Kjemisk våpen

Giftgass brukt i angrep under første verdenskrig; Tyskerne tok i bruk giftig gass som milititært våpen under første verdenskrig den 22. april 1915 under angrepet på Ypres. De første angrepene tyskerne gjorde var med kun å stille opp gassbeholdere, ta av lokket og la vinden blåse gassen mot fienden. Dette ble gjort slik for å utnytte et smutthull i Haagkonvensjonen som forbød prosjektiler fylt med gass; tyskerne argumenterte med at de ikke brukte slike prosjektiler når gassen ble spredt av vinden.

Et kjemisk våpen er et våpen som bruker giftige kjemikalier for å forårsake død eller skade på mennesker, som en del av kjemisk krigføring. Kjemiske våpen er klassifisert som masseødeleggelsesvåpen, og de er ikke det samme som biologiske våpen, kjernefysiske våpen eller radiologiske våpen. Kjemiske våpen kan bli mye spredt i gass-, væske- eller fast form og kan lett bringe skade på andre enn de tiltenkte målene. Nervegass, tåregass og pepperspray er tre eksempler fra nyere tid på giftige gasser brukt som kjemiske våpen.

Kjemiske våpen ble for alvor brukt i stort omfang under første verdenskrig, hvor effekten av sennepsgass, fosgen-gass og andre giftige gasser forårsaket pusteproblemer, blindhet, lemlestelse og død.

Typer kjemiske våpen

Kjemiske stridsmidler klassifiseres etter hvilke effekter de har på mennesker.

Kanin brukt som sikkerhetssjekk for å avdekke eventuelle lekasjer av saringass i produksjonsanlegget Rocky Mountain Arsenal i USA, 1970

Nervegasser

De farligste av disse er nervegassene tabun (GA), sarin (GB), soman (GD) og VX, som virker inn på nervesystemet ved at det binder seg til acetylcholinesterase og hemmer dette enzymet. Dette fører til at neurotransmittoren acetylcholin ikke brytes ned, og synapsen får en stadig strøm av impulser. Den rammede får pusteproblemer, kramper, brekninger og andre lammende problemer.

Hudstridsmidler

Det finnes også kjemiske gasser som reagerer ved hudkontakt og forårsaker byller/sår, disse kalles hudstridsmidler. Eksempler er forbindelser av sennepsgass (HD) og lewisite, som er mindre giftige enn nervegassene. Alle disse kjemiske våpnene er væsker ved normal romtemperatur, men blir gassform når de frislippes under krigsbruk. Hudskadene vil i starten ligne på brannsår, og etterhvert kan det oppstå blemmer.

Kvelegasser

Kvelegasser er dødelige stridsmidler som kun virker gjennom åndedrettet. De kan i store konsentrasjoner gi skader på lunger og luftveier. De viktigste forbindelsene i denne gruppen er fosgen, defosgen og klorpikrin.

Blodgasser

Blodgasser som blir tatt opp i kroppen virker på cellenes evne til å ta opp og omsette oksygen. De to viktigste forbindelsene er blåsyre og klorcyan.

Andre

De to siste gruppene er irriterende gasser som CS-gass og ulike psykokjemiske forbindelser. Det finnes også gasser og kjemiske substanser basert på plantemateriale, som pepperspray. Dette er normalt ikke regnet for kjemiske våpen i internasjonal forstand, men reguleres under vanlig nasjonal våpenlovgivning.

Arbeid mot kjemiske våpen

Kjemivåpenkonvensjonen fra 1993 er det et juridisk bindende, verdensomspennende forbud mot produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen og kjemiske substanser som lett kan omgjøres til slike våpen. Til tross for denne konvensjonen finnes det fremdeles store lagre av kjemiske stridsmidler, som regel begrunnet som bare en forholdsregel.

Før andre verdenskrig

Britiske soldater som har blitt blindet av tåregass under første verdenskrig.

██ Ratifiserte

██ Tilsluttet i ettertid

██ Undertegnet, men ikke ratifisert

██ Ikke undertegnet

Folkeretten har forbudt bruk av kjemiske våpen siden 1899, under Haagkonvensjonen: Artikkel 23 i som vedrører krigføring på land beskriver spesifikt at det er forbudt å bruke "gift og forgiftede våpen". Det var også inngått en egen avtale som stadfestet at skulle det bli krig mellom de land som hadde undertegnet, ville partene avholde seg fra å bruke prosjektiler som hadde til hensikt å spre kvelende eller skadelige gasser.

Genèveprotokollen av 1925 (må ikke forveksles med Genèvekonvensjonene) kom i stad i stor grad som en reaksjon på giftgassbruken under første verdenskrig. Dens offisielle tittel er Protocol for the Prohibition of the Use in War of Asphyxiating, Poisonous or other Gases, and of Bacteriological Methods of Warfare, og er en internasjonal avtale som forbyr bruk av kjemiske og biologiske våpen. Den ble undertegnet i Genève 17. juni 1925 og trådte i kraft 8. februar 1928. 133 nasjoner er oppført som statlige parter i protokollen. Denne avtalen fastslår at kjemiske og biologiske våpen er med rette fordømt av den generelle oppfatning i den siviliserte verden.

Nyere avtaler

Kjemivåpenkonvensjonen er den siste internasjonale avtale som er inngått for å bedre kontroll med kjemiske våpen med status som folkerett. Dens offisielle navn er Convention on the Prohibition of the Development, Production, Stockpiling and Use of Chemical Weapons and on their Destruction. Avtalen forbyr produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen. Den administreres av Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, (OPCW), som er en uavhengig organisasjon basert i den Nederlandske byen Haag.. OPCW skal overse at vilkårene i kjemivåpenkonvensjonen håndheves av de 188 underskriverne, som representerer 98% av verdens befolkning.

Kjemiske våpen i Skagerrak

Utdypende artikkel: Kjemiske stridsmidler i Skagerrak

Etter andre verdenskrig ble det behov for å fjerne store mengder med kjemiske våpen som tyskerne hadde i beredskap for kjemisk krigføring, blant annet sennepsgass, sarin, tabun, fosgen og lewisitt. Det ble bestemt av de allierte at det beste var å senke denne ammunisjonen i havet, og store mengder ble lastet på skip som ble senket utenfor Sverige, Danmark og Norge i 1945 og 1946. Det anslås at mengden av kjemisk stridsmidler er på 168 000 tonn. Skagerrak er det dokumentert senket 36 skip, uten at det er kjent om det er kjemiske stridsmidler i alle. Dumpingen ble godkjent av norske myndigheter.