Europa (måne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Europa
Europa-moon.jpg
Europa i tilnærmet naturlige farger. Det fremtredende krateret nede til høyre er Pwyll og de ​​mørkere partiene er områder der hoveddelen av Europas vannholdige is har et høyere innhold av mineraler.
Oppdagelse
Oppdaget av Galileo Galilei
Simon Marius
Oppdaget 8. januar 1610
Alternative navn Jupiter II
Baneparametre[1]
Epoke 8. januar 2004
Periapsis 664 862 km[a]
Apoapsis 676 938 km
Gjennomsnittlig baneradius 670 900 km
0,00448 AE[2]
Eksentrisitet 0,009[2]
Omløpstid 3,551181 jorddøgn[2]
Gjennomsnittsfart 13,740 km/s[2]
Inklinasjon 0,470°[b][2]
Moderplanet Jupiter
Fysiske egenskaper
Gjennomsnittlig radius 1 569 km[2]
Overflatens areal 3,09E+7 km²[c]
Volum 15 930 000 000 km³[c]
Masse 4,8E+22 kg[2]
Middeltetthet 3,01 g/cm³[2]
Gravitasjon ved ekvator 1,314 m/s²
0,134 g[a]
Unnslipningshastighet 2,025 km/s
Rotasjon Bundet 
Aksehelning 0,1°[S 1]
Overflaterefleksjon 0,67
Overflatetemperatur min snitt max
Overflate ~50 K[S 2] 102 K


Tilsynelatende størrelsesklasse 5,29[d][3]
Atmosfæriske egenskaper
Atmosfærisk trykk 0,1 pascal[S 3]
For hovedbelteasteroiden med samme navn, se 52 Europa

Europa (gammelgreskΕυρώπη Eurṓpē) eller Jupiter II er en av Jupiters måner. Den er den sjette månen og den andre galileiske månen utover fra Jupiter. Månen fullfører et omløp på 3,55 jorddager og har baneresonans med Io og Ganymedes. Diameteren på 1 569 km gjør Europa til den minste av de fire galileiske månene, og til den sjette største månen i solsystemet. Utenfor Jupiter-systemet er bare Titan og vår egen måne større. Europa har planetmasse – d.v.s. stor nok masse til å oppnå hydrostatisk likevekt,[e] og hadde vært en dvergplanet dersom den gikk i bane direkte rundt solen.[f]

Europa består primært av silikatbergarter, sannsynligvis med en kjerne av jern, og har en tynn atmosfære hovedsakelig sammensatt av oksygen. Overflaten, som stort sett består av is, er en av de jevneste i solsystemet, og er tverrstripet av sprekker og riller og med relativt få kratre. Dens tilsynelatende unge glatthet har ført til teorier om et underjordisk hav av vann som huser utenomjordisk liv.[4] Hypotesen foreslår at varmeenergi fra tidevannsakselerasjon gjør at havene forblir flytende, og driver geologisk aktivitet på samme måte som platetektonikk.[5]

Europa ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610[6] og av Simon Marius rundt samme tid. Det har blitt foretatt stadig bedre observasjoner gjennom århundrer ved bruk av stadig mer avanserte teleskoper og ved forbiflyvninger med romsonder. Pioneer 10 var i 1973 det første romfartøyet som besøkte Europa. Det er blitt etterfulgt av seks andre romsonder, mens én er på vei. Romsonden Galileos besøk fra 1996 til 2003 har gitt hovedmengden av vår nåværende kunnskap om Europa.

Europas spennende egenskaper har ført til flere ambisiøse forslag om utforskning. Antydningen om utenomjordisk liv har sikret Europa en høy profil blant romforskere og har ført til en jevn lobbyvirksomhet for fremtidige ekspedisjoner.[7][8]

Europa deler navn med hovedbelteasteroiden 52 Europa.

Nomenklatur[rediger | rediger kilde]

Gallileo Gallilei hevdet retten til å navngi de galileiske månene. Han vurderte benevnelsen «kosmiske stjerner», men landet på de «medicianske stjernene».[9] Den franske astronomen Nicolas-Claude Fabri de Peiresc foreslo personnavn fra Medici-familien, men forslaget ble ikke tatt opp.[9]

Simon Marius hevdet også å ha funnet de galileiske månene.[10][6] Selv om han ikke ble kreditert oppdagelsen, ble hans navn på månene tatt i bruk. I publikasjonen Mundus Iovialis anno M.DC.IX Detectus Ope Perspicilli Belgici fra 1614 foreslo han navnene «Jupiters Merkur» (Io), «Jupiters Venus» (Europa), «Jupiters Jupiter» (Ganymedes) og «Jupiters Saturn» (Callisto), eller den første, andre, tredje og fjerde av de «jovianske planetene».[S 4][g]

Nomenklaturen slo ikke an. Basert på forslag fra Johannes Kepler[11][12] i oktober 1613, utarbeidet han et skjema hvor månene var oppkalt etter elskerinnene til Zevs fra gresk mytologi eller hans ekvivalent Jupiter fra romersk mytologi.[9][S 4][13] Den andre av de største månene ble oppkalt etter skikkelsen Europa i gresk mytologi, en fønikisk adelskvinne og datter av kongen av Tyr, som ble kurtisert av Zevs og ble dronning av Kreta:[9]

Sitat Jupiter er mye bebreidet av poetene på grunn av hans uregelmessige kjærlighetsaffærer. Tre jomfruer nevnes spesielt for å ha lyktes i å bli forlovet med Jupiter i all hemmelighet: Io, datteren av elven Inachus, Callisto av Lycaon [og] Europa av Agenor.[14] Sitat
Europa (nede til venstre) sammenlignet med månen (oppe til venstre) og jorden (høyre). Montasjen er omtrentlig i skala.

Navnene til Marius ble lenge tatt ut av bruk, men ble vanlige i midten av det 20. århundre.[S 5] Tidligere astronomisk litteratur brukte ofte romertall (et system introdusert av Galileo): Io ble kalt Jupiter I eller «Jupiters første måne», Europa ble kalt Jupiter II eller «Jupiters andre måne», Ganymedes ble kalt Jupiter III eller «Jupiters tredje måne» og Callisto ble kalt Jupiter IV eller «Jupiters fjerde måne».[S 5] Etter oppdagelsen av Saturns måner ble navnesystemet til Kepler og Marius tatt i bruk.[9] I 1892 førte oppdagelsen av Amalthea til at Europa ble regnet som Jupiters tredje satellitt. Voyager-sonden oppdaget ytterligere tre indre måner i 1979, og Europa betraktes som Jupiters sjette satellitt, selv om den fremdeles kalles Jupiter II.[S 5]

Omløp og rotasjon[rediger | rediger kilde]

Europa fullfører et omløp rundt Jupiter på 3,55 dager med en baneradius på 670 900 km. Med en eksentrisitet på 0,009 er banen nesten sirkulær, og inklinasjonen relativ til det jovianske ekvatorplanet er kun 0,470°.[15] Som de andre galileiske månene har Europa en bundet rotasjon med Jupiter der den ene halvkulen alltid vender mot planeten. Derfor er der et sub-joviansk punkt[h] på Europas overflate hvor Jupiter tilsynelatende henger direkte over. Nullmeridianen er linjen som krysser dette punktet.[16]

Forskning antyder at tidevannslåsen ikke er fullstendig: Noen forskere har foreslått en ikke-synkron rotasjon, hvor Europa roterer raskere enn den går i bane rundt Jupiter, eller gjorde det før i tiden. Dette antyder en asymmetri i fordelingen av den indre massen, og et underjordisk lag av væske som skiller isskorpen fra de indre bergartene.[S 6]

Den lille eksentrisiteten som opprettholdes av gravitasjonen fra de andre galileiske månene, forårsaker at det sub-jovianske punktet pendler rundt en gjennomsnittlig posisjon. Når Europa kommer litt nærmere Jupiter, øker den gravitasjonelle påvirkningen og månen strekker seg mot den. Når Europa beveger seg noe vekk fra Jupiter, avtar planetens gravitasjonskraft, og månen går tilbake til en mer sfærisk form. Baneeksentrisiteten heves kontinuerlig av den gjennomsnittlige bevegelsesresonansen med Io.[S 7] Dermed forårsaker tidevannsfleksingen at Europas indre blir en varmekilde som muligens gjør at et hav kan forbli flytende og drive geologiske prosesser under overflaten.[5][S 7] Kilden til denne energien er Jupiters rotasjon, som tappes av Io gjennom tidevannet den hever på Jupiter og overføres til Europa og Ganymedes av baneresonansen.[S 7][17]

Fysiske egenskaper[rediger | rediger kilde]

Modell av Europa: Ytterst et lag is, under der et dypt «hav» av vann, og innerst silikater, muligvis med en kjerne av jern.

Europa er litt mindre enn jordens måne. Med en diameter like over 3 100 km er Europa den sjette største månen og det femtende største objektet i solsystemet. Den er den minste av de galileiske månene, men har likevel større masse enn den samlede massen til alle kjente måner i solsystemet som er mindre enn den.[i] Tettheten antyder en sammensetning som minner om de terrestriske planetene, primært bestående av silikatbergarter.[S 8]

Indre struktur[rediger | rediger kilde]

Det antas at et ytre lag av vann har en tykkelse på ca. 100 km; noe som en øvre skorpe av frossen is og noe som et flytende hav under isen. Data fra Galileo-sonden viste at Europas magnetfelt blir fremkalt gjennom vekselvirkning med Jupiters magnetfelt, og antyder et konduktivt underjordisk lag som sannsynligvis er et flytende hav av saltvann. Skorpen antas å ha blitt forskøvet 80°, noe som er usannsynlig hvis isen satt fast i mantelen.[18] Europa har sannsynligvis en metallisk jernkjerne.[S 9]

Overflateformasjoner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Kvadrangler og Kratere på Europa

Den førende halvkulen i tilnærmet naturlige farger (til venstre) og forbedrede farger (til høyre).

Europa er et av de jevneste objektene i solsystemet.[19] De dominerende markeringene på kryss og tvers av månen ser ut til å være hovedsakelig albedoformasjoner, som understreker en lav topografi. Overflaten er tektonisk aktiv, med få nedslagskratere.[20][21] Basert på estimert frekvens av sannsynlige kometbombardementer, er den 20–180 millioner år gammel.[S 10] Den isete overflaten gir Europa en albedo (lysreflektivitet) på 0.64, en av de høyeste blant alle månene.[15][21] Det er foreløpig ingen konsensus omkring de noen ganger motstridende forklaringene på overflateformasjonene.[22]

Strålingsnivået på overflaten tilsvarer ca. 540 rem (5 400 mSv) per dag,[23] som er helseskadelig eller dødelig for mennesker.[S 11]

Lineae[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over lineae på Europa

Lineaer i omtrentlig naturlige farger.

Lineae (latin for linjer), eller lineamentene, er mørke streker som går på kryss og tvers av hele Europa. De utgjør sprekker, rygger eller belter i isen. Spektroskopiske målinger og romlige analyser foretatt av Galileos instrumenter viser at kantene på hver side av disse lineae har forflyttet seg relativt til hverandre over tid. Lineamentene finnes i fire forskjellige klasser eller utviklingsstadier, der morfologi, spektrale egenskaper og retninger endres med alderen.[24]

Mosaikk som viser trekk som tyder på indre geologisk aktivitet.

De yngste er sprekkene eller sprekkdannelsene. De er under 1,6 km brede, er generelt fargeløse frakturer med grovkornet ren is, og har en tendens til å krysse andre lineae.[24] Den andre gruppen er ryggene. De er 3–6 km brede, har et hevet terreng eller relieff langs kantene, og har en annen farge enn isen de passerer gjennom.[24] Trippelbeltene er 8–12 km brede, og har mørke striper i midten med omtrent samme farger som ryggene. Kantene er rødbrune på grunn av forurensing.[24] Den fjerde gruppen eller båndene er den eldste. De kan bli mer enn 20 km på tvers, har ofte en mørk, diffus ytre kant, regelmessige striasjoner og en sentral stripe med lysere materialer.[24] Deres farge ligger mellom trippel-båndene og isen omkring. I det synlige spektrum er de bare litt mørkere enn isen, og på Voyagerprogrammets bilder ble de bare sett ved infrarøde bølgelengder.[24]

Dannelsen er neppe avsluttet; spesielt synes det brede beltet Agenor Lineae å fremdeles være i aktivitet.[24]

Den mest aksepterte hypotesen er at lineamentene skyldes utbrudd av vann i varmere tilstander, hvor skorpen åpnet seg og blottla varmere lag under.[25] Noe lignende kan sees på jordens midthavsrygger. Bruddene antas for en stor del å skyldes tidevannspåkjenningene fra Jupiter. Fordi Europa alltid vender samme side mot Jupiter, burde påkjenningen danne forutsigbare mønstre.

Bare de yngste lineamentene følger dette mønsteret; de andre finnes i stadig forskjellige retninger desto eldre de er. Dette kan skyldes at overflaten roterer raskere enn det indre, fordi det underjordiske havet frikobler overflaten fra steinmantelen, og fordi Jupiters gravitasjon trekker på den ytre isskorpen.[26] Sammenligninger av bilder fra Voyager og Galileo-sondene gir en øvre grense på denne hypotetiske glidningen. Den fulle rotasjonen til det ytre stive skallet i forhold til Europas indre skjer over minimum 12 000 år.[S 12]

Andre geologiske formasjoner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Overflateformasjoner på Europa

Forbedret fargebilde av en del av Conamara Chaos som viser isflak opptil 10 km på tvers. Hvite områder er oppvirvlet materiale fra krateret Pwyll.
Spisse, 250 m høye topper og glatte plater mikset sammen i et nærbilde av Conamara Chaos.

Andre formasjoner er sirkulære og elliptiske lenticulae (latin for «fregner»). Noen er kupler, noen er groper og noen er glatte, mørke flekker. Andre har en usammenhengende og grov tekstur. Kuplene ser ut som deler av de gamle slettene rundt dem, og ble trolig dannet da slettene ble presset opp nedenfra.[27]

En av hypotesene hevder at disse lenticulaene ble dannet av diapirer av varm is som steg opp gjennom den kalde isen i den ytre skorpen, mye lik magmakammerene i jordskorpen.[27] De jevne, mørke flekkene kan ha blitt dannet av smeltevann som ble frigjort da den varme isen brøt gjennom overflaten. De grove, rotete lenticulaene (kalt «kaosregioner»; for eksempel Conamara Chaos) ville så bli dannet fra små fragmenter av skorpen innebygd i haugete, mørkt materiale og vises som isfjell i et frossent hav.[28]

En alternativ hypotese foreslår at lenticulaene er små områder med kaos, og at gropene, flekkene og kuplene er artefakter som følge av overtolkning av tidlige Galileo-bilder med lav oppløsning. Antydningen er at isen er for tynn til å støtte den konvektive diapir-modellen som formasjonsdannelse.[S 13][29]

I november 2011 presenterte et lag av forskere fra University of Texas i Austin og andre steder bevis i publikasjonen Nature som antydet at mange «kaosterreng»-formasjoner på Europa sitter på toppen av store innsjøer av flytende vann.[S 14][30] Disse innsjøene ville være helt innkapslet i månens isete ytre skall og tydelig fra et flytende hav antatt å eksistere lengre ned under isskallet. Endelige beviser vil kreve en romferd som undersøker isskallet direkte eller indirekte, for eksempel ved bruk av radar.

Underjordiske hav[rediger | rediger kilde]

De fleste planetologer tror det finnes flytende vann under overflaten som varmes av tidevannskreftene.[S 15] Den radioaktive nedbrytingen, som er nesten den samme som i jorden (per kg bergarter), tilfører ikke tilstrekkelig varme til dette. Volum-til-overflate-forholdet er nemlig mye lavere fordi månen er mindre enn jorden. Overflatetemperaturen ligger i snitt rundt 110 Kelvin (K) ved ekvator og 50 K ved polene, og isskorpen er hard som granitt.[S 2] De første hintene om et underjordisk hav kom fra teoretiske betraktninger av tidevannsoppvarmingene som skyldes Europas noe eksentriske bane og baneresonans med andre galileiske måner.

Medlemmer av bildegruppen til Galileo argumenterer for at Europa har underjordiske hav på grunnlag av analyser av bilder fra Voyager og Galileo.[S 15] «Kaosterreng» er blitt foreslått som regioner hvor underjordiske hav har smeltet seg gjennom isskorpen, men dette er kontroversielt. De fleste geologer støtter «tykk is»-modellen, hvor havene sjelden eller aldri har vekselvirket direkte med overflaten.[S 16] Ulike modeller for beregning av isskallets tykkelse gir verdier på mellom to og flere titalls kilometer.[S 17]

To mulige modeller av Europa

«Tykk is»-modellen støtter seg til studier av Europas store kratre. De største nedslagsformasjonene er omgitt av konsentriske ringer og ser ut til å fylles med relativt flat, ny is; basert på dette og den beregnede mengden varme som genereres av tidevannet er det forutsagt at den ytre skorpen av fast is er 10–30 km tykk, inkludert et lag av seig «varm is», mens det flytende havet under kan være ca. 100 km dypt.[S 10] Dette gir et volum på 3×1018 m³ for Europas hav, litt over to ganger det samlede volumet til havene på jorden.

«Tynn is»-modellen antyder at isen er et par kilometer tykk. De fleste planetologer konkluderer imidlertid med at denne modellen bare omfatter de øverste lagene av skorpen som kan bli elastiske av Jupiters tidevannskrefter. Et eksempel er analyser av fleksibiliteten hvor månens skorpe blir modellert som et plan eller sfære som blir belastet og bøyd med tunge laster. Slike modeller antyder at den ytre elastiske delen av isskorpen kan være så tynn som 200 m, og at kontakt mellom det flytende indre og overflaten kan oppstå gjennom åpne rygger og forårsake dannelsen av kaosterreng.[S 17]

I desember 2008 ble det foreslått at Jupiter oppvarmer Europas hav ved å generere store tidevannsbølger på grunn av Europas lille, men eksisterende aksehelning. Rossbybølger fra denne typen tidevannskrefter ferdes kun et par kilometer per dag, men kan generere betydelig kinetisk energi. For aksehelningen på 0,1 grader vil resonansen for Rossbybølger lagre 7,3×1017 J med kinetisk energi, eller to hundre ganger mer enn strømmen eksitert fra tidevannskreftene.[31][S 18] Dissipasjon av denne energien kan være hovedvarmekilden til Europas hav.

Galileo-sonden fant at et svakt magnetisk moment er indusert av den varierende delen av det jovianske magnetfeltet. Feltstyrken ved den magnetiske ekvator (ca. 120 nT) er om lag en sjettedel av styrken til Ganymedes' felt og seks ganger verdien til Callistos.[S 19] Det induserte momentet krever et indre lag av svært elektrisk ledende materialer, mest sannsynlig et stort underjordisk hav av flytende saltvann.[S 9] Spektrografiske bevis tyder på at de mørke, rødlige stripene og formasjonene er rike på svovelsyrehydrater[32] eller på salter som magnesiumsulfat innkapslet i fordampet vann.[33] Begge deler er fargeløse eller hvite når de er rene; rødfargen skyldes muligens svovelforbindelser.[S 20]

Atmosfære[rediger | rediger kilde]

Magnetfelt rundt Europa. Den røde linjen viser banen til Galileo-sonden under en typisk forbiflyvning (E4 eller E14).

Observasjoner med Goddard High Resolution SpectrographHubble-teleskopet, først beskrevet i 1995, avslørte en tynn atmosfære av primært molekylært oksygen (O2)[S 21][34] Overflatetrykket er 0,1 μPa, eller 10-12 ganger jordens.[S 3] I 1997 bekreftet Galileo-sonden eksistensen av en tynn ionosfære, et øvre atmosfærisk lag med ladde partikler.[S 22][35]

Atmosfæren er ikke av biologisk opprinnelse, men dannes gjennom radiolysedissosiasjonen av molekyler gjennom stråling.[S 23] Ultrafiolett stråling fra solen og ladde partikler (ioner og elektroner) fra Jupiters magnetosfære kolliderer med den isete overflaten og splitter vann i oksygen og hydrogen, som absorberes av atmosfæren.[S 22][35] Strålingen skaper også kollisjonsrester av elementene fra overflaten, og balansen mellom disse to prosessene danner en atmosfære.[S 24] Molekylært oksygen er den tetteste komponenten fordi det har en lang livslengde; når det returnerer til overflaten fester (fryser) det seg ikke i vann eller hydrogenperoksidmolekyler, men desorpterer fra overflaten og starter en annen ballistisk bue. Molekylært hydrogen når aldri overflaten; det er så lett at det unngår overflategravitasjonen.[S 25][S 26]

Observasjoner viser at deler av det molekylære oksygenet ikke skytes ut fra overflaten. Kanskje finner det veien ned til underjordiske hav, og utgjør en del av en biologisk prosess.[36] Gitt utskiftningsfarten avledet av isskorpens maksimale alder på 500 millioner år, kan subduksjonssoner med oksyderende stoffer føre til oksygenfrie ansamlinger av hav som ligner de jordiske dyphavene.[S 27]

Det molekylære hydrogenet som unnslipper gravitasjonen, danner en torus (ring) av gass sammen med atomisk og molekylært oksygen i nærheten av Europas bane rundt Jupiter. Denne «nøytrale skyen» ble oppdaget av Cassini og Galileo og har et høyere innhold (antall atomer og molekyler) enn den nøytrale skyen som omgir månen Io. Modeller forutsier at nesten hvert atom eller molekyl i torusen til slutt blir ionisert, og blir en kilde til plasmaen i Jupiters magnetosfære.[S 28]

Observasjonshistorie[rediger | rediger kilde]

Jordbasert forskning[rediger | rediger kilde]

Galileo Galilei, oppdageren av Europa

Den første rapporterte observasjonen av Europa ble gjort av Galileo Galilei 7. januar 1610 ved bruk av refraktorteleskop med 20× forstørrelse ved Universitetet i Padova. Han kunne ikke skille Io fra Europa på grunn av den lave kraften i teleskopet, og registrerte dem som ett enkelt lyspunkt. Io og Europa ble observert som to separate punkter da Galilei observerte det jovianske systemet neste dag, 8. januar 1610. Datoen regnes som observasjonsdato for Europa av IAU.[6] Oppdagelsen av de galileiske månene ble publisert i Galileos Sidereus Nuncius i mars 1610.[S 29] I Mundus Jovialis (1614) hevdet Simon Marius å ha oppdaget månene i 1609, én uke før Galilei. Dette var likevel 29. desember 1609 i den julianske kalenderen, og 8. januar 1610 i den gregorianske kalenderen som Galilei brukte.[37] Galilei publiserte arbeidene først, og er kreditert for oppdagelsene.[38]

På 1800-tallet ble de galileiske månene brukt til bestemmelsen av lengdegrad,[39] validering av Keplers lover for planetenes bevegelser og bestemmelsen av tiden som kreves for lyset å ferdes mellom Jupiter og jorden.[S 29] Basert på efemeridene produsert av astronomen Giovanni Cassini og andre, utarbeidet Pierre-Simon Laplace en matematisk teori om de resonante banene til Io, Europa og Ganymedes.[S 29] Man fant senere ut at resonansen har en betydelig effekt på månenes geologi.

Forskning med romsonder[rediger | rediger kilde]

Europa i en avstand av 2 869 252 km den 2. mars 1979
Europa i en avstand av 324,000 km i 1973

Så langt har syv romsonder utforsket Europa, mens én er på vei.

Pioneer[rediger | rediger kilde]

Søstersondene Pioneer 10 og Pioneer 11 var de første til å besøke Jupiter i henholdsvis 1973 og 1974. Bildene de tok av Jupiters største måner var uklare og svake sammenlignet med senere oppdrag. Pioneer 10s minste avstand fra månen var 321 000 km den 3. desember 1973.[40]

Voyager[rediger | rediger kilde]

De to Voyager-sondene passerte gjennom det jovianske systemet i 1979. Voyager 1 passerte Europa 5. mars 1979 i en avstand av 733 760 km. Voyager 2 passerte Europa 9. juli 1979 i en avstand av 205 720 km.[41]. Sondene ga mer detaljerte bilder av Europas isete overflate. Bildene førte til spekulasjoner blant mange forskere om muligheten for flytende hav under overflaten.

Galileo[rediger | rediger kilde]

Europas frosne overflate.

Fra 1995 til 2003 gikk Galileo-sonden i bane rundt Jupiter, og ga de hittil mest detaljerte undersøkelsene av de galileiske månene. Galileo Europa Mission pågikk fra 1996 til 1999 og innbefattet hele ti nærpasseringer av Europa:[42] 19. desember 1996 i en avstand av 695 km, 20. februar 1997 i en avstand av 588 km, 6. november 1997 i en avstand av 1 119 km, 10. februar 1998, 29. mars 1998 i en avstand av 1 645 km, 31. mai 1998, 21. juli 1998, 26. september 1998, 22. november 1998 og 1. februar 1999.[43]

Oppdraget ble utvidet med Galileo Millennium Mission fra oktober 1999 til mars 2001, hvor Galileo fortsatte undersøkelsene i samarbeid med romsonden Cassini.[42][44] En siste forbiflyvning fant sted 21. september 2003.

New Horizons[rediger | rediger kilde]

På vei mot Pluto passerte New Horizons månen 28. februar 2007 i en avstand av 2 964 860 km.[45]

Juno[rediger | rediger kilde]

Romsonden Juno ble skutt opp 5. august 2011, og ankommer Jupiter i 2016.

Fremtidige oppdrag[rediger | rediger kilde]

Ulike oppdrag har blitt foreslått, fra å undersøke kjemisk sammensetning til å søke etter utenomjordisk liv i undergrunnshavene.[46][47] Ethvert oppdrag vil trenge beskyttelse mot det høye strålingsnivået fra Jupiter;[7] Europa mottar ca. 540 rem (5 400 mSv) med stråling hver dag.

Europa Jupiter System Mission (EJSM) ble foreslått oppskutt i 2020 som et fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av mange av Jupiters måner. I februar 2009 ga ESA og NASA dette oppdraget prioritet foran Titan Saturn System Mission.[48].[49] EJSM bestod av den NASA-ledete Jupiter Europa Orbiter (JEO), den ESA-ledede Jupiter Ganymede Orbiter (JGO) og muligens den JAXA-ledede Jupiter Magnetospheric Orbiter. ESAs bidrag konkurrerte med andre ESA-prosjekter,[50] men i april 2011 uttalte ESA at et amerikansk-europeisk oppdrag var usannsynlig i begynnelsen av 2020-årene, gitt NASAs budsjett. ESA vil derfor undersøke muligheten for å fortsette med et europeisk-ledet oppdrag,[51] kalt JUICE (JUpiter ICy moon Explorer) som vil være basert på JGO-designet. Russland har også uttrykt interesse i å sende et landingsfartøy til Europa som en del av et internasjonalt oppdrag.

Foreslåtte og avbrutte romsonder[rediger | rediger kilde]

Planer om å sende en sonde for å studere tegnene på flytende vann og mulig liv på Europa har vært preget av utsatte prosjekter og budsjettkutt.[52]

En kunstners fremstilling av en kryobot (en termisk drill) og en utsendt nedsenktbar 'hydrobot'.
Konseptet for Europa Lander Mission circa 2005[53]

Banesonden Europa Orbiter fikk startordre av NASA i 1999, men ble stanset i 2002. Dens spesielle radar ville ha gjort det mulig å se under overflaten.[19] Planene for Jupiter Icy Moons Orbiter ble stanset i 2005.[7][52]

Jovian Europa Orbiter var «Cosmic Vision»-konseptstudie fra 2007 av ESA. Ice Clipper-oppdraget skulle bruke en nedslagssonde tilsvarende Deep Impact-oppdraget – den skulle utføre en kontrollert kollisjon med Europa og lage en sky av rester som så skulle samles av mindre sonder som fløy gjennom skyen.[54][S 30]

Mer ambisiøse ideer innbefatter en nedslagssonde med en termisk drill for å søke etter biosignaturer som kan være frosset fast i det grunne underlaget.[55][56]

I 2001 ble det foreslått å la en atomdreven kryobot smelte seg gjennom isen til havet under,[7][57] og sende ut et automatisk undervannsfartøy (hydrobot) som ville innhente informasjon.[58] Kryoboten og hydroboten ville måtte gjennomgå en ekstrem sterilisering for å unngå at jordiske organismer forveksles med organismer fra Europa, og for å unngå forurensing av havet.[59] Forslaget har ikke kommet til et seriøst planleggingsstadium.[S 31]

Mulighet for liv[rediger | rediger kilde]

En «black smoker» i Atlanterhavet. Den drives av geotermal energi, og sammen med andre typer hydrotermale ventiler danner de kjemisk likevekt som kan gi energikilder til liv.

Europa er et av stedene i solsystemet som har størst potensial for å bli befolket av mennesker og mulighet til å ha utenomjordisk liv.[60] Det kan eksistere liv i havene under isen, og livsformene kan kanskje livnære seg i et miljø tilsvarende til hydrotermale ventiler i de dype havene på jorden eller den antarktiske Vostoksjøen.[61] Liv i slike hav kan muligens ligne det mikrobiale livet på jorden i de dype havene.[46][62] Så langt finnes det ingen bevis for liv på Europa, men sannsynligheten for flytende vann har ført til diskusjoner om å sende en sonde dit.[63]

Frem til 1977 var liv antatt å være avhengig av energi fra solen. Planter på jordens overflate fanger energi fra sollyset for å fotosyntere sukker fra karbondioksid og vann, frigjør oksygen i prosessen og blir så spist av oksygenpustende dyr som sender energien oppover i næringskjeden. Man antok at også liv i de dype havene langt under solens rekkevidde får næringen enten fra organiske avfallsprodukter fra overflaten eller ved å spise dyr som avhenger av denne strømmen av næringsstoffer.[64] Et miljø som støtter liv, ble derfor antatt å avhenge av tilgangen til sollys.

Gigantisk koloni av Riftia pachyptila ved siden av en ventil i Stillehavet. Mens ormene krever oksygen (derav deres blod-røde farge, gjør ikke metanogener og enkelte andre mikrober i ventilområdene det.

Under et utforskningsdykk til Galápagos-kløften i dyphavsfartøyet Alvin i 1977 oppdaget forskere kolonier av skjeggbærerarten Riftia pachyptila, muslinger, krepsdyr og andre skapninger gruppert rundt undersjøiske vulkanformasjoner kjent som black smokers.[64] Disse skapningene trives uten sollys, og utgjør en uavhengig næringskjede. I stedet for planter er basisen bakterier som får sin energi fra oksidasjon av reaktive kjemikalier, slik som hydrogen eller hydrogensulfid, som bobler opp fra jordens indre. Denne kjemosyntesen avslørte at liv ikke trenger å være avhengig av solen; det trenger bare en energigradient og vann. Oppdagelsen åpnet en ny vei innen astrobiologien ved å øke antall mulige ekstraterrestriske habitater betraktelig.

Mens skjeggbærere og andre flercellede eukaryotiske organismer rundt disse hydrotermale ventilene puster oksygen, og dermed er indirekte avhengige av fotosyntese, kan anaerobe kjemosyntetiske arkebakterier i disse økosystemene gi en mulig modell for liv i Europas hav.[S 27] Energien fra tidevannsfleksingen driver geologiske prosesser i Europas indre, liksom de gjør i en langt mer mer tydelig grad på søstermånen Io. Selv om Europa kan ha en indre energikilde fra radioaktiv nedbryting, vil energien som genereres av tidevannsfleksingen være flere størrelsesordener større enn noen radiologisk kilde.[65] En slik energikilde kan imidlertid aldri støtte et økosystem så stort og mangfoldig som det fotosyntese-baserte økosystemet på jordens overflate.[S 32]

Livet på Europa kan eksistere samlet rundt en hydrotermal ventil på eller under havbunnen, hvor endolitter holder til på jorden. Alternativt kan det henge fra den nedre overflaten av islaget liksom algene og bakteriene i polregionene på jorden, eller flyte fritt rundt i Europas hav.[66] Hvis Europas hav var for kalde, ville imidlertid ikke de biologiske prosessene slik vi kjenner de på jorden kunne finne sted. Hvis de var for salte, kunne bare ekstreme halofiler overleve.[66] I september 2009 beregnet planetologen Richard Greenberg at den kosmiske strålingen som treffer overflaten, konverterer noe vannholdig is til fritt oksygen (O2) som kan absorberes inn i havene under når vann strømmer opp for å fylle sprekker. Via denne prosessen anslår han at Europas hav kan få en oksygenkonsentrasjon større enn i havene på jorden innen et par millioner år. Dette vil muliggjøre ikke bare mikrobielt liv, men også potensielt større aerobe organismer som fisk.[67]

I 2006 uttalte Robert T. Pappalardo, en assisterende professor ved Laboratory for Atmospheric and Space Physics ved University of Colorado i Boulder, at –

Sitat Vi har brukt ganske mye tid og krefter på å forsøke og forstå om Mars en gang var et beboelig miljø. Europa er sannsynligvis et beboelig miljø i dag. Vi trenger å bekrefte dette … men Europa har potensielt alle ingredisensene for liv … og ikke bare for fire milliarder år siden … men i dag.[j][8] Sitat

I november 2011 presenterte et forskerlag bevis i publikasjonen Nature som antydet eksistensen av store innsjøer med flytende vann innkapslet i månens isete ytterskall og adskilt fra et flytende hav som de antar eksisterer lengre ned under isskallet.[S 14][30] Hvis dette bekreftes, vil innsjøene utgjøre enda et potensielt habitat for liv.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kalkulert med basis i andre parametre.
  2. ^ Mot Jupiters ekvator
  3. ^ a b Kalkulert ved basis i gjennomsnittsradiusen
  4. ^ Ved opposisjon
  5. ^ En planetmasse i solsystemet er et parameter som benyttes i utarbeidelsen av efemerider. Hvis planeten har naturlige satellitter kan dens masse beregnes ut fra Newtons gravitasjonslov og Keplers tredje lov. Massen kan også utledes fra planetens virkning på banen til andre planeter.
  6. ^ 19 av månene i solsystemet har stor nok masse til å tilfredsstille kravene i definisjonen av en planet eller en dvergplanet. Den internasjonale astronomiske union vedtok imidlertid i 2006 en definisjon på planeter og dvergplaneter som utelukker naturlige satellitter, selv om deres fysiske beskaffenhet ikke skiller dem fra dvergplaneter.
  7. ^ Joviansk er adjektivformen for guden Jupiter eller planeten Jupiter.
  8. ^ Hos satellitter med bundet rotasjon, kan vi definere fire poler i tillegg til den magnetiske sydpolen og den magnetiske nordpolen. De kalles nær, fjern, ledende og etterfølgende (trailing). På Jupitermåner med bundet rotasjon vil retningen mot Jupiter være konstant, og det vil være et ubevegelig punkt på overflaten hvor Jupiter er i senit; dette er den nære polen også kalt det subjovianske eller det projovianske punktet. På baksiden av dette punktet på månen ligger Jupiter i nadir, og dette er den fjerne polen eller det antijovianske punktet. Det vil også være et bevegelig punkt på månen som følger dens bane; dette er den ledende polen, mens punktet på baksiden er den etterfølgende polen.
  9. ^ Europas masse: 48 Yg. Tritons masse pluss alle de mindre månene: 39,5 Yg (se note 7 her)
  10. ^ Originalsitat: «We’ve spent quite a bit of time and effort trying to understand if Mars was once a habitable environment. Europa today, probably, is a habitable environment. We need to confirm this … but Europa, potentially, has all the ingredients for life … and not just four billion years ago … but today.»[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Sidehenvisningner
  1. ^ Bills (2005), s. 233–247
  2. ^ a b McFadden (2007), s. 432
  3. ^ a b McGrath (2009)
  4. ^ a b Marius (1614), s. 367
  5. ^ a b c Marazzini (2005), s. 391–407
  6. ^ Geissler (1998), s. 368–70
  7. ^ a b c Showman (1997), s. 93–111
  8. ^ Jeffrey (2000), s. 226–265
  9. ^ a b Kivelson (2000), s. 1 340–1 343
  10. ^ a b Schenk (2004), kap. 18
  11. ^ Glasstone (1962), s. 592–593
  12. ^ Kattenhorn (2002), s. 490–506
  13. ^ O'Brien (2000), s. 1 066
  14. ^ a b Schmidt (2011), s. 502–505
  15. ^ a b Greenberg (2005)
  16. ^ Greeley (2004), kap. 15
  17. ^ a b Billings (2005), s. 397–412
  18. ^ Tyler (2008), s. 770–772
  19. ^ Zimmer (2000), s. 329–347
  20. ^ Calvin (1995), s. 19 041–19 048
  21. ^ Hall (1995), s. 677–679
  22. ^ a b Kliore (1997), s. 355–358
  23. ^ Johnson (1982), s. 147
  24. ^ Shematovich (2003), s. 13 094
  25. ^ Liang (2005), s. E02003
  26. ^ Smyth (2007), s. 131–132
  27. ^ a b Hand (2007), s. 1 006–1 022
  28. ^ Smyth (2006), s. 510
  29. ^ a b c Cruikshank (2007), s. 5–33
  30. ^ McKay (2002), s. 1 601–1 605
  31. ^ Powell (2005), s. 579–593
  32. ^ McCollom (1999), s. 30 729
Netthenvisninger
  1. ^ «JPL HORIZONS solar system data and ephemeris computation service». Solar System Dynamics (engelsk). NASA, Jet Propulsion Laboratory. Besøkt 22. januar 2012. 
  2. ^ a b c d e f g h «Overview of Europa Facts». NASA (engelsk). Besøkt 22. januar 2012. 
  3. ^ Yeomans, Donald K. (13. juli 2006). «Planetary Satellite Physical Parameters» (engelsk). JPL Solar System Dynamics. Besøkt 22. januar 2012. 
  4. ^ Tritt, Charles S. (2002). «Possibility of Life on Europa» (engelsk). Milwaukee School of Engineering. Besøkt 13. februar 2012. 
  5. ^ a b «Tidal Heating». geology.asu.edu (engelsk). Arkivert fra originalen 29. mars 2006. Besøkt 13. februar 2012. 
  6. ^ a b c Blue, Jennifer (9. november 2009). «Planet and Satellite Names and Discoverers» (engelsk). USGS. Besøkt 12. februar 2012. 
  7. ^ a b c d Friedman, Louis (14. desember 2005). «Projects: Europa Mission Campaign; Campaign Update: 2007 Budget Proposal» (engelsk). The Planetary Society. Besøkt 13. februar 2012. 
  8. ^ a b c David, Leonard (7. februar 2006). «Europa Mission: Lost In NASA Budget» (engelsk). Space.com. Besøkt 13. februar 2012. 
  9. ^ a b c d e «Satellites of Jupiter». The Galileo Project (engelsk). Besøkt 8. februar 2012. 
  10. ^ «Discovery». Cascadia Community College (engelsk). Arkivert fra originalen 20. september 2006. Besøkt 8. februar 2012. 
  11. ^ «Simon Marius». Students for the Exploration and Development of Space (engelsk). University of Arizona. Besøkt 14. februar 2012. 
  12. ^ Marius, S.; (1614) Mundus Iovialis anno M.DC.IX Detectus Ope Perspicilli Belgici [1], hvor han tilskriver forslaget til Johannes Kepler
  13. ^ Marius, S. (1614). «Mundus Iovialis anno M.DC.IX Detectus Ope Perspicilli Belgici» (engelsk). Besøkt 27. februar 2012.  hvor han krediterer forslaget til Johannes Kepler
  14. ^ «The Discovery of the Galilean Satellites». Views of the Solar System (engelsk). Space Research Institute, Russian Academy of Sciences. Arkivert fra originalen 18. november 2007. Besøkt 8. februar 2012. 
  15. ^ a b «Europa, a Continuing Story of Discovery». Project Galileo (engelsk). NASA, Jet Propulsion Laboratory. Besøkt 13. februar 2012. 
  16. ^ «Planetographic Coordinates» (engelsk). Wolfram Research. 2010. Besøkt 13. februar 2012. 
  17. ^ A. Gailitis (1982). «Tidal heating of Io and orbital evolution of the Jovian satellites» (engelsk). Latvian Academy of Sciences. Besøkt 14. februar 2012. 
  18. ^ Cowen, Ron. «A Shifty Moon». Science News (engelsk). Besøkt 14. februar 2012. 
  19. ^ a b «Europa: Another Water World?». Project Galileo: Moons and Rings of Jupiter (engelsk). NASA, Jet Propulsion Laboratory. 2001. Besøkt 14. februar 2012. 
  20. ^ Arnett, Bill (7. november 1996). «Europa» (engelsk). Besøkt 14. februar 2012. 
  21. ^ a b Hamilton, Calvin J. «Jupiter's Moon Europa» (engelsk). Besøkt 14. februar 2012. 
  22. ^ «High Tide on Europa». Astrobiology Magazine (engelsk). astrobio.net. 2007. Besøkt 14. februar 2012. 
  23. ^ Ringwald, Frederick A. (29. februar 2000). «SPS 1020 (Introduction to Space Sciences)» (engelsk). California State University, Fresno. Besøkt 13. februar 2012. 
  24. ^ a b c d e f g Geissler, Paul E.; Greenberg, Richard; (1998). «Evolution of Lineaments on Europa: Clues from Galileo Multispectral Imaging Observations» (engelsk). Besøkt 14. februar 2012. 
  25. ^ Figueredo, Patricio H.; and Greeley, Ronald (2003). «Resurfacing history of Europa from pole-to-pole geological mapping» (engelsk). Besøkt 14. februar 2012. 
  26. ^ Hurford, Terry A.; Sarid, Alyssa R.; and Greenberg, Richard (2006). «Cycloidal cracks on Europa: Improved modeling and non-synchronous rotation implications» (engelsk). Besøkt 14. februar 2012. 
  27. ^ a b Sotin, Christophe; Head III, James W.; and Tobie, Gabriel (2001). «Europa: Tidal heating of upwelling thermal plumes and the origin of lenticulae and chaos melting» (PDF) (engelsk). Besøkt 15. februar 2012. 
  28. ^ Goodman, Jason C.; Collins, Geoffrey C.; Marshall, John; Pierrehumbert, Raymond T. «Hydrothermal Plume Dynamics on Europa: Implications for Chaos Formation» (PDF) (engelsk). Besøkt 15. februar 2012. 
  29. ^ Greenberg, Richard (2008). «Unmasking Europa» (engelsk). Besøkt 15. februar 2012. 
  30. ^ a b Marc Airhart (2011). «Scientists Find Evidence for "Great Lake" on Europa and Potential New Habitat for Life» (engelsk). Jackson School of Geosciences. Besøkt 15. februar 2012. 
  31. ^ Zyga, Lisa (12. desember 2008). «Scientist Explains Why Jupiter's Moon Europa Could Have Energetic Liquid Oceans» (engelsk). PhysOrg.com. Besøkt 16. februar 2012. 
  32. ^ Carlson, Robert W.; Anderson, Mark S.; Mehlman, Robert; Johnson, Robert E. (2005). «Distribution of hydrate on Europa: Further evidence for sulfuric acid hydrate» (engelsk). Besøkt 16. februar 2012. 
  33. ^ McCord, Thomas B.; Hansen, Gary B.; (1998). «Salts on Europa's Surface Detected by Galileo's Near Infrared Mapping Spectrometer» (engelsk). Besøkt 16. februar 2012. 
  34. ^ Savage, Donald; Jones, Tammy; Villard, Ray (23. februar 1995). «Hubble Finds Oxygen Atmosphere on Europa». Project Galileo (engelsk). NASA, Jet Propulsion Laboratory. Besøkt 17. februar 2012. 
  35. ^ a b «Galileo Spacecraft Finds Europa has Atmosphere». Project Galileo (engelsk). NASA, Jet Propulsion Laboratory. juli 1997. Besøkt 17. februar 2012. 
  36. ^ Chyba, Christopher F.; Hand, Kevin P. «Life without photosynthesis» (engelsk). Besøkt 18. februar 2012. 
  37. ^ Van Helden, Albert (14. januar 2004). «The Galileo Project / Science / Simon Marius» (engelsk). Rice University. Besøkt 28. februar 2012. 
  38. ^ Baalke, Ron. «Discovery of the Galilean Satellites» (engelsk). Jet Propulsion Laboratory. Besøkt 28. februar 2012. 
  39. ^ O'Connor, J.J.; Robertson, E.F. (februar 1997). «Longitude and the Académie Royale» (engelsk). University of St. Andrews. Besøkt 28. februar 2012. 
  40. ^ «Pioneer 10 Full Mission Timeline» (engelsk). Besøkt 29. mai 2013. 
  41. ^ «Voyager 2» (engelsk). Dmuller.net. Besøkt 30. mai 2013. 
  42. ^ a b «The Journey to Jupiter: Extended Tours - GEM and the Millennium Mission». solarsystem.nasa.gov (engelsk). NASA. Besøkt 15. februar 2012. 
  43. ^ «Galileo» (engelsk). Dmuller.net. Besøkt 30. mai 2013. 
  44. ^ National Aeronautics and Space Administration (oktober 2000). «The Jupiter Millenium Mission. The Galileo and Cassini Encounter at the Fifth Planet». Press kit (engelsk). Besøkt 30. mai 2013. 
  45. ^ «New Horizons» (engelsk). Dmuller.net. Besøkt 24. juni 2013. 
  46. ^ a b David L. Chandler (20. oktober 2002). «Thin ice opens lead for life on Europa». New Scientist (engelsk). Besøkt 15. februar 2012. 
  47. ^ Muir, Hazel (22. mai 2002). «Europa has raw materials for life». NewScientist.com (engelsk). Besøkt 15. februar 2012. 
  48. ^ Rincon, Paul (20. februar 2009). «Jupiter in space agencies' sights» (engelsk). BBC News. Besøkt 12. februar 2012. 
  49. ^ «NASA and ESA Prioritize Outer Planet Missions» (engelsk). NASA. 2009. Besøkt 13. februar 2012. 
  50. ^ «Cosmic Vision 2015–2025 Proposals» (engelsk). ESA. 21. juli 2007. Besøkt 11. februar 2012. 
  51. ^ «New approach for L-class mission candidates» (engelsk). ESA. 19. april 2011. Besøkt 12. februar 2012. 
  52. ^ a b Berger, Brian (7. februar 2005). «NASA 2006 Budget Presented: Hubble, Nuclear Initiative Suffer». Space.com (engelsk). Besøkt 15. februar 2012. 
  53. ^ «NASA» (PDF) (engelsk). Besøkt 15. februar 2012. 
  54. ^ Goodman, Jason C. (9. september 1998). «Re: Galileo at Europa» (engelsk). MadSci Network forums. Besøkt 15. februar 2012. 
  55. ^ P. Weiss, K.L. Yung, N. Koemle, S.M. Ko, E. Kaufmann, G. Kargl (18. januar 2010). «Thermal drill sampling system onboard high-velocity impactors for exploring the subsurface of Europa» (engelsk). Advances in Space Research. Besøkt 15. februar 2012. 
  56. ^ Hsu, J. «Dual Drill Designed for Europa's Ice» (engelsk). Astrobiology Magazine. Besøkt 15. februar 2012. 
  57. ^ Knight, Will (14. januar 2002). «Ice-melting robot passes Arctic test». NewScientist.com (engelsk). Besøkt 15. februar 2012. 
  58. ^ Bridges, Andrew (10. januar 2000). «Latest Galileo Data Further Suggest Europa Has Liquid Ocean». Space.com (engelsk). Besøkt 15. februar 2012. 
  59. ^ National Academy of Sciences Space Studies Board (29. juni 2000). «Preventing the Forward Contamination of Europa» (engelsk). National Academy Press, Washington (DC). Besøkt 15. februar 2012. 
  60. ^ Schulze-Makuch, Dirk; Irwin, Louis N. (2001). «Alternative Energy Sources Could Support Life on Europa» (PDF). Departments of Geological and Biological Sciences, University of Texas at El Paso (engelsk). Arkivert fra originalen 3. juli 2006. Besøkt 17. februar 2012. 
  61. ^ «Exotic Microbes Discovered near Lake Vostok» (engelsk). Science@NASA. 12. desember 1999. Besøkt 17. februar 2012. 
  62. ^ Jones, Nicola (11. desember 2011). «Bacterial explanation for Europa's rosy glow». NewScientist.com (engelsk). Besøkt 17. februar 2012. 
  63. ^ Phillips, Cynthia (28. september 2006). «Time for Europa». Space.com (engelsk). Besøkt 17. februar 2012. 
  64. ^ a b Chamberlin, Sean (1999). «Black Smokers and Giant Worms». The Remarkable Ocean World (engelsk). Besøkt 21. desember 2007. 
  65. ^ Wilson, Colin P. (2007). «Tidal Heating on Io and Europa and its Implications for Planetary Geophysics». Geology and Geography Dept., Vassar College (engelsk). Besøkt 18. februar 2012. 
  66. ^ a b Marion, Giles M.; Fritsen, Christian H.; Eicken, Hajo; Payne, Meredith C. (2003). «The Search for Life on Europa: Limiting Environmental Factors, Potential Habitats, and Earth Analogues». Astrobiology (engelsk). Besøkt 18. februar 2012. 
  67. ^ Atkinson, Nancy (2009). «Europa Capable of Supporting Life, Scientist Says» (engelsk). Universe Today. Besøkt 18. februar 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Litteratur til artikkelen
Videre lesning
  • Bagenal, Fran; Dowling, Timothy Edward; McKinnon, William B. (2004). Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. 
  • Rothery, David A. (1999). Satellites of the Outer Planets: Worlds in Their Own Right (engelsk). Oxford University Press US. ISBN 0-19-512555-X. 
  • Harland, David M. (2000). Jupiter Odyssey: The Story of NASA's Galileo Mission (engelsk). Springer. ISBN 1-85233-301-4. 
  • Greenberg, Richard (2005). EUROPA The Ocean Moon (engelsk). Springer. ISBN 3-540-22450-5. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]