Strabon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Strabon, en gravering fra 1500-tallet.

Strabon (gresk: Στράβων;[1] født 64/63 f.Kr. – ca. 24 e.Kr.) var en gresk geograf, filosof og historiker. Hans store verk Geografika i 17 bøker (bokruller) er det eneste bevarte teksten som beskriver grekere og romere under styret til keiser Augustus. Det presenterer en utfyllende beretning om folk og steder fra forskjellige regioner i den kjente verden på den tiden.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tittelsiden til Isaac Casaubons utgave fra 1620 av Geografika.

Strabon kom fra en rik familie fra Amaseia i Pontos (i dag Amasya i Tyrkia),[2] en by som han selv sa lå omtrentlig 75 km fra Svartehavet. Pontos hadde på denne tiden nylig blitt underlagt den romerske republikk, og selv om han politisk støttet romersk imperialisme, tilhørte Strabon på sin mors side til en framstående familie som hadde betydningsfulle posisjoner under styret til kong Mitridates VI av Pontos som bekjempet romersk ekspansjon.[3]

Strabons liv var preget av omfattende reiser. Han seilte til Egypt og Kusj, så langt vest som kysten av Toscana, og så langt sør som til Etiopia, foruten også hans reiser i Anatolia og tid som ble tilbrakt i Roma. Reiser over hele Middelhavet og Midtøsten, særlig av vitebegjærlige grunner, noe som var populært i denne tiden og muliggjort ved en relativ fred som var gitt av styret til Augustus (27 f.Kr.4 e.Kr.). Han flyttet til Roma i 44 f.Kr. og ble der for å studere og skrive til minst 31 f.Kr. I 29 f.Kr. på veg til Korint (hvor Augustus var på denne tiden) besøkte han øya Gyaros i Egeerhavet. Rundt 25 f.Kr. seilte han opp Nilen inntil han nådde File.[4] Deretter er det vanskelig å følge hans bevegelser da det er få nedtegnelser om hans framferd før 17 e.Kr.

Det er ikke kjent med nøyaktig når Strabons Geografika ble skrevet, skjønt kommentarer innenfor teksten i seg selv plasserer den ferdige versjon innenfor styret til keiser Tiberius (14 e.Kr.37 e.Kr.). En del forskere har plassert det første utkastet til rundt år 7 e.Kr., andre til rundt år 18. Det siste avsnittet hvor en dato kan tilskrives er i hans referanse til dødsfallet til kong Juba II av Mauretania i år 23, som han sier har dødd «ganske nylig». [5] Han arbeidet sannsynligvis på Geografika i mange år og reviderte den jevnlig, ikke alltid like konsekvent- På antagelsen at «ganske nylig» betyr innenfor et år, stoppet Strabon å skrive dette året eller det neste, 24 e.Kr., da han døde.

Det første av Strabons betydelige verker, Historiske skisser (Historica hypomnemata), som ble skrevet mens han var i Roma rundt 20 f.Kr. er bortimot fullstendig gått tapt. Det hadde til hensikt å dekke historien til den kjente verden fra erobringen av Hellas av romerne. Strabon siterer seg selv og andre antikke forfattere som nevner at dette verket eksisterte, skjønt det eneste bevarte dokumenter er et fragment av en papyrus som i dag er oppbevart av Universitet i Milano (nummerert på nytt, [Papyrus] 46).

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Statue av Strabon i hans hjemby Amasya i dagens Tyrkia.

Strabon studerte under flere prominente lærere med ulike spesialiteter i sine første år[6] ved ulike opphold langs hans reiser langs Middelhavet. Hans første kapittel i utdannelsen skjedde i Nysa (dagens tyrkiske Sultanhisar) under den retoriske mester Aristodemos som tidligere hadde vært lærer for sønnene til Pompeius.[7] Aristodemos var overhode for to skoler i retorikk og grammatikk, en i Nysa og en annen i Rhodos, den første av de to byene fremmet en særskilt intellektuell vitebegjærlighet av homerisk litteratur og tolkninger av de homeriske epos. Strabon var en beundrer av Homers poesi, kanskje en resultat av den tid han tilbrakte i Nysa sammen med sin lærer.[8]

Da han var rundt 21 år gammel flyttet Strabon til Roma hvor han studerte filosofi med Xenarkos av Seleukia [9] ved den peripatetiske skole som var en meget respektert lærd ved Augustus' hoff. Til tross for Xenarkos' aristoteliske lære, gir Strabon senere bevis på å ha formet sin egen stoiske tilbøyelighet, hovedsakelig til hans senere lærer Athenodoros, en lærer for Augustus. I Roma lærte han også grammatikk under den rike og kjente lærde Tyrannion of Amisos (som også kom fra Pontos).[10] Selv om Tyrannion også var en peripatetiker, var han en mer relevant autoritet på geografi, noe som er av støtte betydning med tanke på Strabons egne bidrag til dette faget.

Den siste bemerkelsesverdige mentor for Strabon var Athenodoros Kananites, en filosof som hadde tilbrakt siden 44 f.Kr. sitt liv i Roma hvor han dyrket omgang med den romerske eliten. Athenodoros formidlet til Strabon innenfor tre hovedområder: hans filosofi, hans kunnskap og hans kontakter. I motsetningen til aristoteliske Xenarkos og Tyrannion, var Athenodoros stoisk i sitt grunnlag, bortimot helt sikkert kilden for Strabons avledning fra hans tidligere lærere. I tillegg fra Athenodoros' egne erfaringer formidlet han informasjon Romerrikets regioner som ville ha vært vanskelig å skaffe seg på annet vis.

Geografika[rediger | rediger kilde]

Strabon er mest kjent for hans verk Geografika i 17 bøker hvilket har bevart en beskrivelse av historien til folkene og stedene fra ulike regionen i den kjente verden den gang. [5]

Selv om Geografika var sjelden i forfatterens samtid ble tallrike kopier produsert under det bysantinske riket. Den dukket opp på nytt i Vest-Europa i Roma i en latinsk oversettelse som ble utgitt en gang rundt 1469. Den første greske nyutgaven ble utgitt i 1516 i Venezia.[11] Isaac Casaubon, en klassisk lærd og filolog, var redaktør av den greske teksten, kom med den første kritiske utgaven i 1587.

Selv om Strabon siterte de antikke astronomene Eratosthenes og Hipparkhos, anerkjente deres astronomiske og matematiske tilskudd til geografien, hevdet han at en beskrivende tilnærming var praktisk ved at hans verk var formet for statsmenn som var mer antropologisk enn numerisk opptatt av landene og regionenes vesen og karakter. Som sådan ga Geografika en verdifull kilde til informasjon om den antikke verden, særlig når denne informasjonen er bekreftet med andre kilder.

Strabon er pro-romersk politisk sett, men kulturelt gresk i sitt vesen.[12]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Strabon var et begrep som ble benyttet av romerne for enhver som hadde smale øyne (som å myse ved kraftig sol), rare eller deformerte øyne. Far til hærføreren Pompeius ble kalt for «Pompeius Strabo». En innfødt fra Sicilia som hadde så godt syn at han kunne se ting langt unna ble også kalt for en «strabo».
  2. ^ Geografika. Bok XII kapittel 3, seksjon 15, «Amaseia, mitt fedreland».
  3. ^ Pontos ble erobret av den romerske hærføreren Pompeius i 63 f.Kr., og etter at Mitridates VI av Pontos ble drept eller begikk selvmord, ble Pontos brutt opp i mindre provinser i 64 f.Kr. Strabon skriver i bok 12, kapittel 3, seksjon 41 at romerne tok besittelse av Bitynia «noe før min tid», noe som plasserer datoen for hans fødsel til etter 63 f.Kr.
  4. ^ Han dro dit sammen med prefekten av Egypt, Aelius Gallus, som hadde blitt sendt ut på en militær ekspedisjon til Arabia.
  5. ^ a b Strabon: Geografika, Bok 17, kapittel 7.
  6. ^ Han nevner alle eller de fleste av sine lærere som framtredende borgere av deres respektive byer.
  7. ^ Se referanse 3; det viser også tidens trenden at den romerske elite søkte greske intellektuelle for utdannelse.
  8. ^ Aristodemos var også et barnebarn av den berømte Poseidonios, stoisk filosof, geograf og historiker, hvis innflytelse er merkbar i Strabons Geografika.
  9. ^ Seleukia her er dagens Silifke i Tyrkia
  10. ^ Således fullførte Strabon sin tradisjonelle utdannelse til det greske aristokrati; retorikk, grammatikk og filosofi.
  11. ^ Geographie, bind 1, Strabo, s. 17, Strabo, Karl Kärcher, Gottlieb Lukas Friedrich Tafel, Christian Nathanael Osiander, Gustav Schwab, Verlag Metzler, 1831.
  12. ^ Kim, Lawrence (2010): Homer Between History and Fiction in Imperial Greek Literature, s. 83. Sitat: «... pro-Roman throughout the Geography. But while he acknowledges and even praises Roman ascendancy in the political and military sphere, he also makes a significant effort to establish Greek primacy over Rome in other contexts.»