Rogn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rogn
Rogn
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sorbus aucuparia
L.
Pyrus aucuparia
Norsk(e) navn: rogn, raun, skav
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Roseordenen
Familie: Rosefamilien
Slekt: Asalslekta
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: skogbryn og som pionertre
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for rogn
Europa, Vest-Sibir, Sørvest-Asia

Rogn (Sorbus aucuparia), også kalt skav, er et løvtre som hører til asalslekta innenfor rosefamilien. Det har hatt stor betydning i Norrøn mytologi.[1] Navnet kommer fra norrønt «reynir», som har sammenheng med fargen rød.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Rogn vokser som pionertre og i skogbryn i store deler av Europa inkludert Island og i Vest-Sibir, Kaukasus og Nord-Anatolia. I Norge finnes underartene skogrogn (subsp. aucuparia) og fjellrogn (subsp. glabrata). Den sistnevnte har blad som er hårløse på undersiden og avlange frukter. I Europa mangler rogn bare på Svalbard, Færøyene, steppene i Øst-Europa og de varmeste områdene ved Middelhavet. Treet er utbredt over hele Norge, opp til 1500 moh. i sør. Det vokser i alle jordtyper, fra våt og sur jord til næringsfattig sandjord. Rogna er lyskrevende, tåler mye vind, og kan bli opptil hundre år gammel.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Vekstform[rediger | rediger kilde]

Treet er formrikt, med mange underarter. Rogn kan bli opptil ti meter høyt, avhengig av klima. Langs kysten og i fjellet kan rogn også finnes i buskform. Unge trær er slanke og kjegleformet i kronen, men etter som de blir eldre blir de mer avrundede og buskete. Dette er fordi treet gjerne mangler egentlige toppskudd. Bladene er taggete og smale og sitter parvis sammen. Treet feller bladene om høsten. Barken er brun og glatt, men på eldre trær kan den sprekke opp. Rogn er som treslag hard og seig. Ytterveden er gylden og lys. Kjerneveden er lysebrun.

Blomster og bær[rediger | rediger kilde]

Rogn har tallrike hvite blomster i en halvskjerm. Senere utvikles hver enkelt blomst til eplelignende hjelpefrukter som kalles rognebær.[1] Blomstene har en sterk, stram lukt som tiltrekker seg fluer, men lukten rekker ikke langt fra treet, slik som den søtlige lukten fra for eksempel syrin og kaprifol gjør.

Når bærene blir modne på høsten får de en rødoransje farge. Skallet er mykt og tynt, og bæra er sure. Men fugler som trost og sidensvans liker smaken, og sørger for at frøene blir spredt omkring. Unge rognetre kan vokse så godt som overalt; På tak, murer, i fjellvegger og i kronene eller stubbene av gamle trær.

Rognebærene inneholder mye av de samme stoffene som epler. Viktige forbindelser er karotin, askorbinsyre, eplesyre, parasorbinsyre, pektin (ca. 1 %), fruktsukker og garvestoff. Rognebær som har vært frosset vil fort tape en god del av C-vitamininnholdet. Bærene er ellers rike på mineraler som kalium, kalsium, magnesium, jern og fosfor. Frøene inneholder fete oljer og stoffet amygdalin. Selv om parasorbinsyre, sorbinsyre og amygdalin regnes som giftig, er forgiftninger ved inntak av rognebær sjeldne, siden virkningene først viser seg hvis man spiser større mengder av friske bær.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Rogn ble valgt som kommuneblomst i Skaun sommeren 2000.[3] Fram til 1800-tallet, da man begynte med skogplanting, var rogna det eneste treslaget på Jæren.[4]

Rogn er omtalt i flere folkesagn, myter og fabler. Den har blitt tillagt mange magiske egenskaper, både på godt og ondt. I norrøn tid var treet viet til guden Tor. Flere steder, blant annet i Skottland og i Finland ble rogn plantet som tuntre til vern mot ondskap.[1]

I Æsops fabler, som på 1700-tallet ble oversatt til engelsk av George Fyler Townsend, er det en historie om: The Fox and the Sour Grapes. Der heter det om druene at: «They´re probably sour anyway». I norden, der det ikke var vanlig å dyrke druer, er derfor historien blitt omsatt, slik at det i den danske oversettelsen (fabel 11) heter det: «De er sure», sir ræven om rønnebær, for dem kan den ikke nå, så kalder den dem for grønne bær, som ikke er værd at få. – På norsk folkemunne: Høyt henger de – og sure er de, sa reven.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Kunst og håndtverk[rediger | rediger kilde]

Rogn blir brukt i treforedlingsindustrien og som fyringsved.[5] Rogneveden er hard og seig, og egner seg godt som dreieemne og som skaft til forskjellige verktøy og redskap. Tidligere ble rogn også brukt til å lage ski. Barken kan brukes til garving.

Mat og drikke[rediger | rediger kilde]

Rognbladene smaker nesten som bitre mandler, men bør ikke spises i store mengder. Rognebær har en syrlig og bitter smak. De kan brukes til rognebærgelé, saft, syltetøy, vin eller som smakstilsetning i sprit. Rognebær er for eksempel en viktig ingrediens i Gammel Dansk. Frysing fører til at enzymer i bærene spalter en del av bitterstoffene, noe som gjør de mer tiltalende i smaken. En frostnatt, eller en natt i fryseboksen er alt som skal til.

Andre områder[rediger | rediger kilde]

Løv fra rogn ble i tidligere tider anvendt som dyrefôr. Elg og andre hjortedyr spiser gjerne barken, tynne kvister og blad av rogn. I folkemedisin er bærene blitt brukt som urindrivende middel, og for å behandle nyrestein og skjørbuk.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Ulltveit, Gudrun (1995). Ville bær. Teknologisk forl. s. 81-86. ISBN 8251204534. 
  2. ^ Faarlund, Thorbjørn (1981). Giftige planter og dyr. Oslo: NKS-forl. s. 44. ISBN 8250800303. 
  3. ^ «skaun.kommune.no». Besøkt 31. desember 2020. 
  4. ^ https://www.nhm.uio.no/besok-oss/botanisk-hage/avdelinger/arboretet/trar/rogn/navn/
  5. ^ «Rönn». Den virtuella floran. Besøkt 31. juli 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lid, Johannes og Dagny Tande, Norsk flora, versjon 2007, 7.utgaven. ISBN 978-82-521-6029-1.
  • Stenberg, Lennart & Bo Mossberg, Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal, Oslo 2007. ISBN 978-82-05-32563-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]