Vippeposisjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vippeposisjon

Vippeposisjon er et uttrykk i politikken som beskriver den posisjonen et politisk parti er i etter et valg når partiet ved å velge en av to sider kan sørge for at den ene siden får flertall. Partiet som er i vippeposisjon får dermed langt større påvirkningskraft enn partiets størrelse og oppslutning skulle tilsi.

Kjente eksempler på vippeposisjoner i det norske Stortinget var i periodene 1961–1965 og 1985–1989. I 1961 fikk Arbeiderpartiet og de borgerlige 74 mandater hver. Sosialistisk Folkeparti (SF) fikk to representanter og bestemte dermed hvilken regjering landet skulle ha. I 1963 benyttet SF vippeposisjonen først til å felle Einar Gerhardsens tredje regjering for senere å felle John Lyngs regjering og innsette Einar Gerhardsens fjerde regjering. I 1985 havnet Fremskrittspartiet (FrP) på vippen med to mandater, da de borgerlige uten Frp fikk 78 mandater og Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti til sammen fikk 77. I 1986 benyttet Fremskrittspartiet vippeposisjonen til å felle regjeringen Willoch og innsette Gro Harlem Brundtlands andre regjering. I Sverige kom partiet Sverigedemokraterna i vippeposisjon etter Riksdagsvalget i 2010.

Vippeposisjoner oppstår oftest i systemer med forholdstallsvalg. Systemet med flertallsvalg favoriserer store partier i forhold til små, og vippeposisjoner oppstår sjeldnere. I Storbritannia var Irish Parliamentary Party i vippeposisjon etter valget i 1910, og etter parlamentsvalget i Storbritannia 2010 havnet Liberaldemokratene i vippeposisjon.