Slaget ved Poitiers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Poitiers
Konflikt: islamske erobringer
Slaget ved Poitiers
Abdul Rahman Al Ghafiqi og Karl Martell i slaget ved Poitiers
Dato 10. oktober 732
Sted mellom Tours og Poitiers, Frankrike
Resultat
Betydelig frankisk seier.
Parter
Frankerne Umayyad-kalifatet
Kommandanter
Karl Martell Abdul Rahman Al Ghafiqi
Styrker
15 000–75 000 60 000–200 000
Tap
rundt 1500 rapportert i vestlige beretninger, men antagelig større ukjent, men massive

Slaget ved Poitiers (også kalt slaget ved Tours, må ikke forveksles med slaget ved Poitiers i 1356) ble utkjempet den 10. oktober 732 mellom styrkene til frankernes Karl Martell og en massiv muslimsk invasjonsarmé ledet av emir Abdul Rahman Al Ghafiqi mellom byene Tours og Poitiers i Frankrike. I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emir Abdul Rahman ble drept. Dette slaget stoppet den nordlige fremrykningen til islam fra den iberiske halvøy, og slaget er, av mange historikere, regnet som et vippepunkt i verdenshistorien, da det markerte slutten på de islamske erobringene. Kristendommen ble den regjerende trosretningen i Europa i en periode hvor islam kjørte over restene av de gamle romerske og persiske imperiene.

Parter[rediger | rediger kilde]

  • Frankerne ble ledet av Karl Martell. Anslag over den frankiske arméen som beskyttet Gallia varierer, de fleste beretningene sier mellom 15 000 og 75 000, men det korrekte antallet er sannsynligvis det minste anslaget. Tapene var ifølge sankt Denis rundt 1500. Karl Martell hadde forberedt seg til dette slaget i et tiår. Han opprettet den første stående hæren siden Romas fall i vest for å stålsette sitt infanteri i å stå fast mot det fryktede muslimske tunge kavaleriet. Frankerne hadde ikke stigbøyler, og kunne derfor ikke selv sette inn tungt kavaleri. Men Karl trente infanteriet sitt året rundt til å kjempe i en falanks, den antikke greske formasjonen hvor mot, disiplin og tettpakket infanteri kunne motstå tungt kavaleri.
  • Muslimene, under Abdul Rahman Al Ghafiqi, var mellom 60 000 og 200 000 ryttere, mest sannsynlig nærmere det laveste antallet. Ved siden av differansen i kildene, er det vanskelig å anslå størrelsen på denne hæren, siden den ofte var oppdelt i raidpartier for å plyndre forskjellige rikt kulturelle frankiske sentre. Men ifølge arabiske beretninger var hele den muslimske hæren til stede ved Poitiers. Den største delen av hæren bestod av berberisk lett kavaleri, mens resten var tungt muslimsk kavaleri. I løpet av de seks dagene han ventet med å starte slaget, tilbakekalte Abdul Rahman alle troppene som raidet og plyndret, slik at på den syvende dagen, da slaget etter både vestlige og arabiske beretninger startet, var begge arméene ved full styrke. Begge sidene beretter at de muslimske styrkene var frankene betydelig tallmessig overlegne før slaget, men i hvilken grad er ukjent.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Kart som viser den islamske ekspansjonen, c. 720

Muslimene i det nordlige Spania hadde enkelt overmannet Septimania og satt opp en hovedstad i Narbonne som de kalte Arbuna. De ga byens hovedsakelig arianske innbyggere milde betingelser, pasifiserte raskt området og truet derfra frankiske territorier i noen år. Hertug Odo av Aquitaine, også kjent som Odo den store, hadde beseiret en betydelig invasjonsstyrke i 721 i slaget ved Toulouse, men arabiske raid fortsatte. I 725 nådde de så langt som byen Autun i Burgund. Truet av både arabere i sør og av frankerne i nord, allierte Odo seg i 730 med Uthman ibn Naissa, kalt «Munuza» av frankerne, den berberiske emiren i det som skulle bli Catalonia. Uthman fikk Odos datter Lampade i ekteskap for å besegle alliansen, og arabernes raid over Pyreneene, Odos sørlige grense, tok slutt.[1]

Men året etter gjorde Uthman opprør mot guvernøren av al-Andalus, Abdul Rahman. Rahmna knuste raskt opprøret og vendte så sin oppmerksomhet til forræderens tidligere allierte, Odo. Ifølge en uidentifisert araber, «gikk den hæren gjennom alle steder som en storm». Hertug Odo samlet sin hær ved Bordeaux, men ble beseiret og Bordeaux ble plyndret. Nedslaktingen av kristne ved elven Garonne var tydeligvis grusom. Isidorus Pacensis kommenterte at «solus Deus numerum morientium vel pereuntium recognoscat» («Gud alene vet antallet drepte»)[2]

De muslimske rytterne la så den delen av Gallia øde, deres egne beretninger sier at «trofaste trengte gjennom fjellene, trampet over ujevn og jevn grunn, plyndret så langt inn i landet til frankerne og slo alle med sverd, så mye at Odo kom til slag med dem ved elven Garonne og flyktet». Odo appellerte til frankerne om hjelp som Karl Martell kun gav etter at Odo gikk med på å underkaste seg frankisk autoritet. Som tidligere nevnt hadde Karl forberedt en konfrontasjon med muslimene et tiår i forvegen. Han var overbevist om at dersom han lot dem okkupere Aquitaine, ville til slutt hele det vestlige Europa falle.

I 732 fortsatte den arabiske styrken nordover langs Loire mens forsyningstoget og en stor del av hæren ble liggende bak. Den invaderende hæren ødela all motstand i den sydlige delen av Gallia etter å ha delt seg opp i flere plyndringspartier. De plyndret og ødela mens hovedtyngden beveget seg saktere etter.

Den militær forklaringen på hvorfor Odo ble beseiret så lett ved Bordeaux etter å ha vunnet elleve år tidligere var enkel: Ved slaget ved Toulouse gjennomførte Odo et overraskelsesangrep mot en selvsikker og uforberedt fiende, alle de defensive stillingene var rettet innover, mens han angrep fra utsiden. Det arabiske kavaleriet fikk aldri en sjanse til å mobilisere og møte ham i åpent slag. Ved Bordeaux gjorde de nettopp det, og resultatet var at Odos hær ble knust, nesten alle ble drept, mens muslimene hadde minimale tap. Odos styrker manglet (som hos alle andre europeiske styrker i denne tidsepoken) stigbøyler og hadde derfor ikke kavaleri med rustning. Nesten hele deres styrker var infanteri. Muslimenes tunge kavaleri brøt opp det kristne infanteriet i deres første angrep. Etterpå slaktet de dem som de ville ettersom de brøt sammen og flyktet.

Den invaderende styrken fortsatte å ødelegge det sørlige Gallia og forberedte seg på fullstendig erobring. En av de betydelige plyndringsstyrkene rykket frem mot Tours. Et mulig motiv var rikdommene i klosteret til sankt Martin av Tours, den mest prestisjefylte og helligste helligdommen i det vestlige Europa på den tiden. Da han hørte dette, samlet rikshovmesteren i Austrasia, Karl Martell, sin hær på mellom 15 000 og 75 000 veteraner og marsjerte sørover. Han unngikk de gamle romerske veiene i håp om å komme overraskende på muslimene. Fordi han hadde tenkt å bruke en falanks, var det livsviktig for ham å velge slagmark, finne en høy, skogkledd slette, sette opp soldatene i formasjon og vente til muslimene kom til ham.

Sted[rediger | rediger kilde]

Til tross for hvor viktig dette slaget var, forblir dets nøyaktige lokalisering ukjent. De fleste historikere antar at de to arméene møtte hverandre hvor elvene Clain og Vienne møtes mellom Tours og Poitiers.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Karl valgte å starte slaget i en defensiv falankslignende formasjon. Ifølge de arabiske kildene trakk de opp en stor firkant. Med tanke på forskjellen mellom de to arméene utkjempet Karl Martell et briljant defensivt slag. Frankerne var hovedsakelig infanteri, alle uten rustning, mot arabiske ryttere med rustning eller ringbrynje, berberne var ikke like tungt beskyttet. På et sted og tidspunkt som Karl hadde valgt selv, møtte han en overlegen styrke og beseiret den.

I seks dager satt de to arméene og så på hverandre, kun med mindre trefninger. Muslimene ventet på at de skulle nå full styrke. De ventet på plyndringstropper som var på vei, men var likevel urolige. Ingen dyktig general, og Abdul Rahman var en, likte å la sin motstander velge sted og forhold for et slag, og Martell hadde gjort begge deler. Creasy sier at muslimenes beste strategiske valg ville ha vært å avstå å engasjere seg i slaget, forlate stedet med sitt bytte, sette garnisoner i de erobrede byene i det sørlige Gallia og returnere når de kunne tvinge Martell til en slagmark de kunne dra fordeler av, en som maksimerte den store fordelen de hadde med sine første virkelige «riddere» i betydningen ryttere med rustninger og ringbrynjer.

Martell gamblet alt på at Rahman til slutt ville føle at han måtte utkjempe slaget for så å gå videre og plyndre Tours. Ingen av dem ønsket å angripe. Frankerne var godt kledd for kulden og hadde fordel i terrenget. Araberne var ikke like forberedt for den intense kulden, og de ønsket ikke å angripe det de trodde var en tallmessig overlegen frankisk armé. Araberne ønsket at frankerne skulle komme ut i åpent lende, mens frankerne i sine tette formasjoner ønsket at araberne skulle komme oppover høydedraget og inn blant trærne som ville dempe kavaleriets fordel. Det ble et ventespill som Martell vant. Kampene startet den syvende dagen, ettersom Rahman ikke ønsket å utsette slaget i det uendelige.

Rahman stolte på den taktiske overlegenheten til kavaleriet sitt, væpnet med lange lanser og sverd, og fikk dem til å angripe gjentatte ganger. Men denne gangen ble ikke muslimenes kavaleri, som hadde gitt dem seier i tidligere slag, utslagsgivende.

I et av de sjeldne tilfellene hvor middelaldersk infanteri stod opp mot kavaleriangrep, stod de disiplinerte frankiske soldatene imot angrepene, selv om – ifølge arabiske kilder – det arabiske kavaleriet flere ganger brøt gjennom til det indre av den frankiske firkanten. Men til tross for dette brøt ikke frankerne sammen. Det virker som om de årene med trening hver eneste dag, kjøpt med kirkemidler, hadde gitt Karl akkurat det han ønsket seg. Hans veteraner hadde klart det en trodde var umulig på den tiden. En oversettelse av en arabisk berettelse fra slaget fra Medieval Source Book sier at «i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om en is, og med kraftige slag med sverdene slo de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev sine sverd ned i brystene til fienden.»

Men det kunne ha vært annerledes hadde de muslimske styrkene forblitt under kontroll. Både vestlige og musliske beretninger er enige i at slaget var hardt utkjempet, og at det muslimske tunge kavaleriet brøt inn i firkanten og at frankerne i formasjonen kjempet utrettelig. «De muslimske rytterne angrep fryktløst og ofte fremover mot bataljonene av frankere som motstod, mange falt døde på begge sider»[3] Muslimene som hadde brutt inn i firkanten, forsøkte å drepe Martell, men som beskrevet ovenfor omringet hans menn ham og ble ikke brutt. Men slaget bølget fremdeles da frankiske beretninger hevder at rykter gikk gjennom den arabiske hæren om at frankiske speidere truet deres bytte som de hadde tatt fra Bordeaux og muslimske styrker umiddelbart brøt ut av slaget og returnerte til leiren for å sikre bytte. Karl skal ha sendt speidere for å skape kaos i den muslimske basen og frigjøre så mange slaver som mulig, i håp om å trekke bort deler av fiendene. Det lyktes langt utover hans villeste fantasi, siden mange av det muslimske kavaleriet returnerte til leiren. Ifølge muslimske beretninger om slaget ble speidere fra frankerne sendt av Karl midt i kampene den andre dagen[4] og begynte å raide leiren og forsyningstoget (inkludert slaver og annet bytte). Umiddelbart red en del av det muslimske kavaleriet tilbake til leiren for å redde sitt bytte. Dette virket som en retrett i full skala for resten av den muslimske hæren, og snart var det blitt til en. Mens han forsøkte å gjenopprette orden blant sine menn som hadde brutt inn i firkanten, ble Abdul Rahman omringet av frankere og drept, og muslimene vendte tilbake til sin leir. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten, i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen.

Da muslimene ikke dukket opp til kamp dagen etter, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, en taktikk han ville unngå for enhver pris. Først etter betydelig rekognosering som frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da de muslimske styrkene satte kursen for Iberia med det de kunne bære av byttet som var igjen.

Senere avslørte de arabiske krønikene at de forskjellige generalene fra de forskjellige delene av kalifatet, berbere, arabere, persere og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte ikke engang å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en fatwa fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hans død, og de forskjellige nasjonalitetene og etnisitetene som var til stede i en hær som var satt sammen fra hele kalifatet, gjorde det umulig å lede den i et videre slag. Hæren kunne antagelig fremdeles ha beseiret frankerne, men manglet en til å lede dem.

Martells evne til å få Abul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt skulle skape forvirring under slagets høydepunkt, kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gav Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke som ikke er kjent for sine generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, klarte å stå imot ryttere med brynjer, uten hjelp fra buer eller skytevåpen, en bragd som nesten mangler sidestykke i middelaldersk historie.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Den arabiske hæren trakk seg tilbake over Pyreneene. Karl fikk etter slaget kallenavnet Martell som betyr «hammer». Han fortsatte å drive muslimene fra Frankrike i årene etterpå. Etter at Odo døde, som hadde blitt tvunget til å anerkjenne overherredømmet til Karl, riktignok med noen reservasjoner, ønsket hans sønn uavhengighet. Selv om Karl ville legge hertugdømmet direkte under seg og reiste dit for å få lojaliteten til Aquitaine, utropte adelen Odos sønn, Hunold, som hertug. Karl anerkjente hertugdømmet, men da araberne invaderte Provence året etter hadde Hunold ingen andre valg enn det som faren tidligere hadde hatt: han anerkjente Karl som sin overherre.

I 736 satte kalifatet igjen i gang en massiv invasjon, denne gang over sjøen. Sjøinvasjonen var ledet av Abdul Rahmans sønn. Den landet i Narbonne og tok Arles. Karl dro ned til muslimenes befestninger i Provence. Han tok tilbake Montfrin og Avignon, sammen med Liutprand, langobardenes konge, tok han Arles og Aix-en-Provence. Nimes, Agde og Béziers, som var blitt holdt av muslimene siden 725, falt og deres festninger ble ødelagt.

Denne gangen trodde muslimene at de ikke hadde undervurdert Karl, og de lot ham komme til seg ved å la ham erobre Provence, by etter by, og ventet tålmodig på frankerne til det endelige slaget. Dessverre hadde de overvurdert tiden det ville ta før frankerne klarte å bygge sitt eget tunge kavaleri som støtte for sitt sårbare infanteri. På fem korte år hadde Martell innført stigbøylen og ryttere i rustning. Da han kom ned og angrep muslimene, gjorde han det med en svært forskjellig hær fra den de ventet. Han knuste muslimenes styrker ved Arles, og var forberedt til å møtte hovedstyrken ved Narbonne hvor han knuste den mektige arméen ved elven Berre. De beseirede muslimske hærene stod for første gang ovenfor frankernes tunge kavaleri som Martell brukte i koordinasjon med infanteriet. Han klarte ikke ta Narbonne, men han rensket Provence for fremmede okkupanter, og han begrenset muslimene til byen Narbonne og Septimania, og etterlot dem uten store nok styrker til å gjøre annet enn å gjemme seg innenfor murene.

Noen historikere mener at Narbonne var en like viktig seier for det kristne Europa som Poitiers. Karl var en sjelden ressurs i den mørke middelalderen. Han var en briljant strategisk general som også var en taktisk kommandant par excellence, i stand til å sette sine planer i verk i kampens hete mot fiendens styrker og bevegelser. Og det mest utrolige er at han beseiret dem gang etter gang, særlig da han, som ved Poitiers, var tallmessig og våpenmessig underlegen, og ved Berre og Narbonne hvor de også var tallmessig underlegne. Karl hadde den siste kvaliteten som definerer virkelig storhet hos en militærkommandant: Han forutså farene hos sine fiender og forberedte seg nøye mot dem. Han brukte underlaget, tidspunktet, stedet og intens lojalitet i sine tropper til å vippe motstandernes overlegne våpen og taktikker av pinnen. For det tredje tilpasset han seg fienden igjen og igjen på slagmarken, han endret taktikkene for å kompensere både for det forutsette og det som ikke kan forutsees.

Viktigheten av Poitiers og de senere felttogene i 736–737 hvor de muslimske basene i Gallia, og den umiddelbare evnen til å ekspandere islams innflytelse i Europa ble fjernet, kan ikke overdrives. Gibbons og hans generasjon av historikere, og flertallet av dagens eksperter er enige med dem, mener at dette uten tvil var avgjørende i verdenshistorien. Til tross for sine nederlag beholdt araberne kontrollen over Narbonne og Septimania i ytterligere 27 år, men de kunne ikke ekspandere videre. Avtalene som var inngått tidligere med den lokale befolkningen stod fast, og ble videre konsolidert i 734 da guvernøren av Narbonne, Yusuf ibn 'Abd al-Rahmna al-Fihri, fullførte avtaler med flere byer om felles forsvarsorganisering mot Karl Martells landvinning. Karl hadde systematisk strammet grepet om den sørlige delen ettersom han utvidet sitt rike. Han mente, og de fleste historikere er enige med ham, at det var livsviktig å begrense muslimene til Iberia og ikke la dem få fotfeste i selve Gallia. Selv om han vant slaget ved Narbonne da hæren der kom ut for å møte ham, klarte ikke Karl å ta Narbonne ved hjelp av en beleiring i 737, da byen ble forsvart av muslimske arabere og kristne vestgotere. I stedet for å binde hæren i en beleiring som kunne vare i årevis, var Martell fornøyd med å isolere de få gjenværende invasjonsstyrkene i Narbonne og Septimania. Han overlot til sin sønn, Pipin den lille, å fremtvinge byens kapitulasjon (759), drive araberne tilbake til Iberia og føre Narbonne tilbake inn i det frankiske riket. Pippins sønn, Karls sønnesønn, Karl den store, ble den første kristne herskeren som faktisk begynte det som blir kalt Reconquista. I den østlige delen av halvøya etablerte den frankiske keiseren Marca Hispanica i det som i dag er Catalonia, gjenerobret Girona i 785 og Barcelona i 801. Dette dannet en buffersone mot islam over Pyreneene.

Poitiers i historien[rediger | rediger kilde]

Vestlig historie[rediger | rediger kilde]

Kristne samtidige, fra Beda til Teofanes, skrev nøye ned beretninger om slaget og var ivrige etter å brette ut det de så som dets implikasjoner. Senere forskere, som Edward Gibbon, hevdet at dersom Martell hadde falt, ville maurerne antagelig enkelt ha erobret et delt Europa. Gibbon skrev at «en seirende rekke av marsjer hadde blitt forlenget over 1600 km fra Gibraltar til breddene av Loire. Repetisjonen av et likt rom ville ha ført sarasenerne til utkanten av Polen og høylandene i Skottland. Rhinen er ikke mer uoverstigelig enn Nilen eller Eufrat, og den arabiske flåten kunne ha seilt uten sjøslag inn i munningen av Themsen. Kanskje fortolkninger av koranen nå ville ha blitt lært bort ved skolene i Oxford, og talerstolene ville vist et omskåret folk tryggheten og sannheten i Muhammeds åpenbaringer.» Sikkert er det at den islamske invasjonen var en stor fare i vinduet mellom 721 i Toulouse og 737 i det arabiske nederlaget ved Narbonne. Men vinduet var i ferd med å stenges. Det forente kalifatet kollapset i borgerkrig i 750 i slaget ved Zab som etterlot umayyad-dynastiet nesten helt utradert med unntak av prinsene som flyktet til Afrika og videre til Iberia hvor de etablerte umayyad-emiratet i opposisjon til abbasidenes kalif i Bagdad.

Mange historikere er enige i at Martell var det vestlige tunge kavaleriets far. Han hadde ingen problemer med å bruke sine fienders redskap mot dem selv, ingen stolthet hindret ham fra å ta alle fordeler han kunne i å forsvare sin tro, hans fars hjem, hjemland og sitt folk fra det som han så på som en fare som ville ødelegge dem dersom en ikke gjorde noe med det. Hans fremsynthet i å bevege seg for å slå til først, stoppe dem utenfor sin «inngangsdør», minner om en av Winston Churchills berømte uttalelser: «Det er bedre å kjempe i dine naboers bakgård enn å måtte forsvare sin egen inngangsdør.» På fem korte år, fra slaget ved Poitiers til slaget ved Narbonne, skapte han det vestlige tunge kavaleriet og brukte det sammen med sin falanks med knusende effekt.

I moderne tid sier Norwich, den mest leste autoriteten på Østromerriket, at frankernes hindring av muslimenes ekspansjon ved Poitiers bokstavlig talt tok vare på kristendommen slik vi kjenner den. En mer realistisk synsvinkel finnes i Barbarians, Marauders, and Infidels av Antonio Santosuosso, professor emeritus i historie ved universitetet i Western Ontario, og regnet som ekspert på epoken. Den ble publisert i 2004 og har en svært interessant mening fra en moderne ekspert på Karl Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans etterfølger i 736–737. Santosuosso gjør en overbevisende sak i at disse nederlagene til de muslimske hærene var minst like viktig for lærdommen som til slutt førte Europa ut av middelalderen. Han ga en overbevisende argumentasjon i at mens Poitiers var uten tvil viktig i verdenshistorien, var de senere slagene minst like viktige. Begge invasjonsstyrkene som ble beseiret i disse kampanjene hadde kommet for å sette opp permanente utposter med tanke på ekspansjon, og det kan ikke være tvil i at disse tre nederlagene samlet brøt ryggraden i islams europeiske ekspansjon mens kalifatet fremdeles var forent.

Mens noen moderne antagelser av slagets viktighet har tatt et steg tilbake fra Gibbons ekstreme posisjon, blir vurderingene til Gibbon støttet av andre historikere som Edward Shepard Creasy og William E. Watson. De fleste moderne historikerne som Norwich og Santosuosso støtter vanligvis konseptet om Poitiers som en verdenshistorisk hendelse som var til vestlig sivilisasjons og kristendommens fordel. Militærforfattere som Robert W. Martin hevder også i The Battle of Tours is still felt today, at Poitiers var et slikt vendepunkt til fordel for vestlig sivilisasjon og kristendom at dets ettereffekt merkes den dag i dag.

Arabisk historie[rediger | rediger kilde]

Samtidige arabiske historikere og krønikeforfattere er mye mer interessert i det katastrofale arabiske nederlaget ved Konstantinopel i 718. Etter at den første arabiske beleiringen av Konstantinopel (674–678) endte i fullstendig fiasko, førsøkte umayyad-kalifatet et nytt betydelig angrep på byen. En 80 000 mann sterk armé ledet av Maslama, broren til kalif Umar II, krysset Bosporos fra Anatolia for å beleire Konstantinopel over land, mens en massiv flåte av krigsgaleier, anslått til mellom 1800 og 2000, seilte inn i Marmarahavet sør for byen. Heldigvis for bysantinerne, hindret den store kjettingen flåten fra å gå inn i den indre havnen, og de arabiske galeiene klarte ikke seile opp Bosporos siden de var under kontinuerlig angrep og trakassering fra den greske flåten som brukte gresk ild for å utjevne den tallmessige forskjellen.[5]

Keiser Leo III klarte å bruke de berømte murene rundt Konstantinopel til sin fordel og den arabiske hæren klarte ikke å bryte dem ned. Bulgarske styrker hadde kommet til bysantinernes unnsetning og trakasserte muslimene kontinuerlig og forhindret nye forsyninger i den grad at mye av hæren var nær hungersnød da beleiringen ble avbrutt. Noen muslimske historikere har hevdet at hadde kalifen kalt tilbake sine arméer fra Europa for å hjelpe til i beleiringen, kunne byen ha blitt tatt, til tross for de legendariske murene. En slik tilbakekalling hadde doblet arméens størrelse som beleiret byen. Dette ville tillatt et angrep i full skala mens de fremdeles ville kunne slå tilbake de bulgarske styrker.

Noen samtidige historikere hevdet at hadde araberne faktisk ønsket å erobre Europa, kunne de lett gjort dette. Disse historikerne hevder at araberne ikke var interessert nok i å sette i gang betydelige invasjoner, fordi Nord-Europa på den tiden ble regnet for å være en samfunnsmessig, kulturell og økonomisk bakgård med liten interesse for noen som helst invasjonsstyrker. Noen vestlige lærde som Bernard Lewis er enig i denne vurderingen, selv om de er i mindretall.

Dette er også bestridt av arabiske fortellinger fra perioden 722–850 som nevner frankerne mer enn noen andre kristne folkeslag bortsett fra bysantinerne.[6] De arabiske krønikene diskuterer virkningen til Abdul Rahmans død hadde, som en absolutt katastrofe for de troende. Videre blir en uviktiggjøring av dette slaget tilbakevist gjennom beretningene om de islamske raidene inn i India og andre ikke-muslimske stater etter bytte og konverteringer. Gitt de store rikdommene i kristne helligdommer som den i Tours, ville islamsk ekspansjon inn i området vært sannsynlig hadde det ikke vært for de skarpe nederlagene i 732, 736 og 737 for Martell, og interne stridigheter i den islamske verden forhindret senere forsøk.

Andre relevante bevis om viktigheten av dette slaget ligger i den islamske ekspansjonen i alle andre regioner av det gamle Romerriket, og med unntak av hva bysantinerne klarte å beholde, tok kalifatet hele de gamle romerske og persiske imperiene. Det er ikke sannsynlig at Gallia ville blitt spart hadde det ikke vært for kampanjene til Karl Martells frankiske veteraner. Til slutt ser disse første arabiske historikerne bort fra at fire separate emirer i Al-Andalus over en 25-års periode brukte en fatwa fra kalifen til å hente styrker fra alle provinsene i Afrika, Syria og til og med turkmenere som hadde startet å konvertere, for å sette sammen fire store invasjonshærer, godt forsynt og utstyrt, med intensjon om å foreta permanent ekspansjon over Pyreneene inn i Europa. Ingen slike senere forsøk ble derimot forsøkt, siden konflikten mellom umayyade-emiratet i Iberia og abbaside-kalifatet i Bagdad forhindret et forent angrep på Europa.

Med tanke på viktigheten som arabiske beretninger la på dødsfallet til Abdul Rahman og nederlaget i Gallia og de etterfølgende nederlagene og ødeleggelsen av de muslimske basene i det som nå er Frankrike, virker det rimelig sikkert at dette slaget hadde verdenshistorisk viktighet i å stoppe vestlig islamsk ekspansjon. Arabiske beretninger skrevet under den perioden og i de neste syv århundrene gjør det klart at Abdul Rahmans nederlag og død ble anerkjent, og de fleste forskere tror at det ble anerkjent som en katastrofe av betydelige proporsjoner. Deres egne ord forteller det best: «Dette dødelige muslimske nederlaget, og tapet av en stor leder og god herremann, Abderrahman, fant sted i det hundre og femtende år.»[7] Dette fra den delen av historien til umayyad-kalifatet, og den store arabiske perioden med ekspansjon, ser ut til å sette viktigheten av slaget ved Poitiers i verdenshistorisk perspektiv.

Samtidig analyse[rediger | rediger kilde]

Hadde Martell falt ved Poitiers kunne de langsiktige implikasjonene for europeisk kristendom ha vært ødeleggende. Hans seier der, og i de følgende felttogene, kan bokstavelig talt ha reddet Europa og kristendommen, slik vi kjenner den, fra erobring mens kalifatet var forent og i stand til å gjennomføre slike erobringer. Om dette er et «godt» eller «dårlig» resultat er avhengig av perspektivet. Sir Arthur Clarke, riktignok ikke historiker, trodde at hvis islam hadde triumfert ved Poitiers, ville århundrer med sekulær strid ha vært unngått, og øst og vest ville vært forent. William Watson tror at det ville ha vært en katastrofe, det ville ha ødelagt alt som er blitt vestlig sivilisasjon etter renessansen. Alle parter er stort sett enige om at hvis frankerne hadde tapt, eksisterte det ingen makt som kunne ha stoppet muslimsk erobring av Italia, og dermed ville det som ble den katolske kirke gått til grunne.

I tillegg gav Martells innføring av stigbøylen og kavaleri i rustning i den frankiske hær starten til ridderne som kom til å danne ryggraden i de vestlige arméene de neste fem århundrene. Og hadde Martell mislyktes, ville der ikke vært noen Karl den store, ikke noe hellig tysk-romersk rike eller kirkestat. Det rådende synet hevder at alle disse hendelsene skjedde fordi Martell klarte å begrense islam fra å ekspandere inn i Europa mens det ennå var mulig. Hans sønn tok tilbake Narbonne, og hans barnebarn etablerte Marca Hispanica på den andre siden av Pyreneene i det som i dag er Catalonia, gjenerobret Girona i 785 og Barcelona i 801. Dette dannet en permanent buffersone mot islam, med frankiske festninger i Iberia. Sammen med kongen av Asturias, Pelayo, som startet sin kamp mot maurerne i fjellene i Covadonga i 722, ble disse grunnlaget for Reconquista til alle muslimene ble jaget ut av Iberia.

Ingen flere muslimske forsøk ble foretatt mot Asturias eller frankerne ettersom konflikten mellom umayyad-dynastiet og abbasidekalifatet i Bagdad forhindret et forent angrep på Europa. Det kom til å gå 700 år før ottomanerne klarte å invadere Europa via Balkan.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Arabs in Occitania
  2. ^ Chronicon
  3. ^ Anon Arab Chronicler: The Battle of Poitiers, 732
  4. ^ Frankiske beretninger sier at slaget varte i bare en dag
  5. ^ Den bysantinske flåten var en tredjedel av den arabiske, men gresk ild utjevnet antallet.
  6. ^ De arabiske krønikene ble samlet og oversatt til spansk av José Antonio Conde i hans Historia de la Dominación de los Árabes en España, publisert i Madrid i 1820. Når de spesifikt tar for seg denne perioden, diskuterer de arabiske krønikene frankerne som en av to ikke-muslimske makter som da bekymret kalifatet.
  7. ^ Islamsk kalender

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]