Kjeve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Underkjeven hos menneske sett fra venstre.

Kjeve er benstrukturen som gir feste til tennene hos menneske og virveldyr. Mange invertebrater har tilsvarende strukturer som også kalles kjever, men disse skiller seg fra virveldyrenes kjever ved å virke fra side til side slik som hos insekter og børsteormer, i stedet for opp og ned slik virveldyrenes kjever gjør.[1]

Overkjeven hos firbeinte virveldyr er en fast benet del av ansiktskjelettet. Hos en del beinfisk og alle bruskfisk er overkjeven et løst element som bare er løslig festet til hjernekassa og utgjør ikke en del av skalletaket. Tannrøttene i overkjeven peker oppover og noen av tannrøttene kommer nesten opp til bihulene, maxillarsinus.

Kjeven hos virveldyr[rediger | rediger kilde]

Bygning[rediger | rediger kilde]

Underkjeven hos virveldyr er en buet benstruktur som holder tennene i undermunnen. De bakre deler av underkjeven fra kjevens bakre vinkel og oppover til kjeveleddene, som er synovialledd med brusk som forbinder underkjeven med ansiktskjelettet. (Synovia er væskehinne som holder leddflatene av brusk fuktige og glatte.) Underkjeven er festet til tyggemusklene, (m.masseter og m.temporalis)

Funksjon[rediger | rediger kilde]

Kjevens funksjon er primært å tygge maten. Særlig hos planteetere som lever av tungt fordøyelig mat slik som gress har gjerne store og kraftige kjever. Hos rovdyr kan tennene og kjevene være viktig som våpen. Hos pattedyr der slike våpen brukes i konkurranse mellom hannene vil kjevens og tennenes størrelse og noen ganger utforming være et tydelig skilletegn mellom kjønnene. Særlig vanlig er det at kjevene hos hanner er større og bredere. Slike eksempler finner vi hos gorilla, grevling og leopardgekko.[2][3][4] Hos menneske, løve og skjeggagam der kjevene spiller en viktig funskjon i artens sosiale samspill er hannenes kjever gjerne ytterligere framhevet ved hjelp av ytre strukturer som hår og skjell.[5]

Bitt[rediger | rediger kilde]

Bitt eller sammenbitt er den posisjonen tennene i over- og underkjeven har i forhold til hverandre når de er sammenbitt. Det kan klassifiseres på flere måter; for eksempel som kryssbitt, saksebitt, tangbitt, overbitt, underbitt, åpent bitt eller dypt bitt. Hva som er normalbittet kan variere med arten. Det normale for hundedyr er for eksempel saksebitt, selv om tangbitt aksepteres for noen hunderaser. Gåsenebbhval er et eksempel på en art med naturlig underbitt.

  • dypt bitt; når fortennene i overkjeven skjuler mye av fortennene i underkjeven ved sammenbitt
  • kryssbitt; når overkjevetannbuen er for smal i forhold til underkjeven, slik at breddene på tannbuene i over og underkjeven ikke helt passer sammen
  • overbitt; når overkjevens tannrekke biter for langt frem i forhold til underkjevens (det motsatte av underbitt)
  • saksebitt; når overkjevetannbuen er for bred i forhold til underkjevetannbuen, slik at breddene på tannbuene i over og underkjeven ikke helt passer sammen (det motsatte av tangbitt)
  • tangbitt; når fortennene i over- og underkjeve står rett overfor hverandre (det motsatte av saksebitt)
  • underbitt; når underkjevens tannrekke biter for langt frem i forhold til overkjevens (det motsatte av overbitt)
  • åpent bitt; når det er manglende tyggekontakt mellom tannrekkene i over- og underkjeven

Kjevene hos fisker og amfibier[rediger | rediger kilde]

Murener har to sett med kjever. De fremre munnkjevene fanger byttet. De bakre svelgkjevene beveger seg fremover i munnen for å gripe om byttet og trekker det bakover mot spiserøret så byttet kan svelges.

Kjeven hos virveldyrene utviklet seg antagelig i silur-perioden.

Kjeven hos krypdyr[rediger | rediger kilde]

Hos krypdyr er underkjeven dannet av fem ben. Under utviklingen til pattedyr er fire av disse bena blitt mindre og er blitt del av ørebena i mellomøret, hammeren, ambolten og stigbøylen. Denne utviklingen er fordelaktig både siden ett kjeveben er sterkere, og fordi mellomørebena bedrer hørselen. For krypdyrene er det vanlig å svelge byttet helt. Da er det en fordel at kjeven er relativt løs omkring et stort bytte.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Insekter - Insecta». Artsdatabanken. Besøkt 20. februar 2018. 
  2. ^ Plavcan JM. 2001. Sexual dimorphism in primate evolution. American Journal of Physical Anthropology 33:25-53.
  3. ^ Abramov, Alexei V. (2005-08). «Sexual dimorphism of craniological characters in Eurasian badgers, Meles spp. (Carnivora, Mustelidae)». Zoologischer Anzeiger - A Journal of Comparative Zoology. 244 (1): 11–29. doi:10.1016/j.jcz.2004.12.002. Besøkt 20. februar 2018.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  4. ^ Kratocgvíl, L. & Frynta, D. (2002). «Body size, male combat and the evolution of sexual dimorphism in eublepharid geckos (Squamata: Eublepharidae)» (PDF). Biological Journal of the Linnean Society. 76: 303-314. Besøkt 15. mai 2017. 
  5. ^ «Hades Dragons». hadesdragons.co.uk. 2010. Arkivert fra originalen 2013-11-05. Besøkt 13. august 2013. 
anatomistubbDenne anatomirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.