Vånd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Vånd
Vånd
Vitenskapelig(e)
navn
:
Arvicola amphibius
(Linnaeus, 1758)
Arvicola terrestris
Norsk(e) navn: vånd[1]
jordrotte
vannrotte
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Gnagere
Familie: Hamsterfamilien
Slekt: Arvicola
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, fossorialt,
Utbredelse: Eurasia

Vånd (Arvicola amphibius), lokalt også kalt jordrotte og vannrotte, er en fossorial art i hamsterfamilien (Cricetidae), som er gnagere (Rodentia). Arten er en viktig næringskilde for mindre rovpattedyr, rovfugler, hauker og ugler, men den regnes gjerne som et skadedyr av bønder og hageeiere. Arten er tallrik i Norge, men bestanden varierer i sykluser.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Våndens nærmeste slektninger i Norge er markmus og fjellmarkmus. De er ganske like av utseende, men skilles enkelt på størrelsen. Vånden kan være like stor som en rotte, mens de to slektningene har «musestørrelse». For å skille vånden fra rottene kan man se på hale og ører. Våndens hale er bare litt lenger en halve kroppslengden, hodet medregnet, og ørene er ganske små og nesten skjult i pelsen. Rottenes hale er omtrent like lang som kroppen, og ørene er større og «frittstående». Pelsfargen hos vånd er vanligvis mørk, men varierer mye fra gråbrun via brunsvart til nesten svart. Vinterpelsen er litt lysere enn sommerpelsen.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Vånden er utbredt i det meste av Europa og store deler av Asia. I Norge finnes vånden over det meste av landet, unntatt høyt til fjells, og den mangler på en del øyer.

I visse områder kan vånden ha en svært høy bestandstetthet, for eksempel på mange øyer. Slike områder er ettertraktede jaktområder for rovfugler, hauker, ugler og rovpattedyr. I perioder kan disse nærmest spesialisere seg på å fange vånd. Som hos mange andre smågnagere kan bestandsstørrelsen hos vånd variere sterkt.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Vånden er selve gravespesialisten blant norske smågnagere. Den lager store gangsystemer som også kan inneholde både bol og egne rom for lagring av mat. Den graver også ganger i selve markoverflaten, og disse kommer ofte til syne når snøen smelter om våren. Vånden er en glimrende svømmer og kan være under vann i ett minutt av gangen. Hvis den blir skremt når den sitter ved vannkanten og spiser, kan den kaste seg i vannet og forsvinne.

Vånden er først og fremst planteeter, selv om den av og til kan ta litt insekter og andre smådyr. I sommerhalvåret spiser den svært gjerne vannplanter, i tillegg til mange andre grønne planter. Om vinteren er røtter og rotknoller den viktigste føden. I et matlager som var samlet sammen av vånd, ble det i ett tilfelle funnet hele 35 liter poteter, og i et annet tilfelle fant man 20 liter løvetannrøtter. Vånden kan også helt spise opp røttene på busker og trær, som da nærmest blir stående igjen som som kjepper som noen har stukket ned i bakken. På samme måte som markmusa kan den også ringbarke trær på den nederste delen av stammen. Når man så tar med at dens omfattende graveaktivitet nesten helt kan underminere enger, beitemarker og hager, forstår man at våndens virksomhet ofte er upopulær hos mennesker.

Vånden er et sosialt dyr som lever i familiegrupper, men dette gjelder først og fremst hunner og ungdyr. Voksne hanner har et territorium som de forsvarer mot andre voksne hanner. Hunnene får to-tre kull i løpet av sommerhalvåret, og vanlig kullstørrelse er fem til åtte unger. Ungene blir kjønnsmodne etter ca. to måneder, så hunner som fødes på våren, kan få sitt første kull på ettersommeren. Ynglebolet ligger ikke alltid nede i bakken, det kan også ligge på en tue ute i vannet eller på en slags flåte som hunnen bygger av flytende plantedeler.

I fangenskap kan vånden oppnå en alder på tre og et halvt år. Ute i det fri er nok en slik alder svært sjelden, for dødeligheten er høy.

Annet[rediger | rediger kilde]

Mange forveksler vånd og muldvarp, men sistnevnte fines ikke i Norge. Den tilhører orden insektetere. Årsaken til forvekslingen kan være at begge artene kaster opp små jordhauger ved munningen av sine underjordiske ganger. Våndens jordhauger er imidlertid mer uryddige enn muldvarpens, og de inneholder ofte en del gress.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Artsdatabanken: Artsnavnebasen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]