Ryggstrengdyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ryggstrengdyr
Elveniøye (virveldyr)
Elveniøye (virveldyr)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Chordata
Bateson, 1885
Norsk(e) navn: ryggstrengdyr,
kordadyr,
kordater,
chordadyr,
nchordater
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Gruppe: Deuterostomier
Antall arter: 55 000
Habitat: marint, limnisk og terrestrisk
Utbredelse: hele jorden
Delgrupper:

Ryggstrengdyr er en rekke som omfatter virveldyrene samt våre nærmeste virvelløse slektninger: kappedyr og lansettfisker. Av utdødde representanter kan conodontene nevnes. Ryggstrengdyrene kjennetegnes på at de alle har en ryggstreng, i alle fall på visse stadier i livet, et trekk som gir gruppen dets navn.[1]

Bygningstrekk[rediger | rediger kilde]

Ryggstreng[rediger | rediger kilde]

Ryggstrengdyrene har navnet sitt etter en (chorda dorsalis eller notokord). Dette er en elastisk støttestav som ligger over tarmkanalen. Funksjonen er sannsynligvis å holde dyrets lengde konstant ved bevegelse, noe som kan forklare hvorfor ringmuskellaget (som oppstod i bilaterienes stamart) gikk tapt, i og med at det hadde samme funksjon. Ryggstrengen er hos pattedyr kun bevart som små væskefylte «puter» i mellomvirvelskivenes brusk.[2] Over ryggstrengen ligger ryggmargen, som på dette stadiet kalles nevralrøret, fordi det dannes som et enkelt væskefylt rør. Opprinnelsen til dette røret er usikker, men en teori går ut på at det har sin opprinnelse i en fjern larveform kledd med ciliehår.

Gjelletarm[rediger | rediger kilde]

Enda en egenskap de ryggstrengdyrene deler med de fleste hemichordater, men ingen andre nålevende dyr, er tilstedeværelsen av en gjelletarm med gjellespalter. Hvordan gjelletarmen oppstod, er ikke kjent, men før den begynte å ta seg av gassutvekslingen mellom dyret og omgivelsene som en tilleggsfunksjon, var dens rolle å filtrere vannet for næringspartikler, et levesett som viser at ryggstrengdyrenes forfedre stort sett levde som passive filtrerere. Dette gjelder trolig for hele deuterostomienes stamform.

Endostyl[rediger | rediger kilde]

Hos enkelte ryggstrengdyr finner vi en innvendig bukfure ventralt i gjelletarmen, kalt endostyl. Det er en ciliekledd og slimproduserende renne som spiller en viktig rolle ved filtreringen av partikler fra vannet. Hos hemichordatene kan vi hos noen arter se begynnelsen på denne strukturen, som er fullt til stede hos kappedyrene og lansettfiskene. Også hos niøyelarver finnes vi en tilsvarende struktur, skjønt det ikke er helt sikkert hvorvidt dette er et opprinnelig trekk eller om den er oppstått sekundært. I alle fall viser forekomsten og den felles funksjonen av denne bukfuren hos såpass forskjellige grupper at den er et opprinnelig trekk ved ryggstrengdyrenes bygning. Hos de resterende medlemmene av Chordata er denne anatomiske detaljen blitt videreutviklet til skjoldbruskkjertelen.

Opp-ned anatomi[rediger | rediger kilde]

En annen bemerkelsesverdig egenskap ved ryggstrengdyrene er at anatomien deres er snudd opp–ned i forhold til andre bilaterale dyr. Dette fører til at nervesystemet deres ligger på ryggsiden og blodkarsystemet på buksiden, stikk motsatt av hva som er tilfellet hos andre dyr. En mulig forklaring er at en stamart en gang i fjern fortid begynte å leve «med buken i været», uvisst av hvilken grunn. Det finnes også i dag dyr slom lever slik, for eksempel ryggsvømmere (en type insekter). Hemichordatene er ansett for å ha en slags mellomform, der de har et øvre nerverør i krageregionen, men også bukganglier slik man finner hos protostomier.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nielsen, C. (July 2012). «The authorship of higher chordate taxa». Zoologica Scripta, 41 (4), s. 435–436. doi:10.1111/j.1463-6409.2012.00536.x. 
  2. ^ Stemple, D.L. (2004). «The notochord». Current Biology, 14, s. R873–R874. Besøkt 29. november 2015. 
  3. ^ Nubler-Jung, K.; Arendt, D. (June 1999). «Dorsoventral axis inversion: Enteropneust anatomy links invertebrates to chordates turned upside down». Journal of Zoological Systematics and Evolutionary Research, 37 (2), s. 93–100. doi:10.1046/j.1439-0469.1999.372106.x. Besøkt 29 November 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]