De britiske øyer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra De britiske øyene)
Gå til: navigasjon, søk
De britiske øyer ligger nordvest i Europa.

Koordinater: 54°N 4°V De britiske øyer er en øygruppe utenfor den vestlige kysten av Europa bestående av øyene Storbritannia, Irland og over 6 000 mindre tilliggende øyer.[1] Det totale landarealet er 315 134 km². 135 av øyene er permanent bosatt, inklusive Kanaløyene og øyriket nord for Skottland.

Det er to suverene stater (Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og Republikken Irland). De britiske øyer omfatter også tre kronbesittelser: Man i Irskesjøen og ved tradisjon Bailiwick of Jersey og Bailiwick of Guernsey (bailiwick betyr område) i den engelske kanal, men de to siste er ikke fysisk en del av øygruppen.[2][3]

Det eldste fjellet i øygruppen ligger nordvest for Skottland og Irland, og er 2 700 millioner år gammelt. I løpet av den geologiske perioden Silur kolliderte de nordvestlige regionene med de sørøstlige som hadde vært en del av en egen kontinental landmasse. Topografien til øyene er beskjeden i skala globalt sett. Høyden på fjellet Ben Nevis er kun 1 344 meter, innsjøen Lough Neagh som er betydelig større enn noen annen innsjø på de britiske øyer, dekker kun 381 km². Klimaet er temperert maritimt med milde vintre og varme somre. Golfstrømmen fører med seg betydelig fuktighet og hever temperaturen til 11 °C over det globale gjennomsnittet for breddegraden. Det har ført til et landskap som lenge var dominert av tempererte regnskoger, men menneskelig aktivitet har fjernet mesteparten av skogen. Regionen ble befolket på nytt etter den siste istiden under perioden pleistocen, en gang rundt 12 000 f.Kr. i Storbritannia og 8000 f.Kr. på Irland. På den tiden var Storbritannia en halvøy som strakte seg ut fra det europeiske kontinentet som Irland var blitt adskilt fra som en øy.

Scoti eller skotter (Irland), piktere (Skottland og nordlige Britannia) og britonere (sørlige Britannia) var stammer som var bosatt på øyene ved Kristi fødsel. Det meste av området til britonerne ble erobret av Romerriket fra år 43 e.Kr. De første angelsaksere kom til Britannia da den romerske makten begynte å svinne hen på begynnelsen av 400-tallet og kom til sist å dominere det meste av det som i dag er England.[4] Vikingangrep og invasjoner av nordboere fra Danmark og Norge fulgte på 800-tallet, fulgt av mer faste bosetninger og politiske endringer i England, men var også en medvirkende faktor for fusjonen av den skotske stat da kalt Alba av piktere og skotter. Normannernes invasjon og erobring av England og siden Wales begynte i 1066 og det senere Angevin-rikets erobring av Irland fra 1169 førte til en ny normannisk herskerklasse over det meste av Britannia og deler av Irland. Ved senmiddelalderen var Storbritannia delt i kongedømmene England og Skottland mens kontrollen over Irland skiftet mellom ulike gæliske kongedømmer, hiberno-normanniske herrer og engelskdominert herredømme over Irland, snart begrenset til kun The Pale. Kronenes union av 1603, inngåelse av union i 1707 og vedtaket om union av 1800 førte til at Storbritannia og Irland ble en enkelt politisk enhet, Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og hvor Man og Kanaløyene forble kronbesittelser. Ekspansjonen av det britiske imperiet og en omfattende utvandring som følge av hungersnøden i Irland 1845-1849 og Highland Clearances («ryddingen av Høylandet») førte til at øyenes irske og skotske befolkning og kultur ble spredt over hele verden. Irland ble raskt avfolket i løpet av den siste halvdelen av 1800-tallet. Det meste av Irland ble avstått fra det forente britiske kongedømmet etter den irske uavhengighetskrig og den påfølgende den anglo-irske traktat (1919–1922), men seks grevskap på øya Irland forble en del av Storbritannia som den politiske enheten Nord-Irland.

Om Kanaløyene tilhører øygruppen er også omdiskutert, ettersom de i geografisk forstand kan regnes som øyer tilhørende kontinentet, men politisk og historisk tilhører de nasjonen Storbritannia. Begrepet «de britiske øyer» er kontroversielt på Irland,[5] hvor det er innvendinger mot at Irland betegnes som «britisk» da det gir assosiasjoner til et britisk overherredømme over samtlige øyer, inkludert Irland. Begrepet «de britiske øyer» er ikke i offisiell bruk i Republikken Irland. Myndighetene på Irland benytter ikke denne betegnelsen[6] og Irlands ambassade i London fraråder denne betegnelsen.[7] Som et resultat av dette har betegnelsen «Storbritannia og Irland» vært den foretrukne beskrivelsen,[8] og den atlantiske øygruppe («Atlantic Archipelago») er i økende grad blitt gjeldende i akademia.[9]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av de britiske øyer, unntatt Orknøyene (den sørlige delen uklar grunnet skydekke, den nordlige delen utenfor bildet) og Shetland (utenfor bildet).

Den tidligste kjente referanse til øyene som en gruppe finnes i skriftene til sjøfarere fra den antikke greske kolonien Massalia.[10][11] De opprinnelige nedtegnelsene har gått tapt, men senere skrifter som har sitert fra Massaliote Periplus (500-tallet f.Kr.) og Pytheas fra Massalias På havet (ca. 325–320 f.Kr.)[12] På 100-tallet f.Kr. benyttet Diodorus Siculus den latinske formen Πρεττανία (Prettania) fra Πρεττανική (Prettanike),[11] Strabon benyttet Βρεττανία (Brettania), og Marcian av Heraclea i hans Periplus maris exteri benyttet αἱ Πρεττανικαί νῆσοι (de prettaniske øyer) for å referere til øyene. Historikere i dag, skjønt ikke fullstendig enige, har hovedsakelig enige om at disse greske og latinske navnene var antagelige avledet fra innfødte keltiskspråklige navn for øygruppen.[13] Langs disse linjene ble innbyggerne av øyene Pretanike kalt for Πρεττανοί (Priteni eller Pretani).[11][14] Endringen fra «P» i Pretannia til «B» i Britannia av romerne skjedde i tiden under Julius Cæsar.[15]

Den greske geografen Klaudios Ptolemaios refererte til de større øyene som Storbritannia (Megale Britannia) og til Irland som Lillebritannia (Mikra Brettania) i sin bok Megale syntaxis (147–148 e.Kr.). I hans senere bok Geografike hyfegesis (ca. 150 e.Kr.) ga disse øyene navnene Albion, Iwernia og Mona (Man), noe som antyder at disse kan ha vært de innfødte navnene til enkelte øyene som ikke var kjent for ham på den tiden han skrev Megale syntaxis.[16] Navnet Albion synes å falt ut av bruk en tid etter den romerske erobringen av Storbritannia da Britannia synes å ha blitt det vanlige navnet for øya kalt Storbritannia. Storbritannia kom tilbake i bruk et millennium senere i middelalderen. På den tiden ble det benyttet for skille øya Britannia fra halvøya Bretagne (engelsk Brittany) i nordvestlige Frankrike som hadde blitt bosatt av britonere, noe som var forvirrende likt for middelalderens skribenter. Storbritannia og Britannia ble senere synonymt med kongeriket Storbritannia og det forente kongedømme.

Den tidligste kjente bruken av frasen Brytish Iles, de britiske øyer, på engelsk er datert til 1577 i en tekst av John Dee.[17] I dag er betegnelsen «de britiske øyer» delvis oppfattet som å ha imperialistiske overtoner,[8] men blir fortsatt benyttet. Andre navn som er forsøksvis benyttet for å beskrive øyene er de anglo-keltiske øyer,[18] de britisk-irske øyer,[19] og mer tungvindt ved å referere til samtlige land. Grunnet de politiske og nasjonale assosiasjonene til ordet britisk velger regjeringen på Irland ikke å benytte betegnelsen de britiske øyer.[6] I de dokumenter som ble opprettet i fellesskap mellom de britiske og irske myndigheter ble øygruppen referert til som ganske enkelt «these islands», disse øyene.[20]

I en del retningslinjer for utgivere, eksempelvis Economic History Society's, og avisen The Guardian, foreslår at begrepet «de britiske øyer» bør unngås[21] og tidlig i 2008 ble det rapportert at National Geographic isteden ville benytte ordvalget «de britiske og irske øyer».[22] I 2006 besluttet Folens, en irsk utgiver av skolebøker, å slutte å benytte betegnelsen i Irland i utgivelsen av blant annet atlas.[23][24]

Geografi[rediger | rediger kilde]

De britiske øyer i forhold til den nordvestlige europeiske kontinentalsokkelen.

De britiske øyer ligger i knutepunktet til flere regioner med tidligere episoder av tektonike fjellreisninger. Disse fjellkjedefoldingene danner en kompleks geologi som nedtegner en enorm og variert spennvidde i jordens historie.[25] Hva som kan særlig bemerkes var den kaledonske fjellkjede i løpet av perioden ordovicium for rundt 488-444 millioner år siden og tidlig silurperioden da grunnfjellsskjoldet Baltica kolliderte med landområdet Avalonia og dannet fjellene og høydene i det nordlige Britannia og i Irland. Baltica dannet omtrentlig den nordvestlige delen av Irland og Skottland. Ytterligere kollisjoner førte til den herkyniske fjellkjedefolding i periodene devon og karbon, og dannet høydene i Munster, sørvestlige England og sørlige Wales. I løpet av de siste 500 millioner år har de landområder som utgjør de britiske øyer drevet nordvestover fra rundt 30°S, krysset ekvator for rundt 370 millioner år siden fram til sin nåværende nordlige breddegrad.[26]

Øyene har blitt formet av tallrike isbreer i løpet av kvartærperioden som var den siste istiden. Da denne ble avsluttet var det midtre av Irskesjøen under isen og den engelske kanal oversvømmet til havnivået nådde dagens nivåer for rundt 4000 til 5000 år siden og etterlot de britiske øyer i sin nåværende form. Om det var eller ikke var en landbro mellom Storbritannia og Irland på denne tiden er fortsatt omdiskutert, skjønt det var helt sikkert et isdekke over hele Irskesjøen.

Geologien på de britiske øyene er meget kompleks, skjønt en stor andel er kalkstein og kritt dannet under periodene perm og trias. Vestkysten av Irland og nordlige Storbritannia som ligger direkte mot Atlanterhavet, er generelt karakterisert av lange halvøyer, nes, bukter og odder. Den østlige kysten er langt mer glatt.

Det er rundt 136 øyer som har fast bosetning. De største er Storbritannia og Irland. Storbritannia ligger til øst og dekker 216 777 km², over halvparten av den totale landmasse av de britiske øyer. Irland ligger til vest og dekker 84 406 km². Den største av de andre øyene er Hebridene, Orknøyene og Shetland i nord, og Anglesey og Man i Irskesjøen som ligger sør for Skottland og mellom England og Irland. Kanaløyene ligger langs kysten av Frankrike.

Øyene er av relativt lav høyde over havet hvor midtre Irland og sørlige delen av England som de laveste områdene. Det aller laveste punktet er Holme i Cambridgeshire som −2.75 meter.[27] Det skotske høylandet i den nordlige delen av Storbritannia er fjellrik og med Ben Nevis som det høyeste punktet på de britiske øyer med 1 343 meter.[28] Andre fjellrike områder er Wales og deler av Irland, men bare syv topper i disse områdene strekker seg over 1000 meter. Innsjøene på de britiske øyer er generelt ikke særlig store, men Lough Neagh er et unntak og dekker 381 km². Den største mengden av ferskvann i Storbritannia er Loch Lomond som utgjør seg 71,1 km² og Loch Morar som er den dypeste innsjøen på de britiske øyer og er 310 meter på det dypeste.[29] Det er en rekke større elver på de britiske øyer. Den lengste er Shannon på Irland som 386 km lang. Den lengste elven i Storbritannia er Severn som er 354 km. De britiske øyer har et temperert maritimt klima. Golfstrømmens nordligste fortsettelse bringer med seg betydelig fukt og hever temperaturene til 11 °C over det globale gjennomsnittet for breddegraden for de britiske øyer.[30] Vintrene er kalde og våte og somrene er milde og våte. De meste lavkonjunkturen i Atlanterhavet går nord for de britiske øyer, kombinert med en generell vestavind som sirkulerer og samhandler med landmassene, noe som gir en østvest-variasjon i klimaet.[31]

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

En del kronhjort i Killarney National Park på Irland.

De britiske øyer har et mildt klima og variert jordsmonn som har gitt vekst til en mangfold av vegetasjon. Dyre- og planteliv på øygruppen er lik resten av det nordvestlige Europa. Imidlertid er det en rekke arter som det er færre av og Irland enda færre. All stedegen flora og fauna på Irland er eksempelvis oppstått fra arter som migrerte dit fra andre steder i Europa og fra Storbritannia i særdeleshet. Det eneste vinduet hvor dette kan ha skjedd var i tiden mellom slutten av den siste istiden for rundt 12 000 år siden og inntil landbroen som knyttet de to øyene sammen ble oversvømmet av havet for rundt 8 000 år siden.

Som med resten av Europa var det forhistoriske Britannia og Irland dekket med skoger og sumpområder. Renskning av skogen begynte en gang rundt 6000 f.Kr. og økte i hastighet i middelalderen. Til tross for dette har Britannia beholdt sine opprinnelige skoger lengre enn de fleste områder på kontinentet, unntatt Norden, grunnet en liten befolkning og senere utvikling i handel og industri, og knapphet på trevare ble ikke et problem før på 1600-tallet. På 1700-tallet var det meste av Britannias skoger nedhogget og konsumert for skipsbygging eller omdannet til trekull. Deretter ble det behov for å importere tømmer fra Norden, Nord-Amerika og de baltiske statene. De meste av skogslandet på Irland er administrert av statlige skogplantingprogrammer. Det meste av landet utenfor de urbane områdene er jordbruksland. Imidlertid finnes det relative store skogsområder i østlige og nordlige Skottland og i sørøstlige England. Eik, alm, ask og bøketrær er vanligst i England. I Skottland dominerer furu og bjørk. Naturlige skoger på Irland består hovedsakelig av eik, ask, alm, bjørk og furu. Bjørk og lind, skjønt ikke innfødt til Irland, er også vanlig der. Jordbruksområder har en rekke delvis naturlig vegetasjon i form av gressarter og planter med blomster. Skoger, hekker, fjellskråninger, sumper og myrland består av Lyngfamilien|lyng, ville gressarter, gulltorn og bregner.

Store dyr som ulv, bjørn og reinsdyr er i dag utryddet. En del arter som hjort er i dag beskyttet. Andre mindre pattedyr som rødrev, grevling, hare, piggsvin og røyskatt er ganske vanlige. Over 200 fuglearter har fast tilhold på de britiske øyer og ytterligere 200 arter migrerer ved kystene. Vanlige typer er bokfink, svarttrost, spurv og stær, alle små fugler. Store fugler går tilbake i antall, unntatt de som blir holdt for jakt som fasan, åkerhøne og rød rype. Det finnes rikelig med fisk i alle elver og innsjøer, særlig laks, ørret, abbor og gjedde. Ulike småhaier, torsk, tunge, sei og havabbor er blant de fiskeartene i havet ved siden av muslinger, krabber og østers langs kysten. Det finnes mer enn 21 000 insektsarter på de britiske øyer.

Verken Storbritannia eller Irland har mange krypdyr eller amfibier. Kun tre typer slanger er innfødt i Storbritannia: hoggorm, buorm og slettsnok.[32] Det finnes ingen slanger som er innfødte på Irland. Generelt har Storbritannia en noe større variasjon og innfødt villmarksliv med røyskatt, ilder, villkatt, spissmus, muldvarp, vånd (jordrotte), rådyr og nordpadde som ikke finnes på Irland. Dette mønsteret går også igjen for en rekke fugler og insekter. Imidlertid finnes det en del arter som er særegne for Irland (blant annet kerrysnegle (Geomalacus maculosus) og en del særegne arter av skrukketroll (Oniscidea) og som ikke finnes i Storbritannia.

Av tamdyr som innfødt for de britiske øyer finnes connemaraponni, shetlandsponni, irsk ulvehund og flere særegne typer av kveg og sauer.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningstetthet per km². London og Dublin, som har en befolkningstetthet på respektivt 4761 og 1288, er markert med blått. I motsatt ende på skalaen er områder i grønt med minst befolkning.

Demografien, eller befolkningsstatistikken, over de britiske øyer er i dag karakterisert av en generell høy befolkningstetthet i England som utgjør bortimot 80 prosent av den totale befolkningen på øyene. Andre steder i Storbritannia og på Irland er den største konsentrasjonen av befolkningen begrenset til områder rundt eller nært til noen få store byer. Det største urbane området er uten tvil Londons pendlerbelte, et område som består av mellom 12 og 14 millioner beboere. Andre større befolkningssentra er Stor-Manchesters urbane område (2,5 millioner), byområdet i Vest-Midlands (2,3 millioner), West Yorkshires urbane område (2,1 millioner) i England, Stor-Glasgow (1,7 millioner) i Skottland og Stor-Dublins område (1,6 millioner) i Irland.

Befolkningen i England hadde en rask vekst i løpet av 1800- og 1900-tallet, mens befolkningsveksten i Skottland og Wales var liten på 1900-tallet. Folketallet i Skottland forble uendret siden 1951. Irland har for det meste av sin historie bestått av en befolkning proporsjonert til sitt landområde (rundt en tredjedel av den totale befolkningen). Imidlertid har befolkningen i Irland hatt en dramatisk tilbakegang etter den store hungersnøden i Irland 1845-1849 og har sunket til mindre enn en tiendedel av den totale befolkningen på de britiske øyer. Hungersnøden som førte til en århundrelang befolkningsnedgang, reduserte drastisk den irske befolkningen og endret den demografiske sammensetningen av de britiske øyer. I global skala førte dette til at irlendere i utlendighet i antall er femten ganger så mange som den nåværende befolkningen på Irland.

Den lingvistiske arven på de britiske øyer er rik,[33] med tolv språk fra seks grupper over fire grener av den indoeuropeiske språkfamilie. Øykeltiske språk innenfor de goideliske språk (irsk gælisk, skotsk gælisk og mansk) og de brytoniske språk (kornisk, walisisk og bretonsk, sistnevnte snakkes i Bretagne i Frankrike) er de gjenværende keltiske språkene — de siste etter at deres søsterspråk på det europeiske kontinentet døde ut på 600-tallet.[34] Normanniske språk og dialekter som guernésiais, jèrriais og sarkese ble snakket på Kanaløyene og er tilsvarende til hva som lenge var snakket av den normanniske overklassen i England i middelalderen, anglo-normannisk, og er hovedsakelig avledet fra fransk. En særegen dialekt (eller slangspråk) er shelta som blir snakket av paveefolket, et sigøynerlignende gruppe på Irland. Tidligere var norrøne språk også i utstrakt bruk i nordlige England og i nordlige Skottland, men døde ut i middelalderen og ble da erstattet av engelsk i England og skotsk-gælisk i Skottland (som igjen er under press fra engelsk i moderne tid). Norrønt i form av dialekten nornOrknøyene og Shetland holdt seg lengst og forsvant først på midten av 1800-tallet.[35]

Politisk system[rediger | rediger kilde]

De selvstendige stater og undergrupper på de britiske øyer

Det er to selvstendige stater på de britiske øyer: Irland (irsk: Éire) og Storbritannia (bestående av England, Skottland og Wales) med Nord-Irland. Irland som også kalles Republikken Irland (irsk: Poblacht na hÉireann) og Storbritannias offisielle navn er Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Irland styrer fem-sjettedeler av øya Irland, mens den siste sjettedelen utgjør Nord-Irland som er en del av Storbritannia. Sistnevnte styrer resten av øygruppen med unntak av Man og Kanaløyene. Man og de to statene i Kanaløyene, Jersey og Guernsey, er kronbesittelser. De utøver konstitusjonelle rettigheter for selvstyre og juridisk uavhengighet,[36] mens ansvaret for internasjonal representasjon i hovedsak hviler på Storbritannia (i samråd med de respektive regjeringene). Ansvaret for militært forsvar er reservert Storbritannia.

Storbritannia består av fire konstituerende deler: England, Skottland og Wales som danner Storbritannia, og Nord-Irland i den nordøstlige delen av øya Irland. Av disse har Skottland, Wales og Nord-Irland egne regjeringer og egne parlamenter og er selvstyrte i den forstand at de på bestemte områder kan vedta egne lover. Av lovmessige grunner danner Skottland, Nord-Irland og England med Wales (de to siste utgjør en enhet) adskilte jurisdiksjoner hvor det er ingen enkeltlov som gjelder hele Storbritannia som helhet.

Alle statene på øygruppen er parlamentariske demokratier med egne parlamenter. Alle deler av Storbritannia sender medlemmer til parlamentet i London. I tillegg til dette sender velgerne i Skottland, Wales og Nord-Irland medlemmer til et parlament i Edinburgh og til råd i henholdsvis Cardiff og Belfast. Styret er generelt flertallsstyre, men Nord-Irland benytter et system av maktdeling hvor unionister og nasjonalister deler utøvende posisjoner proporsjonalt og hvor samtykke fra begge grupper er nødvendig for at Nord-Irlands forsamling skal kunne fatte bestemte vedtak. Den britiske monarken er overhode over alle deler av øyene, unntatt republikken Irland hvor statens overhode er Irlands president.

Eulersk diagram over ulike begreper på de britiske øyer

Irland og Storbritannia er medlemmer av den europeiske unionen (EU). Kronbesittelsene Man og Kanaløyene er ikke en del av EU, men har bestemte begrensede privilegier og forpliktelser som ble forhandlet fram som en del av Storbritannias tiltredelse til EU.[36][37][38] Verken Storbritannia eller Irland er områder under Schengenområdet som tillater fri reise uten pass mellom medlemsstatene (inkludert Norge). Imidlertid siden partisjon av Irland er regionen Storbritannia og Irland et uformelt passfritt reiseområde. I 1997 krevde dette området en formell anerkjennelse i forhandlingene om Amsterdam-traktaten i EU og er i dag kjent som felles reiseområde, Common Travel Area.

Gjensidige avtaler tillater britiske og irske borgere å ha fulle stemmerettigheter i de to statene. Unntakene for dette er valg til president og konstitusjonelle folkeavstemninger i Irland hvor det ikke er sammenlignbare rettigheter i de andre statene. I Storbritannia går disse forut EU og gir større rettigheter enn hva EU krever. Medlemmer av andre EU-nasjoner kan kun stemme i lokalvalg og til europaparlamentet hvis man er bosatt i enten Storbritannia eller Irland. En rapport fra det britiske justisministeriet som undersøkte hvordan man styrke den britiske følelsen for borgerskap foreslo å avslutte dette opplegget ved argumentet at «stemmeretten er et av kjennetegnene på den politiske statusen til borgerne; det er ikke et virkemiddel for å uttrykke nærhet mellom landene.»[39]

I Nord-Irland har fredsprosessen ført til et antall uvanlige opplegg mellom republikken Irland, Nord-Irland og Storbritannia. Eksempelvis har borgere av Nord-Irland rett til å velge mellom britisk eller irsk borgerskap, eller begge deler, og myndighetene Irland og Storbritannia blir konsultert i emner som ikke tilfaller myndighetene i Nord-Irland. Myndighetene i Nord-Irland og regjeringen i republikken Irland møtes også i Nord-sør-rådet for å utvikle politikk og retningslinjer som er felles over hele øya Irland.

Disse oppleggene ble gjort etter Belfastavtalen av 1998. Et annet råd opprettet under denne avtalen, det britisk-irsk råd, består av betydelige politiske enheter som styrer på de britiske øyer. Den britisk-irske interparlamentariske gruppe går forut det britisk-irske råd og ble etablert i 1990. Det besto opprinnelig av 25 medlemmer fra Oireachtas (den lovgivende forsamling i republikken Irland) og 25 medlemmer fra det britiske parlament med den hensikt å opprette felles forståelse mellom medlemmene av lovgivninger. Ettersom rollen og omfanget til denne gruppen har blitt utvidet til å omfatte representanter fra det skotske parlamentet, nasjonalforsamlingen for Wales, den nordirske forsamling, statene Jersey og Guernsey og Tynwalds lagmannsrett på Man.

RNLB, redningstjenesten til havs, er organisert på tvers av grensene mellom Irland og Storbritannia.

Det britisk-irske råd har ikke utøvende makt, men møtes hvert halvår for å diskutere emner av felles betydning. Tilsvarende har den britisk-irske interparlamentariske gruppe ingen lovgivende myndighet, men undersøker og samler innspill fra offentligheten i emner av felles betydning for dets medlemmer. Rapporter om disse blir presentert for regjeringene i republikken Irland og Storbritannia. I løpet av møtene i det britisk-irske råd i februar 2008 ble det enighet om å opprette et stående sekretariat som skal tjene som en fast statsforvaltning for rådet.[40] Utledet fra utviklingen i det britisk-irske rådet har formannen i den britisk-irske interparlamentariske gruppen, Niall Blaney, foreslått at gruppen skal fungere som skyggen til arbeidet til det britisk-irske rådet.[41]

Mange forvaltninger er organisert over hele øygruppene som helhet. Eksempelvis veldedighetsforeningen Samaritans som er bevisst organisert uten hensyn for nasjonale grenser på grunnlag av at en tjeneste som ikke er politisk eller religiøs, ikke skal anerkjenne sekteriske eller politiske inndelinger. Royal National Lifeboat Institution (RNLI), den veldedige redningstjenesten til havs, er også organisert over alle øyene som helhet og dekker både Storbritannia og Irland.[42]

Historie[rediger | rediger kilde]

Magnae Britanniae et Hiberniae Tabula,
Kart over Storbritannia og Irland, 1631

De britiske øyers historie

Deler av Hadrians mur ved Knag Burn Gateway.

Ved slutten av den siste istiden var det som i dag er de britiske øyer knyttet til det europeiske fastlandet som en landmasse som strakte seg nordvestover fra dagens nordlige kystlinje i Frankrike, Belgia og Nederland. Isen dekket det meste av det som i dag er Irland og Storbritannia med unntak av dagens Munster og dagens England. For mellom 14 000 og 10 000 år siden steg havnivået ved at isen smeltet og Irland ble da skilt fra fastlandet. I den samme prosessen skaptes også øya Man. Rundt to til fire årtusener senere ble Storbritannia skilt fra det europeiske fastlandet. Britannia ble antagelig befolket før istiden ble avsluttet og helt sikkert før de britiske øyer ble skilt fra Europa. Det er sannsynlig at Irlands første beboere kom som innvandrere over havet etter at det hadde blitt en øy.

På tiden ved Romerriket, for rundt to tusen år siden, var øyene bosatt av flere stammefolk. Romerne ekspanderte sin sivilisasjon til å kontrollere sørlige Storbritannia, men ble forhindret fra å ekspandere ytterligere nordover og bygde til sist Hadrians mur for å markere Romerrikets nordligste grense i år 122 e.Kr. På denne tiden var Irland befolket av en stamme kjent som skotere, i det nordlige Britannia (Skottland) bodde et folk kjent som piktere og i den sørlige halvdelen holdt britonere til. Angelsaksere kom i folkevandringstiden da den romerske kontrollen på de britiske øyer ble svekket på begynnelsen av 400-tallet. Det kan se ut som om de ulike angelsaksiske stammene kom som følge av en invitasjon for å fungere som leiesoldater for romerne for å slå tilbake angrep fra piktere, skotere og irlendere. I løpet av kort tid var antallet av angelsaksere så stort at de dominerte den sørlige delen av Storbritannia og opprettet flere mindre kongedømmer. Britonere opprettholdt enklaver i nordlige England, Cornwall og Wales. Irland hadde ikke blitt påvirket av romersk tilstedeværelse, unntatt at landet ble tidlig kristnet, tradisjonelt av en romansk-britoner ved navn Patrick. Som i Europa ellers gikk Britannia inn i en periode med mye uro ved Romerrikets sammenbrudd, en tid kjent som den mørke tidsalder, men Irland opplevde en gullalder og begynte med omfattende misjonsvirksomhet, først til Storbritannia og deretter på det europeiske fastlandet. En rekke klostre og læresteder ble opprettet og ble senere fulgt av angelsaksisk misjonvirksomhet.

Nordboere fra hovedsakelig Danmark og Norge kom som vikinger på begynnelsen av 800-tallet, først i forbindelse med angrep og plyndringstokt – deretter ble mer faste bosetninger etablert, særlig langs østkysten av Irland, vestkysten av Skottland og Man og i den nordlige delen av England. Selv om nordboerne ble nøytralisert på Irland har deres innflytelse satt spor etter seg i byene Dublin, Cork, Limerick, Waterford og Wexford. England ble imidlertid langsommere erobret fram mot 1000-tallet, men var en tid styrt av danske konger. Forholdene mellom etterkommere av nordboere i England og Normandie førte til en rekke hendelser som ble avsluttet med den normanniske erobringen av England i 1066. Levningene av hertugdømmet Normandie som erobret England er forblitt assosiert med den engelske krone som Kanaløyene til denne dag. Et århundre senere førte ekteskapet med den framtidige Henrik II av England til Eleonore av Aquitaine til opprettelsen av Angevin-riket. Under autoriteten av pave Hadrian IV (den eneste engelskmann som ble valgt til pave) invaderte Angevin-riket Irland i 1169. Henrik II, som Englands konge, kom til herske over øya som lord av Irland, og denne tittelen ble gitt til hans yngste sønn, men deretter ble konge av England og lord av Irland forbundet i en person.

Angevin-rikets utbredelse på sitt meste.

I senmiddelalderen var Storbritannia delt i kongedømmene England og Skottland. Makten på Irland gikk mellom irsk-gæliske kongedømmer, hiberno-normanniske herre og det engelskdominerte herredømmet Irland. En tilsvarende situasjon eksisterte i fyrstedømmet Wales som langsomt ble annektert av den engelske konge gjennom en rekke lovvedtak. I løpet av 1400-tallet beholdt den engelske krone et krav på den franske krone, således frigjorde den engelske konge seg fra å være en vasall av den franske krone. Etter å ha vært en sterk katolsk forkjemper mot protestantismen, løsrev Henrik VIII av England i 1534 den engelske kirke fra den katolske kirke og pavens autoritet for å kunne sikre seg en skilsmisse. Irland, som hadde blitt holdt av den engelske konge som lord av Irland, men var strengt sett en føydal besittelse av paven etter den normanniske invasjon, ble erklært som et særskilt kongedømme i personalunion med England.

Skottland hadde i mellomtiden forblitt et uavhengig kongedømme, men i 1603 endret det seg da den skotske kongen arvet den engelske krone, og således også den irske krone. 1600-tallet ble preget av politisk og religiøs uro og krig. Engelske kolonialisme i Irland ble forsterket med skotsk og engelsk innvandring til Ulster nord på øya. Den religiøse spenningen økte da den engelske konge kom i konflikt med parlamentet. Striden angikk toleranse overfor katolisismen. Den påfølgende borgerkrigen førte til en puritansk og revolusjonær republikk i England under Oliver Cromwell. Irland, som hovedsakelig var katolsk, forble tro mot kongen. Etter et tap mot parlamentets hær ble store landområder tatt fra lojalistisk, irsk adel og fordelt blant engelske kolonister som i løpet av de neste hundre år ble den nye herreklassen på Irland. Herskerklassen var protestantisk og styrte over en irsk, katolsk befolkning, noe som kom til prege irsk politikk årene framover. Da monarkiet ble gjenopprettet i England, fant kongen det politisk umulig å gjenopprette eierskapet til de tidligere landeierne på Irland. Den ærerike revolusjon i 1688 gjentok et tilsvarende tema: en katolsk konge som presset på for religiøs toleranse over katolikker i opposisjon til et protestantisk parlament i England. Kongens hær ble beseiret i slaget ved Boyne i 1690 og deretter i slaget ved Aughrim året etter på Irland. Det nye monarkiet fylte det irske parlamentet med en ny protestantisk elite som innførte økende intolerante straffelover mot irske katolikker.

Kongedømmene England og Skottland ble forent i en union i 1707, noe som opprettet kongedømmet Storbritannia. Etter forsøket på en republikansk revolusjon i Irland i 1798 ble kongedømmet Irland forent med kongedømmet Storbritannia i 1801 i det som kalles Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Man og Kanaløyene forble utenfor Storbritannia, men var underlagt den britiske krone og i praksis også den britiske regjering. Selv om koloniene i Nord-Amerika gikk tapt på slutten av 1700-tallet i den amerikanske revolusjon, ekspanderte det britiske imperiet andre steder i verden. Et århundre senere dekket det en tredjedel av kloden. Fattigdommen på Irland forble desperat og industrialismen i England førte til forferdelige sosiale forhold for den nye arbeiderklassen. Stor utvandring kom som en følge av hungersnøden i Irland 1845-1849 og Highland Clearances i Skottland, noe som førte til stor avfolkning i begge land i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. Det meste av Irland ble skilt ut fra Storbritannia etter den irske uavhengighetskrig og den påfølgende den anglo-irske traktat (1919–1922), men seks grevskap opprettet i Nord-Irland forble en selvstyrt region av Storbritannia.

Kultur og sport[rediger | rediger kilde]

Storbritannia og Irland har egne media, men britisk fjernsyn, aviser og magasiner er tilgjengelig over alt på Irland,[43] noe som gjort at folk på Irland er meget godt kjent med kunst og populærkultur i Storbritannia, men tilsvarende tilgjengelighet av irske medier i England er betydelig mindre. Noen såkalte virkelighetsdrama på TV har omfavnet de britiske øyer som helhet, eksempelvis har X Factor UK for sesongene 3, 4, og 7 hatt opptaksprøver i Dublin og vært tilgjengelig for irske stemmer. TV-show som tidligere var kjent som Britain's Next Top Model ble omdøpt til Britain and Ireland's Next Top Model i 2011. En del kulturelle hendelser er organisert for de britiske øyer som helhet, eksempelvis Costabokprisen som belønner forfattere bosatt i både Storbritannia og Irland, mens en annen prestisjefylt bokpris, Bookerprisen, blir årlig utdelt til den beste romanen skrevet av en innbygger i Samveldet eller i Irland. Mercury musikkpris blir gitt ut hvert år for det beste musikkalbum fra en britisk eller irsk musiker eller musikkgruppe.

Mange idrett- og sportsaktiviteter har moderne regler som har blitt fastsatt på de britiske øyer, blant annet golf, fotball, cricket, rugby, snooker og dart, foruten også mindre sportsaktiviteter som krokket, bowls, pitch and putt, vannpolo og gælisk handball. En rekke av disse er populære aktiviteter over de britiske øyer, skjønt den mest populære er fotball. Rugby er også populært over det meste av de britiske øyer. Rugbyunionen British and Irish Lions består av lag med spillere fra England, Irland, Skottland og Wales. Tidligere var det kalt British Lions, men har vært British and Irish Lions siden 2001. Irland spilte som et forent lag med spillere fra både Nord-Irland og republikken Irland.

Ryder Cup i golf ble opprinnelig utkjempet mellom et lag fra USA og et lag som representerte Storbritannia og Irland, men fra 1979 og framover har dette blitt utvidet til gjelde hele Europa.

Transport[rediger | rediger kilde]

MS Stena Explorer, en storhurtigferge som går mellom HolyheadDun Laoghaire mellom Storbritannia og Irland.

London Heathrow lufthavn er Europas travleste flyplass i henhold til passasjertrafikk og Dublin-London er den travleste flyruten i Europa.[44] Den engelske kanal og den sørlige delen av Nordsjøen er den travleste sjøruten i verden.[45]

Kanaltunnelen som ble åpnet i 1994 forbinder Storbritannia med Frankrike og er den nest lengste jernbanetunellen i verden.[46]

Ideen om å bygge en tunnel under Irskesjøen har vært fremmet siden 1895[47] da det først ble undersøkt. Flere mulige tunnelprosjekter har vært foreslått, den nyeste er Tuskertunnelen mellom havnene Rosslare og Fishguard i 2004. Irske ingeniører sto bak dette forslaget.[48] En jernbanetunnel ble foreslått i 1997 for en alternativ rute mellom Dublin og Holyhead av britiske ingeniører. Begge tunneler ville ha blitt 80 km lange og dermed de lengste i verden. Kostnadene er beregnet til 20 milliarder euro. I et forslag fra 2007[49] om å bygge en bru fra grevskapet Antrim i Nord-Irland til Galloway i Skottland ble kostnadene anslått til 3,5 milliarder pund eller 5 milliarder euro.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «British Isles», Encyclopædia Britannica
  2. ^ Oxford English Dictionary: «British Isles: a geographical term for the islands comprising Great Britain and Ireland with all their offshore islands including the Isle of Man and the Channel Islands.»
  3. ^ Alan, Lew; Colin, Hall; Dallen, Timothy (2008): World Geography of Travel and Tourism: A Regional Approach. Oxford: Elsevier. ISBN 9780750679787: «The British Isles comprise more than 6,000 islands off the northwest coast of continental Europe, including the countries of the United Kingdom of Great Britain (England, Scotland and Wales) and Northern Ireland, and the Republic of Ireland. The group also includes the United Kingdom crown dependencies of the Isle of Man, and by tradition, the Channel Islands (the Bailiwicks of Guernsey and Jersey), even though these islands are strictly speaking an archipelago immediately off the coast of Normandy (France) rather than part of the British Isles.»
  4. ^ Owen, James: «British Have Changed Little Since Ice Age, Gene Study Says», National Geographic News, 19. juli 2005
  5. ^ Payne, Malcolm; Shardlow, Steven (2002): Social work in the British Isles, Jessica Kingsley Publishers: «When we think about social work in the British Isles, a contentious term if ever there was one, what do we expect to see?»
  6. ^ a b «Written Answers – Official Terms», Dáil Éireann, Volume 606, 28. september 2005. I sitt svar uttrykte den irske utenriksministeren at «The British Isles is not an officially recognised term in any legal or inter-governmental sense. It is without any official status. The Government, including the Department of Foreign Affairs, does not use this term. Our officials in the Embassy of Ireland, London, continue to monitor the media in Britain for any abuse of the official terms as set out in the Constitution of Ireland and in legislation. These include the name of the State, the President, Taoiseach and others.»
  7. ^ Sharrock, David (3. oktober 2006): «New atlas lets Ireland slip shackles of Britain», The Times: «A spokesman for the Irish Embassy in London said: The British Isles has a dated ring to it, as if we are still part of the Empire. We are independent, we are not part of Britain, not even in geographical terms. We would discourage its useage [sic].»
  8. ^ a b Hazlett, Ian (2003): The Reformation in Britain and Ireland: an introduction. Continuum International Publishing Group. s. 17. ISBN 9780567082800: «At the outset, it should be stated that while the expression 'The British Isles' is evidently still commonly employed, its intermittent use throughout this work is only in the geographic sense, in so far as that is acceptable. Since the early twentieth century, that nomenclature has been regarded by some as increasingly less usable. It has been perceived as cloaking the idea of a 'greater England', or an extended south-eastern English imperium, under a common Crown since 1603 onwards. ... Nowadays, however, 'Britain and Ireland' is the more favoured expression, though there are problems with that too. ... There is no consensus on the matter, inevitably. It is unlikely that the ultimate in non-partisanship that has recently appeared the (East) 'Atlantic Archipelago' will have any appeal beyond captious scholars.»
  9. ^ Norquay, Glenda; Smyth, Gerry (2002): Across the margins: cultural identity and change in the Atlantic archipelago, Manchester University Press, p. 4, ISBN 0719057493, «The term we favour here—Atlantic Archipelago—may prove to be of no greater use in the long run, but at this stage it does at least have the merit of questioning the ideology underpinning more established nomenclature.»
  10. ^ Foster (red.), Fitzroy, Robert; O Corrain, Donnchadh (1. november 2001).: Kapittel 1: «Prehistoric and Early Christian Ireland» i The Oxford History of Ireland. Oxford University Press. ISBN 0-19-280202-X. s. 1
  11. ^ a b c Allen, Stephen (2007): Lords of Battle: The World of the Celtic Warrior. Osprey Publishing. ISBN 1841769487. s. 172–174.
  12. ^ Harley, John Brian; Woodward, David (1987): The History of Cartography: Cartography in prehistoric, ancient, and medieval Europe and the Mediterranean. Humana Press. ISBN 0226316335. s. 150.
  13. ^ Davies, Norman (2000): The Isles a History. Macmillan. ISBN 0333692837. s. 47.
  14. ^ Snyder, s. 68.
  15. ^ Snyder, s. 12.
  16. ^ Freeman, Philip (2001): Ireland and the classical world. Austin, Texas: University of Texas Press. ISBN 0-292-72518-3. s. 65.
  17. ^ Dee, John (1577): Arte Navigation, s. 65: «The syncere Intent, and faythfull Aduise, of Georgius Gemistus Pletho, was, I could..frame and shape very much of Gemistus those his two Greek Orations..for our Brytish Iles, and in better and more allowable manner.» Fra Oxford English Dictionary, «British Isles»
  18. ^ Coleman, D. A. (1982): Demography of immigrants and minority groups in the United Kingdom: proceedings of the eighteenth annual symposium of the Eugenics Society, London 1981, Volume 1981, Academic Press, ISBN 0121797805, , s. 213: «The geographical term British Isles is not generally acceptable in Ireland, the term these islands being widely used instead. I prefer the Anglo-Celtic Isles, or the North-West European Archipelago.»
  19. ^ Oakland, John (2003): British Civilization: A Student's Dictionary, Routledge: London: «British-Irish Isles, the (geography) see British Isles». Under oppslagsordet British Isles, the (geography): «A geographical (not political or CONSTITUTIONAL) term for England, Scotland, Wales, and Ireland (including the Republic of Ireland), together with all offshore islands. A more accurate (and politically acceptable) term today is the British-Irish Isles.»
  20. ^ Cavendish, Marshall (2010): World and its Peoples: Ireland and United Kingdom, London:, s. 8: «The nomenclature of Great Britain and Ireland and the status of the different parts of the archipelago are often confused by people in other parts of the world. The name British Isles is commonly used by geographers for the archipelago; in the Republic of Ireland, however, this name is considered to be exclusionary. In the Republic of Ireland, the name British-Irish Isles is occasionally used. However, the term British-Irish Isles is not recognized by international geographers. In all documents jointly drawn up by the British and Irish governments, the archipelago is simply referred to as "these islands." The name British Isles remains the only generally accepted terms for the archipelago off the northwestern coast of mainland Europe.»
  21. ^ «Economic History Society Style Guide». Ehs.org.uk.
  22. ^ Tribune.ie, «'British Isles' references leave Irish eyes frowning», The Sunday Tribune, 27. januar 2008. Kopi hos Irish National Caucus
  23. ^ The Irish Times: «Folens to wipe 'British Isles' off the map in new atlas», 2. oktober 2006
  24. ^ Peterkin, Tom (3. oktober 2006): «British Isles is removed from school atlases». Telegraph.co.uk.
  25. ^ Goudie, Andrew S.; D. Brunsden (1994): The Environment of the British Isles, an Atlas. Oxford: Clarendon Press. s. 2.
  26. ^ Goudie, Andrew S.; D. Brunsden (1994): The Environment of the British Isles, an Atlas. Oxford: Clarendon Press. s. 5.
  27. ^ BBC News (Fredag 29. november 2002): «UK's lowest spot is getting lower». BBC. s. 1.
  28. ^ «Encyclopaedia Britannica online:Ben Nevis». Encyclopaedia Britannica. 2010
  29. ^ Gazetteer for Scotland, Morar, Loch
  30. ^ Mayes, Julian; Dennis Wheeler (1997): Regional Climates of the British Isles. London: Routledge. s. 13.
  31. ^ Mayes, Julian; Dennis Wheeler (1997): Regional Climates of the British Isles. London: Routledge. p. 13-14
  32. ^ «Guide to British Snakes». Wildlife Britain
  33. ^ Lockwood, W. B. (1975): Languages of the British Isles Past and Present, British Columbia: Ladysmith, ISBN 0-233-96666-8: «An introduction to the rich linguistic heritage of Great Britain and Ireland.»
  34. ^ Waddel, John; Conroy, Jane (1999): «Celts and Other: Maritime Contact and Linguistic Change» i: Spriggs, Matthew, red.: Archaeology and Language, London: Routledge, 35, s. 127, ISBN 0=415-11786-0: "Continental Celtic includes Gaulish, Lepontic, Hispano-Celtic (or Celtiberian) and Galatian. All were extinct by the seventh century AD."
  35. ^ Hindley, Reg (1990): The Death of the Irish Language: a Qualified Obituary, London: Routledge, s. 221, ISBN 9780415064811: «Three indigenous language have died in the British Isles since around 1780: Cornish (traditionally in 1777), Norn (the Norse language of Shetland: c. 1880), Manx (1974).»
  36. ^ a b «Jersey's relationship with the UK and EU». Gov.je.
  37. ^ «States of Guernsey: Constitution». Gov.gg.
  38. ^ «Relationship with European Union – Isle of Man Government – Chief Secretarys Office». Gov.im.
  39. ^ Goldsmith (2008): Citizenship: Our Common Bond (PDF), Ministry of Justice: London
  40. ^ Communiqué of the British-Irish Council, Februar 2008
  41. ^ Purdy, Martina (28. februar 2008): Unionists urged to drop boycott, BBC: London
  42. ^ RNLI.org.uk, The RNLI is a charity that provides a 24-hour lifesaving service around the UK and Republic of Ireland.
  43. ^ «Ireland». Museum.tv.
  44. ^ McCárthaigh, Seán (31. mars 2003): «Dublin–London busiest air traffic route within EU», Irish Examiner
  45. ^ Hardisty, Jack (1990): The British Seas: an Introduction to the Oceanography and Resources of the North-west European Continental Shelf, London: Routledge, ISBN 0415035864, s. 5: «No only are the English Channel and the Southern North Sea, in particular, the busiest shipping clearways in the world, but the seas are also sources of the European community's industrial wealth (fisheries, petroleum, aggregates, and power) ad sinks for the disposal of refuse from its intensely urbanized and industrialized coats.»
  46. ^ «Turkey Building the World's Deepest Immersed Tube Tunnel», Popular Mechanics
  47. ^ «Tunnel under the Sea», The Washington Post, 2. mai 1897 (Lenkearkiv)
  48. ^ «Tunnel 'vision' under Irish Sea», BBC, 23. desember 2004
  49. ^ «From Twinbrook to the Trevi Fountain», BBC News, 21. august 2007

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: British Isles – bilder, video eller lyd