Slaget ved Poitiers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Poitiers
Konflikt: islamske erobringer
Slaget ved Poitiers
Abdul Rahman Al Ghafiqi og Karl Martell i slaget ved Poitiers
Dato 10. oktober 732
Sted mellom Tours og Poitiers, Frankrike
Resultat
Betydelig frankisk seier.
Parter
Frankerne Umayyad-kalifatet
Kommandanter
Karl Martell Abdul Rahman Al Ghafiqi
Styrker
15 000–75 000 60 000–200 000
Tap
rundt 1500 rapportert i vestlige beretninger, men antagelig større ukjent, men massive

Slaget ved Poitiers (også kalt slaget ved Tours, må ikke forveksles med slaget ved Poitiers i 1356) ble utkjempet den 10. oktober 732 mellom styrkene til frankernes Karl Martell og en massiv muslimsk invasjonsarmé ledet av emir Abdul Rahman Al Ghafiqi mellom byene Tours og Poitiers i Frankrike. I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emir Abdul Rahman ble drept. Dette slaget stoppet den nordlige fremrykningen til islam fra den iberiske halvøy, og slaget regnes av mange historikere som et vippepunkt i verdenshistorien da det markerte slutten på de islamske erobringene. Kristendommen ble den regjerende trosretningen i Europa i en periode hvor islam kjørte over restene av de gamle romerske og persiske imperiene.

Parter[rediger | rediger kilde]

  • Frankerne ble ledet av Karl Martell. Anslag over den frankiske arméen som beskyttet Gallia varierer, de fleste beretningene angir mellom 15 000 og 75 000, men korrekt er sannsynligvis det laveste anslaget. Tapene var ifølge sankt Denis rundt 1500. Karl Martell hadde forberedt seg til dette slaget i et tiår. Han opprettet den første stående hæren siden Romas fall i vest, for å stålsette sitt infanteri til å stå fast mot det fryktede tunge muslimske kavaleriet. Frankerne hadde ikke stigbøyler og kunne derfor ikke selv sette inn tungt kavaleri. Karl trente imidlertid infanteriet sitt året rundt til å kjempe i en falanks, den antikke greske formasjonen hvor mot, disiplin og tettpakket infanteri kunne motstå tungt kavaleri.
  • Muslimene, under Abdul Rahman Al Ghafiqi, var mellom 60 000 og 200 000 ryttere, mest sannsynlig nærmere det laveste antallet. Bortsett fra differansen i kildene, er vanskelig å anslå denne hærens størrelse fordi den ofte var oppdelt i raidpartier, for å plyndre forskjellige rikt kulturelle frankiske sentre. Ifølge arabiske beretninger var imidlertid hele den muslimske hæren til stede ved Poitiers. Størsteparten av hæren bestod av berberisk lett kavaleri mens resten var tungt muslimsk kavaleri. I løpet av de seks dagene han ventet med å starte slaget, tilbakekalte Abdul Rahman alle troppene som raidet og plyndret slik at på den syvende dagen, da slaget etter både vestlige og arabiske beretninger startet, var begge arméene ved full styrke. Begge sidene beretter at de muslimske styrkene tallmessig var frankene betydelig overlegne før slaget, men i hvilken grad er ukjent.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Kart som viser den islamske ekspansjonen, c. 720

Muslimene i det nordlige Spania hadde enkelt overmannet Septimania og satt opp en hovedstad i Narbonne de kalte Arbuna. De ga byens hovedsakelig arianske innbyggere milde betingelser, pasifiserte raskt området og truet derfra frankiske territorier i noen år. Hertug Odo av Aquitaine, også kjent som Odo den store, hadde beseiret en betydelig invasjonsstyrke i 721 i slaget ved Toulouse, men arabiske raid fortsatte. I 725 nådde de så langt som byen Autun i Burgund. Truet av både arabere i sør og av frankerne i nord, allierte Odo seg i 730 med Uthman ibn Naissa, kalt «Munuza» av frankerne, den berberiske emiren i det som skulle bli Catalonia. Uthman fikk Odos datter Lampade i ekteskap for å besegle alliansen, og arabernes raid over Pyreneene, Odos sørlige grense, tok slutt.[1]

Året etter gjorde imidlertid Uthman opprør mot guvernøren av al-Andalus, Abdul Rahman. Rahman knuste raskt opprøret og vendte så sin oppmerksomhet mot forræderens tidligere allierte, Odo. Ifølge en uidentifisert araber, «gikk den hæren gjennom alle steder som en storm». Hertug Odo samlet sin hær ved Bordeaux, men ble beseiret og Bordeaux ble plyndret. Nedslaktingen av kristne ved elven Garonne var tydeligvis grusom. Isidorus Pacensis kommenterte at «solus Deus numerum morientium vel pereuntium recognoscat» («Gud alene vet antallet drepte»).[2]

De muslimske rytterne la så den delen av Gallia øde og deres egne beretninger sier at «trofaste trengte de gjennom fjellene, trampet over ujevn og jevn grunn, plyndret så langt inn i landet til frankerne og slo alle med sverd, så mye at Odo kom til slag med dem ved elven Garonne og flyktet». Odo appellerte til frankerne om hjelp Karl Martell kun ga etter at Odo gikk med på å underkaste seg frankisk autoritet. Som tidligere nevnt hadde Karl forberedt en konfrontasjon med muslimene et tiår i forvegen. Han var overbevist om at dersom han lot dem okkupere Aquitaine, ville hele det vestlige Europa falle.

I 732 fortsatte den arabiske styrken nordover langs Loire mens forsyningstoget og en stor del av hæren ble liggende bak. Hæren ødela all motstand i den sydlige delen av Gallia etter å ha delt seg opp i flere plyndringspartier. De plyndret og ødela mens hovedtyngden beveget seg saktere etter.

Den militære forklaring på hvorfor Odo ble beseiret så lett ved Bordeaux, etter å ha vunnet elleve år tidligere, var enkel: i slaget ved Toulouse gjennomførte Odo et overraskelsesangrep mot en selvsikker og uforberedt fiende hvis alle defensive stillinger var rettet innover mens han angrep fra utsiden. Det arabiske kavaleriet fikk aldri en sjanse til å mobilisere og møte ham i åpent slag. Ved Bordeaux gjorde de nettopp det, og resultatet var at Odos hær ble knust, nesten alle drept, mens muslimene hadde minimale tap. Odos styrker manglet (som hos alle andre europeiske styrker i denne tidsepoken) stigbøyler og hadde derfor ikke kavaleri med rustning. Nesten hele deres styrker var infanteri. Muslimenes tunge kavaleri brøt opp det kristne infanteriet i deres første angrep. Etterpå slaktet de dem som de ville ettersom de brøt sammen og flyktet.

Styrken fortsatte å ødelegge det sørlige Gallia og forberedte seg på fullstendig erobring. En av de betydelige plyndringsstyrkene rykket frem mot Tours. Et mulig motiv var rikdommene i klosteret til sankt Martin av Tours, den mest prestisjefylte og helligste helligdommen i det vestlige Europa på den tiden. Da han hørte dette, samlet rikshovmesteren i Austrasia, Karl Martell, sin hær på mellom 15 000 og 75 000 veteraner og marsjerte sørover. Han unngikk de gamle romerske vegene i håp om å komme overraskende på muslimene. Fordi han hadde tenkt å bruke en falanks, var livsviktig å velge slagmark, finne en høy skogkledd slette, sette opp soldatene i formasjon og vente til muslimene kom til ham.

Sted[rediger | rediger kilde]

Til tross for hvor viktig dette slaget var, forblir dets nøyaktige lokalisering ukjent. De fleste historikere antar at de to arméene møtte hverandre hvor elvene Clain og Vienne møtes mellom Tours og Poitiers.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Karl startet slaget i en defensiv falankslignende formasjon. Ifølge de arabiske kildene trakk de opp en stor firkant. Med tanke på forskjellen mellom de to arméene utkjempet Karl Martell et briljant defensivt slag. Frankerne var hovedsakelig infanteri, alle uten rustning, mot arabiske ryttere med rustning eller ringbrynje, berberne var ikke like tungt beskyttet. På et sted og tidspunkt Karl selv valgte, møtte han en overlegen styrke og beseiret den.

I seks dager satt de to arméene og så på hverandre, kun med mindre trefninger. Muslimene ventet på at de skulle nå full styrke. De ventet på plyndringstropper på vei, men var likevel urolige. Ingen dyktig general, og Abdul Rahman var en, likte å la sin motstander velge sted og forhold for et slag, og Martell hadde gjort begge deler. Creasy sier at muslimenes beste strategiske valg ville ha vært å avstå fra å engasjere seg i slaget, forlate stedet med sitt bytte, sette garnisoner i de erobrede byene i det sørlige Gallia og returnere når de kunne tvinge Martell til en slagmark de kunne dra fordel av, en som maksimerte den store fordelen de hadde med sine første virkelige «riddere» i betydningen ryttere med rustninger og ringbrynjer.

Martell satset alt på at Rahman til slutt ville føle at han måtte utkjempe slaget, for så å gå videre og plyndre Tours. Ingen av dem ønsket å angripe. Frankerne var godt kledd for kulden og hadde fordel i terrenget. Araberne var ikke like forberedt på den intense kulden og ønsket ikke angripe det de trodde var en tallmessig overlegen frankisk armé. Araberne ønsket at frankerne skulle komme ut i åpent lende, mens frankerne i sine tette formasjoner ønsket at araberne skulle komme oppover høydedraget og inn blant trærne som ville dempe kavaleriets fordel. Det handlet om å stille seg avventende, noe Martell gjorde best, og ettersom Rahman ikke ønsket å utsette slaget i det uendelige, startet kampene den syvende dagen.

Rahman stolte på sitt kavaleris taktiske overlegenhet, væpnet med lange lanser og sverd og fikk dem til å angripe gjentatte ganger, men uten at kavaleriet, som hadde gitt dem seier i tidligere slag, ble utslagsgivende.

I et av de sjeldne tilfellene hvor middelaldersk infanteri stod opp mot kavaleriangrep, stod de disiplinerte frankiske soldatene imot angrepene, selv om det arabiske kavaleriet—ifølge arabiske kilder—flere ganger brøt gjennom til det indre av den frankiske firkanten, men til tross for dette brøt ikke frankerne sammen. Det kunne synes som om årene med trening hver eneste dag, kjøpt med kirkemidler, hadde gitt Karl akkurat det han ønsket seg. Hans veteraner hadde klart det en dengang anså som umulig. En oversettelse av en arabisk beretning fra slaget fra Medieval Source Book sier at «i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om is, og med kraftige slag med sverdene slo de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev deres sverd ned i brystene til fienden.»

Hadde de muslimske styrkene forblitt under kontroll, kunne det imidlertid gått annerledes. Både vestlige og musliske beretninger er enige om at slaget var hardt utkjempet og at det tunge muslimske kavaleriet brøt inn i firkanten og at frankerne i formasjonen kjempet utrettelig. «De muslimske rytterne angrep fryktløst og ofte fremover mot bataljonene av frankere som motstod, mange falt døde på begge sider.»[3]Muslimene som hadde brutt inn i firkanten forsøkte å drepe Martell, men som nevnt over, omringet hans menn ham og ble ikke brutt. Slaget bølget imidlertid fremdeles da frankiske beretninger hevder at rykter blant den arabiske hæren om at frankiske speidere truet byttet de hadde tatt fra Bordeaux og muslimske styrker brøt umiddelbart ut av slaget og returnerte til leiren for å sikre byttet. Karl skal, i håp om å trekke bort deler av fienden, ha sendt speidere for å skape kaos i den muslimske basen og frigjøre så mange slaver som mulig. Det lyktes langt over forventning, siden mange fra det muslimske kavaleriet returnerte til leiren. Ifølge muslimske beretninger om slaget, sendte Karl midt i kampens hete på slagets andre dag speidere[4] og begynte å raide leiren og forsyningstoget (inkludert slaver og annet bytte). Umiddelbart red en del av det muslimske kavaleriet tilbake til leiren for å redde sitt bytte. Dette syntes som en retrett i full skala for resten av den muslimske hæren, og snart var det blitt til en. Mens han forsøkte å gjenopprette orden blant sine menn som hadde brutt seg inn i firkanten, ble Abdul Rahman omringet av frankere og drept og muslimene vendte tilbake til sin leir. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen.

Da muslimene ikke dukket opp til kamp dagen etter, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, noe han ville unngå for enhver pris. Først etter betydelig rekognosering frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da de muslimske styrkene satte kursen for Iberia med det de kunne bære av byttet som var igjen.

Senere avslørte de arabiske krønikene at de forskjellige generalene fra de forskjellige delene av kalifatet, berbere, arabere, persere og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte ikke engang å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en fatwa fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hans død, og de forskjellige nasjonalitetene og etnisitetene i en hær satt sammen fra hele kalifatet, gjorde umulig å lede den i et videre slag. Hæren kunne antagelig fremdeles ha beseiret frankerne, men manglet en leder.

Martells evne til å få Abul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt skulle skape forvirring under slagets høydepunkt, kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gir Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke ikke kjent for sine generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, stod uten hjelp fra buer eller skytevåpen, imot ryttere med brynjer, en bragd som nesten savner sidestykke i middelaldersk historie.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Den arabiske hæren trakk seg tilbake over Pyreneene. Karl fikk etter slaget kallenavnet Martell som betyr «hammer». Han fortsatte å drive muslimene fra Frankrike i årene etterpå. Etter at Odo, som riktignok med noen reservasjoner hadde blitt tvunget til å anerkjenne Karls overherredømme, døde, ønsket hans sønn uavhengighet. Selv om Karl ville legge hertugdømmet direkte under seg og reiste dit for å få lojaliteten til Aquitaine, utropte adelen Odos sønn, Hunold, som hertug. Karl anerkjente hertugdømmet, men da araberne invaderte Provence året etter hadde Hunold ingen andre valg enn det faren tidligere hadde hatt: han anerkjente Karl som sin overherre.

I 736 satte kalifatet igjen i gang en massiv invasjon, denne gang over sjøen. Sjøinvasjonen var ledet av Abdul Rahmans sønn. Den landet i Narbonne og tok Arles. Karl dro ned til muslimenes befestninger i Provence. Han tok tilbake Montfrin og Avignon og sammen med Liutprand, langobardenes konge, tok han Arles og Aix-en-Provence. Nimes, Agde og Béziers, som var blitt holdt av muslimene siden 725, falt og deres festninger ble ødelagt.

Denne gangen antok muslimene at de ikke hadde undervurdert Karl og lot ham komme til seg ved å la ham erobre Provence, by etter by, og ventet tålmodig på frankerne til det endelige slaget. Dessverre undervurderte de tiden det ville ta før frankerne klarte å bygge sitt eget tunge kavaleri som støtte for sitt sårbare infanteri. På fem korte år hadde Martell innført stigbøylen og ryttere i rustning. Da han kom ned og angrep muslimene, gjorde han det med en svært forskjellig hær enn den de ventet. Han knuste muslimenes styrker ved Arles og var forberedt på å møte hovedstyrken ved Narbonne hvor han knuste den mektige arméen ved elven Berre. De beseirede muslimske hærene stod for første gang ovenfor frankernes tunge kavaleri Martell brukte i koordinasjon med infanteriet. Han klarte ikke ta Narbonne, men rensket Provence for fremmede okkupanter, avgrenset muslimene til byen Narbonne og Septimania og etterlot dem uten store nok styrker til å gjøre annet enn å gjemme seg innenfor murene.

Noen historikere mener at Narbonne var en like viktig seier for det kristne Europa som Poitiers. Karl var en sjelden ressurs i den mørke middelalderen. Han var en briljant strategisk general som også var en taktisk kommandant par excellence, i kampens hete i stand til å sette sine planer i verk mot fiendens styrker og bevegelser. Kanskje mest utrolig er at han beseiret dem gang etter gang, særlig da han, som ved Poitiers, var tallmessig og våpenmessig underlegen, og ved Berre og Narbonne hvor de også var tallmessig underlegne. Karl hadde hva som definerer virkelig storhet hos en militærkommandant: Han forutså fiendens trekk og forberedte seg nøye mot dem. Han brukte underlaget, tidspunktet, stedet og sine troppers lojalitet til å vippe motstandernes overlegne våpen og taktikk av pinnen. For det tredje tilpasset han seg fienden igjen og igjen på slagmarken, endret taktikken og strategien for å kompensere både for det forutsette og det som ikke kan forutsees.

Betydningen av Poitiers og de senere felttogene i 736–737, hvor de muslimske basene i Gallia og islams umiddelbare mulighet til å ekspandere og øve innflytelse i Europa ble fjernet, kan vanskelig overvurderes. Gibbons og hans generasjon historikere og flertallet av dagens eksperter, er enige med dem som mener at dette uten tvil var avgjørende i verdenshistorien. Til tross for sine nederlag, beholdt araberne kontrollen over Narbonne og Septimania i ytterligere 27 år, men de kunne ikke ekspandere videre. Avtalene som var inngått tidligere med den lokale befolkningen stod fast, og ble videre konsolidert i 734 da guvernøren av Narbonne, Yusuf ibn 'Abd al-Rahman al-Fihri, inngikk avtaler med flere byer om felles forsvarsorganisering mot Karl Martells erobringer. Karl hadde systematisk strammet grepet om den sørlige delen ettersom han utvidet sitt rike. Han mente, og de fleste historikere er enige med ham, at det var livsviktig å avgrense muslimene til Iberia og ikke la dem få fotfeste i selve Gallia. Selv om han vant slaget ved Narbonne da hæren kom for å møte ham, klarte ikke Karl, da byen ble forsvart av muslimske arabere og kristne vestgotere, å ta Narbonne ved hjelp av en beleiring i 737. I stedet for å binde hæren opp i en beleiring som kunne vare i årevis, var Martell fornøyd med å isolere de få gjenværende invasjonsstyrkene i Narbonne og Septimania. Han overlot til sin sønn, Pipin den lille, å fremtvinge byens kapitulasjon (759), drive araberne tilbake til Iberia og føre Narbonne tilbake inn i det frankiske riket. Pippins sønn, Karls sønnesønn, Karl den store, ble den første kristne herskeren som faktisk begynte det som blir kalt Reconquista. I den østlige delen av halvøya etablerte den frankiske keiseren Marca Hispanica i det som i dag er Catalonia, gjenerobret Girona i 785 og Barcelona i 801. Dette dannet en buffersone mot islam over Pyreneene.

Poitiers i historien[rediger | rediger kilde]

Vestlig historie[rediger | rediger kilde]

Kristne samtidige, fra Beda til Teofanes, skrev nøye ned beretninger om slaget og var ivrige etter å brette ut hva de anså som dets implikasjoner. Senere forskere, som Edward Gibbon, hevdet at dersom Martell hadde falt, ville maurerne antagelig enkelt ha erobret et delt Europa. Gibbon skrev at «en seirende rekke av marsjer hadde blitt forlenget over 1600 km fra Gibraltar til breddene av Loire. Repetisjonen av et likt rom ville ha ført sarasenerne til utkanten av Polen og høylandene i Skottland. Rhinen er ikke mer uoverstigelig enn Nilen eller Eufrat, og den arabiske flåten kunne ha seilt uten sjøslag inn i munningen av Themsen. Kanskje fortolkninger av koranen nå ville ha blitt lært bort ved skolene i Oxford, og talerstolene ville vist et omskåret folk tryggheten og sannheten i Muhammeds åpenbaringer.»

Sikkert er at den islamske invasjonen utgjorde en stor fare mellom 721 i Toulouse og 737 i det arabiske nederlaget ved Narbonne, men faren var iferd med å avta. Det forente kalifatet kollapset i borgerkrig i 750 i slaget ved Zab som etterlot umayyad-dynastiet nesten helt utradert med unntak av prinsene som flyktet til Afrika og videre til Iberia hvor de etablerte umayyad-emiratet i opposisjon til abbasidenes kalif i Bagdad.

Mange historikere er enige i at Martell var det vestlige tunge kavaleriets far. Han hadde ingen problemer med å bruke sine fienders våpen mot dem selv, ingen stolthet hindret ham i å dra alle veksler han kunne i å forsvare sin tro, hans fars hjem, hjemland og sitt folk fra det som han så på som en fare som ville ødelegge dem dersom en ikke gjorde noe med det. Hans fremsynthet i å bevege seg for å slå til først, stoppe dem utenfor sin «inngangsdør», minner om en av Winston Churchills berømte uttalelser: «Det er bedre å kjempe i dine naboers bakgård enn å måtte forsvare sin egen inngangsdør.» På fem korte år, fra slaget ved Poitiers til slaget ved Narbonne, skapte han det vestlige tunge kavaleriet og brukte det sammen med sin falanks med knusende effekt.

I moderne tid, sier Norwich, verdens kanskje ledende autoritet på Østromerriket, at frankernes stopp av muslimenes ekspansjon ved Poitiers bokstavlig talt bevarte kristendommen slik vi kjenner den. En kanskje mer realistisk oppfatning finnes i Barbarians, Marauders, and Infidels (2004) av Antonio Santosuosso, professor emeritus i historie ved universitetet i Western Ontario og ansett som ekspert på epoken, har en svært interessant betraktning om Karl Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans etterfølger i 736–737. Santosuosso argumenterer overbevisende for at de muslimenes nederlag var minst like viktig for lærdommen som til slutt førte Europa ut av middelalderen. Han argumenterer overbevisende for at mens Poitiers uten tvil er verdenshistorisk betydningsfullt, var de senere slagene minst like viktige. Begge invasjonsstyrkene beseiret i disse kampene hadde kommet, for å opprette permanente utposter med tanke på ekspansjon, og det kan ikke være tvil om at disse tre nederlagene samlet brøt islams europeiske ekspansjon mens kalifatet fremdeles var forent.

Mens enkelte moderne tolkninger av slagets betydning reserverer seg fra Gibbons ekstreme posisjon, støttes Gibbons vurderinger av andre historikere som Edward Shepard Creasy og William E. Watson. De fleste moderne historikere, som Norwich og Santosuosso, støtter vanligvis oppfatningen om Poitiers som en verdenshistorisk hendelse i favør av vestlig sivilisasjon og kristendom. Militærforfattere som Robert W. Martin hevder også i The Battle of Tours is still felt today, at Poitiers betydning for vestlig sivilisasjon og kristendom merkes selv i dag.

Arabisk historie[rediger | rediger kilde]

Samtidige arabiske historikere og krønikeforfattere interesserer seg mer for det katastrofale arabiske nederlaget ved Konstantinopel i 718. Etter at den første arabiske beleiringen av Konstantinopel (674–678) endte i fullstendig fiasko, førsøkte umayyad-kalifatet et nytt betydelig angrep på byen. En 80 000 mann sterk armé ledet av Maslama, broren til kalif Umar II, krysset Bosporos fra Anatolia for å beleire Konstantinopel over land, mens en massiv flåte av krigsgaleier, anslått til mellom 1800 og 2000, seilte inn i Marmarahavet sør for byen. Heldigvis for bysantinerne, hindret den store kjettingen flåten fra å seile inn i den indre havnen og fordi de var under kontinuerlig angrep og trakassering fra den greske flåten som brukte gresk ild for å utjevne den tallmessige forskjellen[5], klarte ikke de arabiske galeiene å seile opp Bosporos.

Keiser Leo III brukte de berømte murene rundt Konstantinopel til sin fordel og den arabiske hæren klarte ikke å bryte dem ned. Bulgarske styrker hadde kommet bysantinernes til unnsetning, forstyrret muslimene kontinuerlig og forhindret nye forsyninger i den grad at mye av hæren var nær hungersnød da beleiringen ble avbrutt. Enkelte muslimske historikere har hevdet at om kalifen hadde kalt sine arméer tilbake fra Europa for å hjelpe til i beleiringen, kunne byen ha blitt tatt, til tross for de legendariske murene. En slik tilbakekalling hadde doblet arméens størrelse som beleiret byen og ville tillatt et angrep i full skala mens de fremdeles kunne slå tilbake de bulgarske styrker.

Noen samtidige historikere har hevdet at om araberne faktisk hadde ønsket å erobre Europa, kunne de lett så gjort. Disse historikerne hevder at araberne ikke var tilstrekkelig interessert til å sette i gang betydelige invasjoner, fordi Nord-Europa dengang ble regnet for å være en samfunnsmessig, kulturell og økonomisk bakgård med liten betydning for noen som helst invasjonsstyrker. Noen vestlige lærde, selv om de er i mindretall, som Bernard Lewis er enig i denne vurderingen.

Denne oppfatningen bestrides også av arabiske fortellinger fra perioden 722–850 som, bortsett fra bysantinerne, nevner frankerne oftere enn noen andre kristne folkeslag.[6] De arabiske krønikene diskuterer virkningen Abdul Rahmans død hadde; som en absolutt katastrofe for de troende. Videre tilbakeviser beretninger om de islamske raidene inn i India og andre ikke-muslimske stater etter bytte og konverteringer en nedtoning av dette slagets betydning. Gitt de store rikdommene i kristne helligdommer, som den i Tours, var det ikke for de skarpe nederlagene i 732, 736 og 737 for Martell og at interne stridigheter i den islamske verden forhindret senere forsøk, ville islamsk ekspansjon vært sannsynlig .

Andre relevante bevis for dette slagets betydning ligger i den islamske ekspansjonen i alle andre regioner av det gamle Romerriket og med unntak av hva bysantinerne klarte å beholde, tok kalifatet hele de gamle romerske og persiske imperiene. Det er ikke sannsynlig at Gallia ville blitt spart var det ikke for Karl Martells frankiske veteraners innsats. Til slutt ser disse første arabiske historikerne bort fra at fire separate emirer i Al-Andalus over en 25-års periode brukte en fatwa fra kalifen til å hente styrker fra alle provinsene i Afrika, Syria og til og med turkmenere som hadde startet å konvertere, for å sette sammen fire store invasjonshærer godt forsynt og utstyrt, med intensjon om å foreta permanent ekspansjon over Pyreneene inn i Europa. Ingen slike senere forsøk ble derimot forsøkt, siden konflikten mellom umayyade-emiratet i Iberia og abbaside-kalifatet i Bagdad forhindret et forent angrep på Europa.

Med tanke på betydningen arabiske beretninger la på Abdul Rahmans død, nederlaget i Gallia og de etterfølgende nederlagene og ødeleggelsen av de muslimske basene i det som nå er Frankrike, synes rimelig sikkert at dette slaget hadde verdenshistorisk betydning hva gjaldt å stoppe vestlig islamsk ekspansjon. Arabiske beretninger skrevet under den perioden og i de neste syv århundrene gjør det klart at Abdul Rahmans nederlag og død ble anerkjent, og de fleste forskere tror at det ble anerkjent som en katastrofe av betydelige proporsjoner. Deres egne ord forteller det best: «Dette dødelige muslimske nederlaget, og tapet av en stor leder og god herremann, Abderrahman, fant sted i det hundre og femtende år.»[7] Dette fra den delen av historien til umayyad-kalifatet, og den store arabiske perioden med ekspansjon, ser ut til å sette betydningen av slaget ved Poitiers i verdenshistorisk perspektiv.

Samtidig analyse[rediger | rediger kilde]

Hadde Martell falt ved Poitiers, kunne de langsiktige implikasjonene for europeisk kristendom blitt ødeleggende. Hans seier der, og i de følgende felttogene, kan bokstavelig talt ha reddet Europa og kristendommen, slik vi kjenner den, fra erobring mens kalifatet var forent og i stand til å gjennomføre slike erobringer. Om dette er et «godt» eller «dårlig» resultat avhenger av perspektivet. Sir Arthur Clarke, riktignok ikke historiker, trodde at hvis islam hadde triumfert ved Poitiers, ville århundrer med sekulær strid ha vært unngått, og øst og vest ville vært forent. William Watson tror at det ville ha vært en katastrofe, fordi det ville ha ødelagt alt som er blitt vestlig sivilisasjon etter renessansen. Alle parter er stort sett enige om at hvis frankerne hadde tapt, eksisterte ingen makt som kunne ha stoppet muslimsk erobring av Italia, og dermed ville det som ble den katolske kirke gått til grunne.

I tillegg utgjorde Martells innføring av stigbøylen og kavaleri i rustning i den frankiske hær startskuddet for ridderne som kom til å danne de vestlige arméenes ryggraden de neste fem århundrene. Og hadde Martell mislyktes, ville det ikke vært noen Karl den store, ikke noe hellig tysk-romersk rike eller kirkestat. Det rådende synet hevder at alle disse hendelsene skjedde fordi Martell klarte å begrense islam fra å ekspandere inn i Europa mens det ennå var mulig. Hans sønn tok tilbake Narbonne, og hans barnebarn etablerte Marca Hispanica på den andre siden av Pyreneene i det som i dag er Catalonia, gjenerobret Girona i 785 og Barcelona i 801. Med frankiske festninger i Iberia dannet dette en permanent buffersone mot islam. Sammen med kongen av Asturias, Pelayo, som startet sin kamp mot maurerne i fjellene i Covadonga i 722, ble disse grunnlaget for Reconquista til alle muslimene ble jaget ut av Iberia.

Ingen flere muslimske forsøk ble foretatt mot Asturias eller frankerne ettersom konflikten mellom umayyad-dynastiet og abbasidekalifatet i Bagdad forhindret et forent angrep på Europa. Det kom til å gå 700 år før ottomanerne klarte å invadere Europa via Balkan.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Arabs in Occitania
  2. ^ Chronicon
  3. ^ Anon Arab Chronicler: The Battle of Poitiers, 732
  4. ^ Frankiske beretninger sier at slaget varte i bare en dag
  5. ^ Den bysantinske flåten var en tredjedel av den arabiske, men gresk ild utjevnet antallet.
  6. ^ De arabiske krønikene ble samlet og oversatt til spansk av José Antonio Conde i hans Historia de la Dominación de los Árabes en España, publisert i Madrid i 1820. Når de spesifikt tar for seg denne perioden, diskuterer de arabiske krønikene frankerne som en av to ikke-muslimske makter som da bekymret kalifatet.
  7. ^ Islamsk kalender

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]