Insektetere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
OBS! Denne artikkelen handler om ordenen av insektetere, og ikke om det å være en insekteter.
Insektetere
Piggsvin, Erinaceus europaeus
Piggsvin, Erinaceus europaeus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Eulipotyphla
Waddell, Okada & Hasegawa, 1999
Insectivora,
Lipotyphla,
Erinaceomorpha,
Soricomorpha
Norsk(e) navn: insektetere,
ekte insektetere
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Overorden: Laurasiatheria
Antall arter: 445[1]
Habitat: terrestrisk, fossorialt, eller semi-akvatisk
Utbredelse: global, unntatt Australia, Antarktika og det meste av Sør-Amerika
Delgrupper:

Insektetere (Eulipotyphla) er en monofyletisk gruppe[2] og den tredje største ordenen av pattedyr, etter gnagere (Rodentia) og flaggermus (Chiroptera). Mange av artene er relativt lite spesialiserte dyr, som i all hovedsak likner på de første pattedyrene på kloden vår, både i utseende og levevis. Artene blir derfor av og til sett på som levende fossiler. Noen få arter inngår dessuten i en meget eksklusiv, men svært begrenset ikke-systematisk gruppe med primitive, toksiske pattedyr.

Gruppen består av insektetende arter som er klassifiseres i fem familier og et antall slekter, hvorav en familie regnes som utdødd. Det finnes cirka 445 arter i verden,[1] hvorav en art av piggsvindyr og seks arter av spissmusdyr er representert i Norge.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Pygméspissmus er verdens minste pattedyr, målt i masse.
Haitialmiquien er cirka 555 ganger større enn pygméspissmusa, men den veier ikke mer enn 1 kg for det.

Insektetere er ei gruppe med ørsmå til små pelskledde pattedyr med nær tilknytning huler og ganger i bakken. Artene er derfor i varierende grad utrustet for graving i jorden. De mest spesialiserte graverne er hovedsakelig fossoriale, mens andre er semi-fossoriale, terrestriske og semi-akvatiske.

Insektetere er kortlemmede og gjerne ganske korpulent bygget, ofte med en karakteristisk lang og fleksibel snute med værhår, mens ører og øyne gjerne er små og ofte skjult i huden eller pelsen, og en rottelignende hale av varierende lengde. Det sensoriske apparatet er spesielt godt utviklet og artene har god luktesans. Dyrene er sålegjengere og føttene er utrustet med fem tær med klør på hver.

Blant artene i denne gruppen finner man også verdens minste pattedyr (målt i masse), pygméspissmusa (Suncus etruscus), som kun veier cirka 1,8 gram i snitt.[3] De største insekteterne, furespissmusene (Solenodon), kan veie opp mot 1 000 g (700–1 000 g regnes som normalt) og måler vanligvis cirka 28–39 cm fra snutespissen til haleroten. Halen måler i tillegg cirka 17,5–25,5 cm.[4]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Til tross for navnet på gruppen spiser insektetere også annet enn insekter, for eksempel små virvelløse dyr, planter og sopper. Den lange og bevegelige snuten er sammen med den gode luktesansen en adapsjon for bedre å kunne finne fram til mat i mørket. Artene er nemlig stort sett nattaktive og mange av dem tilbringer store deler av livet i huler og ganger under bakken, som graves ut med de fremre lemmene og skyfles ut gjennom åpninger i bakken. Muldvarpene er de artene blant insekteterne som har størst adapsjon for å grave ut og leve i huler og ganger under bakkeplanet.

Tidligere trodde man at insektetere stort sett levde solitært, men Valomy et al. (2015) har dokumentert at så ikke er tilfellet. Forskerne tror at denne oppfattelsen kan ha hatt sammenheng med at pattedyrenes stamfedre ble regnet som solitære og lignet mye på insekteterne visuelt, og at noen derfor dro den slutningen at disse artene var mer basale enn andre grupper med pattedyr, men heller ikke det siste stemmer. I sin studie av gruppen fant forskerne ut at 56 prosent av artene var sosiale (38 prosent levde sammen som par). Derfor har de konkludert med at insektetere er mer sosiale enn tidligere antatt og lansert en nye hypotese om at pattedyrenes stamfedrene kan ha vært parlevende.[1]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Brandt et al. (2016) antar at gruppen oppsto for cirka 78 millioner år siden[5], mens Roca et.al. (2004) noen år tidligere hevdet for cirka 76 millioner år siden[6]. For inntil få år siden regnet man også gullmoldvarper og børstepiggsvin til gruppen med tradisjonelle insektetere, men nye slektskapsanalyser har vist at de to nevnte familiene er nærmere beslektet med dyr i gruppen Afrotheria, for eksempel elefanter, enn med artene i denne gruppen. De er derfor blitt plassert i sin egen orden; afrikanske insektetere (Afrosoricida).

Gruppens vitenskapelige navn var tidligere Insectivora (fra latin insectum, «insekt» og vorare, «å ete») eller Lipotyphla. Etter at gullmoldvarpene og børstepiggsvinene ble skilt ut i sin egen ordenne, har det blitt vanlig å bruke det vitenskapelige navnet Eulipotyphla på gruppen med insektetere, for å skille den fra de parafyletiske begrepene «Insectivora» og «Lipotyphla».[1]

Slektskapsforhold[rediger | rediger kilde]

Ordenen av insektetere inkluderer fem familier, inkludert Nesophontidae () som er uavklart med hensyn til slektsforholdet til de andre familiene.[7] Orihuela (2014) argumenterer i en relativt ny studie for at Nesophontidae er en basal gruppe som kan være søstergruppen til enten Solenodontidae, Talpidae eller Soricidae.[8] En studie fra 2002 bekrefter at spissmusfamilien og piggsvinfamilien er søstergrupper.[9] Brandt et al. (2016) bekrefter gjennom sin forskning med mitogenom (mitokondrielt genom) at furespissmusfamilien er basal i treet.[5]

Familietre[rediger | rediger kilde]

Inndelingen av familiene under følger Roca et al. (2004).[6] Den utdødde familien Nesophontidae er ikke avklart med hensyn til plasseringen og er derfor utelatt.

   Eulipotyphla   

Solenodontidae (furespissmusfamilien)




Talpidae (muldvarpfamilien)




Soricidae (spissmusfamilien)



Erinaceidae (piggsvinfamilien)






Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

Under er fem representanter for de ulike familiene.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Fylogenien under viser insekteternes plassering i stamtreet, sammenlignet med andre grupper av dyr. Det er ikke full enighet om forholdet mellom de ulike gruppene, derfor har vi tatt med et par ulike stamtrær. Det finnes flere og endringer må påregnes.

Inndelingen under følger Arnason et al. (2002)[10] og Asher et al. (2003).[11]

   Laurasiatheria   

 Eulipotyphla


   Ferungulata   
   Pegasoferae   

 Chiroptera


   Zooamata   
   Ferae   

 Carnivora



 Pholidota




 Perissodactyla    




   Cetartiodactyla   

 Tylopoda


   Artiofabula   

 Suina    


   Cetruminantia   

 Ruminantia


   Cetancodonta   

 Hippopotamidae



 Cetacea









Inndelingen under følger X. Zhou et al. (2011).[12]

   Laurasiatheria   

 Eulipotyphla


   Scrotifera   

 Chiroptera


   Fereuungulata   
   Ferae   

 Pholidota



 Carnivora



   Euungulata   

 Perissodactyla    



 Cetartiodactyla






Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hogstad, O. 2006. Insektetere og flaggermus, - Bli med ut! 6:1–43. NTNU Vitenskapsmuseet. ISBN 978-82-7126-752-0
  • Ronald M. Nowak: Walker's Mammals of the World. Johns Hopkins University Press, 1999 ISBN 0801857899
  • Gerhard Storch: Lipotyphla, Insektenfresser. In: Wilfried Westheide, Reinhard Rieger (red.): Spezielle Zoologie. Teil 2: Wirbel- oder Schädeltiere. Spektrum Akademischer Verlag, Heidelberg – Berlin 2004, 712 Seiten, ISBN 3-8274-0307-3.
  • T. S. Kemp: The Origin & Evolution of Mammals. Oxford University Press, Oxford 2005. ISBN 0-198-50761-5
  • D. E. Wilson, D. M. Reeder: Mammal Species of the World. Johns Hopkins University Press, Baltimore 2005. ISBN 0-801-88221-4

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d M. Valomy, L. D. Hayes, C. Schradin (2015). Social organization in Eulipotyphla: evidence for a social shrew. Biol. lett. 11: 20150825. doi:10.1098/rsbl.2015.0825
  2. ^ Beck, Robin MD; Bininda-Emonds, Olaf RP; Cardillo, Marcel; Liu, Fu-Guo Robert; Purvis, Andy (2006). «A higher level MRP supertree of placental mammals». BMC Evolutionary Biology (Vol. 6), s. 93. doi:10.1186/1471-2148-6-93. PMC 1654192. PMID 17101039. Besøkt 17. juli 2016. 
  3. ^ Jürgens, Klaus D. (2002). Etruscan shrew muscle: the consequences of being small. The Journal of Experimental Biology 205 (Pt 15): 2161–2166. PMID 12110649.
  4. ^ Evolutionarily Distinct and Globally Endangered (EDGE). Top 10 ED Species: Cuban Solenodon/Hispaniolan Solenodon. Mammals. The Zoological Society of London (ZSL). Besøkt 2016-07-14
  5. ^ a b Brandt AL, Grigorev K, Afanador-Hernández YM, Paulino LA, Murphy WJ, Núñez A, Komissarov A, Brandt JR, Dobrynin P, Hernández-Martich JD, María R, O'Brien SJ, Rodríguez LE, Martínez-Cruzado JC, Oleksyk TK, Roca AL (20 Apr 2016). Mitogenomic sequences support a north–south subspecies subdivision within Solenodon paradoxus. Mitochondrial DNA A DNA MappSeq Anal. PMID 27159724. DOI:10.3109/24701394.2016.1167891.
  6. ^ a b Roca, A. L.; Bar-Gal, G. K.; Eizirik, E.; Helgen, K. M.; Maria, R.; Springer, M. S.; O'Brien, S. J.; Murphy, W. J. (2004-06-10). Mesozoic origin for West Indian insectivores. Nature 429 (6992): 649–651. doi:10.1038/nature02597. PMID 15190349.
  7. ^ Whidden, H. P.; Asher, R. J. (2001). The origin of the Greater Antillean insectivorans. In Woods, C. A.; Sergile, F. E. Biogeography of the West Indies: Patterns and Perspectives. Boca Raton, London, New York, and Washington, D.C.: CRC Press. pp. 237–252. ISBN 0-8493-2001-1.
  8. ^ Orihuela, Johanset. 2014. Endocranial morphology of the extinct Antillean shrew Nesophontes (Lipotyphla: Nesophontidae) from natural and digital endocasts of Cuban taxa. Palaeontologia Electronica Vol. 17, Issue 2;22A; 12p. Besøkt 2016-07-11
  9. ^ Douady CJ, Chatelier PI, Madsen O, de Jong WW, Catzeflis F, Springer MS, Stanhope MJ. 2002 Molecular phylogenetic evidence confirming the Eulipotyphla concept and in support of hedgehogs as the sistergroup to shrews. Mol. Phylogenet. Evol. 25, 200–209. (doi:10.1016/S1055-7903(02)00232-4)
  10. ^ Arnason, U., J. A. Adegoke, K. Bodin, E. W. Born, Y. B. Esa, A. Gullberg, M. Nilsson, R. V. Short, X. Xu & A. Janke. 2002. Mammalian mitogenomic relationships and the root of the eutherian tree. Proceedings of the National Academy of Sciences of the USA. 99 (12): 8151-8156.
  11. ^ Asher, R. J., M. J. Novacek & J. H. Geisler. 2003. Relationships of endemic African mammals and their fossil relatives based on morphological and molecular evidence. Journal of Mammalian Evolution 10 (1-2): 131-194.
  12. ^ Zhou, X. et al. (2011). Phylogenomic analysis resolves the interordinal relationships and rapid diversification of the Laurasiatherian Mammals. Systematic Biology 61 (1): 150–64. doi:10.1093/sysbio/syr089. PMC 3243735. PMID 21900649. Retrieved 3 October 2011. (Advance Access; published online 7 September 2011)

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata