kannibalistiske atferden har gitt opphav til det karakteristiske kallenavnet på arten - kannibalspissmus.[2] Sitatet under står som et bevis på at, denne atferden har vært kjent i århundrer.

Sitat Den er et rovlystent beist som utgir seg for å være fromt og vennlig, men hvis man rører den vil den bite hardt, med en dødelig gift. Den har et blodtørstig lynne, med stor lyst til å skade alt, og den elsker ingen. Sitat
Edward Topsell, 1607
- History of Four-footed Beasts[5]

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Vannspissmusa er utbredt over store deler av Eurasia, inkludert i nesten hele Europa (ikke lengst mot sør). Utbredelsen er delt i to distinkte områder.

Det første og største utbredelsesområdet strekker seg fra Storbritannia og Skandinavia sør til det nordlige Spania og østover gjennom Europa og videre østover (nord for Tyrkia og Svartehavet), i et noe smalere belte, gjennom Sibir til områder øst av Bajkalsjøen og nordvest i Mongolia. I Europa går sørgrensen ved De kantabriske fjell, Pyreneene, Alpene, Abruzzo og fjellpartier på Balkan.[6]

Det andre og minste utbredelsesområdet inkluderer Sakhalin og landområdene langs den asiatiske Stillehavskysten innenfor, inkludert deler av Mandsjuria.

I Norge er arten utbredt over nesten hele landet, men ser ut til å mangle langs Finnmarkskysten.[7]

Vannspissmusa lever i nær tilknytning til vann, men den er også funnet flere ganger et godt stykke fra vassdrag.[1][8] Observasjoner og fangst er nesten alltid knyttet til vann, vassdrag eller fuktig mark. Oresumper og fuktenger samt høystaudemark langs elver og små bekker peker seg ut som gode biotoper, den er også funnet ved strandenger på kysten og langs vassdrag i næringsfattig lavfuruskog.[9]

Status, trusler og forvaltningstiltak[rediger | rediger kilde]

Vannspissmusa er verken truet globalt eller nasjonalt. Den er oppført på Bernkonvensjonens liste III. Næringsfattige, sure vannsystemer ser ut til å utelukke forekomst av arten. Sur nedbør er derfor en trussel. Forurensning av vann fører til fattigere makrofauna og gjør forurenset vann til uegnet jaktbiotop. Skjøtsel og kanalisering av vassdrag fører til tap av egnet habitat. Å unngå forsuring og forurensning sammen med ivaretakelse av naturlige bekkeløp vil tjene artens forekomst.[7]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Haga, A. 1980. Plante- og dyreliv i Trømborgfjella, Eidsberg. Østfold-Natur 8: 1-29.
  • Haga, A. 1986. Naturfaglige forhold i Heravassdraget,Trøgstad. Østfold-Natur 26: 101
  • Kooij, J. van der, Olsen, K. M., Starholm, T. & Shimmings, P. 1995. Rapport fra Norsk Zoologisk Forenings pattedyrleir på Bøensætre, Aremark i Østfold 25. – 27. August 1995. Norsk * Zoologisk Forening. Rapport 1. 18pp.
  • Larsen, R.S. 1984. Natur, flora og fauna i Ågårdselva-området, Tune. Østfold-Natur 21:1-57.
  • Stenmark, G. 1983. Fuglelivet langs Seutelven, Skinnerflo og Augeberghølen. Østfold-Natur 18: 23-24.
  • Viker, M. 1999. Vannspissmus Neomys fodiens i Østfold. Natur i Østfold 18(2): 89-92.
  • Wergeland Krog, O. M.1993. Viltet i Våler. Kartlegging av viktige viltområder. Forvaltningsplan for viltressursene. Fylkesmannen i Østfold - Våler kommune. 90s. + kart
  • Wergeland Krog, O.M. 1994. Viltet i Sarpsborg. Kartlegging av viktige viltområder. Forvaltningsplan for viltressursene. Fylkesmannen i Østfold og Sarpsborg kommune. Upub. 110s + kart.
  • Wergeland Krog, O. M. 1997. Viltet i Eidsberg. Kartlegging av viktige viltområder. Forvaltningsplan for viltressursene. Eidsberg kommune og Fylkesmannen i Østfold. 101s. + kart.
  • Wergeland Krog, O. M. 1997b. Viltet i Fredrikstad. Kartlegging av viktige viltområder, forvaltningsplan for viltressursene. Fredrikstad kommune. Rapport 2-1997: 1-104 + vedlegg 14s. + 1 kart.
  • Wergeland Krog, O. M. (i manus). Viltet i Aremark. Kartlegging av viktige viltområder. Forvaltningsplan for viltressursene. Aremark kommune og Fylkesmannen i Østfold.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Heggberget, T.M. 1990. Vannspissmusa. I Semb-Johansson, A. 1990. Norges Dyr. Pattedyrene 3:35–37
  2. ^ a b Collett, R. 1912. Norges pattedyr. Kristiania. 744 sider
  3. ^ forskning.no: Dyr som lukter under vann
  4. ^ Siivonen, L. 1976. Nordeuropas Däggdjur. Helsingfors. 192 sider
  5. ^ Semb-Johansson, A. 1986. Verdens dyr 6. Pungdyr, flaggermus & insektetere: 30–35
  6. ^ Mitchell-Jones, A.J. et al. (1999). The Atlas of European mammals. London – San Diego. 484 sider
  7. ^ a b Isaksen, K., Syvertsen, P.O., Kooij, J. van der, & Rinden, H. 1998. Truete pattedyr i Norge: faktaark og forslag til rødliste. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 5:30–31.
  8. ^ Solheim, R. 1989. Hvor vanlig er vannspissmusa Neomys fodiens? Erfaringer med vannspissmus i Sør-Norge. Fauna 42:93-95
  9. ^ Solheim, R. 1990. Flere norske funn av vannspissmus. Fauna 43:179–183

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]